Objektivitet mot terror

– Skal demokratiene vinne over terrorismen, må mediene gjenreise respekten for objektivitet og sannhetssøken. Intervju med medieprofessor Daniel Dayan.

– Tota­li­ta­ris­me har gått under uli­ke navn, og nå er islam råma­te­ria­le for en ny tota­li­tær beve­gel­se, sier pro­fes­sor Dani­el Dayan til Vox Pub­li­ca. Stilt over­for ter­ro­ris­mens utford­ring mot demo­kra­ti­et etter­ly­ser en av ver­dens frems­te ana­ly­ti­ke­re av for­hol­det mel­lom ter­ro­ris­me og medi­er en etisk selv­ran­sa­kel­se blant både jour­na­lis­ter, medi­er og publikum.

Dayan kal­ler på en ny nøk­tern­het, en besin­nel­se på fak­ta frem­for følel­ser. Han øns­ker at dek­nin­gen av ter­ror­grup­per og deres sym­pa­ti­sø­rer skal pre­ges av det han kal­ler «rik­tig dis­tan­se». Vi må nær­me oss ter­ro­ris­men på måter som ikke øde­leg­ger mulig­he­ten for debatt og kritikk.

Daniel Dayan i Bergen, oktober 2006.
Foto:Olav A. Øvre­bøcbn

Dani­el Dayan i Ber­gen, okto­ber 2006.

Et eksem­pel Dayan trek­ker frem er en vel­kjent måte medie­ne behand­ler ter­ro­ris­me på — inter­vju­et med en selv­mords­bom­bers mor.

– Hun sier: «Min sønn gjor­de rett. Jeg beund­rer ham. Han drep­te dis­se men­nes­ke­ne som for­tje­ner å bli drept. De er hun­der.» På den ene siden hører du hva hun sier. På den and­re siden unn­skyl­der du hen­ne. Hun lider jo. Men pro­ble­met er at før eller sene­re, når noen sier at en annen er en hund, er det påkre­vet at det kom­mer en kom­men­tar eller et svar, sier Dayan.

Hvor­for uttryk­ker vi med­li­den­het med mor­de­ren og ikke med de myrdede?

Det er legi­timt at hun får kom­me til orde, men hun bur­de bli mot­sagt, mener Dayan. Men det kan ikke skje, for­di i den­ne gen­ren, vitne­ut­sag­net, blan­des det pri­va­te og offent­li­ge sam­men. En jour­na­list kan ikke bry­te av med kri­tis­ke bemerk­nin­ger i en slik situa­sjon. På den­ne måten er medie­nes valg av gen­re et etisk valg, lyder Dayans resonnement.

Hermeneutisk terrorisme

Innen medie­forsk­nin­gen er Dani­el Dayan (f. 1943) kjent for arbei­der på uli­ke felt. Både fil­m­ana­ly­se og stu­di­er av fjern­sy­nets sam­funns­rol­le hører til hans inter­esse­om­rå­der. I fle­re sam­men­hen­ger har Dayan fors­ket på ter­ro­ris­me og medi­er, og har blant annet redi­gert anto­lo­gi­en «La ter­re­ur specta­cle» — ter­ro­ris­me som fore­stil­ling — som kom ut i år. Han er mest kjent for boken «Media Events: The Live Broad­cas­ting of His­tory» som han skrev sam­men med medie­forsk­nings­pio­ne­ren Eli­hu Katz. Dayan er nå forsk­nings­le­der ved Cent­re Natio­nal de la Recher­che Scien­ti­fi­que i Paris, og var i høst gjeste­fors­ker ved Insti­tutt for infor­ma­sjons- og medie­vi­ten­skap, Uni­ver­si­te­tet i Bergen.

Blant Dayans hoved­po­en­ger om ter­ro­ris­me er at ter­ror­hand­lin­ger drei­er seg om kom­mu­ni­ka­sjon. Ter­ror er vold som har en ideo­lo­gisk dimen­sjon, og ideo­lo­gi­en kom­mu­ni­se­res i form av spek­ta­ku­læ­re fore­stil­lin­ger kring­kas­tet i mediene.

En ter­ror­hand­ling har fle­re hen­sik­ter og effek­ter. Den er en test av gren­ser, av hva det berør­te sam­fun­net er vil­lig til å aksep­te­re. Sam­ti­dig kom­mu­ni­se­rer ter­ro­ris­ten en trus­sel om at mer er i ven­te. Og i til­legg er ter­ror­hand­lin­gen ofte ment som over­ta­lel­se. Bom­be­ne i Mad­rid i mars 2004 skul­le påvir­ke valg­re­sul­ta­tet, noe de jo også gjorde.

Ter­ro­ris­ter byr seg fram som repre­sen­tan­ter for en grup­pe, bemer­ker Dayan — uten at den­ne grup­pen er blitt spurt om å bli repre­sen­tert slik. Ter­ro­ris­te­ne stil­ler seg så å si opp på mar­ke­det som poten­si­el­le repre­sen­tan­ter, og etter hvert får de gjer­ne til­hen­ge­re på den­ne måten.

Angre­pe­ne 11. sep­tem­ber 2001 beskri­ver Dayan som «her­me­neu­tisk ter­ro­ris­me». Siden ingen grup­pe eks­pli­sitt tok på seg skyl­den og ga noen begrun­nel­se for angre­pe­ne, ble alle til­skue­re invi­tert til å for­tol­ke dem på sin måte. Osa­ma bin Laden treng­te bare å gjø­re det klart at han støt­tet angre­pe­ne. Men for at ter­ro­ris­te­ne skul­le opp­nå det de øns­ket med en slik stra­te­gi, måt­te ter­ror på TV være godt kjent for pub­li­kum fra før. Slik er ter­ro­ris­me alt­så, blant mye annet, blitt en godt etab­lert egen TV-gen­re. Ter­ro­ris­me uten medi­er er utenkelig.

Når medlidenhet og fordømmelse sporer av

Vox Pub­li­ca møt­te Dayan i Ber­gen i slut­ten av okto­ber, og ba ham utdy­pe ana­ly­sen av medi­er, offent­lig­het og terrorisme.

Vox Pub­li­ca: Du snak­ker om ter­ro­ris­me som «specta­cle» — fore­stil­ling — og sier at ter­ro­ris­ter er avhen­gig av den pub­li­si­tet de får gjen­nom medie­dek­ning. Men du mener vel ikke at medie­ne ikke skal gi ter­ror­hand­lin­ger oppmerksomhet?

– Jo, noen gan­ger vil det være rik­tig. I Ita­lia bestem­te medie­ne en gang seg for ikke å gi ter­ro­ris­ter opp­merk­som­het. Det var bevisst. De gikk gjen­nom en lang sjele­grans­k­ning, og bestem­te seg for at den bes­te måten å hånd­te­re det på var å nek­te opp­merk­som­het. Og det som skjed­de var at ter­ro­ren avtok. Pro­ble­met er at det­te gjaldt ter­ro­ren til De røde bri­ga­der, som til tross for sine inter­na­sjo­na­le ambi­sjo­ner var en vel­dig spe­si­fikt ita­li­ensk ter­ro­ris­me, for­ank­ret på ita­li­ensk ter­ri­to­ri­um og ret­tet mot ita­li­ens­ke mål. Nå har vi nådd et punkt der om et gitt medi­um ikke rap­por­te­rer om ter­ror, vil et annet gjø­re det iste­den. Når en nyhet er ute i den glo­ba­le offent­lig­he­ten, må du ha din egen ver­sjon av den, eller vil folk bare gå til en annen kanal. Nå er spørs­må­let hvor­dan du snak­ker om ter­ro­ris­me, ikke om. Hvor mye, på hvil­ke betin­gel­ser? Og da er vi til­ba­ke til spørs­må­let om etikk.

Etis­ke reak­sjo­ner som med­li­den­het og for­døm­mel­se kan bli pervertert

Dayan liker å frem­stil­le sine reson­ne­men­ter i en kri­tisk dia­log med and­re fors­ke­res arbei­der. Når han skal beskri­ve hvor­dan medie­ne og pub­li­kum hånd­te­rer ter­ro­ris­me, trek­ker han frem den frans­ke sosio­lo­gen Luc Bol­tanskis bok «Dis­tant suf­fe­ring». Den tar for seg hvor­dan vi rea­ge­rer når and­re men­nes­kers lidel­ser vises frem for oss på TV. Situa­sjo­nen er pre­get av avmakts­fø­lel­se som får sitt uttrykk på tre uli­ke måter — i tre uli­ke typer dis­kur­ser. Alle tre blir brukt om ter­ro­ris­me, iføl­ge Dayan:

  • Este­tikk: — Det­te er den mest avskye­li­ge dis­kur­sen — det sub­li­mes dis­kurs. For eksem­pel sa kom­po­nis­ten Karl­heinz Stock­hau­sen at det var sub­limt å se tvil­ling­tår­ne­ne kol­lap­se. I det øye­blikk han sa det var tår­ne­ne fort­satt ful­le av men­nes­ker som ikke var døde. Han gjor­de narr av and­res lidel­se, og det­te mener jeg er så uetisk som man kan få det, sier Dayan.
  • For­døm­mel­se: Det­te kan være en vel­dig nyt­tig reak­sjons­måte, mener Dayan. — Det er noen som er ansvar­li­ge for and­res lidel­se, og de bur­de bli for­dømt. For eksem­pel pro­te­ster­te man­ge men­nes­ker mot inva­sjo­nen av Irak. Pro­ble­met med for­døm­mel­se er at den lett kan spo­re av, sier Dayan. Han trek­ker igjen frem 11. sep­tem­ber-angre­pe­ne, der det har blitt fram­satt en rek­ke påstan­der om at ofre­ne var ansvar­li­ge. En av dem er de opp­dik­te­de ryk­te­ne om at jøder som arbei­det i tår­ne­ne ble vars­let av Isra­els ambas­sa­de på for­hånd om at de måt­te for­la­te byg­nin­ge­ne. — Hvis du ser på lis­ten over men­nes­ke­ne som døde, er det klart at jøde­ne ikke for­lot byg­nin­ge­ne. For­døm­mel­ses­dis­kur­sen er vel­dig lett å mani­pu­le­re. Spørs­må­let er igjen hvor­dan medie­ne kan fin­ne den ret­te dis­tan­sen i sin dek­ning — dis­tan­sen som gjør det mulig for oss å for­stå situa­sjo­nen uten å kom­me så tett på at vi risi­ke­rer å bli mani­pu­lert, sier han.
  • Med­li­den­het: Den tred­je reak­sjons­må­ten er med­li­den­het. Her er idea­let den barm­hjer­ti­ge sama­ri­tan, som obser­ve­rer lidel­se og umid­del­bart hand­ler. Men hva slags uttrykk kan med­li­den­het gis når den som lider er 6000 kilo­me­ter unna? Det som da skjer er at med­li­den­he­ten blir rent ver­bal, og også den står da i fare for å hav­ne på mer­ke­li­ge ste­der, mener Dayan. Han viser til egne ana­ly­ser av medie­dek­nin­gen av selv­mords­bom­be­re. — De lager van­lig­vis en film før de spren­ger seg selv i luf­ta, en film som vises etter­på. Svært ofte led­sa­ges fil­men av et inter­vju med moren. Hun grå­ter. Hun sier at «jeg mis­tet min sønn». Hvor­dan kan du ikke føle med en mor som har røde øyne og har mis­tet sitt barn? Når inter­vju­et går vide­re sier moren van­lig­vis: «Jeg beund­rer ham. Han brin­ger fami­li­en ære.» Det som slår meg i dis­se situa­sjo­ne­ne er at vi kjen­ner selv­mords­bom­be­rens ansikt godt. Han har et ansikt og en stem­me. Og moren har et ansikt og en stem­me. Selv­mords­bom­be­rens ofre har intet ansikt, intet navn, ingen stem­me — de er tall. Det­te er under­lig.

    Hvor­for uttryk­ker vi med­li­den­het med mor­de­ren og ikke med de myrdede?

     

Bol­tanski viser oss hvor lett også etis­ke reak­sjo­ner som med­li­den­het og for­døm­mel­se kan bli per­ver­tert, kon­klu­de­rer Dayan. — Det leder til­ba­ke til spørs­må­let om medie­nes ansvar. Det drei­er seg ikke om hva du viser eller om du skal vise ter­ro­ris­me, men hvor­dan du gjør det.

Objektiviteten er foraktelig, leve objektiviteten

Det­te avgjø­ren­de «hvor­dan» har for Dayan å gjø­re med noe så gam­mel­dags, og med hans ord «for­ak­tet», som begre­pet objek­ti­vi­tet. Vi må kort og godt gjen­rei­se tro­en på og ambi­sjo­nen om objektivitet.

– Det er det bes­te vi har. Den enes­te måten å opp­rett­hol­de mulig­he­ten for debatt og kon­flikt, som er uunn­vær­lig for demo­kra­ti­et, er at vi kan for­hol­de oss til en fel­les vir­ke­lig­het – en vir­ke­lig­het vi deler. Jeg er full­sten­dig klar over at objek­ti­vi­tet er umu­lig. Så jeg er en slags gal­ning! Like­vel snak­ker jeg om objek­ti­vi­tet, og jeg vil rett­fer­dig­gjø­re det­te på to måter. Den ene er ved å vise til Hann­ah Arendt. Hun sier at eksis­ten­sen av en offent­lig­het, av debatt, avhen­ger av en fel­les ver­den. Vi må dele de sam­me fak­ta, sier Dayan.

Hans tenk­te eksem­pel: Hvis vi dis­ku­te­rer star­ten på førs­te ver­dens­krig, så kan vi si at den kom for­di Tysk­land inva­der­te Bel­gia, ikke for­di Bel­gia inva­der­te Tysk­land. Det­te er et fak­tum, og vi kan bare ha debat­ter og være ueni­ge når vi deler sam­me ver­den på den­ne måten.

Den and­re begrun­nel­sen for objek­ti­vi­tet hen­ter Dayan fra antro­po­lo­gen Clif­ford Geertz. — Han sier at han vet at kirur­gi under helt per­fekt hygie­nis­ke for­hold er umu­lig. Ingen omgi­vel­ser er helt asep­tis­ke, abso­lutt rene. Men er det en begrun­nel­se for å ope­re­re i en kloakk?

– Demo­kra­ti er avhen­gig av at vi deler til­strek­ke­lig man­ge fak­ta — ikke slik at vi skal fal­le på kne for dem, men for at vi skal kun­ne være ueni­ge. Spørs­må­let er hvor­dan du får frem den­ne fel­les ver­de­nen. Og det vi har er den for­ak­te­de objek­ti­vi­te­ten — den er for­kas­te­lig, og den er det bes­te som noen gang har skjedd, sier Dayan.

Beho­vet for fel­les fak­ta får meg til å ten­ke på et pro­gram NRK Brenn­punkt vis­te tid­li­ge­re i år. Det hand­let om ima­men Zul­qa­r­nain Sakan­dar Mad­ni i Oslo. Pro­gram­met vis­te hans virk­som­het i mos­ke­en, hvor­dan han under­vis­te ele­ver osv. Han la også ut om sitt syn på ter­ror­an­gre­pe­ne i Lon­don og Mad­rid, og gjor­de det klart at han ikke fant det bevist at mus­li­mer sto bak. Hvor­dan kan vi få den­ne fel­les ver­den hvis sli­ke grunn­leg­gen­de fak­ta bare avvises?

– Det­te drei­er seg om måten hen­del­ser i offent­lig­he­ten beskri­ves på. Jeg har kalt det faren ved vitne­ut­sagn. Du hen­ven­der deg til folk i deres pri­vat­sfæ­re, og så kom­mer de med utta­lel­ser om for­hold i offent­lig­he­ten. Men siden de befin­ner seg i pri­vat­sfæ­ren blir det ingen debatt. Hvis du vil ska­pe nisjer for å beskyt­te folk mot å bli utsatt for debatt, og beskyt­te påstan­der mot å bli til­bake­vist, er det bare å bru­ke vit­nes­byr­det som form, sier Dayan. Inter­vju­et med selv­mords­bom­be­rens mor er et typisk eksem­pel på det­te, leg­ger han til.

I dis­se sam­men­hen­ge­ne kom­mer medie­ne for tett på, den nød­ven­di­ge kri­tis­ke dis­tan­sen for­svin­ner, frem­hol­der Dayan.

– Ima­men for­tel­ler sin his­to­rie, men per­son­lig erfa­ring er ikke immun mot ideo­lo­gi. Den kan ikke dis­ku­te­res. Det er den­ne over­drev­ne nær­he­ten som skrem­mer meg.

Like­vel, hvor­for sier ikke inter­vjuer­ne mot i sli­ke situasjoner?

– Inter­vjue­ren viser sitt gode multi­kul­tu­rel­le ansikt. Men ansva­ret for den and­re er ikke her den mest rele­van­te vink­lin­gen. Det fin­nes and­re: rett­fer­dig­het, balan­se, sannhet.

Dayan ser det som sitt vik­tigs­te pro­sjekt både som medie­fors­ker og intel­lek­tu­ell å ana­ly­se­re og beskri­ve medie­nes gen­rer med hen­syn på om de til­la­ter debatt eller ikke. Åpner de mulig­he­ten for en fel­les ver­den, eller gjør de det ikke?

Athen må ikke glemme Sparta

Den livs­nød­ven­di­ge kri­tikk og debatt i en demo­kra­tisk offent­lig­het kan også for­stum­me av en annen grunn: trus­ler og frykt for repre­sa­li­er hvis bestem­te for­hold dis­ku­te­res. Bud­ska­pet fra blant and­re den dans­ke ima­men Ahmed Abu Laban som klar­te å gi stri­den om Muham­med-kari­ka­tu­re­ne så sto­re dimen­sjo­ner, var nett­opp en trus­sel om at «dere kan ikke gjø­re som dere vil», mener Dayan. Men i situa­sjo­ner der offent­lig­he­tens fri­het inn­skren­kes, er det sær­lig vik­tig å hand­le som om offent­lig­he­ten er som før. Dayans eksem­pel er her de oppo­si­sjo­nel­le i kom­mu­nis­mens Tsjek­ko­slo­va­kia, som skap­te lom­mer av genui­ne offent­li­ge sfæ­rer, debatt­arena­er, i hver­and­res hjem. De hand­let som om det fan­tes en fri offent­lig­het, og det­te hjalp tsjek­ker­ne stort da mulig­he­ten for fri­gjø­ring kom.

Dayan for­tel­ler om et møte med Abu Laban under en kon­fe­ran­se i Sve­ri­ge tid­li­ge­re i år. Mens Dayan ble inter­vju­et av en svensk avis, slo Laban seg ned og de to etab­ler­te en uven­tet dia­log. Abu Laban ga uttrykk for at det var han som had­de sør­get for å ska­pe den inter­na­sjo­na­le Muham­med-kon­flik­ten ved å rei­se rundt i Midt­østen og vise frem Jyl­lands-Pos­tens karikaturer.

– Slik han frem­stil­te det var de dans­ke myn­dig­he­te­ne så uin­ter­es­ser­te i hva han had­de å si, at det­te var den enes­te måten han kun­ne bli hørt på. Han bruk­te alt­så hele reto­rik­ken rundt ytrings­fri­het. Men han for­klar­te ikke hvor­dan det kun­ne ha seg at han had­de lagt ved bil­der som ikke var blant de opp­rin­ne­li­ge kari­ka­tu­re­ne, og som kun­ne spo­res til en fransk avis, sier Dayan.

Den­ne mani­pu­la­sjo­nen av kari­ka­tur­stri­den og bru­ken av ytrings­fri­he­ten er typisk for det and­re sta­di­et av en tota­li­tær beve­gel­se, orga­ni­sa­sjons­sta­di­et, mener Dayan. Det førs­te sta­di­et er ter­ro­ren. Til sam­men utgjør det­te en direk­te utford­ring mot demokratiet.

– Slik jeg ser det, er vi vit­ne til noe som i islams navn bare er en ny form for tota­li­ta­ris­me. Og som van­lig har vi tota­li­ta­ris­mens to aspek­ter, ter­ro­ris­me i de tid­li­ge fase­ne og orga­ni­sa­sjon i de sene fase­ne. Jeg synes det er inter­es­sant å ten­ke på at Adolf Hit­ler ble valgt. Han bruk­te demo­kra­ti­et. Det­te rei­ser vel­dig skrem­men­de spørs­mål. Jeg site­rer sta­dig Hann­ah Arendt: Vi els­ker Athen, og vi skul­le øns­ke vi kun­ne ha Athen for all­tid. Men det kom­mer all­tid et øye­blikk når Athen må være opp­merk­som på at det fin­nes en annen by som heter Spar­ta. Hvis Athen ikke gjør noe, vil Spar­ta ta over.

TEMA

T

erroris
me

9 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Magne Lindholm says:

    Inter­es­sant inter­vju med et vik­ti­ge poen­ger om våre medie­fore­stil­lin­ger, i alle betyd­nin­ger av ordet. Men jeg vil opp­ford­re til stør­re begreps­mes­sig klar­het. Det betyr at man må sane­re ordet objek­ti­vi­tet. I engelsk­språk­lig tra­di­sjon blir det­te ordet brukt som et syn­onym med sak­lig­het. Det­te er mis­vi­sen­de, i hvert fall i vår tra­di­sjon, hvor ordet uttryk­ker en posi­ti­vis­tisk over­tro på at vir­ke­lig­he­ten kan gjen­gis ube­ar­bei­det i språket.(Det er jo der­for det blir brukt, for å for­ster­ke den­ne myten.) Det­te har også Dayan skjønt. Like­vel bru­ker han ordet i to inn­byr­des ufor­en­li­ge betyd­nin­ger! Min erfa­ring er at den posi­ti­vis­tis­ke myten om objek­ti­vi­tet siver inn i jour­na­list­stu­den­te­nes hoder i en jevn strøm, gjen­nom språk­bruk som det­te. Det ska­per bare for­vir­ring. La oss der­for byt­te ut ordet objek­ti­vi­tet med ordet sak­lig­het. Hver gang.

til toppen