Psykiateres rolle i granskninger

Valla-saken er enestående i norsk offentlighet når det gjelder psykiateres rolle, skriver overlege Svein Haugsgjerd.

Psy­kia­te­res arbeids­felt skil­ler seg på avgjø­ren­de punk­ter fra det kropps­me­di­sins­ke fel­tet. Andre leger for­hol­der seg (med få unn­tak) til pasi­en­ter som er helt på det rene med hva som fei­ler dem. Syk­dom­men sit­ter i krop­pen, og kan påvises ved utve­ty­di­ge, ytre tegn som et rønt­gen­bil­de eller en blod­prøve. Stilt over­for resul­ta­te­ne av legens under­sø­kel­se, lar pasi­en­ten seg (som regel) over­be­vises om at dia­gno­sen er rik­tig, og at den behand­lin­gen som fore­slås, hvi­ler på ube­stri­de­lig viten­skaps­ba­sert kunn­skap.

Val­la-saken er ene­stå­en­de i norsk offent­lig­het når det gjel­der psy­kia­te­res rol­le

Psy­kia­te­re for­hol­der seg der­imot ofte til per­soner som lider (av angst, depre­sjon, for­vir­ring osv.), men som er i vill­rede om lidel­sens natur og årsa­ker. De føler ofte at «det er noe galt med meg som per­son, med mine følel­ser, med min for­stå­el­se av meg selv om mitt for­hold til andre, men jeg vet ikke hva som er galt.» Og hva mer er: psy­kia­te­re for­hol­der seg ofte til per­soner som ikke selv øns­ker å kom­me til under­sø­kel­se og behand­ling, men som blir brakt dit mot sin vil­je, per­soner som fast­hol­der at det ikke er noe galt med dem selv, men der­imot med deres omgi­vel­ser.

Psy­kiatrisk under­sø­kel­se består av inter­vju­er der vi lyt­ter til per­sonens for­tel­ling om seg selv, sitt liv og sine pla­ger, og hvor vi trek­ker våre kon­klu­sjo­ner dels ut fra for­tel­lin­gens inn­hold, men også ut fra dens form og ut fra obser­va­sjon av per­sonens være­må­te i inter­vju­si­tua­sjo­nen. Vi kan ikke benyt­te objek­ti­ve indi­ka­to­rer slik som rønt­gen­bil­der eller blod­prøver. Det hjelpe­mid­let vi kan bru­ke som lig­ner mest på sli­ke hånd­fas­te data, er spørre­skje­ma­er hvor sva­re­ne gra­de­res på en skala og sam­men­lig­nes med kri­te­ri­er ved­tatt av eks­pert­grup­per.

Det­te betyr ikke at psy­kia­tri­en er uten viten­ska­pe­lig grunn­lag. Men det betyr at psy­kia­te­re står over­for spe­si­el­le viten­skaps­teo­re­tis­ke og etis­ke utford­rin­ger. Ikke sjel­den skjer det at psy­kia­te­re stil­ler en dia­gno­se som per­sonen det gjel­der fin­ner ufor­ståe­lig eller uak­sep­ta­bel. Der­for tren­ger vi vel­dig kla­re kri­te­ri­er å base­re vår kon­klu­sjon på, og vi tren­ger også en kon­ti­nu­er­lig debatt, med bak­grunn i forsk­ning, både om dia­gnose­kri­te­ri­ene og om dia­gno­se­tenk­nin­gens grunn­lag, jfr. Tids­skrift for norsk psy­ko­log­for­ening, mai 2007.

Med hen­syn til tvangs­inn­leg­gel­se eller annen behand­ling uten eget sam­tyk­ke, gjel­der det like­dan stren­ge lov­feste­de reg­ler omkring kri­te­ri­er for ved­tak, rap­por­te­rings­plikt og adgang til kla­ge. Det­te er for å for­hindre vil­kår­lig­het, makt­over­grep eller mis­tan­ke om det­te, noe som vil­le under­gra­ve til­li­ten til det psy­kis­ke helse­ver­net.

For retts­psy­kiatris­ke vur­de­rin­ger i straffe­sa­ker gjel­der det like­dan sær­skil­te kri­te­ri­er, basert på kon­ti­nu­er­lig forsk­ning og fag­lig debatt.

Psy­kia­te­re kan iblant bli truk­ket inn i vans­ke­li­ge avgjø­rel­ser som gjel­der umyn­dig­gjø­ring, barne­for­de­ling eller lig­nen­de. Her må det utvi­ses grun­dig­het i under­sø­kel­sen av hva saken gjel­der, omhyg­ge­lig­het i utvis­nin­gen av skjønn og takt­full­het i utfor­min­gen av kon­klu­sjo­ner.

Iblant står vi også over­for ekte­fel­ler i kon­flikt med sterkt mot­stri­den­de syn på kon­flik­tens natur og årsaks­for­hold. Pro­fe­sjo­na­li­tet i sli­ke situa­sjo­ner til­sier den største sen­si­ti­vi­tet for beg­ge par­ters selv­fø­lel­se, og — som i alt annet psy­kiatrisk arbeid — streng iva­re­ta­kel­se av kon­fi­den­sia­li­te­ten.

…tvil om psy­kia­ter­nes integri­tet og upå­vir­ke­lig­het i for­hold til medie­stor­men

Det er meg bekjent sjel­den at psy­kia­te­re med­vir­ker i gransk­nin­ger med utgangs­punkt i arbeids­kon­flik­ter. For de involver­te par­ter vil det rime­lig­vis opp­le­ves sterkt kren­ken­de å bli under­kas­tet et psy­kiatrisk inter­vju om sitt liv, sin barn­dom, opp­vekst og for­hold til betyd­nings­ful­le per­soner i pri­vat­li­vet. En kon­klu­sjon utfor­met av en psy­kia­ter vil i en slik situa­sjon opp­le­ves som en slags «psy­kiatrisk dia­gno­se», selv om den ikke er for­mu­lert med kon­ven­sjo­nel­le dia­gnos­tis­ke begre­per. Det er rime­lig at en slik kon­klu­sjon vil bli møtt med spørs­mål om hva slags kri­te­ri­er som lig­ger til grunn for kon­klu­sjo­nen.

Den såkal­te

Val­la-saken er ene­stå­en­de i norsk offent­lig­het når det gjel­der psy­kia­te­res rol­le

. En per­so­nal­kon­flikt har fått sto­re poli­tis­ke føl­ger for­di den ene av de impli­ser­te inne­had­de en helt sen­tral topp­stil­ling i norsk sam­funns­liv, for­di den dag­li­ge medie­dek­nin­gen var kolos­sal og for­di det hele tiden skjed­de lek­ka­sjer til pres­sen fra gransk­nin­gens arbeid, sam­ti­dig som de kon­klu­de­ren­de doku­men­te­ne har vært unn­tatt fra offent­lig inn­syn.

Det­te reis­te ikke uven­tet tvil om psy­kia­ter­nes integri­tet og upå­vir­ke­lig­het i for­hold til medie­stor­men og den poli­ti­ser­te atmo­sfæ­ren omkring saken. Der­som den­ne saken viser seg å ska­pe pre­se­dens for bruk av psy­kiatris­ke sak­kyn­di­ge i sli­ke arbeids­kon­flik­ter, vil vi tren­ge en grun­dig fag­lig dis­ku­sjon om både viten­ska­pe­li­ge og etis­ke aspek­ter av slikt arbeid. Der­som den­ne saken der­imot viser seg å bli ene­stå­en­de i norsk psy­kia­tris his­to­rie, vil det også være behov for en drøf­ting for å fin­ne ut hva vi kan lære av den.

Norsk Psy­kiatrisk For­ening fyl­ler 100 år i år, og man­ge spørs­mål vil bli dis­ku­tert på for­enin­gens jubi­le­ums­se­mi­nar i okto­ber. Kan­skje den­ne saken også hører hjem­me der?

Artik­kel­for­fat­te­ren er psyko­ana­ly­ti­ker og over­le­ge ved Kli­nikk for psy­kisk helse, Aker Uni­ver­si­tets­syke­hus. Han er også pro­fes­sor ved Sen­ter for prak­tisk kunn­skap, Høg­sko­len i Bodø.

TEMA

L

andsorg
anisasj
onen i
Norge

10 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Sigrun Tømmerås says:

    Kom­men­tar til: Psy­kia­te­re for­hol­der seg der­imot ofte til per­soner som lider (av angst, depre­sjon, for­vir­ring osv.), men som er i vill­rede om lidel­sens natur og årsa­ker. De føler ofte at “det er noe galt med meg som per­son, med mine følel­ser, med min for­stå­el­se av meg selv om mitt for­hold til andre, men jeg vet ikke hva som er galt.” 

    Det­te er i stor grad tøv. Det har ikke minst man­ge opp­levd som har erfa­rin­ger med trau­mer. Det er psy­kia­ter­ne og psy­ko­lo­ge­ne selv som ikke er vil­lig til å ta inn­over seg sli­ke livs­er­fa­rin­ger, også når pasi­en­ten selv defi­ne­rer det­te som sitt pro­blem. Den sveit­sis­ke psy­ko­lo­gen Alice Mil­ler sier: «We have so many dia­gno­s­tic labels that help to dis­gui­se the abu­se. And this is exact­ly the rea­son why peop­le MUST become severe­ly ill: they are in a total iso­la­tion with their pain.»
    Ved å foku­se­re på, og lete med lys og lyk­te etter «avvik» hos vol­dens ofre, er psy­kia­tri­en den mest under­tryk­ken­de insti­tu­sjon som over­ho­det kan tenkes i et sam­funn som vårt. Kren­ke­de men­nesker må — i til­legg til sine trau­mer — bære den per­son­li­ge belast­nin­gen det er å bli syke­lig­gjort, stemp­let og stig­ma­ti­sert. Som Wal­de­mar Rog­nes skrev i psy­ko­lo­gi­tids­skrif­tet Impuls 1/2003, usyn­lig­gjør psy­kia­tri­ens dia­gnos­tikk helse­ska­de­li­ge fami­lie- og sam­funns­mes­si­ge for­hold, slik at resul­ta­tet blir poli­tisk under­tryk­king. For­tje­ner den­ne virk­som­he­ten beteg­nel­sen psy­kisk helse­vern?

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen