Offentlig informasjon skal være offentlig

Offentlig finansiert informasjon av allmenn interesse må som hovedregel gjøres offentlig tilgjengelig for alle -- gratis på nett, skriver Håkon Wium Lie.

Over­skrif­ten vir­ker menings­løs der­som man ikke ser tve­ty­dig­he­ten i ordet «offent­lig». Det kan bety fle­re ting på norsk: noe som alle har til­gang til, eller noe som har med stat og kom­mu­ne å gjø­re. Jeg mener ordet for­plik­ter, og i den­ne artik­ke­len vil jeg argu­men­te­re for at offent­lig finan­siert infor­ma­sjon av all­menn inter­es­se som hoved­re­gel skal gjø­res offent­lig til­gjen­ge­lig. Gra­tis. På nett.

Foto: WhatsernameFoto: Whatsername?/Alexis O’Toole (Pal­myra, NJ, USA). Pub­li­sert med CC-lisens BY-SA 2.0 Gene­ric.

Hoved­ar­gu­men­tet for å kre­ve slik offent­lig­gjø­ring er øko­no­misk: Når man som skatte­be­ta­ler beta­ler for pro­duk­sjon av infor­ma­sjon, er det rime­lig å kre­ve til­gang til infor­ma­sjo­nen i etter­kant. Vi beta­ler eksem­pel­vis stor­tings­re­pre­sen­tan­te­ne for å lage lover, og da er det rime­lig å kre­ve at love­ne skal gjø­res gra­tis til­gjen­ge­lig. Et annet vik­tig argu­ment er verdi­ska­ping. Ved å pub­li­se­re grunn­data fritt på nett kan nye virk­som­he­ter byg­ge nye pro­duk­ter oppå. Man­ge virk­som­he­ter vil eksem­pel­vis kun­ne ta i bruk kart­data på sine nett­si­der. Det­te fører til bed­re tje­nes­ter for inn­byg­ger­ne og med tiden økte skatte­inn­tek­ter.

Det fin­nes dog eksemp­ler på offent­lig pro­du­sert infor­ma­sjon som ikke bør pub­li­se­res åpent for alle. Syke­jour­na­ler, karak­ter­bø­ker, Kon­gens reise­plan, og detal­jert over­sikt over For­sva­rets våpen­sys­te­mer er infor­ma­sjon som vi alle har betalt litt for å pro­du­se­re. Like­vel bør ikke den­ne typen offent­lig infor­ma­sjon leg­ges fritt ut på net­tet. Per­son­vern og rikets sik­ker­het er ver­di­er vi verd­set­ter i Nor­ge, og slik bør det fort­satt være.

For å gjø­re dis­ku­sjo­nen mer kon­kret vil jeg beskri­ve noen rele­van­te eksemp­ler på offent­lig infor­ma­sjon som jeg mener bør pub­li­se­res fritt.

Skjermbilde NorgeslowwwerNor­ges loW­WWer var et dug­nads­pro­sjekt for å få lover på net­tet.

Høs­ten 1994 var nett­bru­ken i Nor­ge fort­satt lav. En insti­tu­sjon som lå langt fram­me ved å til­by infor­ma­sjon i elekt­ro­nisk form, var Lov­data. Lov­data er en stif­tel­se opp­ret­tet av Jus­tis­de­par­te­men­tet og Det juri­dis­ke fakul­tet i Oslo for å til­by opp­da­tert retts­lig infor­ma­sjon, f.eks. lover og dom­mer. For å få til­gang til nors­ke lover i 1994 måt­te man enten kjø­pe papir­ut­ga­ven eller teg­ne et kost­bart elekt­ro­nisk abon­ne­ment hos Lov­data.

Noen av oss men­te den gan­gen at det var uri­me­lig å måt­te beta­le for å få til­gang til nors­ke lover. For å end­re situa­sjo­nen star­tet vi et dug­nads­pro­sjekt som fikk nav­net Nor­ges loW­WWer. Fri­vil­li­ge skan­net og tas­tet inn lover som ble gjort fritt til­gjen­ge­lig på veb­ben. Lov­data end­ret raskt sin pris­po­li­tikk og la selv ut nors­ke lover fritt på net­tet. Lov­data er bed­re rus­tet til å hol­de lov­sam­lin­gen opp­da­tert enn et dug­nads­pro­sjekt. Like­vel vis­te Nor­ges loW­WWer at man­ge nett­bru­ke­re er moti­vert til å bidra til pub­li­se­ring av nyt­tig infor­ma­sjon. Som en kurio­si­tet kan det nev­nes at Nor­ges loW­WWer fort­satt er til­gjen­ge­lig, og side­ne er nå blant net­tets elds­te.

Ved raskt å end­re prak­sis vis­te Lov­data sunt skjønn. Stif­tel­sen har dog ytter­li­ge­re for­bed­rings­po­ten­si­al. Lov­data tar frem­de­les betalt for til­gang til annen juri­disk infor­ma­sjon, f.eks. kjen­nel­ser fra lag­manns­ret­ten. Jeg mener den­ne typen infor­ma­sjon også må kre­ves pub­li­sert fritt, da det er offent­lig finan­sert infor­ma­sjon av all­menn inter­es­se. Der er eksem­pel­vis uri­me­lig at den for­nær­me­de part i en straffe­sak skal måt­te beta­le for elekt­ro­nisk til­gang til dom­men.

Lov­data nek­ter også and­re å lage nye tje­nes­ter basert på love­ne de pub­li­se­rer. Såkalt «vide­re dis­tri­bu­sjon» og bruk i «søk­ba­re data­ba­ser» er ikke til­latt. Det gjør det umu­lig for and­re å eksem­pel­vis lage en bed­re søke­tje­nes­te for lover, eller kom­bi­ne­re juri­disk infor­ma­sjon med kart­data for å vise hvor lover bry­tes.

Ibsens sam­le­de ver­ker

Nor­ges forsk­nings­råd har bevil­get omkring 60 mil­lio­ner kro­ner til et pro­sjekt for å digi­ta­li­se­re Hen­rik Ibsens sam­le­de ver­ker (HIS). Arbei­det fore­går i regi av Uni­ver­si­te­tet i Oslo. Asche­houg, et pri­vat for­lag, har fått til­gang til resul­ta­te­ne av pro­sjek­tet og pub­li­sert dis­se i bok­form basert på data­fi­ler som HIS har pro­du­sert. En kom­plett utga­ve på papir kos­ter ti tusen kro­ner.

Når man deler ut 60 mil­lio­ner offent­li­ge kro­ner til et forsk­nings­pro­sjekt, mener jeg sam­fun­net må kun­ne kre­ve å få noe til­ba­ke. Når det offent­li­ge beta­ler for at noen tas­ter inn Ibsens teks­ter, må man kun­ne kre­ve at teks­te­ne offent­lig­gjø­res. Gra­tis. På nett. Så er ikke til­fel­le med HIS-pro­sjek­tet.

Der­som man spør Nor­ges forsk­nings­råd om de ikke har stilt krav om all­menn pub­li­se­ring, får man som svar at HIS-pro­sjek­tet «ikke på noe punkt bry­ter med den kon­trakt som er inn­gått med Rådet». Der­som man spør om å få se kon­trak­ten, får man beskjed om at den er unn­tatt offent­lig­het.

Et mulig argu­ment mot å pub­li­se­re Ibsen på nett er at det­te vil­le svek­ket inter­es­sen for papir­ut­ga­ven. Der­som man kan fin­ne teks­ten gra­tis på nett, hvem vil da kjø­pe papir­ut­ga­ven for ti tusen kro­ner? Uan­sett om teks­te­ne lig­ger på nett eller ikke, er nok Ibsen-opp­la­get på papir svært begren­set. Aften­pos­ten rap­por­ter­te i desem­ber 2008 at det bare er solgt om lag hund­re eksemp­la­rer av hvert bind. Noen bøker fra eller til spil­ler der­for liten rol­le. Ved å pub­li­se­re på net­tet vil man der­imot kun­ne tref­fe et stort pub­li­kum, og langt fle­re vil få gle­de av offent­li­ge forsk­nings­kro­ner.

Det hører med til his­to­ri­en at HIS-pro­sjek­tet selv har pla­ner om nett­pub­li­se­ring, men kre­ver nye bevilg­nin­ger for å gjø­re det­te. For å unn­gå slik gis­sel­ta­king i frem­ti­den bør Nor­ges forsk­nings­råd sik­re at alle kon­trak­ter inne­hol­der en klau­sul om pub­li­se­ring av resul­ta­ter. Jeg mener også at forsk­nings­rå­dets kon­trak­ter bør være offent­lig til­gjen­ge­li­ge.

Sjøkart - utsnittMed omlag 500 000 fri­tids­bå­ter i Nor­ge har man­ge av oss behov for sjø­kart.

Kart er en infor­ma­sjons­type som inter­es­se­rer man­ge i det­te lan­det. Tur­gå­ere, bilis­ter og båt­fø­re­re er blant dem. Til­gang til opp­da­ter­te kart er vik­tig for sik­ker­he­ten til lands og vanns. Eksem­pel­vis kun­ne Rock­nes-ulyk­ken, der 18 per­soner omkom, vært unn­gått der­som ski­pet had­de opp­da­ter­te elekt­ro­nis­ke sjø­kart om bord.

I Nor­ge er det Sta­tens kart­verk (Stat­kart) som har ansvar for å utvik­le grunn­data som kart byg­ges på. Det­te arbei­det er i stor grad finan­siert av offent­li­ge mid­ler. Eksem­pel­vis bru­ker Stat­kart årlig om lag 150 MNOK på å utvik­le og ved­li­ke­hol­de sjø­kart for norske­kys­ten. De har også noen inn­tek­ter: I 2005 tjen­te de 1 MNOK på salg av elekt­ro­nis­ke sjø­kart og om lag 8 MNOK på salg av papir­kart.

Til sam­men utgjor­de alt­så inn­tek­te­ne om lag 6 pro­sent av utgif­te­ne i 2005. Skatte­be­ta­ler­ne beta­ler da 94 pro­sent av utgif­te­ne for å ved­li­ke­hol­de nors­ke sjø­kart. Like­vel må nors­ke båt­ei­ere som øns­ker elekt­ro­nis­ke sjø­kart kjø­pe dis­se fra kart­le­ve­ran­dø­rer som typisk kre­ver om lag ti tusen kro­ner for kart over norske­kys­ten. Vi beta­ler alt­så to gan­ger for kar­te­ne.

Når gra­den av offent­lig finan­sie­ring er så høy som for sjø­kart, mener jeg at det ikke er sam­funns­øko­no­misk lønn­somt å ta betalt for kar­te­ne. Beta­lings­ord­nin­gen fører til at svært man­ge ikke får til­gang til opp­da­ter­te sjø­kart, og den inves­te­rin­gen sam­fun­net har gjort for å utvik­le kar­te­ne, kom­mer der­for ikke alle til del. Elekt­ro­nis­ke sjø­kart blir ufor­holds­mes­sig dyre når infor­ma­sjo­nen må gjen­nom fle­re pri­va­te ledd på veg fra Stat­kart til nors­ke båt­ei­ere.

Et argu­ment for å behol­de dagens modell er at de pri­va­te led­de­ne gjør nyt­tig arbeid ved å kon­ver­te­re elekt­ro­nis­ke kart til for­ma­ter som kart­plot­te­re kan bru­ke, og ved å leg­ge til infor­ma­sjon om båt­hav­ner og slikt. En stikk­prø­ve fore­tatt av bladet Sei­las viser dog at kva­li­te­ten på til­leggs­in­for­ma­sjo­nen er dår­lig – eksem­pel­vis inne­holdt kar­te­ne man­ge urik­ti­ge tele­fon­num­re. Dug­nads­iv­ri­ge Inter­nett-bru­ke­re kan gjø­re en bed­re jobb for å utvik­le og ved­li­ke­hol­de slik infor­ma­sjon, på sam­me måte som Wiki­pe­dia utvik­ler og ved­li­ke­hol­der lek­si­kalsk infor­ma­sjon.

Sjø­kart er bare en av fle­re kart­ty­per som Stat­kart har ansvar for å utvik­le. Det er grunn til å tro at lig­nen­de regn­skap kan gjø­res opp for fle­re av de and­re kart­ty­pe­ne, f.eks. topo­gra­fis­ke kart for tur­for­mål. Jeg mener at alle kart som har all­menn inter­es­se bør være gra­tis til­gjen­ge­li­ge i sin basis­ver­sjon for­di de på den­ne måten vil nå fle­re og der­med gjø­re mer sam­funns­mes­sig nyt­te.

Noen kart­ty­per vil det være natur­lig at offent­lig sek­tor fort­satt tar betalt for. Det vir­ker eksem­pel­vis rime­lig at grunn­ei­ere beta­ler for grense­opp­må­ling mel­lom eien­dom­mer.

Meteoro­lo­gis­ke data

Det er nær­lig­gen­de å sam­men­lig­ne kart­data med meteoro­lo­gis­ke data. I en presse­mel­ding 31.08.2007 skrev Meteoro­lo­gisk insti­tutt:

Fra og med 1. sep­tem­ber blir alle nors­ke meteoro­lo­gis­ke data gra­tis til­gjen­ge­lig for alle. 0-pris­po­li­tik­ken gjør at kom­mer­si­el­le vær­le­ve­ran­dø­rer kan bru­ke res­sur­se­ne på annet enn data­kjøp. For «Hver­mann­sen» betyr fri­slip­pet bed­re vær­tje­nes­ter på Inter­nett.

Meteoro­lo­gisk insti­tutt viser her en for­bil­led­lig hold­ning til pub­li­se­ring av offent­lig infor­ma­sjon. Det har for­stått ansva­ret som pålig­ger en offent­lig insti­tu­sjon og for­tje­ner ros for å ha gjort det­te uten press uten­fra. Det er også vik­tig at Meteoro­lo­gisk insti­tutt til­byr sine data med en libe­ral lisens som gjør det mulig for and­re å byg­ge nye vær­tje­nes­ter.

Hvor langt?

Storm Weather Cen­ter AS er en kom­mer­si­ell vær­le­ve­ran­dør av typen som Mete­ro­lo­gisk insti­tutt nev­ner i presse­mel­din­gen. I den sene­re tid har de argu­men­tert med at kon­kur­ran­se fra yr.no – et popu­lært nett­sted dre­vet av NRK og Meteoro­lo­gisk insti­tutt – gjør deres situa­sjon vans­ke­lig. Debat­ten hand­ler ikke om hvor­vidt grunn­da­ta­ene skal være fritt til­gjen­ge­li­ge, men hel­ler hvor langt offent­li­ge orga­ni­sa­sjo­ner skal kun­ne utvik­le en tje­nes­te. Bør offent­li­ge insti­tu­sjo­ner kon­kur­re­re med pri­va­te bedrif­ter om å lage de bes­te tje­nes­te­ne?

Kon­kur­ran­se er sunt, også på net­tet. Men jeg tror like­vel at offent­li­ge insti­tu­sjo­ner bør føl­ge and­re reg­ler enn pri­va­te virk­som­he­ter når de utvik­ler tje­nes­ter. Det offent­li­ges opp­ga­ve er pri­mært å frem­skaf­fe grunn­data som tje­nes­ter kan byg­ges på. Offent­li­ge insti­tu­sjo­ner bør også kun­ne lage nyt­ti­ge tje­nes­ter for bru­ke­re. Men det­te må gjø­res innen­for git­te bevilg­nin­ger, og det skal ikke tas betalt – ver­ken gjen­nom abon­ne­ment eller reklame­fi­nan­sie­ring. Eksem­pel­vis bør ikke Lov­data vise annon­ser for for­svars­ad­vo­ka­ter på sine sider (et fik­tivt eksem­pel), og NRK bør hel­ler ikke vise rekla­me for nett­ho­tell på sine sider (et fak­tisk eksem­pel). NRK er svært bevisst sin rol­le som all­menn­kring­kas­ter i ete­ren, men på net­tet vir­ker det som om orga­ni­sa­sjo­nen ikke tar den­ne rol­len så alvor­lig.

Net­tet har kom­met for å bli, og norsk offent­lig­het har stort sett vært dyk­tig til å ta det i bruk. For­hå­pent­lig er mot­stan­den mot pub­li­se­ring av offent­lig infor­ma­sjon bare krampe­trek­nin­ger fra for­ri­ge århund­re som med tiden vil for­svin­ne av seg selv. I mel­lom­ti­den bør nett­bru­ke­re være beviss­te på at de også er skatte­be­ta­le­re.

Når mot­stan­den mot nett­pub­li­se­ring er ned­kjem­pet, står vi like­vel igjen med et vik­tig spørs­mål: Hvil­ken type lisens skal bru­kes ved pub­li­se­ring av offent­lig infor­ma­sjon? Når sli­ke lisen­ser utfor­mes, må gjen­bruk være et hoved­mål – det skal være mulig for and­re å lage nye tje­nes­ter oppå de eksis­te­ren­de. For­ny­ings- og admi­ni­stra­sjons­de­par­te­men­tet har vært dyk­tig til å gi tek­nis­ke anbe­fa­lin­ger for nett­pub­li­se­ring av offent­lig infor­ma­sjon. Kan­skje det også kan utar­bei­de anbe­fa­lin­ger for gjen­bruk?

Om artikkelen

Den­ne teks­ten ble først pub­li­sert som kapit­tel i boken og nett­pro­sjek­tet Del­te menin­ger. Teks­ten er pub­li­sert her under en Crea­ti­ve Com­mons Navngivelse?Del på sam­me vil­kår 3.0 Lisens.

TEMA

O

ffentli
ge data

116 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Ypper­lig inn­legg.

  2. […] infor­ma­sjon skal være offent­lig, som Håkon Wium Lie sier: Når man som skatte­be­ta­ler beta­ler for pro­duk­sjon av infor­ma­sjon, er det rime­lig å kre­ve til­gang […]

  3. […] spe­si­elt hvis kart­data ble gjort gra­tis til­gjen­ge­lig. Tek­no­logi­di­rek­tør i Ope­ra Håkon Wium Lie gikk inn for den­ne vari­an­ten i en artik­kel tid­li­ge­re i år: Sjø­kart er bare en av fle­re kart­ty­per som Stat­kart har ansvar for […]

  4. «For å unn­gå slik gis­sel­ta­king i frem­ti­den bør Nor­ges forsk­nings­råd sik­re at alle kon­trak­ter inne­hol­der en klau­sul om pub­li­se­ring av resul­ta­ter. » JA! Men ikkje ber­re resul­tat, dei bør i størst mog­leg grad bru­ka fri pro­gram­vare viss resul­ta­ta er avhen­gi­ge av pro­gram­vare­mo­del­le­ring, og fri­gje­ra kjelde­ma­te­ria­let (opp til per­son­vern­gren­sa sjølv­sagt).

til toppen