Digitale drittsekker

Vi kan ikke overlate nettet til folk som bruker det til å terrorisere, true og forfølge sine medmennesker, skriver Pål Hivand av egen smertelig erfaring.

Inter­nett er en åpen og demo­kra­tisk are­na, slik ver­den ald­ri tid­li­ge­re har sett. Nett­opp der­for har hver og en av oss ansvar for at den offent­li­ge sam­ta­len fore­går med et mini­mum av ansten­dig­het, kan­skje nå mer enn noen gang. Net­tet kan ikke over­la­tes til dritt­sek­ke­ne. Vi tren­ger ikke avfø­ring lig­gen­de på stue­bor­det for å for­stå at den stin­ker. Det vet vi godt fra før.

Vil­je til etisk ansvar og ansten­dig­het er en for­ut­set­ning for at inter­nett skal bli den demo­kra­tis­ke are­na vi alle ser kon­tu­re­ne av. I mot­satt fall vil net­tet blir det Use­net ble: en are­na for bom­bas­tis­ke kve­ru­lan­ter som øde­leg­ger ethvert for­søk på en sak­lig sam­ta­le. Use­net og nå net­tet ble tid­lig inva­dert av trol­le­ne; de pro­vo­ka­tivt og rabiat usak­li­ge som øde­leg­ger ethvert debatt­fo­rum med avspo­ring, per­son­ka­rak­te­ris­tik­ker og and­re meto­der for å skrem­me almin­ne­li­ge men­nes­ker fra å del­ta aktivt i sam­ta­le­ne.

I den abso­lut­te ytrings­fri­he­tens kjøl­vann øker nå antal­let digi­ta­le dritt­sek­ker. Det er de, som i til­legg til trol­le­nes meto­de, bru­ker net­tets åpen­het til å ter­ro­ri­se­re, true og for­føl­ge sine med­men­nes­ker.

Fra roping til trus­ler
Den digi­ta­le dritt­sek­ken stop­per ikke ved debatt­fo­ru­mets ytter­gren­se, men for­føl­ger deg ved å bom­bar­de­re deg med ube­ha­ge­li­ge og tru­en­de e-pos­ter. Dritt­sek­ken søker opp til­gjen­ge­lig og sen­si­tiv infor­ma­sjon og pub­li­se­rer den på uli­ke fora og nett­ste­der. Dritt­sek­ken går hel­ler ikke av vei­en for å offent­lig­gjø­re vid­løf­ti­ge kon­spi­ra­sjo­ner, ryk­ter og ren løgn om deg og din per­son.

Dritt­sek­ke­ne lærer raskt hvor gren­sen går for det lov­stri­di­ge

Mob­bing, trus­ler og sji­ka­ne via elekt­ro­nis­ke nett­verk (sms, lyn­mel­din­ger, e-post og web) er øken­de. 20 pro­sent av unge har opp­levd elekt­ro­nisk mob­bing. På den and­re siden fryk­ter poli­ti­et at ofre for alvor­lig kri­mi­na­li­tet ikke vil anmel­de saker av frykt for å bli hengt ut på inter­nett. Barne­verns­an­sat­te er kan­skje den grup­pen som mest sys­te­ma­tisk og per­son­lig utset­tes for sji­ka­ne og trus­ler gjen­nom et sta­dig vok­sen­de nett­verk av nett­ste­der kri­tis­ke til barne­ver­net.

Ver­di­er frem­for sen­sur
Noe av det­te vil muli­gens være lov­stri­dig. Per­son­vern­nem­da mener imid­ler­tid at barne­verns­an­sat­te, i kraft av sine offent­li­ge stil­lin­ger, må tåle har­de karak­te­ris­tik­ker og angrep på nett i ly av ytrings­fri­he­ten. Alt­så lov­lig. Ytrings­fri­he­ten er alt­så et vern av de digi­ta­le dritt­sek­ke­ne. De hand­lin­ger som er ulov­li­ge, er alli­ke­vel vans­ke­lig å etter­fors­ke og straffe­for­føl­ge, og dritt­sek­ke­ne lærer raskt hvor gren­sen går for det lov­stri­di­ge og vil der­for utmer­ket godt kla­re å opp­tre tru­en­de og sji­ka­ne­ren­de innen­for lovens gren­ser.

Fle­re lov­for­bud er der­for tro­lig ikke vei­en å gå, uten å kom­me i vans­ke­li­ge kon­flik­ter med prin­sip­pet om den frie ytring. Det hind­rer oss like­vel ikke i å mar­ke­re våre verdi­mes­si­ge stand­punk­ter som redak­tø­rer og såle­des tyde­lig mar­ke­re gren­ser for ansten­dig­het.

Code of con­duct
Tek­no-blog­ger og for­fat­ter Kathy Sierra mot­tok for en tid til­ba­ke draps­trus­ler etter å ha skre­vet om hvor­vidt det er aksep­ta­belt å slet­te eller mode­re­re kom­men­ta­rer fra besø­ken­de på egne blog­ger og nett­ste­der. Den svært omtal­te saken ble utslags­gi­ven­de for tek­no-skri­ben­ten Tim O’Reilly og Wiki­pe­dia-grunn­leg­ger Jim­my Wales for­slag om inn­fø­ring av fri­vil­li­ge ret­nings­lin­jer for ansten­dig opp­før­sel og redi­ge­ring av blog­ger, per­son­li­ge nett­ste­der og fora.

Den inter­na­sjo­na­le blog­go­sfæ­ren svar­te med en storm av kri­tikk mot for­sla­get. Der­med er det i prak­sis dødt, og begra­vet under ankla­ger om moralsk kor­rekt­het og fascis­tisk sen­sur.

Møte med en dritt­sekk
For noen uker siden mode­rer­te jeg et inn­legg på blog­gen Ad:varsel. Inn­leg­get var usak­lig i for­hold til artik­ke­lens og blog­gens tema, og også i strid med blog­gens uttal­te ret­nings­lin­jer for kom­men­ta­rer. Det­te ble også for­klart for kom­men­ta­rens for­fat­ter. I de påføl­gen­de uke­ne ble jeg bom­bar­dert med e-pos­ter med per­son­li­ge karak­te­ris­tik­ker, ankla­ger, påstan­der og ren, usmin­ket gal­skap. Raskt begyn­te den pro­vo­ser­te for­fat­te­ren å sen­de kopi av alt sitt for­vir­re­de tanke­gods til en rek­ke and­re mot­ta­ke­re, sam­ti­dig som han sør­get for at kopi av kor­re­spon­dan­sen ble pub­li­sert på uli­ke nett­ste­der.

På mine nett­ste­der er det mitt skjønn og min vur­de­rings­evne som gjel­der

Først for­søk­te jeg med en høf­lig hen­stil­ling om å stan­se, men uten resul­tat. Når jeg så end­te i et raseri­ut­brudd av en e-post, ble den­ne natur­lig­vis umid­del­bart pub­li­sert på nett av dritt­sek­ken. I til­legg resul­ter­te mitt rasen­de utbrudd i for­ny­et inter­es­se og akti­vi­tet fra dritt­sek­ken. Alt­så mot­satt effekt av den øns­ke­de.

Evig eies det pub­li­ser­te
De sis­te uke­ne har der­for vært et pågå­en­de pro­sjekt i pri­vat omdøm­me­kon­troll. I begyn­nel­sen vur­der­te jeg å ikke gjø­re noe. Men så gikk det en faen i meg: Hvor­for skal jeg aksep­te­re at dritt­sek­ke­ne skal over­ta kon­trol­len over deler av livet mitt? Jeg valg­te å ta igjen. De sis­te uke­ne har jeg der­for sys­te­ma­tisk spo­ret opp inn­legg om meg og bedt debatt­re­dak­tø­rer fjer­ne de ver­ste inn­leg­ge­ne. Noen har fak­tisk gjort det.

Dess­uten har jeg over­sendt tek­nisk doku­men­ta­sjon på sji­ka­nen og e-post-ter­ro­ren til ope­ra­tø­re­ne av de nett­ver­ke­ne han har ope­rert fra. Hans davæ­ren­de nett­le­ve­ran­dør sa opp kunde­for­hol­det med man­nen, etter at jeg over­send­te doku­men­ta­sjo­nen.

Pri­sen for ytrings­fri­het
Men vårt sam­funn er ful­le av åpne nett­verk, og mine hand­lin­ger har der­for ikke for­hind­ret dritt­sek­ken i å fort­set­te sin ven­det­ta mot meg. Erfa­rin­gen har i alle fall gjort det klart for meg at vi alle er poten­si­elt verge­løse i et åpent nett. I den grad inter­nett i fram­ti­den skal fort­set­te som det fan­tas­tis­ke demo­kra­tis­ke eks­pe­ri­men­tet som det fak­tisk er, så må alt­så hver og en av oss ta ansvar for den offent­li­ge sam­ta­len.

Vi kan utmer­ket godt for­sva­re et åpent og fritt ord­skif­te, uten å for­sva­re alt som fly­ter i dets kjøl­vann. Selv­sagt er det et spørs­mål om skjønn og vur­de­rings­evne. Det er snakk om et redak­tør­an­svar.

På mine nett­ste­der er det mitt skjønn og min vur­de­rings­evne som gjel­der

. Jo fle­re av oss som føl­ger sam­me prak­sis, jo fær­re mulig­he­ter har dritt­sek­ke­ne.

TEMA

Y

tringsf
rihet

53 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

  1. […] Min teori er at dagens infor­ma­sjons­sam­funn der man vokser opp med inter­nett, tv, mobil­te­le­fon, dyre merke­klær og alt ord­ner seg ved et par let­te knips eller taste­trykk bidrar til å gjø­re en og enhver til uspi­se­li­ge dritt­sek­ker som man helst ikke vil omgås med. Merk også at 3 av 10 nord­menn sli­ter med psy­kis­ke pro­ble­mer. Tror du det er til­fel­dig? […]

  2. «Maga­sin MOT demo­kra­ti og ytrings­fri­het»

    Det er rela­tivt skam­me­lig med navne­val­get, når du egent­lig vir­ker vil­le begren­se ytrings­fri­he­ten.

    Når folk får knust sin til­væ­rel­se, så er det natur­lig med munn­bruk. Noe annet er sykt, apa­tisk og følel­ses­løst. Eller et tegn på «uen­de­lig» under­trykt­het. Noen rea­ge­rer også som per­soner under­trykt av psy­ko­pa­ter: De føler de for­tje­ner det. Ikke uvan­lig blant barne­verns­of­fer.

    Gren­sen for meg går når folk f.eks opp­ford­rer til å sen­de meg brev­bom­ber (SOL debatt). Det tok fle­re dager å få det fjer­net. Hvor len­ge det had­de stått før jeg til­fel­dig opp­da­get det, vet jeg ikke.

    Gren­sen går også når det blir lagt inn opp­ford­rin­ger til å mis­hand­le og dre­pe mine barn, på gjeste­bo­ken på r-b-v.net. Poli­ti­et hen­la det. Men etter en tur om dep. og politi­di­rek­to­rat, var det plut­se­lig en anmel­del­se igjen…

    Pro­ble­met med de venstre­vrid­de poli­tisk kor­rek­te, er at det oftest bare er kapi­ta­lis­te­ne som er jæve­len. De fat­ter ikke at det er et alment pro­blem blant alle men­nes­ker, med små­jæv­ler her og små­jæv­ler der. Det ute­luk­ket nær­mest auto­ma­tisk psy­kia­tri, barne­vern og poli­ti (om det ikke er en neg­er som blir mis­hand­let. Tro om ikke barne­verns­ofre kan ha like høyt men­neske­ver­de? I det mins­te rett til liv og helse?).

    Det vir­ker alt­så ikke være frem­dre­vet pri­mært av ver­ken empa­ti, logisk tenk­ning eller fak­ta. Det er bare den venstre­vrid­de poli­tisk kor­rek­te kul­tur som skri­ker gjen­nom sine.

    På TV så jeg en jen­te i Nord-Afri­ka som had­de sit­tet på med ame­ri­kans­ke sol­da­ter. For det­te norm­brud­det vreng­te mas­se­ne klær­ne av hen­ne og hun løp naken bort. Det var deres poli­tisk kor­rekt­het.

    Pål Hivand, det går ann å leve på et høy­ere nivå. Det har med å øke empa­ti, logikk og fak­ta som driv­kraft. Pri­sen er imid­ler­tid ferre klapp på skul­de­ren fra de poli­tisk kor­rek­te. Det er det jo de ferres­te som tak­ler, fei­ge som de er.

  3. Ber­gen 12.07.07
      
    Hivand skri­ver:
    «På mine nett­ste­der er det mitt skjønn og min vur­de­rings­evne som gjel­der. Jo fle­re av oss som føl­ger sam­me prak­sis, jo fær­re mulig­he­ter har dritt­sek­ke­ne.»

    Han har selv­føl­ge­lig rett til å bestem­me på sitt eget nett­sted. Jo fle­re som føl­ger sam­me prin­sip­per og prak­sis som ham, desto fær­re mulig­he­ter for dem ytrings­fri­he­ten egent­lig er til for: men­nes­ker som er utsatt for over­grep fra egne myn­dig­he­ter, til å brin­ge ut infor­ma­sjon om hva som fore­går.

  4. Debat­tan­te­ne her er ikke ukjen­te.

    Hol­tas inn­legg skal jeg i hoved­sak hop­pe over, og lar det kun stå som en doku­men­ta­sjon av det som omta­les i artik­ke­len. De mest nys­gjer­ri­ge kan føl­ge Hol­tas len­ke til eget nett­sted, og sjek­ke saken selv.

    Hva gjel­der Skån­lands kom­men­tar, så kon­klu­de­rer hun alt­så med at det er min rett å redi­ge­re og fast­set­te reg­ler for mitt eget nett­sted. På den ene siden aner­kjen­ner alt­så Skån­land redak­tør­an­sva­ret, men bare i den utstrek­ning det ikke prak­ti­se­res.

    Pro­ble­met med Hol­ta og hans føl­ge­sven­ner er at den som ikke helt og fullt deler hans syns­punk­ter til mins­te detalj, er å reg­ne som fien­de og må reg­ne med karak­te­ris­tik­ker om sin per­son (alt­så ikke sak) som over­for.

til toppen