Det er mitt inntrykk at deltakelse fra skribenten i “etterdebatten” kan prege ordskiftet og pense det i en mer saklig og drøftende retning. Jeg mener selv jeg har et ansvar for å følge opp en debatt hvis jeg har avfyrt startskuddet. Det kan antakelig føles annerledes for journalister som skriver nyhetssaker. De skriver selvfølgelig flere artikler enn undertegnede og får betydelig flere kommentarer. Men ved å delta litt helt i starten av debatten vil de likevel kunne spille en positiv rolle uten at debatten sluker dem helt. Et dypereliggende problem kan være at journalister muligens ønsker å profesjonell distanse til sine egne tekster, og ser seg selv kun som budbringere/formidlere.

Men en slik distanse er bekymringsfull i den grad journalisten herved avslører manglende erkjennelse av sin egen rolle som aktør. Jeg er helt enig med Hilde Sandvik i Bergens Tidende i at journalister bør involvere seg i debatten, herunder å ta ansvar for sin egen vinkling, kildeutvalg og fremstilling i møte med eventuell kritikk.

Over tid tror jeg dette har potensial til å kjølne den noe overopphetede stemningen i enkelte debattfora, og dreie mange diskusjoner inn på mer fruktbare og konstruktive spor. En aktiv dialog med leserne kan dessuten ha positiv effekt på hvordan journalistikken utvikler seg.

Ditto fordelingen mellom antall som har skrevet innlegg i ulike medier. Hva med hyppigheten – intuitivt ville jeg tro at de som skriver innlegg i nettdebatter, gjør det oftere enn de som sender inn til “lesernes mening”? Og så er det selvsagt synd at man ikke valgte å studere avisen som har ført an på dette området, som har stridd med de største problemene, og hvis journalister har vist størst interesse for å engasjere seg i metanettdebattdebatten.

Men en god start, det er det! :-)