Et hull i BT-muren

Bergens Tidende er den foreløpig eneste avisen i Norge med leserombud. Terje Angelshaugs oppdrag er å være lesernes talsmann overfor redaksjonen. I denne artikkelen reflekterer han over sine erfaringer etter to og et halvt år i stillingen.

Ber­gens Tiden­de er den fore­lø­pig enes­te avi­sen i Nor­ge med leser­om­bud. Ter­je Angelshaugs opp­drag er å være leser­nes tals­mann over­for redak­sjo­nen. I den­ne artik­ke­len reflek­te­rer han over sine erfa­rin­ger etter to og et halvt år i stil­lin­gen. Avi­sen skal om kort tid bestem­me om ord­nin­gen skal videreføres.

Da Ber­gens Tiden­de opp­ret­tet stil­ling som leser­om­bud vår­en 2004, var det ut fra den erkjen­nel­se at avstan­den mel­lom redak­sjo­nen og leser­ne var for stor. På tross av inter­netts gjen­nom­brudd og mulig­he­ter for inter­ak­ti­vi­tet og ende­løs pub­li­se­ring, lev­de sto­re deler av redak­sjo­nen fort­satt i den gam­le ver­den da pub­li­se­rings­verk­tøy­et var trygt i hen­de­ne på pres­sen Leser­un­der­sø­kel­ser vis­te at 15–20 pro­sent av leser­ne opp­fat­tet avi­sen som arro­gant. Så kan man si at det ikke er så man­ge, men jeg har den hypo­te­se at det­te er de 15–20 pro­sen­te­ne som har for­søkt å ytre seg gjen­nom BT eller som har vært i direk­te kon­takt med avi­sen på and­re måter. De er blitt møtt med taus­het eller en hold­ning de har opp­levd som nedlatende.

Leser­om­bud Terje Angelshaug: «Aviser opp­fat­tes fort­satt som luk­kede orga­ni­sa­sjo­ner». (Foto: Jan M. Lillebø).

Leser­om­bud Ter­je Angelshaug: «Aviser opp­fat­tes fort­satt som luk­kede orga­ni­sa­sjo­ner». (Foto: Jan M. Lillebø).

I en tid da infor­ma­sjons­fly­ten er ute av pres­sens kon­troll og mulig­he­te­ne for å ytre seg på net­tet er legio, nyt­ter det ikke å møte leser­ne med en oven­fra og ned-hold­ning. Pres­sen må tvert imot, på en helt enn måte enn før, leg­ge et for­plik­ten­de inn­hold i det tom­me slag­or­det om at «leser­ne er våre oppdragsgivere».

Svært sjel­den har jeg opp­levd en jour­na­list si: Ja, der gjor­de jeg feil

Det­te var alt­så bak­tep­pet for opp­ret­tel­sen av stil­lin­gen som leser­om­bud. Siden vår­en 2004 har jeg for­mid­let leser­re­ak­sjo­ner til redak­sjo­nen, reist fag­li­ge debat­ter på grunn­lag av kri­tikk fra leser­ne og hatt utal­li­ge sam­ta­ler med lese­re om deres for­hold til Ber­gens Tiden­de. Jeg skal for­sø­ke å opp­sum­me­re hva jeg har lært om jour­na­lis­ter og lese­re gjen­nom den­ne job­ben, og hvor­dan jeg ser for meg den vide­re utvik­lin­gen av for­hol­det mel­lom BT og leserne.

Innrømmer ikke feil

Aviser opp­fat­tes fort­satt som luk­ke­de orga­ni­sa­sjo­ner. De fær­res­te uten­for redak­sjo­ne­ne får inn­sikt i hvor­for pres­sen prio­ri­te­rer som den gjør og hvil­ke vur­de­rin­ger som lig­ger bak måten vik­ti­ge saker løses på. Avis­le­de­re benyt­ter svært sjel­den det offent­li­ge rom til å stil­le seg åpne for kri­tikk og for­kla­re jour­na­lis­tik­ken sin. Kri­tis­ke leser­brev blir sjel­den besvart, og når de blir besvart, rom­mer sva­ret så godt som ald­ri noen inn­røm­mel­ser av feil. Den­ne mang­len­de evne til å utøve selv­kri­tikk hen­ger sam­men med, tror jeg, at sto­re deler av pres­sen opp­fat­ter seg som ytrings­fri­he­tens og sann­he­tens ensom­me for­sva­re­re. Kri­ti­ke­re blir gjer­ne defi­nert som mot­stan­de­re av dis­se verdiene.

Redak­tø­rer og redak­sjo­ner må ha en fore­stil­ling om at det å inn­røm­me feil, svek­ker leser­nes til­lit til pres­sen. Fak­tum er vel at den til­li­ten er tem­me­lig tynn­slitt nå – ikke minst på grunn av pres­sens mang­len­de evne til å gå i reell dia­log med sine kritikere.

Når pres­sen fra tid til annen bry­ter taus­he­ten, er det gjer­ne sjef­re­dak­tø­rer som står fram og for­sva­rer arbei­det pub­li­ka­sjo­nen han leder har gjort. Jeg opp­le­ver ikke det sjef­re­dak­tø­re­ne har å si i sli­ke situa­sjo­ner som sær­lig inter­es­sant. De synes mind­re opp­tat­te av leser­nes kri­tikk enn av egen posi­sjon i redak­sjo­nen de leder. Og det er for­ståe­lig. En sjef­re­dak­tør må ha til­lit i egne rek­ker for å gjø­re job­ben. Den­ne til­li­ten kan blant annet byg­ges ved å for­sva­re jour­na­list­inn­sats som intet for­svar fortjener.

Sjef­re­dak­tø­re­nes for­ut­sig­ba­re for­svar av egne med­ar­bei­de­res dår­li­ge saker, er en logisk kon­se­kvens av jour­na­lis­te­nes mang­len­de evne til å tåle kri­tikk. I min tid som leser­om­bud har jeg videre­for­mid­let mye kri­tikk fra lese­re og jeg har skre­vet over hund­re artik­ler, som regel med utgangs­punkt i kri­tis­ke leser­re­ak­sjo­ner. Svært sjel­den har jeg opp­levd en jour­na­list si: Ja, der gjor­de jeg feil. Den kri­tik­ken er jeg helt enig i.

I et over­vel­den­de fler­tall av saker, blir inn­ven­din­ger fra leser­ne til­bake­vist. «Lese­ren har ikke for­stått, lese­ren er en kve­ru­lant, lese­ren er over­føl­som, lese­ren er part i saken», osv.

Som leser­om­bud har jeg selv­sagt som opp­ga­ve å påvir­ke sli­ke hold­nin­ger. Og hvis jeg til­la­ter meg å være opti­mist et øye­blikk, ser jeg kan­skje tenden­ser til at den­ne «jeg ale­ne vite»- hold­nin­gen er i ferd med å for­and­re seg i BT. Det er slett ikke bare, og ikke først og fremst, min for­tje­nes­te. Inter­netts vekst må ha gjort det tyde­lig for selv den mest selv­opp­tat­te presse­mann at lese­re er res­surs­ster­ke og slett ikke skal undervurderes.

Kjerneleserne tar kontakt

Mine egne erfa­rin­ger fra møter med lese­re er udelt posi­ti­ve. Da jeg til­tråd­te stil­lin­gen, advar­te jour­na­list­kol­le­ger meg mot alle kve­ru­lan­te­ne jeg vil­le få på trå­den. Av de man­ge hund­re BT-leser­ne jeg har hatt kon­takt med, har jeg møtt en som må kun­ne kal­les kve­ru­lant – en eneste.

Res­ten har vist stort og sak­lig enga­sje­ment for alle muli­ge spørs­mål. Fra leve­ring av avi­sen, via meng­den av rekla­me, til BTs jour­na­lis­tis­ke pro­fil og rol­le som stor­avi­sen på Vestlandet.

Net­tets mulig­he­ter for inter­ak­ti­vi­tet må utnyt­tes langt mer offen­sivt enn i dag for å mobi­li­se­re unge mennesker

Fler­tal­let av dem som tar kon­takt er fra 50 år og opp­over, alt­så BTs kjerne­le­se­re. De fles­te har i åre­nes løp utvik­let et sterkt for­hold til avi­sen. BT er deres vik­tigs­te infor­ma­sjons­ka­nal, og de har kla­re krav til tro­ver­dig­het og sak­lig­het. Det­te er ikke lese­re i makt­po­si­sjo­ner som tar kon­takt for å få BT til å dan­se etter sin pipe. Sli­ke lese­re rin­ger direk­te til sjef­re­dak­tør eller til sine jour­na­list­kon­tak­ter, nei, «mine» lese­re er vel­ori­en­ter­te men­nes­ker som vil slå et slag for den sak­li­ge, ansten­di­ge jour­na­lis­tik­ken. Man­ge av dem er des­il­lu­sjo­ner­te og skuf­fet over medie­ne. De har gjer­ne slut­tet å lese Oslo-tab­lo­i­de­ne, men håper at BT vil bestå som en tro­ver­dig nyhets­for­mid­ler. For å bidra til det, tar de kon­takt og påpe­ker saker og tenden­ser de er kri­tis­ke til. Det kan dreie seg om usak­li­ge tit­ler, over­dre­ven bil­led­bruk, stig­ma­ti­se­ring av sam­funns­grup­per eller enkelt­per­soner, under­li­ge prio­ri­te­rin­ger der vik­ti­ge saker blir noti­ser, mens kurio­sa får stor plass, hem­nings­løs fot­ball­o­m­ta­le, mens seriøs kul­tur for­svin­ner, over­dre­ven krim­dek­ning, mens forsk­ning blir etter­lyst osv. Kort opp­sum­mert tror jeg det er rik­tig å si at den­ne grup­pen lese­re lar høre fra seg når de opp­le­ver at BT leg­ger seg til jour­na­lis­tis­ke grep som de for­bin­der med Oslo-tab­lo­i­de­ne eller Ber­gens­avi­sen. Der­som BT er lyd­hør i for­hold til den­ne leser­grup­pen, vil papir­avi­sen behol­de sin sto­re kjer­ne av tro­faset abon­nen­ter i man­ge år ennå.

Nettet gir leserne mer makt

Hva så med de unge og med frem­ti­den? Unge har et helt annet for­hold til BT. Mens de godt voks­ne leser­ne er vokst opp med avi­sen som auto­ri­ta­tiv tol­ker av nyhets­bil­det, har dagens unge til­gang på en rek­ke ver­sjo­ner av vir­ke­lig­he­ten. De er langt mind­re loja­le og shop­per rundt etter det de fin­ner mest inter­es­sant blant de man­ge nyhets­ka­na­le­ne. Man­ge aviser har en svært kon­ven­sjo­nell opp­fat­ning av hvor­dan en skal kap­re unge lese­re. Det gjø­res gjen­nom sport, musikk og moter/design. Resul­ta­te­ne av den­ne meto­den er ikke enty­di­ge. Jeg tror net­tets mulig­he­ter for inter­ak­ti­vi­tet må utnyt­tes langt mer offen­sivt enn i dag for å mobi­li­se­re unge men­nes­ker i BTs kanaler.

BTs tra­di­sjo­nel­le lese­re er vant til, og har avfun­net seg med, en pres­se som har plas­sert seg mel­lom fol­ket og makt­ha­ver­ne. I suve­ren tro på egne evner har den påtatt seg opp­ga­ven med å for­tol­ke vir­ke­lig­he­ten for leser­ne sine.

Skal BT behol­de sin ster­ke posi­sjon, må avi­sen trek­ke dagens unge inn i et sam­spill på en helt annen måte enn det for­eldre­ge­ne­ra­sjo­nen deres har opplevd.

Avi­se­ne har tra­di­sjo­nelt vært den domi­ne­ren­de are­na for sam­funns­de­batt. Leser­ne har fått ytre seg, men avi­sen har i liten grad for­holdt seg aktivt til det «van­li­ge folk» har ytret. Det har vært liten kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom avis og lese­re. BT har gitt sitt bil­de av sam­fun­net, men har sam­ti­dig satt av litt plass til leser­nes menin­ger. Leser­bre­ve­ne har imid­ler­tid ikke vært mye lest av jour­na­lis­te­ne i BT og har slett ikke hatt noen inn­fly­tel­se på avi­sens arbeid.

BT-huset i Ber­gen: Uinn­ta­ke­lig fest­ning? (foto: Vegard Valde).

BT-huset i Ber­gen: Uinn­ta­ke­lig fest­ning? (foto: Vegard Valde).

Det­te makt­for­hol­det er radi­kalt end­ret. Leser­ne kan nå pub­li­se­re sine tan­ker helt uten medie­hu­se­nes hjelp. Medie­ne besit­ter selv­sagt makt fort­satt, men skal de behol­de den, må de frem­stå som nyt­ti­ge kana­ler for medie­bru­ker­ne i nett­ge­ne­ra­sjo­nen. BT har her et langt styk­ke vei å gå. Opp­ret­tel­sen av leser­om­bu­det var et førs­te skritt for å åpne redak­sjo­nens luk­ke­de ver­den. De nes­te skrit­te­ne har latt ven­te på seg.

Gjen­nom en blogg har sjef­re­dak­tø­ren de bes­te mulig­he­ter for kon­ti­nu­er­lig sam­ta­le med leser­ne sine

BTs debatt­fo­rum på net­tet er dess­ver­re dår­lig i for­hold til man­ge and­re avi­sers, og mulig­he­te­ne som lig­ger i blogg-tenk­nin­gen er lite utnyt­tet. Jour­na­lis­te­ne for­hol­der seg like lite til menings­yt­rin­ger fra leser­ne som før. De kjø­rer vide­re i gam­le spor med tra­di­sjo­nel­le kil­der, domi­nert av makt­ha­ve­re i det etab­ler­te samfunnet.

Det­te må end­res. Net­tet gir avi­sen en ene­stå­en­de mulig­het til kom­mu­ni­ka­sjon med leser­ne, og den kom­mu­ni­ka­sjo­nen må gå beg­ge veier.

Sjefredaktøren må gjenoppstå for leserne

Det kan være natur­lig å begyn­ne med avi­sens leder­ar­tik­ler. Her bru­ker BT, som de fles­te and­re aviser, pro­no­me­net «vi» om seg selv. I leder­ne kom­mer avi­sens offi­si­el­le syn på sake­ne til uttrykk. De til­leg­ges for­bau­sen­de stor vekt i man­ge mil­jø­er. Ikke minst der­for bør de leg­ges ut til debatt på net­tet. Her må leser­ne kun­ne møte avi­sens leder­skri­ben­ter i dialog.

Som tid­li­ge­re nevnt har sjef­re­dak­tø­re­ne, stort sett, truk­ket seg til­ba­ke fra det offent­li­ge rom. De bør gjen­opp­stå for sine lese­re. De er tross alt ansvar­li­ge for alt inn­hold i medie­hu­se­nes uli­ke kana­ler. Gjen­nom en blogg har sjef­re­dak­tø­ren de bes­te mulig­he­ter for kon­ti­nu­er­lig sam­ta­le med leser­ne sine.BT kan i langt stør­re grad enn nå bli en for­mid­ler av direk­te kon­takt mel­lom makt­ut­øve­re og de som utset­tes for makt­ut­øvel­sen. Da fyl­ler avi­sen en vik­tig for­mid­ler­rol­le uten å gi sin vri og vink­ling på kom­mu­ni­ka­sjo­nen. Erfa­ring viser at de debatt­fora der også avi­sens med­ar­bei­de­re enga­sje­rer seg, fun­ge­rer best. I nett­de­bat­ter har jour­na­lis­ter en ene­stå­en­de anled­ning til å inn­hen­te såkalt kon­se­kven­s­in­for­ma­sjon, for i nett­de­bat­ten del­tar gjer­ne folk som har kjent uli­ke kon­se­kven­ser av sam­funns­ut­vik­lin­gen på kroppen.

For å bøte på medie­nes tendens til å opp­tre som mik­ro­fon­sta­tiv for mak­ten, kan de invi­te­re folk fra utkant­en av sam­fun­net til å åpne blog­ger på medie­hu­sets sider. Da kan folk som van­lig­vis ikke høres i stor­sam­fun­net, gis anled­ning til å ska­pe debat­ter på sine pre­mis­ser. Der­med blir det offent­li­ge rom­met utvi­det og sam­funns­bil­det mer nyansert.

I sta­dig fle­re aviser blir det utvik­let egne områ­der der leser­ne kan leg­ge inn saker de har skre­vet selv. Også for BT må det være en spen­nen­de mulig­het. Leser­nes egne mel­din­ger om «livet de lever» kan bidra til å kor­ri­ge­re BTs sterkt redi­ger­te ver­sjon av virkeligheten.

BT står fort­satt sterkt i sitt dis­trikt. Den posi­sjo­nen kan medie­hu­set for­sva­re der­som bru­ker­ne opp­le­ver at de blir tatt alvor­lig som sam­tale­part­ner og bidrags­yter når BT utvik­ler seg vide­re i alle kanaler.

TEMA

M

edier

88 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Samfunnskunnskapjentene says:

    Hei!

    Vi har job­ba med eit gruppe­ar­beid om artik­ke­len din i ein samfunnskunnskap-time. 

    På net­tet kan jour­na­lis­tar\ redak­sjon fin­ne både synst­punk­ta og inter­es­sa­ne til fol­ket. Det­te bur­de føre til ein fel­les platt­form av infor­ma­sjon Det­te kan avisar benyt­te seg av. Idag er det man­ge som lagar seg en «blogg» som dei bru­kar for å ytre mei­nin­ga­ne sine, infor­me­re og diskiu­te­re. Avi­se­ne vil då kun­ne kom­mu­ni­se­re ved hjelp av så kal­la «blog­ging». Man­ge avisar har og alle­reie laga til eit blogg­fo­rum for å fin­ne ut kva lese­ra­ne mei­ner. Det­te er eit verk­tøy som kan bli brukt på man­ge områ­de. Her kan lesa­rar dis­ku­te­re å då føle at dei får meir å seie ovan­for aviser. «Direk­te kon­takt med fol­ket vi skriv for» bur­de vere mottoet! 

    Vi mei­ner at når kom­mu­ni­ka­sjo­nen går beg­ge vegar vil avi­se­ne bli meir «fol­ke­le­ge».

    Hil­sen Hege, Mari og Julie

  2. Terje Angelshaug says:

    Hei
    Hyg­ge­lig å høre fra dere. Dere har selv­sagt helt rett i at avi­se­ne gjen­nom dia­log med leser­ne kan bli mye bed­re. Avi­se­ne må erkjen­ne at tide­ne for­and­rer seg. De har ikke len­ger mono­pol på pub­li­se­ring. Dagens lese­re kan ska­pe sine egne fora for for­mid­ling av nyhe­ter, kom­men­ta­rer osv. Net­tet har gitt leser­ne stør­re makt og selv­til­lit. Det må de gam­le avis­hu­se­ne ta kon­se­kven­sen av og invi­te­re leser­ne til dia­log, akku­rat som dere påpe­ker. Jeg tror det hos man­ge jour­na­lis­ter er en tendens til å under­vur­de­re den > leser. Det er en far­lig hold­ning. Folk flest har mye å bidra med som har stor ver­di for en redak­sjon som skal beskri­ve alle sider ved samfunnet.
    Jeg håper og tror at også BT vil bru­ke net­tet til den type dia­log som dere beskri­ver. Lyk­ke til vide­re både i sam­funns­fa­get og and­re fag.

    mvh
    Ter­je Angelshaug

til toppen