Digitale drittsekker

Vi kan ikke overlate nettet til folk som bruker det til å terrorisere, true og forfølge sine medmennesker, skriver Pål Hivand av egen smertelig erfaring.

Inter­nett er en åpen og demokratisk are­na, slik ver­den aldri tidligere har sett. Net­topp der­for har hver og en av oss ans­var for at den offentlige sam­tal­en foregår med et min­i­mum av ans­tendighet, kan­skje nå mer enn noen gang. Net­tet kan ikke over­lates til drittsekkene. Vi trenger ikke avføring liggende på stue­bor­det for å forstå at den stinker. Det vet vi godt fra før.

Vil­je til etisk ans­var og ans­tendighet er en forut­set­ning for at inter­nett skal bli den demokratiske are­na vi alle ser kon­turene av. I mot­satt fall vil net­tet blir det Usenet ble: en are­na for bom­bastiske kveru­lanter som øde­leg­ger ethvert forsøk på en sak­lig sam­tale. Usenet og nå net­tet ble tidlig invadert av trol­lene; de pro­voka­tivt og rabi­at usak­lige som øde­leg­ger ethvert debat­tfo­rum med avs­poring, per­son­karak­ter­is­tikker og andre metoder for å skremme almin­nelige men­nesker fra å delta aktivt i samtalene. 

I den abso­lutte ytrings­fri­hetens kjøl­vann øker nå antallet dig­i­tale drittsekker. Det er de, som i til­legg til trol­lenes metode, bruk­er net­tets åpen­het til å ter­roris­ere, true og for­følge sine medmennesker.

Fra rop­ing til trusler
Den dig­i­tale drittsekken stop­per ikke ved debat­tfo­rumets ytter­grense, men for­føl­ger deg ved å bom­bardere deg med ube­hagelige og tru­ende e‑poster. Drittsekken søk­er opp tilgjen­gelig og sen­si­tiv infor­masjon og pub­lis­er­er den på ulike fora og nettst­ed­er. Drittsekken går heller ikke av veien for å offentlig­gjøre vidløftige kon­spir­asjon­er, ryk­ter og ren løgn om deg og din person.

Drittsekkene lær­er raskt hvor grensen går for det lovstridige

Mob­bing, trusler og sjikane via elek­tro­n­iske nettverk (sms, lyn­meldinger, e‑post og web) er økende. 20 pros­ent av unge har opplevd elek­tro­n­isk mob­bing. På den andre siden fryk­ter poli­ti­et at ofre for alvorlig krim­i­nalitet ikke vil anmelde sak­er av frykt for å bli hengt ut på inter­nett. Barn­ev­ern­sansat­te er kan­skje den grup­pen som mest sys­tem­a­tisk og per­son­lig utsettes for sjikane og trusler gjen­nom et stadig vok­sende nettverk av nettst­ed­er kri­tiske til barnevernet.

Verdier frem­for sensur
Noe av dette vil muli­gens være lovstridig. Per­son­vern­nem­da men­er imi­dler­tid at barn­ev­ern­sansat­te, i kraft av sine offentlige still­inger, må tåle harde karak­ter­is­tikker og angrep på nett i ly av ytrings­fri­heten. Alt­så lovlig. Ytrings­fri­heten er alt­så et vern av de dig­i­tale drittsekkene. De han­dlinger som er ulovlige, er allikev­el vanske­lig å etter­forske og straf­fe­for­følge, og drittsekkene lær­er raskt hvor grensen går for det lovstridi­ge og vil der­for utmer­ket godt klare å opp­tre tru­ende og sjikanerende innen­for lovens grenser. 

Flere lov­for­bud er der­for trolig ikke veien å gå, uten å komme i vanske­lige kon­flik­ter med prin­sip­pet om den frie ytring. Det hin­dr­er oss likev­el ikke i å markere våre verdimes­sige stand­punk­ter som redak­tør­er og således tydelig markere grenser for anstendighet.

Code of conduct
Tekno-blog­ger og for­fat­ter Kathy Sier­ra mot­tok for en tid tilbake drap­strusler etter å ha skrevet om hvorvidt det er aksept­abelt å slette eller mod­erere kom­mentar­er fra besøk­ende på egne blog­ger og nettst­ed­er. Den svært omtalte sak­en ble utslags­givende for tekno-skriben­ten Tim O’Reil­ly og Wikipedia-grunn­leg­ger Jim­my Wales forslag om inn­føring av friv­il­lige ret­ningslin­jer for ans­tendig oppførsel og redi­ger­ing av blog­ger, per­son­lige nettst­ed­er og fora. 

Den inter­nasjonale blog­gos­færen svarte med en storm av kri­tikk mot forslaget. Dermed er det i prak­sis dødt, og begravet under anklager om moral­sk kor­rek­thet og fascis­tisk sensur.

Møte med en drittsekk
For noen uker siden mod­er­erte jeg et inn­legg på bloggen Ad:varsel. Inn­legget var usak­lig i forhold til artikke­lens og bloggens tema, og også i strid med bloggens uttalte ret­ningslin­jer for kom­mentar­er. Dette ble også fork­lart for kom­mentarens for­fat­ter. I de påføl­gende ukene ble jeg bom­bardert med e‑poster med per­son­lige karak­ter­is­tikker, anklager, pås­tander og ren, usmin­ket gal­skap. Raskt beg­y­nte den provoserte for­fat­teren å sende kopi av alt sitt forvirrede tankegods til en rekke andre mot­takere, sam­tidig som han sør­get for at kopi av kor­re­spon­dansen ble pub­lis­ert på ulike nettsteder.

På mine nettst­ed­er er det mitt skjønn og min vur­der­ing­sevne som gjelder

Først forsøk­te jeg med en høflig hen­still­ing om å stanse, men uten resul­tat. Når jeg så endte i et raseri­ut­brudd av en e‑post, ble denne naturligvis umid­del­bart pub­lis­ert på nett av drittsekken. I til­legg resul­terte mitt rasende utbrudd i fornyet inter­esse og aktivitet fra drittsekken. Alt­så mot­satt effekt av den ønskede.

Evig eies det publiserte
De siste ukene har der­for vært et pågående pros­jekt i pri­vat omdøm­mekon­troll. I beg­yn­nelsen vur­derte jeg å ikke gjøre noe. Men så gikk det en faen i meg: Hvor­for skal jeg akseptere at drittsekkene skal over­ta kon­trollen over del­er av livet mitt? Jeg val­gte å ta igjen. De siste ukene har jeg der­for sys­tem­a­tisk sporet opp inn­legg om meg og bedt debat­tredak­tør­er fjerne de ver­ste inn­leggene. Noen har fak­tisk gjort det. 

Dessuten har jeg over­sendt teknisk doku­men­tasjon på sjika­nen og e‑post-ter­roren til oper­atørene av de nettverkene han har oper­ert fra. Hans daværende net­tleverandør sa opp kun­de­forhold­et med man­nen, etter at jeg over­sendte dokumentasjonen.

Prisen for ytringsfrihet
Men vårt sam­funn er fulle av åpne nettverk, og mine han­dlinger har der­for ikke forhin­dret drittsekken i å fort­sette sin vendet­ta mot meg. Erfarin­gen har i alle fall gjort det klart for meg at vi alle er poten­sielt vergeløse i et åpent nett. I den grad inter­nett i framti­den skal fort­sette som det fan­tastiske demokratiske eksper­i­mentet som det fak­tisk er, så må alt­så hver og en av oss ta ans­var for den offentlige samtalen.

Vi kan utmer­ket godt forsvare et åpent og fritt ord­skifte, uten å forsvare alt som fly­ter i dets kjøl­vann. Selvsagt er det et spørsmål om skjønn og vur­der­ing­sevne. Det er snakk om et redak­tørans­var.

På mine nettst­ed­er er det mitt skjønn og min vur­der­ing­sevne som gjelder

. Jo flere av oss som føl­ger samme prak­sis, jo færre muligheter har drittsekkene.

TEMA

Y

tringsf
rihet

64 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

  1. […] Min teori er at dagens infor­masjon­ssam­funn der man vokser opp med inter­nett, tv, mobil­tele­fon, dyre merkek­lær og alt ord­ner seg ved et par lette knips eller tastetrykk bidrar til å gjøre en og enhver til uspiselige drittsekker som man helst ikke vil omgås med. Merk også at 3 av 10 nord­menn sliter med psykiske prob­le­mer. Tror du det er tilfeldig? […]

  2. “Mag­a­sin MOT demokrati og ytringsfrihet”

    Det er rel­a­tivt skam­melig med navneval­get, når du egentlig virk­er ville begrense ytringsfriheten.

    Når folk får knust sin tilværelse, så er det naturlig med munnbruk. Noe annet er sykt, apatisk og følelses­løst. Eller et tegn på “uen­delig” under­tryk­thet. Noen rea­ger­er også som per­son­er under­trykt av psykopa­ter: De føler de fort­jen­er det. Ikke uvan­lig blant barnevernsoffer.

    Grensen for meg går når folk f.eks opp­for­dr­er til å sende meg brevbomber (SOL debatt). Det tok flere dager å få det fjer­net. Hvor lenge det hadde stått før jeg til­feldig oppdaget det, vet jeg ikke.

    Grensen går også når det blir lagt inn opp­for­dringer til å mis­han­dle og drepe mine barn, på gjeste­bo­ken på r‑b-v.net. Poli­ti­et hen­la det. Men etter en tur om dep. og poli­tidi­rek­torat, var det plut­selig en anmeldelse igjen…

    Prob­lemet med de ven­strevrid­de poli­tisk kor­rek­te, er at det oftest bare er kap­i­tal­is­tene som er jæve­len. De fat­ter ikke at det er et alment prob­lem blant alle men­nesker, med småjævler her og småjævler der. Det utelukket nærmest automa­tisk psyki­a­tri, barn­ev­ern og poli­ti (om det ikke er en neger som blir mis­han­dlet. Tro om ikke barn­ev­ern­sofre kan ha like høyt men­neskeverde? I det min­ste rett til liv og helse?).

    Det virk­er alt­så ikke være frem­drevet primært av verken empati, logisk tenkn­ing eller fak­ta. Det er bare den ven­strevrid­de poli­tisk kor­rek­te kul­tur som skrik­er gjen­nom sine.

    På TV så jeg en jente i Nord-Afri­ka som hadde sit­tet på med amerikanske sol­dater. For dette norm­brud­det vrengte massene klærne av henne og hun løp naken bort. Det var deres poli­tisk korrekthet.

    Pål Hivand, det går ann å leve på et høyere nivå. Det har med å øke empati, logikk og fak­ta som dri­vkraft. Prisen er imi­dler­tid ferre klapp på skul­deren fra de poli­tisk kor­rek­te. Det er det jo de fer­reste som tak­ler, feige som de er.

  3. Bergen 12.07.07
      
    Hivand skriver:
    “På mine nettst­ed­er er det mitt skjønn og min vur­der­ing­sevne som gjelder. Jo flere av oss som føl­ger samme prak­sis, jo færre muligheter har drittsekkene.”

    Han har selvføl­gelig rett til å bestemme på sitt eget nettst­ed. Jo flere som føl­ger samme prin­sip­per og prak­sis som ham, desto færre muligheter for dem ytrings­fri­heten egentlig er til for: men­nesker som er utsatt for over­grep fra egne myn­digheter, til å bringe ut infor­masjon om hva som foregår.

  4. Debat­tan­tene her er ikke ukjente.

    Holtas inn­legg skal jeg i hov­ed­sak hoppe over, og lar det kun stå som en doku­men­tasjon av det som omtales i artikke­len. De mest nys­g­jer­rige kan følge Holtas lenke til eget nettst­ed, og sjekke sak­en selv. 

    Hva gjelder Skån­lands kom­men­tar, så kon­klud­er­er hun alt­så med at det er min rett å redi­gere og fast­sette regler for mitt eget nettst­ed. På den ene siden anerk­jen­ner alt­så Skån­land redak­tørans­varet, men bare i den utstrekn­ing det ikke praktiseres.

    Prob­lemet med Hol­ta og hans følgesven­ner er at den som ikke helt og fullt del­er hans syn­spunk­ter til min­ste detalj, er å reg­ne som fiende og må reg­ne med karak­ter­is­tikker om sin per­son (alt­så ikke sak) som overfor.

til toppen