Det er nå et år siden en tenåring kaldblodig myrdet den tyrkisk-armenske journalisten og aktivisten Hrant Dink midt på dagen i travleste Istanbul. Drapet på Dink vekket tyrkiske demokrater fra deres optimistiske drøm om et Tyrkia på vei inn Europa. Et Tyrkia som skal overvinne en problematisk fortid preget av politiske attentater og ta et oppgjør med hemmelige tjenester som ustraffet har fått gripe inn mot medborgere som våger å kritisere nasjonale tabuer.
Hrant Dink fotografert i 2006 (foto: Onnik Krikorian / Oneworld Multimedia. Bildet er publisert under en Creative Commons-lisens)
Hrant Dink var fra 1996 sjefredaktør og spaltist i den armenskspråklige ukeavisen Agos i Istanbul. Avisens mål er å gi en stemme til den armenske minoriteten i Tyrkia og fremme dialog mellom tyrkere og armenere.
Det faktum at Hrant Dink var en minoritet innen en minoritet gjorde ham svært sårbar. Han var en armener i et land hvor hans forfedre led en tragisk skjebne. Av natur var han frimodig og frittalende selv om overmakten og uvitenheten var stor. Dette gjorde ham til et åpenbart mål for krefter i Tyrkia som så på ethvert avvik fra dogmene som et forræderi.
Dink ble anmeldt og stilt for retten flere ganger for å ha “svertet tyrkiskheten”. Dette og den negative omtalen han fikk i deler av tyrkisk presse garanterte at han mottok flere drapstrusler. Politiet var oppmerksomme på de ulike miljøene som var klare til å drepe ham, likevel ble han ikke tilbudt beskyttelse. I klartekst, mordet på Hrant Dink kunne vært unngått. Familien hans går nå til sak mot myndighetspersoner som burde ha beskyttet Dink.
Drapet på Hrant Dink er en bitter påminnelse om at mye står på spill for dissidenter, de som er uenige i de nasjonale dogmene. I Tyrkia er dette tydelig når det gjelder skjebnen til de ottomanske armenerne i 1915 og den tyrkiske stats kamp mot kurdiske opprørere i sørøst siden 1980-tallet.
Tyrkias styrende parti (Adalet ve Kalkinma Partisi, AKP, eller Rettferdighets– og utviklingspartiet) som ble gjenvalgt med god margin i juli 2007, har stor støtte for sin ambisjon om å konsolidere sivilt styre i Tyrkia. Men de mangler den politiske klokskap og kløkt som skal til for å bekjempe hemmelige grupper (Tyrkias derin devlet eller “deep state”) i byråkratiet og i det militære. Tyrkiske medier og opinionen kan også lett mobiliseres mot dissidenter og kritikere som oppfattes som en trussel mot den tyrkiske stat og nasjon. Tyrkias demokrater og interne kritikere klarer ikke å marginalisere fremmedhatets krefter i den offentlige opinionen.
Hendelsene rundt mordet på Dink indikerer at den unge drapsmannen hadde medhjelpere og at disse var i kontakt med personer i sikkerhetstjenesten. Den lange tradisjonen for politiske drap i Tyrkia gjør ikke dette usannsynlig. Politiske drap på statens “fiender” har lenge vært den mest populære taktikken for å så usikkerhet og angst i befolkningen. Det undergraver tilliten til et sivilt og demokratisk styre, truer dissidenter til taushet og legger til rette for autoritær politikk som siden legitimeres som et verktøy for å reetablere “ro og orden”.
Mye av denne historien forblir hemmelig og man må vente lenge på full offentliggjøring. Nylig har journalister i Tyrkia avdekket at statlige elementer har beskyttet grupper som stod bak en serie av politiske drap på 1970-tallet. Et økende antall studier (inkludert tilståelser fra de involverte) viser at taktikken mot kurdiske nasjonalister på 1980-tallet inkluderte summariske henrettelser. Det er for tidlig å konkludere med hvilke krefter som stod bak mordet på Hrant Dink, men historisk sett er det lite som tyder på at dette bare var et tilfeldig drap.
Med kjennskap til denne bakgrunnen dempes også håpet rundt rettssaken til de involverte i mordet på Hrant Dink. Flere av de som var direkte involvert i organiseringen av drapet vil antakelig få relativt lange fengselsstraffer, men statlige organer som indirekte støttet disse drapsmennene vil forbli ukjente. Kommer det likevel rettssaker som involverer hemmelige nettverk med statlige forbindelse, settes det tyrkiske rettsvesenet under et formidabelt press.
I desember 2007 løslot en militær domstol to underoffiserer i den tyrkiske hær og en kurdisk militant som hadde blitt rekruttert til agent for staten. Disse hadde bombet en bokhandel i Semdinli, en småby sørøst i Tyrkia, i november 2005. Trioen var eksperter på å slå tilbake opprørere og de anvendte en taktikk som styrket statlig autoritet ved å spre frykt i den lokale befolkningen. En gruppe sivile dommere som hadde funnet dem skyldige ble degradert og en offentlig anklager som hadde skrevet en modig tiltalebeslutning hvor han kritiserte slike ikke-rettslige operasjoner ble fratatt retten til å utføre yrket. Under disse omstendigheter er det få medlemmer i det tyrkiske rettsvesenet som har mot og ryggrad til å etterforske nettet av forbindelser, inkludert rollen til sikkerhetstjenesten, bak drapet på Dink.
Dette vil likevel ikke dempe den positive oppblomstringen av sosialt samhold som fulgte mordet på Hrant Dink. Det kom levende frem i begravelsen da titusener av tyrkiske statsborgere marsjerte i Istanbuls gater. De ropte: “Vi er alle armenere” (se Elif Shafak og Rakel Dink, “Hrant Dink‘s funeral” 25. January 2007). Dette var første gang i moderne historie at et stort antall tyrkiske borgere viste medfølelse med armenerne og bygde bro over gapet av “annerledeshet” om hadde skilt de to folkegruppene. Dette var et klart signal om at det tyrkiske sivile samfunn har modnet og nå er en maktfaktor med mulighet for å utfordre de historiske nasjonale dogmene.
Hrant Dinks gravferd 23. januar 2007 ble fulgt av store folkemengder i Istanbul (foto: Kizil Bayrak. Bildet er publisert under en Creative Commons-lisens)
Ett år etter er fremdeles nøkkelspørsmålet i Tyrkias demokratiseringsprosess den kaldblodige kulturen som styrer sikkerhetsstyrkene og deres sivile medløpere. Mordet på Hrant Dink viste så tragisk at disse gruppene fremdeles har makt til å påføre frittalende borgere fryktelig smerte. Det vil være naivt å tro at forhandlingsprosessen om tyrkisk medlemskap i EU — selv om den skulle gå glatt, noe som ikke er sikkert — automatisk vil få slutt på denne praksisen. Mer enn noe annet er det evnen og viljen hos Tyrkias demokratiske krefter til å ta et oppgjør med statens praksis og tradisjon for å bruke vold mot egne innbyggere, som vil gjøre landet tryggere for borgere som vil kopiere Hrant Dinks mot og sosiale ansvarsfølelse.
Om artikkelen, forfatteren og Open Democracy
Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under en Creative Commons-lisens. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.
Gunes Murat Tezcur er fra Tyrkia. Han er forsker i statsvitenskap ved Loyola University i Chicago, og spesialiserer seg i tyrkisk og iransk politikk, islam og demokrati og sjia-islam.
