Den usynlige krigen

“Khamzat” var akku­rat løs­latt da jeg traff ham i Tsjet­sje­nia i okto­ber 2005. Øynene brant da han viste frem skadene på føt­tene, beina og tennene. His­to­rien hans kastet lys over realitetene i Tsjet­sje­nia, og var dermed pr. defin­isjon farlig. Khamzat fryk­tet for sitt liv.

Sam­tidig dro han til de lokale men­neskerettighet­sad­vokatene, som jeg besøk­te, for­di han ikke klarte å være taus. “Jeg har ett eneste ønske,” sa han.“Å få ret­tfer­dighet på lovlig måte. Får jeg ikke det, må jeg finne andre måter.”

Tryl­let vekk krigen
Høsten 1999 sendte Vladimir Putin, som da var statsmin­is­ter, trop­per inn i den rus­siske del­re­pub­likken Tsjet­sje­nia. Åtte år senere pågår kon­flik­ten fremde­les, men Putin seiret tidlig på den vik­tig­ste fron­ten i mod­erne kon­flik­ter, mediefron­ten. Ved å under­trykke rus­siske medi­er og sperre kon­flik­t­so­nen for uten­landske vit­ner, klarte rus­siske myn­digheter å trylle vekk en hel krig. Rus­siske medi­er gjen­ga Kremls ver­sjon om “anti-ter­ror-operasjo­nen”, vestlige medi­er skrev lite. Med få unntak har medi­enes ned­er­lag i Tsjet­sje­nia vært totalt.

Khamzats vansker startet i 2001. Søn­nen hans, “Adnan”, kjem­pet i den tsjet­sjenske ger­il­jaen. Myn­dighetene ble inter­essert i fam­i­lien, og Khamzat fly­k­tet til byen Ros­tov ved Don. Men Rus­s­land er stengt for tsjet­sjenske intern­fly­k­t­ninger. De lokale myn­dighetene ville ikke reg­istrere fam­i­lien, Khamzat fikk ikke jobb, poli­ti­et plaget dem. I 2003 måtte fam­i­lien reise tilbake. I mel­lomti­den var Adnan fanget av tsjet­sjenske sikker­hetsstyrk­er under ledelse av Ramzan Kady­rov.

“Tsjet­sjenis­er­ing” av konflikten
I løpet av årene 2003 og 2004 ble ans­varet for anti-ter­ror-operasjo­nen i Tsjet­sje­nia over­latt til pro-føderale tsjet­sjenske styrk­er. Rus­s­land øns­ket å “tsjet­sjenis­ere” kon­flik­ten og bygget opp en lojal admin­is­trasjon i Groznyj basert på fam­i­lien Kady­rov. Etter tsjet­sjenis­erin­gen har kon­flik­ten min­net om en tsjet­sjen­sk borg­erkrig, der forskjel­lige poli­tiske grup­peringer, krigsh­er­rer og teip-er (klan­er) står mot hveran­dre. Dette er nyt­tig for Putin: De lokale myn­dighetene er ans­varlige for bror­parten av over­grepene og tar støyten i kam­p­en mot opprørerne.

Våren 2003 tilbrak­te Adnan tre måned­er i Ramzan Kady­rovs hem­melige fengsler. Han ble tor­tur­ert, og var vitne til at cellekam­er­atene ble drept. Det var ikke bare Kady­rovs menn som ban­ket ham opp. Kady­rov tor­tur­erte ham flere ganger per­son­lig, blant annet med elek­triske sjokk. Adnan ble hen­tet til tren­ingsstu­dioet der tor­turen foregikk.

Der ven­tet Kady­rov med en maskin med et hånd­tak på. “Den er helt ny og nå skal jeg prøve den på deg,” fork­larte han. Mennene dyt­tet Adnan ned på en press­benk, og fes­tet tråder til øret og lillefin­geren hans.

Kady­rov sveivet hånd­taket og sendte elek­triske sjokk gjen­nom Adnan

Faren arrestert og torturert
Adnan reg­net med å bli drept, men ble i stedet vervet inn i Kady­rovs sikker­hetsstyrk­er, som for en stor del består av tidligere ger­il­ja­sol­dater. Å tjen­estegjøre under Kady­rov innebær­er amnesti for å ha kjem­pet mot rus­siske styrk­er, men Adnan var ikke helt knekket av fengsel­sop­phold­et og høsten 2004 benyt­tet han sjansen til å fly­k­te fra Russland.

Resul­tatet var at Kady­rovs menn arresterte Khamzat, faren, som gjen­nomgikk det samme hel­vetet som søn­nen. Mens Khamzat var Kady­rovs gis­sel, ble han ban­ket opp, tor­tur­ert med elek­trosjokk og holdt incom­mu­ni­ca­do under elendi­ge forhold. Han bevit­net hvor­dan Kady­rov tor­tur­erte en av med­fan­gene med elek­trosjokk. “Han lik­te det appa­ratet,” mente Khamzat.

Khamzat slapp ut et snaut år senere, i okto­ber 2005, men ulikt mange tor­tur­ofre i kon­flik­t­so­nen, har han stått frem med sin his­to­rie. Han og fam­i­lien befinner seg nå i et vestlig land, forhåpentlig uten­for Kady­rovs rekke­v­id­de. Khamzats og Adnans pås­tander er til behan­dling i Den europeiske men­neskerettighets­dom­stolen i Strasbourg.

Slike anklager kan i dag ikke prøves i noen rus­sisk rett eller fortelles i rus­siske medi­er. Den ene jour­nal­is­ten som gjen­ga slike pås­tander, het Anna Politkovska­ja. Hun ble skutt og drept i heisen uten­for lei­ligheten sin i Mosk­va 7. okto­ber i fjor.

Noen uker senere ble en av Kady­rovs tsjet­sjenske rivaler skutt på åpen gate i Mosk­va. Alt lå dermed til rette da Putin utnevnte Kady­rov til pres­i­dent i Tsjet­sje­nia i mars i år.

Byt­tet tor­tur med slips
Ramzan Kady­rov har byt­tet ut tor­turin­stru­mentene med slips, og forsøk­er å beg­ynne en ny kar­rière som “van­lig” poli­tisk led­er. Men Tsjet­sje­nia er et forgiftet sam­funn, og Kady­rov er ikke kuren, men årsak­en. Denne som­meren har kam­p­ene i Tsjet­sje­nia vært hard­ere enn på mange år, og det har blus­set opp i naborepublikkene.

Det som i 1999 var en sep­a­ratis­tisk kon­flikt i en enkelt repub­likk, har utviklet seg til en region­al kon­flikt med karak­ter av både mafi­akrig og religiøst opprør. Vold­en vokser ut av den insti­tusjon­alis­erte straf­fe­fri­heten i kon­flik­t­so­nen, og fortrengnin­gen av Rus­s­lands og Sov­je­tu­nio­nens his­toriske rolle som ero­br­er, okku­pant og overgriper.

Som den britiske his­torik­eren John Bad­de­ley skrev i 1908: “Gaza­vat (hel­lig krig) ville aldri blitt preket i Kauka­sus om russerne hadde vært fre­delige og vennligsinnede naboer.”

Putins ver­tikal
Tsjet­sje­nia er også his­to­rien om hvor­dan det rus­siske imperi­et sam­ler seg i Putins “ver­tikal”. Foran­dringer i sen­trum synes best i per­ife­rien. For å ta kon­troll over regionene har Putin avskaf­fet demokratiske valg, og utnevnt lokale bøller til lensh­er­rer. Rus­s­land har vært gjen­nom et poli­tisk eksper­i­ment: Etab­lerin­gen av

Putin­istan, et mek­tig demokratur

Tsjet­sje­nia var spring­bret­tet for Putins kar­rière, og selve grunnsteinen i det nye Rus­s­land som har reist seg fra 90-tal­lets kaos. Antiter­ror-operasjo­nen i Kauka­sus har legit­imert den uformelle unntak­stil­standen som Putin har benyt­tet seg av for å ta kon­trollen tilbake til Kreml.

I 2008 skal en ny pres­i­dent velges i Rus­s­land, men Putins autoritær-kap­i­tal­is­tiske hybrid­stat vil over­leve sin skaper og prege inter­nasjonale forhold de neste årene.

Poli­ti­et er myndighetene
For­fat­teren Vladimir Nabokov skrev at Rus­s­lands his­to­rie kan betrak­tes som “poli­ti­ets evo­lusjon”. Gjen­nom omvelt­nin­gene har poli­ti­et bestått (uansett om det het­er NKVD eller FSB) og gått som en ubrutt ryg­grad fra Ivan den Gru­sommes tid til Putin.

I Putin­istan har “evo­lusjo­nen” kom­met til et sta­di­um der poli­ti­et er myn­dighetene. I okto­ber er det ett år siden Anna Politkovska­ja ble drept — som en mak­aber bekref­telse på alle hennes dys­tre spå­dom­mer om det nye Rus­s­land. Uten­for Rus­s­lands grenser fungerte drapet som en vekker.

De som ønsker å hedre hennes minne — og hjelpe Tsjet­sje­nias mange, usyn­lige ofre — bør støtte de rus­siske men­neskerettighet­sad­vokatenes kamp for å bel­yse den usyn­lige kri­gen i Tsjetsjenia.

Artikkelfor­fat­teren er råd­giv­er i Den norske Hels­ing­forskomite og for­fat­ter. Han har skrevet flere bøk­er om Rus­s­land og Øst-Europa. Borch­grevinks nyeste bok Den usyn­lige kri­gen kom­mer ut i disse dager og er basert på for­fat­terens reis­er i Kauka­sus. (Artikke­len har tidligere vært pub­lis­ert som kro­nikk i Aftenposten).