Framtiden er nå

Vinneren i Ungdomskonkurransen Fritt Ord skriver om "overvåkningssamfunnet i det 21. århundre på bakgrunn av George Orwells "1984".

Vox Pub­li­ca pre­sen­te­rer her utdrag av vin­ner­bi­dra­get i Ung­doms­kon­kur­ran­sen Fritt Ord, en artik­kel­kon­kur­ran­se om ytrings­fri­het for ung­dom i alde­ren 12–20 år. Vin­ne­ren Eli­ne Drury Løv­li­en har skre­vet artik­ke­len som års­opp­ga­ve ved Stei­ner­sko­len i Trond­heim. Du kan også las­te ned artik­ke­len i sin hel­het (pdf, 6 MB).

1. Intro­duk­sjon til opp­ga­ven og tema­et
(Det­te utdra­get er hen­tet fra side 3–4 i artik­ke­len. Red.)

Hvor­for valg­te jeg den­ne opp­ga­ven?

Jeg ble født på slut­ten av den kal­de kri­gen og voks­te opp i en ver­den hvor Sov­jet­unio­nen bare var et navn på gam­le kart. De poli­tis­ke blok­ke­ne: øst­blok­ken og vest­bok­ken med sine alli­er­te, var nett­opp blitt his­to­rie. Mens ver­den før 1990-tal­let var domi­nert av to super­mak­ter med hver sin grup­pe alli­er­te, ble ver­den i åre­ne etter den kal­de kri­gen en ver­den uten et klart fiende­bil­de i form av en stat eller et land som be opp­levd som tru­en­de mot ver­dens­fre­den. Ver­dens enes­te gjen­væ­ren­de super­makt var USA — et USA som nå øns­ker å frem­stå som den sto­re frem­mer og beskyt­ter av demo­kra­tis­ke idea­ler. Dess­ver­re ble det ikke slik at vi fikk en ver­den uten fiendeil­der. Det ble i ste­det and­re måter å defi­ne­re fien­den på.

I his­to­rie­un­der­vis­nin­gen har jeg lært at lik­hets­idea­let i vår tids­al­der star­tet med den frans­ke revo­lu­sjo­nen, og at ide­en om «fri­het, lik­het og bror­skap» etter hvert spred­te seg til «den nye ver­den» — til Ame­ri­ka. Etter hvert ved­tok man­ge land en grunn­lov som skul­le sik­re inn­byg­ger­ne grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter. Det­te skjed­de i USA og det skjed­de i Nor­ge. Vi fikk begre­pet retts­stat, en stat der inn­byg­ger­ne had­de grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter. I en retts­stat skul­le man ikke utset­tes for til­fel­dig og umo­ti­vert behand­ling fra sta­tens side. Sta­ten skal være for­ut­sig­bar og til å sto­le på.

Eline Drury Løvlien, vinner av Ungdomskonkurransen Fritt Ord 2008 (foto: Stiftelsen Ungdom og Forskning)

Eli­ne Drury Løv­li­en med bevi­set på at hun er vin­ne­ren av Ung­doms­kon­kur­ran­sen Fritt Ord 2008 (foto: Stif­tel­sen Ung­dom og Forsk­ning).

I opp­ga­ven har jeg valgt å foku­se­re på noen av grunn­pi­la­re­ne i en slik retts­stat: ret­ten til fri ytring, fri pres­se og per­son­vern. Jeg har vokst opp i et land i Ves­ten hvor mulig­he­ten til pro­test, en fri pres­se til­syne­la­ten­de er en selv­føl­ge. Ret­ten til å utryk­ke seg fritt skal alt­så være en med­født ret­tig­het for alle men­nes­ker som bor i et demo­kra­ti, men hva skjer når et sam­funn kre­ver at den­ne ret­tig­he­ten under­ord­nes and­re hen­syn? En fri og uav­hen­gig pres­se skal være en selv­føl­ge, men hva skjer når sen­su­ren duk­ker opp — selv­på­lagt eller pålagt uten­fra? Og hva med den pri­va­te sfæ­re? Hvor pri­vat er den i et sam­funn med over­våk­nings­ka­me­ra og elekt­ro­nis­ke spor som set­tes av bank­kort, inter­nett­bruk eller mobil­te­le­fon? Kan det være slik at vi er på vei inn i et dyst­o­pisk eller tota­li­tært sam­funn — eller er vi alle­re­de der? I den­ne inn­led­nin­gen vil jeg også gi en intro­duk­sjon til dis­se to begre­pe­ne som er sen­tra­le i opp­ga­ven: ytrings­fri­het og dyst­o­pi.

Jeg har valgt å foku­se­re på USA. Det har jeg gjort for­di USA var det førs­te lan­det som ved­tok en egen grunn­lov — i 1787. USA er i dag også den enes­te reel­le super­mak­ten i ver­den, og på man­ge måter er det det­te sto­re lan­det som sty­rer mye av det som skjer i res­ten av ver­den. Det­te gjør de av og til ved å set­te stan­dar­den — være et eksem­pel og en vi ser opp til. And­re gan­ger utta­ler de seg i så ster­ke orde­lag at sta­ter kan føle seg pres­set til å adly­de for å unn­gå repre­sa­li­er. Atter and­re gan­ger inter­ve­ne­rer de direk­te over­for land der styre­sett og hand­lin­ger ikke er i over­ens­stem­mel­se med det som «pas­ser» USA. Det­te gjør de stort sett i fri­he­tens navn og for å dem­me opp mot den ter­ro­ris­men de har lært seg å fryk­te, sær­lig etter angre­pet på blant annet tvil­ling­tår­ne­ne i New York 11. sep­tem­ber 2001.

———

4. Nye tek­nis­ke mulig­he­ter for over­våk­ning
(Det­te utdra­get er hen­tet fra side 15–20 i artik­ke­len. Red.)

Behov og mulig­het for over­våk­ning

Bak ryg­gen på Win­ston i «1984» plap­ret fjern­skjer­men. Skjer­men var mot­ta­ger og sen­der sam­ti­dig. Den fan­get opp enhver lyd som Win­ston laget hvis den var høy­ere enn svært lav hvis­king, og så len­ge han holdt seg innen det syns­felt som metall­pla­ten dek­ket, kun­ne han dess­uten både bli sett og hørt, for­tel­ler Orwell på side 9. Ordet over­vå­king defi­ne­res som «det å føl­ge atferd». Det engels­ke ordet «surveil­lance» betyr direk­te over­satt via fransk, som det kom­mer fra, «å våke over». I dag er det van­lig å bru­ke begre­pet om alle for­mer for over­vå­king, også avlyt­ting.

Alle­re­de for 2500 år siden, i Sun Tzus «Kuns­ten å kri­ge», ble det skre­vet om hvor­dan spio­na­sje kun­ne bru­kes for å knek­ke fien­den. Det moder­ne sam­funn har imid­ler­tid, ved hjelp av ny tek­no­lo­gi, gitt spio­na­sje og over­våk­ning et helt nytt inn­hold og en helt ny mening. Med «nye» opp­fin­nel­ser som tele­fon og data­ma­skin er det nå mulig å kob­le seg direk­te inn i enkelt­men­nes­kers pri­vat­liv på en helt ny måte – inn i pri­vat­sfæ­ren til hver og en av oss. Den­ne tek­no­lo­gi­en har vært til­gjen­ge­lig for den ame­ri­kans­ke regje­ring over leng­re tid, men lover som FISA har vært der for å sik­re at den ikke blir mis­brukt av makt­eli­ten. Skan­da­ler som Water­gate har min­net folk på hvor vik­tig restrik­sjo­ner innen over­våk­ning egent­lig er og fram til høs­ten 2001 fun­ger­te FISAs restrik­sjo­ner godt.

Den økte støt­ten Bush opp­lev­de i dage­ne etter 11. sep­tem­ber er den enes­te for­kla­rin­gen på hvor­dan hans regje­ring så hur­tig kun­ne bry­te ned et lov­verk som FISA. Den økte støt­ten var ikke spe­si­elt over­ras­ken­de og bare to dager etter fly­ene styr­tet inn i tvil­ling­tår­ne­ne ga Kon­gres­sen en utvi­det full­makt til den sit­ten­de pre­si­den­ten, under lov­for­sla­get «the Com­ba­ting Ter­ro­rism Act», som også ga stør­re mulig­he­ter for tele­fon­av­lyt­ting. Den ga også FBI til­la­tel­se til å over­våke inter­nett­for­bin­del­ser i opp til to døgn før de måt­te søke om til­la­tel­se ved FISA-dom­sto­len.

Men det­te var bare begyn­nel­sen. Det poli­tis­ke kli­ma­et i dage­ne etter 11. sep­tem­ber var slik at pre­si­dent Bush kun­ne bedt om nes­ten hva det måt­te være, og Kon­gres­sen og det ame­ri­kans­ke folk vil­le gitt det til ham i håp om at det skul­le hjel­pe i «kam­pen mot ter­ror». De ame­ri­kans­ke myn­dig­he­te­ne men­te at de gjel­den­de restrik­sjo­ne­ne i FISA var for stren­ge og gjor­de det vans­ke­lig for dem å utfø­re job­ben sin. Kon­gres­sen vil­le der­for til­fø­re mer flek­si­bi­li­tet til lov­ver­ket for å gjø­re det mulig for USAs myn­dig­he­ter å avlyt­te ame­ri­kans­ke stats­bor­ge­re og utlen­din­ger på ame­ri­kansk jord. Det­te var igjen en end­ring i lov­ver­ket som mot­tatt med støt­te fra både høy­re- og venstre­si­den, uten kri­tis­ke røs­ter. Det er vans­ke­lig i dag å set­te seg inn i hvor­dan det var i Ame­ri­ka i uke­ne og måne­de­ne etter 11. sep­tem­ber 2001, men det er skrem­men­de å ten­ke på den tota­le fri­he­ten som offent­lig­he­ten og den poli­tis­ke oppo­si­sjo­nen ga Bush, helt uten å muk­ke.

Fra over­vå­kings­ka­me­ra til elekt­ro­nis­ke spor
Den førs­te per­son­vern­de­bat­ten her hjem­me drei­de seg i stor grad om over­vå­kings­ka­me­ra­er. Pro­tes­te­ne var man­ge og hef­ti­ge da de duk­ket opp på 1970-tal­let. I dag viser en fersk under­sø­kel­se fra Sve­ri­ge at 9 av 10 svens­ker i dag øns­ker over­vå­kings­ka­me­ra­er på offent­li­ge ste­der. Det er ingen grunn til å tro at det ikke også er slik i Nor­ge. Den­ne vel­vil­jen til over­vå­king må for­stås på bak­grunn av for eksem­pel det man den sene­re tid har lest og hørt om fle­re vold­tekts­menn og draps­menn som har blitt tatt tak­ket være opp­tak gjort av over­vå­kings­ka­me­ra­er på eller nær over­falls­ste­det. Vi føler oss med and­re ord tryg­ge når det er over­vå­kings­ka­me­ra­er på offent­lig sted. Vi ser det ikke som en trus­sel og ten­ker ikke så mye over at på den måten kan også våre beve­gel­ser føl­ges av noen. I under­sø­kel­sen som jeg vis­te til oven­for, svar­te 87 pro­sent av de spur­te at poli­ti­et bør få avlyt­te tele­fo­ner og avlese data­ma­ski­ner.

Elekt­ro­nis­ke spor som vi etter­la­ter oss er så man­ge og mang­fol­di­ge at ingen har en full­sten­dig over­sikt over hvor man­ge de er. Stats­råd Gran­de Røys i For­ny­ings- og admi­ni­stra­sjons­de­par­te­men­tet har sig­na­li­sert at en kom­mi­sjon vil bli ned­satt som skal vur­de­re omfang og sam­funns­mes­si­ge kon­se­kven­ser av den elekt­ro­nis­ke over­vå­kin­gen som skjer i sam­fun­net, av de elekt­ro­nis­ke spo­re­ne som du og jeg etter­la­ter oss.

Vi set­ter alle elekt­ro­nis­ke spor
I gam­le dager var det en van­lig opp­fat­ning at dame­ne på «sen­tra­len» kun­ne lyt­te på pri­va­te tele­fon­sam­ta­ler. I dag har vi ikke sli­ke «sen­tral­bord­da­mer», men det fin­nes i ste­det sto­re data­ba­ser og data­ma­ski­ner med svært stor kapa­si­tet, der infor­ma­sjon om oss og våre tele­fon­sam­ta­ler og vår inter­nett­bruk lag­res. Dis­se data­ma­ski­ne­ne lyt­ter ikke på det jeg sier i tele­fo­nen, men i ste­det tar de vare på mas­se infor­ma­sjon om meg. I data­ba­se­ne vil det fin­nes opp­lys­nin­ger om hvil­ke web­si­der jeg har besøkt, når jeg var ute på dis­se web­si­de­ne og hvor len­ge jeg var der. Der kan det også fin­nes infor­ma­sjon om hvil­ke søke­ord jeg har brukt i for­skjel­li­ge søke­mo­to­rer og selv­føl­ge­lig er det mulig å gjen­fin­ne infor­ma­sjon om hva jeg har kjøpt over inter­nett. Hvil­ke tele­fon­num­mer jeg har ringt eller sendt sms til er selv­føl­ge­lig også regist­rert.

Man­ge vet ikke at selv om dame­ne på sen­tra­len for­svant for man­ge tiår siden, så er det fort­satt noen som kan spio­ne­re på oss. Eller er det slik at vi kan­skje vet, men ikke ten­ker over hva det betyr. Nå er det ikke infor­ma­sjon om hva vi sa som blir fan­get opp og kan­skje brakt vide­re. Spo­re­ne vi leg­ger igjen er ikke syn­li­ge og det er ikke men­nes­ker som sit­ter og gjør den­ne over­vå­kin­gen manu­elt. Inn­sam­lin­gen, lag­rin­gen og behand­lin­gen av de elekt­ro­nis­ke spo­re­ne vi etter­la­ter oss er auto­ma­ti­sert og infor­ma­sjon om en stor meng­de per­soner kan hånd­te­res til enhver tid. Tek­no­logi­rå­det fore­tok en kart­leg­ging i 2005 av folks kunn­skap om de elekt­ro­nis­ke spo­re­ne de etter­la­ter seg, og resul­ta­te­ne av kart­leg­gin­gen viser at folk flest har liten kunn­skap om hvil­ke spor de gir fra seg når de snak­ker i mobil­te­le­fon, sen­der e-post eller når de sur­fer på inter­nett. Under­lig nok er det sær­lig vi unge som mang­ler kunn­skap om det­te. Det for­un­der­li­ge er dess­uten at det har vist seg at folk flest ikke opp­fat­ter per­son­vern som spe­si­elt vik­tig. De er der­for ikke opp­tatt av å beskyt­te per­son­ver­net sitt og er der­med hel­ler ikke vil­li­ge til å bru­ke tid på det.

Man­ge av oss føler at per­son­vern ikke er noe som angår oss, for­di vi rett og slett ikke har noe å skju­le. Vi nord­menn har stor til­lit til at myn­dig­he­te­ne og tele­fon­sel­ska­pe­ne ikke mis­bru­ker de per­son­opp­lys­nin­ge­ne vi har gitt dem. Vi nord­menn set­ter dess­uten sam­funns­sik­ker­het høyt, og det viser seg at vi der­for er vil­lig til å aksep­te­re at mulig­he­te­ne til å opp­tre ano­nymt inn­skren­kes. Vi aksep­te­rer alle fullt ut at poli­ti­et og and­re myn­dig­he­ter må ha mulig­he­ter til å benyt­te moder­ne tek­no­lo­gi i kam­pen mot ter­ror og kri­mi­na­li­tet. Det­te må alli­ke­vel ikke gå så langt at et øns­ke om å være ano­nym med­fø­rer mis­tan­ke om at man har noe å skju­le. Hvis det blir slik, så vil jo i prak­sis mulig­he­ten for heder­li­ge per­soner til å være ano­nym bli ytter­li­ge­re redu­sert.

Et annet feno­men som blir mer og mer utbredt er videre­for­mid­ling av over­skudds­in­for­ma­sjon som er inn­hen­tet om oss. Man­ge web­si­der tren­ger og bru­ker per­son­opp­lys­nin­ger om oss og det skjer ofte at de inn­hen­ter slik infor­ma­sjon fra oss når det­te ikke er nød­ven­dig for den tje­nes­ten de til­byr. And­re ber om mer infor­ma­sjon enn det som er nød­ven­dig. Når du for eksem­pel er i en butikk og blir bedt om å bevi­se at du er gam­mel nok til å kjø­pe et pro­dukt eller en tje­nes­te, viser du fram legi­ti­ma­sjon. Det kan være et sko­le- eller stu­dent­be­vis, bank­kort, pass eller fører­kort. På den legi­ti­ma­sjo­nen du viser fram vil det stå mer infor­ma­sjon enn den per­sonen som kon­trol­le­rer tren­ger, men det spil­ler ikke så stor rol­le for det er ikke sann­syn­lig at kon­trol­lø­ren vil hus­ke infor­ma­sjo­nen. Når du der­imot gir fra deg over­flø­dig infor­ma­sjon i den digi­ta­le ver­den, lag­res den­ne infor­ma­sjo­nen, og den kan sene­re bru­kes til and­re for­mål.

Etter hvert blir det slik at sta­dig fle­re av oss får en elekt­ro­nisk ID som vi kan bru­ke for å iden­ti­fi­se­re oss i for eksem­pel nett­ban­ken eller på offent­li­ge web­si­der. Det­te er en enkel måte å iden­ti­fi­se­re bru­ke­re på og det kan der­for være lett å fal­le for fris­tel­sen til å iden­ti­fi­se­re bru­ke­re slik i alle sam­men­hen­ger — også når det ikke er nød­ven­dig av sik­ker­hets­grun­ner. For eksem­pel bør vi ikke være nødt til å iden­ti­fi­se­re oss å sam­me måte for å sjek­ke åpnings­ti­der på arbeids­kon­to­ret som for å leve­re selv­an­gi­vel­se.

Inn­fø­rin­gen av bio­met­risk ID, for eksem­pel i pass, og utbre­del­sen av RFID med­fø­rer en rek­ke nye utford­rin­ger knyt­tet til over­skud­din­for­ma­sjon. I til­legg er det vik­tig å ten­ke på hva som skjer der­som for eksem­pel den bio­met­ris­ke pro­fi­len skul­le kom­me på avveie. Et pass­ord kan man all­tid erstat­te, men hva med et fin­ger­av­trykk?

På den­ne måten vil nye tek­no­lo­gis­ke mulig­he­ter gi til­gang til nye typer og stør­re meng­der per­son­data. I takt med at mulig­he­te­ne til å frem­brin­ge, sys­te­ma­ti­se­re og bear­bei­de infor­ma­sjon øker, vil også øns­ke­ne og beho­ve­ne for å utnyt­te dis­se mulig­he­te­ne øke. Per­son­ver­net må der­for hele tiden til­pas­ses de nye mulig­he­te­ne som den tek­no­lo­gis­ke utvik­lin­gen fører med seg. En vik­tig for­ut­set­ning for et fun­ge­ren­de per­son­vern er at per­son­vern­hen­syn kom­mer med som pre­miss for hvor­dan ny tek­no­lo­gi skal tas i bruk. På det­te områ­det har det nors­ke Data­til­sy­net en vik­tig rol­le som de iva­re­tar på en god måte. De er per­son­ver­nets vakt­hund i elekt­ro­nik­kens tids­al­der.

Data­re­gist­re
Innen EU er det blitt opp­ret­tet fle­re data­re­gist­re som for eksem­pel Schen­gen Infor­ma­tion Sys­tem (SIS). I 2003 inne­holdt regis­te­ret 800.000 navn på etter­søk­te og uøns­ke­de per­soner i Schen­gen-områ­det. Et annet data­re­gis­ter er fin­ger­av­trykks­re­gis­te­ret Euro­dac, der man regist­re­rer alle asyl­sø­ke­re og såkal­te ulov­li­ge inn­vand­re­re som blir tatt i EU-land. Sli­ke regist­re og til­gan­gen til dem er helt klart et per­son­vern­pro­blem. Dis­se regist­re­ne fan­tes før 11. sep­tem­ber, men i etter­kant har man­ge, man­ge fle­re myn­dig­he­ter fått til­gang til sys­te­me­ne. Det blir så utro­lig lett å spre og gi til­gang til infor­ma­sjon som er sam­let og fin­nes elekt­ro­nisk og til­gjen­ge­lig over inter­nett. Det sam­me gjel­der et demon­strant­re­gis­ter som også ble opp­ret­tet før angre­pet mot tvil­ling­tår­ne­ne i New York. De to fore­slåt­te regist­re­ne skul­le knyt­tes til SIS, men det var stor skep­sis til dem – før 11. sep­tem­ber. Etter den­ne dato­en ble det fart i inn­fø­rin­gen av dis­se regist­re­ne. Det ene regis­te­ret mener kri­ti­ke­re er ment å ret­te seg mot topp­møte­de­mon­stran­ter – per­soner som kan ten­kes å del­ta i demon­stra­sjo­ner som for eksem­pel den som fore­gikk i Gøte­borg mot EU-topp­mø­tet for noen år til­ba­ke. Vil et slikt regis­ter være effek­tivt for å for­hind­re ter­ro­ris­me? Er det ikke hel­ler en trus­sel mot ytrings­fri­he­ten? Et annet «nyt­tig» data­re­gis­ter er et regis­ter over utlen­din­ger som ikke rei­ser hjem etter at visu­met deres har utløpt. Det­te er anta­ke­lig et svært effek­tivt regis­ter for å hind­re uøns­ket inn­vand­ring, men det er nep­pe egnet for å for­hind­re ter­ro­ris­me, slik man påstår.

———

6. Kon­klu­sjon: Den frie retts­stat — fikk Orwell rett?
(Det­te utdra­get er hen­tet fra side 26–28 i artik­ke­len. Red.)

«1984» vir­ker kan­skje ikke like sjok­ke­ren­de i dag som den gjor­de da den kom for fem­ti år siden. Det­te er mest skrem­men­de, vi lever nå i et sam­funn hvor over­våk­ning har blitt så van­lig at vi ikke len­ger reflek­te­rer over den inn­virk­nin­gen den har på livet vårt. Ved førs­te øyen­kast er det kan­skje lite av Win­stons ver­den som min­ner oss om vårt sam­funn. Vi har for lengst aksep­tert at vi lever i et over­våk­nings­sam­funn, men lært å leve med det­te for­di vi anser det for vårt eget bes­te.

Hva om vi ser nær­me­re etter? Det er sant at vi ikke har den inva­de­ren­de over­våk­nin­gen som blir beskre­vet i 1984, men hvor skal sta­tens inva­sjon i pri­vat­li­vet ende? Alle­re­de har nors­ke poli­ti­ke­re fore­slått å la fan­ger sone straf­fen hjem­me hvis de bru­ker pålag­te elekt­ro­nis­ke arm­bånd som regist­re­rer hvor de beve­ger seg. Sam­ti­dig har det blitt lagt fram å bru­ke de elekt­ro­nis­ke arm­bån­de­ne på demen­te og psy­kisk til­bake­stå­en­de, vi må spør­re oss selv: er det­te vir­ke­lig et skritt vi øns­ker å ta?

Toc­que­vil­les frykt for selv­sen­sur har slått til
Til en viss grad er Toc­que­vil­les frykt for selv­sen­sur begrun­net. Den selv­sen­su­ren han snak­ket om er så abso­lutt til ste­de i vårt sam­funn. Det­te er en form for selv­sen­sur som kan for­kla­res ut fra det sosio­po­li­tis­ke kli­ma­et som opp­stod etter 11. sep­tem­ber. I løpet av noen kor­te øye­blikk for­and­ret ver­dens­or­de­nen seg for ame­ri­ka­ner­ne og deres alli­er­te. En stor og lang­va­rig usik­ker­het slo rot i det ame­ri­kans­ke sam­fun­net, som ga utslag i form av sen­surme­ka­nis­mer. På sam­me måte fore­går den «hem­me­li­ge» sen­su­ren i 1984, det fin­nes ingen kla­re lover som for­byr fri tale, men det stat­li­ge sys­te­met har imple­men­tert meka­nis­mer som sør­ger for at ingen tør utta­le seg kri­tisk. Win­stons opp­le­vel­ser i feng­sel er et godt eksem­pel hvor langt dis­se meka­nis­me­ne har kom­met i 1984, men hvor er vi på vei i dag? Det er spe­si­elt ame­ri­kansk media som bedri­ver en eks­trem selv­sen­sur. Det gjør de til dels i frykt for å bli beskyldt for å være anti-ame­ri­kansk og å bry­te med den gjeng­se opp­fat­ning om at vis­se ting skal man ikke skri­ve om.

Det er vik­tig å nev­ne at også før hen­del­sen i New York i 2001 fant man en kon­ser­va­tiv jour­na­list­kul­tur i Ame­ri­ka, med en slik hold­ning om at det ar vis­se tema­er man ikke skrev om. Blant annet kri­tikk av sta­ten og det mili­tæ­re ble sett på som tabu. Ame­ri­kans­ke media var stort sett ikke ste­det for å stil­le de kri­tis­ke spørs­må­le­ne, her gjaldt det å hol­de seg innen­for de git­te ram­me­ne. Den­ne selv­sen­sur­kul­tu­ren har økt sterkt siden 11. sep­tem­ber og den ame­ri­kans­ke regje­rin­gens «krig mot ter­ror» som fulg­te etter. Den jub­len­de støt­ten rundt Bush-regje­rin­gen som opp­stod i dage­ne etter 11. sep­tem­ber, har dødd ut, men pub­li­kum har alli­ke­vel ikke til­gang til all infor­ma­sjon. En «eks­tern» sen­sur fra de ame­ri­kans­ke myn­dig­he­te­ne leg­ger lokk på fle­re al-Qai­da-opp­tak og video­er fra kri­gen i Midt­østen. Den offi­si­el­le for­kla­rin­gen er frykt for at opp­ta­ke­ne kan videre­føre hem­me­lig pro­pa­gan­da, men ved å set­te seg over ytrings­fri­he­ten set­ter Bush også en stop­per for even­tu­el­le anner­le­des ten­ken­de.

Den frie retts­stat og «sorte hull»

Han ante ikke hvor han var. Tro­lig var han i Kjær­lig­hets­mi­nis­te­ri­et, men det var umu­lig å vite det sik­kert. Han var i en høy­lof­tet cel­le uten vin­du­er og med veg­ger av skin­nen­de hvi­te fli­ser. Skjul­te lam­per kas­tet en flom av kaldt lys over det, og det var en lav, sum­men­de lyd, som han antok had­de noe å gjø­re med ven­ti­la­sjo­nen.

Retts­sys­te­met (eller man­ge­len der­av) som Win­ston beskri­ver «1984», ble iføl­ge Orwell basert på fange­lei­re­ne i Sov­jet. I dag anser vi det­te som his­to­rie, men er det vir­ke­lig det? Selv i lil­le Nor­ge hører vi om sam­vit­tig­hets­fan­ger som ender i feng­sel for­di de nek­ter å bru­ke våpen. Enda mer sjok­ke­ren­de er alli­ke­vel vår stum­me aksept av den beryk­te­de fange­lei­ren Guan­tana­mo. Den ame­ri­kans­ke lei­ren hvor påståt­te ter­ro­ris­ter hol­des fan­get i åre­vis uten lov og dom. Hvor man­ge gan­ger har vi ikke hørt om ame­ri­kans­ke fange­trans­por­ter som har brakt ter­ro­ris­ter til land hvor tor­tur er til­latt, slik at de slip­per å fore­ta avhør på ame­ri­kansk jord?

Den abso­lut­te retts­sik­ker­he­ten som vi har hatt sånn tro på, har i åre­ne etter 11. sep­tem­ber blitt brutt ned bit for bit. Alli­ke­vel viser nye under­sø­kel­ser at vi øns­ker den­ne over­våk­nin­gen og at vi aksep­te­rer det­te inn­gre­pet i vår fri­het. Orwell sa det best i de sis­te lin­je­ne av «1984»: «Han had­de sei­ret over seg selv. Han els­ket Sto­re Bror». Vi er kan­skje ikke et «orwellsk sam­funn» ennå, men boken er en vik­tig påmin­ner om hvor skjør fri­he­ten vår er og hvor vik­tig det er å slåss for den. Vi tren­ger ikke å aksep­te­re alt vi ser på nyhe­te­ne og hvis vi gjør det så kan det i mor­gen være oss.

TEMA

U

ngdomsk
onkurra
nsen Fr
itt Ord

20 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen