Kina har ikke ytringsfrihet. Det er sterke begrensninger på hva man kan si i offentligheten, men det betyr ikke at sosiale spørsmål ikke kan diskuteres. Medie- og ytringsfrihetssituasjonen i Kina har endret seg mye på kort tid, sa universitetslektor Elin Sæther ved Universitetet i Oslo under Norsk senter for menneskerettigheters Kina-seminar i Oslo 27. mars. Under OL i Beijing er det grunn til å vente strammere styring av mediene, ikke liberalisering, sa hun. “Det har alltid vært innstramninger i forbindelse med viktige politiske begivenheter. Det er alltid innstramning når partikongressen har møte. OL betyr i realiteten at folk som jobber innenfor kritisk presse i Kina må være ekstremt forsiktige hele dette året,” sa Sæther.

Lytt til hele foredraget (varighet 43 min):

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Last ned lydopptak (mp3, 39 MB) | Last ned lysbilder (pdf)

Propaganda på ny måte
Men selv om det vil komme en innstramming under OL, vil det ikke være mulig å trekke tilbake den økte friheten som medier og journalister faktisk har fått. Det har skjedd en overføring av makt som betyr at det er lettere å sette problemer under debatt i Kina i dag enn for ti år siden, framholdt Sæther.

Sæther er nettopp ferdig med sitt doktorgradsarbeid i samfunnsgeografi om medienes politiske rolle i Kina, og har intervjuet kinesiske journalister om deres arbeidssituasjon.

Mediene er fortsatt statseide og talerør for kommunistpartiet. Det innebærer at mediene skal formidle propaganda, sa Sæther. Men begrepet har et mer positivt innhold i Kina. Propaganda er politisk verifisert, godkjentstemplet kunnskap. De historiske linjene går her tilbake til grunnleggelsen av folkerepublikken i 1949. Mediene ble sett på som viktige bidragsytere til det nye Kina. De skulle fremme revolusjonær glød ved å bringe videre gladnyheter.

Siden 1980-tallet er mediestrukturen betydelig endret. Mens de før var en integrert del av partistaten og subsidiert, må mediene nå stort sett skaffe seg inntekter selv. Det har åpnet for en mer appellerende og noe mer uavhengig journalistikk, framholdt Sæther. Propagandametodene er endret. Myndighetene har forlatt tanken om å regulere hva folk tenker. Nå går strategien ut på å beherske dagsordenen og regulere hva folk diskuterer og er opptatt av.

Elin Sæther under Kina-seminaret i Oslo (foto: Christian Boe Astrup).

Propagandaen pakkes nå bedre inn og gjøres mer appellerende, blant annet ved at det til en viss grad åpnes for dekning av konfliktsaker. Eksempler kan være korrupsjon og maktmisbruk på lokalt nivå. Ved å tillate journalistisk dekning av slike saker på lavere nivåer, kan en styrke det sentrale politiske nivåets legitimitet.

Journalister tester grenser
Kinesiske journalister har utviklet metoder for å omgå eller teste grensene for hva det er mulig for mediene å ta opp, sa Sæther. De må være veldig forsiktig med informasjon om større demonstrasjoner, så ikke andre i samme situasjon blir kjent med hverandre og kan organisere seg. Isteden kan journalistene skrive om enkeltskjebner og hinte om at flere er opptatt av en bestemt sak.

Journalister tester grensene ved å blande noe av propagandaspråket inn i en ellers uavhengig dekning av et tema. Slik kan de få fram at dette er en viktig sak som må gjøres noe med.

Grensene for hva som kan sies er ikke så klare som en forestiller seg, framholdt Sæther. Kinesiske journalister sier de orienterer seg etter magefølelsen, men det går også ut direktiver fra myndighetene. Selvsensur er likevel den viktigste formen for kontroll.

Et klart tabuområde er den politiske ledelsen. Den kan ikke problematiseres eller kritiseres, og karikaturer er i hvert fall ikke aktuelt. Humor er livsfarlig i autoritære samfunn, konkluderte Sæther. Det er en rekke av sensitive temaer hvor partilinjen må følges og propagandafrasene brukes. Dette gjelder Taiwan (må omtales som en del av Kina), Tibet, Falun Gong, miljøsaker og større demonstrasjoner og protester. Dekningen av alle slike saker må vurderes opp mot hensynet til den sosiale stabiliteten, målet kommunistpartiet setter så høyt.