Religion i Kina: statens “beskyttelse”

Reli­gion­sutøvelsen blom­stret opp i Kina på 1980-tal­let, i strid med kom­mu­nist­par­ti­ets for­vent­ning om at mod­erniser­ing av sam­fun­net og lib­er­alis­er­ing ville få inter­essen for reli­gion til å visne. Etter hvert har stat­en igjen blitt mer skep­tisk til reli­gionene og styr­er reli­gion­ssam­funnene strengt, ifølge forsker Koen Wellens ved Norsk sen­ter for men­neskerettigheter. Under sen­terets Kina-sem­i­nar i Oslo 27. mars tok Wellens for seg situ­asjo­nen for reli­gion­er og minoriteter i det kine­siske samfunnet.

Lytt til hele fore­draget (varighet 41 min):
[audio:https://voxpublica.no/audio/koen-wellens_religionsfrihet-og-minoritetsrettigheter-i-kina.mp3]

Last ned lydopp­tak (mp3, 38 MB) | Last ned lys­bilder (pdf, 2 MB)

Tibet-trusse­len
“Har vi en total man­gel på reli­gions­fri­het i Kina? Sak­en er selvføl­gelig ikke helt så enkel,” sa Wellens. Den kine­siske partis­tatens hold­ning til reli­gion er tvety­dig. Reli­gions­fri­heten er skrevet inn i grunnloven, Kina er det lan­det der det trykkes flest bibler, og ifølge en under­søkelse utført i 2007 er 300 mil­lion­er men­nesker troende. Ifølge statlige myn­digheter er det 85.000 god­kjente religiøse sted­er og 300.000 god­kjente geistlige. Hvert år drar 10.000 mus­limer på pile­grim­sreise til Mek­ka. Og led­eren for den statlige admin­is­trasjo­nen for reli­gion, en over­be­vist kom­mu­nist, uttalte i 2006 at Kina ønsker å være et sterkt buddhistland.

Wellens teg­net likev­el et ganske mørkt bilde. I loven het­er det også at stat­en “beskyt­ter nor­mal religiøs aktivitet”. Fem reli­gion­er er tillatt — bud­dhisme, islam, tao­isme, katoli­sisme, protes­tantisme. De har hver sin organ­isas­jon som er under­lagt det statlige kon­toret for reli­gion­sspørsmål. Begren­snin­gene på reli­gion­sutøvelse er mange: ingen kan bruke reli­gion til å forstyrre den offentlige orden, og uavhengig reli­gion­sun­dervis­ning er for­budt. De religiøse organ­isas­jonene skal være fri for uten­land­sk dominans.

Kom­bi­nasjo­nen av etnisk nasjon­al­isme og bud­dhisme i Tibet er myn­dighetene særlig redd for. Dalai Lama aksepteres ikke som religiøs led­er­skikkelse. Det dri­ves kam­pan­jer i klostre i Tibet der munker skal ta avs­tand fra Dalai Lama som religiøs fig­ur. “Patri­o­tisk utdan­ning” skal sikre tibetan­ernes lydighet. Etter opp­tøyene nylig har myn­dighetene varslet ytterligere innstram­ming. Med en hard­lin­er som par­tiled­er i Tibet er det grunn til å fryk­te det ver­ste, men­er Wellens.

Åndelige beveg­elser eller reli­gion­er utenom de fem anerk­jente, som Falun Gong, under­trykkes nådeløst. Her er det ingen tegn på opp­mykn­ing, snarere tvert imot, framholdt Wellens.

Bry­ter konvensjoner
Statens kon­troll med reli­gion­ssam­funnene går svært langt. Religiøse sted­er og aktiviteter og utnevnelser av geistlige skal god­kjennes. Under­vis­ning kan bare skje i religiøse insti­tusjon­er, med kom­mu­nis­tisk indok­triner­ing som del av pensum.

Reli­gion kan ikke prak­tis­eres fritt — i tråd med men­neskerettighetene — når stat­en bland­er seg inn på disse måtene, kon­klud­erte Wellens. Med sin prak­sis bry­ter Kina flere inter­nasjonale konvensjoner.

Hjem­me­laget kolonialisme
Off­isielt er det 56 anerk­jente etniske grup­per i Kina — 55 minoriteter ved siden av de dominerende han-kine­serne. I 2005 utgjorde minoritetene i under­kant av 10 pros­ent av befolknin­gen eller 110 mil­lion­er men­nesker. Av disse er 5,4 mil­lion­er tibetanere og 8,4 mil­lion­er uigurer.

Kina er under særlig hardt vær nå på grunn av situ­asjo­nen i Tibet. Kom­mu­nist­par­ti­et framhev­er gjerne at Kina his­torisk sett har vært offer for kolo­nial­isme, men man kan si at Kinas minoritet­spoli­tikk også er et uttrykk for kolo­nial­isme, sa Wellens. Folkegrup­per inte­gr­eres med mil­itær­makt, og utnyt­telsen av natur­res­surs­er i minoritet­som­råder foregår uten at lokalbe­folknin­gen får ta del i gevin­stene. Han-kine­sere fly­ttes for å kon­solid­ere minoritet­som­råder, noe som ble godt ekspon­ert under Tibet-opp­tøyene nylig. De sosiale og økonomiske forskjel­lene mel­lom minoritetene og han-kine­serne er økende.

På spørsmål om hvor­dan uten­ver­de­nen kan han­dle i forhold til over­grep mot minoriteter, framholdt Wellens rolle­fordelin­gen mel­lom aktivis­ter og forskere. “Vi har forskjel­lige måter å jobbe på. Selvføl­gelig er det noen som uavlatelig må presse Kina på men­neskerettighets­brudd. Som forsker kan man for eksem­pel beskjeftige seg med å prøve å finne ut hva som foregår og gi en frem­still­ing som andre kan bruke og jobbe videre med,” sa Wellens.

(Artikke­len er noe utvidet 9. april. Red.anm.)