Når leger lar seg bruke

Mitt utgangspunkt er fastlegens og den menige avislesers. Jeg tar ordet fordi jeg skammer meg på vegne av min profesjon i denne saken og ønsker å bruke anledningen til å bidra til større bevissthet omkring roller og mandat, også for oss leger.

Inn­legg fra Fritt Ords semi­nar om Grans­king og retts­sik­ker­het 24.mai 2007 av Eli­sa­beth Swen­sen, Kom­mune­lege i Sel­jord og Medi­sinsk redak­tør i Tids­skrift for Den nors­ke lege­for­ening:

Mitt utgangs­punkt er fast­le­gens og den meni­ge avis­le­sers. Jeg er ikke del av en trend­set­ten­de hoved­stads­eli­te, kjen­ner ver­ken Val­la eller Yssen, og har ingen egen agen­da i for­hold til semi­na­rets anlig­gen­de. Jeg tar ordet for­di jeg skam­mer meg på veg­ne av min pro­fe­sjon i den­ne saken og øns­ker å bru­ke anled­nin­gen til å bidra til stør­re bevisst­het omkring rol­ler og man­dat, også for oss leger.

Jeg tar ordet for­di jeg skam­mer meg på veg­ne av min pro­fe­sjon i den­ne saken

23.januar i år skrev jeg et debatt­inn­legg til Aften­pos­ten med over­skrif­ten ”Mobbe­of­fe­ret Yssen”. Utgangs­punk­tet var et til­ta­gen­de ube­hag. Det førs­te ube­ha­get ble vek­ket alle­re­de i møte med Yssens opp­si­gel­se i VG. Hun skri­ver: ”21. august 2006 ble jeg syke­meldt av min fast­le­ge. Han var av den opp­fat­ning at jeg ikke under noen omsten­dig­het kun­ne for­bli i et arbeids­for­hold som var så belas­ten­de. Etter­som jeg selv ikke har noe øns­ke om å for­bli syk­meldt, men tvert imot kom­me meg ut i arbeids­li­vet så fort som mulig, tar jeg de medi­sins­ke vur­de­rin­gen til etter­ret­ning og avslut­ter et arbeids­for­hold som fak­tisk gjør meg syk.” Yssen defi­ner­te seg med det­te ut av job­ben som leder av LOs inter­na­sjo­na­le avde­ling som pasi­ent, på et medi­sinsk grunn­lag, med fast­le­gen i rol­len som pre­miss­le­ve­ran­dør og vit­ne.

I dage­ne som fulg­te steg ube­ha­get ved de gjen­tat­te kra­ve­ne fra media om inn­røm­mel­ser, og der­nest bed­re inn­røm­mel­ser, fra Val­la – som alt­så av Yssen, fast­le­gen og en sam­let pres­se var utpekt som syk­doms­frem­kal­len­de agens. Et grunn­spørs­mål i all aka­de­misk virk­som­het er ”Kan det være anner­le­des?”. I medi­si­nen kal­les det dif­fe­ren­sial­dia­gnos­tikk. I den­ne saken var sym­ptom (til­ta­gen­de man­gel på mest­ring), dia­gno­se (mobbe­of­fer) og årsaks­sam­men­heng (Val­la) nær­mest fast­slått a prio­ri, uten under­sø­kel­se.

Det som brin­ger meg opp på den­ne taler­sto­len i dag er Foug­ner­ut­val­gets rap­port og dens (mis?)bruk av medi­sinsk eks­per­ti­se og ter­mi­no­lo­gi. Yssen har løst sin fast­le­ge del­vis fra taus­hets­plik­ten, slik at den­ne kun har fått for­kla­re seg over­for de to sak­kyn­di­ge psy­kia­ter­ne. Alle and­re – utval­get, offent­lig­he­ten, par­te­ne – er over­latt til de sak­kyn­di­ges refe­rat og for­tolk­ning av fast­le­gens for­kla­ring. Grans­kin­gen ble iverk­satt i et bestemt kli­ma i opi­nio­nen, et kli­ma som også la bestem­te førin­ger for opp­nev­ning av sak­kyn­di­ge, man­dat og meto­de. Pre­mis­set ”ble syk av å job­be i LO” har såle­des fått lig­ge som en bunn­plan­ke i pro­ses­sen uten mulig­het til inn­syn i for­ut­set­nin­ge­ne for selve dia­gno­sen. I etis­ke reg­ler for leger står det eks­pli­sitt at en lege som utta­ler seg offent­lig skal sik­re seg hvor­dan hans eller hen­nes utta­lel­ser blir brukt. Det er meg en gåte at Yssens fast­le­ge god­tok å utta­le seg via sak­kyn­di­ge strå­menn, spe­si­elt i en åpen­bart poli­tisk sak som den­ne.

Som fast­le­ge for 1200 enkelt­per­soner og kom­mune­lege i et lite lokal­sam­funn med 3000 inn­byg­ge­re i 26 år, der­til med en del offent­li­ge verv på nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt nivå, har jeg hatt rike­lig anled­ning til å reflek­te­re over de uli­ke rol­le­ne jeg selv opp­trer i som pro­fe­sjo­nell. Jeg ser tre lege­rol­ler som avteg­ner seg tyde­lig i for­hold til den aktu­el­le saken: For det førs­te legen som hjel­per og behand­ler. I for­hold til den enkel­te pasi­ent er det pasi­en­tens sub­jek­ti­ve lidel­se som gir legens man­dat. Hvor­vidt pasi­en­tens opp­le­vel­se av lidel­sen er ”sann” i betyd­nin­gen objek­tivt veri­fi­ser­bar er uin­ter­es­sant og irre­le­vant. Min jobb som lege føl­ger av det hip­po­kra­tis­ke impe­ra­tiv om å hjel­pe, trøs­te, lind­re og om mulig behand­le – på de pre­mis­ser pasi­en­ten til­byr. For det and­re legen som sak­kyn­dig. I den­ne rol­len gis det reg­ler for habi­li­tet, objek­ti­vi­tet og avgren­sing av man­dat som er rede­gjort for av instan­ser innen­for retts­ve­sen og i de etis­ke reg­ler for leger. I Foug­ner­ut­val­gets arbeid er svært man­ge av dis­se brutt eller i bes­te fall slur­vet med, slik and­re også har rede­gjort for. Den tred­je rol­len er legen som opi­nions­dan­ner. Det­te er også en form for sak­kyn­dig­het, men på et meta­plan, der medie­ne fun­ge­rer som ufor­mel­le ”opp­drags­gi­ve­re”.

Hvor­dan leg­ger leger pre­mis­ser i offent­lig­he­ten? Helse, syk­dom og behand­ling er godt stoff i media. Der­til kom­mer det jeg vil kal­le ”offer­jour­na­lis­tik­ken”, en form for indi­vid­fo­ku­sert elen­dig­hets­jour­na­lis­tikk som vege­te­rer på ulyk­ker, syk­dom og mise­rer der skyl­den kan leg­ges på noen and­re, en uten­for­lig­gen­de instans, aller helst en per­son. Leger er per­fek­te for for­må­let, (og ikke bare på grunn av kom­bi­na­sjo­nen av pom­pøs selv­for­stå­el­se og klø­net­het i for­hold til offent­lig­het, men også der­for): Vi til­byr en viten­ska­pe­lig for­tolk­ning av lidel­sen (dia­gno­se), vi legi­ti­me­rer den kren­ke­des offer­er­sta­tus (pasi­ent), og det hele er beskyt­tet av taus­hets­plik­ten som både pir­rer nys­gjer­rig­het og til­byr den som har opp­nådd pasi­ent­sta­tus amnes­ti, et gjem­me­sted i for­hold til mot­an­grep og kri­tisk inn­syn.

Yssen ver­sus Val­la er et eksem­pel på kamp om defi­ni­sjons­makt. Kam­pen om defi­ni­sjons­mak­ten er en kamp om språk. Min bekym­ring, for­ster­ket etter å ha fulgt den­ne pro­ses­sen, er at leger lar seg bru­ke eller opp­trer som nyt­ti­ge idio­ter — hvit­vas­ke­re, strå­menn og over­set­te­re — i et spill om tro­ver­dig­het der kon­flik­te­ne omhand­ler helt and­re for­hold enn de medi­sins­ke. Jeg skal avslut­te med et reto­risk spørs­mål som spiss­for­mu­le­rer bekym­rin­gen: Kun­ne man ten­ke seg at hele den­ne saken had­de fått et annet for­løp der­som Ing­unn Yssen ikke had­de blitt ”syk av LO” men rett og slett for­ban­net?

TEMA

L

andsorg
anisasj
onen i
Norge

10 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen