Kroppen og språkbruken sladrer

Politikernes ordbruk og kroppsspråk forteller oss om de føler seg komfortable eller ikke. Men vi må se nøye etter.

Nors­ke poli­ti­ke­re — som nord­menn flest — benyt­ter ikke mye ges­ti­ku­la­sjon og aktivt kropps­språk — sær­lig ikke i fjern­syns­de­bat­ter. Det har både kul­tu­rel­le og tek­no­lo­gis­ke årsa­ker. Dels er det en tra­di­sjon for behers­ket actio, dels gjør en ned­to­net stil seg best på fjern­syn.

Men det betyr ikke at nord­menn er uten kropps­språk. Debatt­del­ta­ke­re ris­ter på hodet, smi­ler avvi­sen­de, tel­ler på fing­re­ne, slår poen­ger fast i luf­ten, hol­der peke­fin­ge­ren opp for å be om ordet. Alle dis­se for­me­ne for ikke-ver­bal kom­mu­ni­ka­sjon er mer eller mind­re beviss­te. Men i debat­te­ne gir poli­ti­ke­re minst like man­ge ube­viss­te og ikke-inten­sjo­nel­le sig­na­ler. Sli­ke ikke-inten­sjo­nel­le kropps­li­ge tegn frem­kom­mer når krop­pen lek­ker følel­ser som poli­ti­ke­ren for­sø­ker å kon­trol­le­re, hol­de til­ba­ke eller skju­le.

I den førs­te debat­ten mel­lom Jens Stol­ten­berg og Siv Jen­sen på TV 2 12. august, gjor­de beg­ge poli­ti­ke­re en god figur. Parti­le­der­ne frem­stod avslap­pe­te og roli­ge, vel­for­be­red­te og vel­for­mu­ler­te. Men det er nok ingen tvil om at de beg­ge var pre­get av en viss anspent­het og ner­vø­si­tet som de for­søk­te å skju­le. Det inn­tryk­ket ga for eksem­pel det førs­te bil­det av Jens Stol­ten­berg. Du kan se hele pro­gram­met neden­for, eller på TV 2s sider.

Etter at pro­gram­le­der Tru­de Teige har pre­sen­tert debat­tan­te­ne, ser vi en smi­len­de Stol­ten­berg i et nær­bil­de. Men han gir ikke det som fors­ke­re omta­ler som et Duch­en­ne-smil, det vil si et ekte, natur­lig smil. Her trek­kes munn­vi­ke­ne opp, ofte frem­kom­mer smile­hul­ler, og omkring øyne­ne ses smile­ryn­ker. Stol­ten­bergs inn­le­den­de smil er der­imot stivt som en plan­ke, øyne­ne er upå­vir­ket og uten smile­hul­ler. Det varer bare et par sekun­der og vi kan natur­lig­vis ikke med det­te kon­klu­de­re at Stol­ten­berg var ner­vøs og anspent. Det er hel­ler ikke noe vi van­lig­vis er sær­lig beviss­te om. De fær­res­te tenk­te ”Oi, se hvor ner­vøs han er”.

Men det sti­ve smi­let er et kort ikke-ver­balt sig­nal, som sam­men med and­re lik­nen­de sig­na­ler kan gi et sam­let inn­trykk av tale­ren — som for eksem­pel at han er ner­vøs og anspent. Hvis Stol­ten­berg fak­tisk var anspent, ble han fort avslap­pet igjen. Det var ikke vans­ke­lig å argu­men­te­re avslap­pet og over­be­vi­sen­de etter at Tru­de Teige inn­le­det med en ønske­pas­ning av et spørs­mål: ”Jens Stol­ten­berg, hva fryk­ter du mest vil skje der­som Siv Jen­sen blir stats­mi­nis­ter?”

Som Stol­ten­berg, gjor­de Siv Jen­sen en god figur i den­ne debat­ten, men også hen­nes kropp og ord­bruk slad­rer. Især når vi er pres­set og der­for mind­re beviss­te om hvor­dan vi frem­trer, lek­ker krop­pen sann­he­ter vi helst had­de holdt inne. Det skjer med Siv Jen­sen cir­ka et kvar­ter inne i debat­ten. Her blir hun utford­ret av pro­gram­le­der Tru­de Teige: ”Hvor stor skatte­let­te blir det med deg som stats­mi­nis­ter?”.

Jen­sen sva­rer, men gir ikke en sum på skatte­let­ten hun vil gi. Pro­gram­le­de­ren gjen­tar utford­rin­gen: ”Spørs­må­let var hvor stor skatte­let­te blir det i ditt bud­sjett”. Men hel­ler ikke den­ne gang får pro­gram­le­de­ren det tall hun øns­ker. ”Det må vi ta fra år til år, i hvert stats­bud­sjett”, sva­rer Siv Jen­sen, ”Det er helt van­lig. Det gjør også Stol­ten­berg, når han vur­de­rer å øke skat­te­ne”. ”Men spørs­må­let var til deg som stats­mi­nis­ter”, insis­te­rer pro­gram­le­de­ren, ”hvor mye skatte­let­te?” Frem­de­les får hun ikke det kla­re svar hun øns­ker:

— Har du ikke kalk­u­lert det inn?
— Jo, da.
— Men, hvor mye er det da?

Utveks­lin­gen fort­set­ter og da pro­gram­le­der spør enda en gang spis­ser sam­ta­len seg til: ”Jo, men det er fem veker til du har tenkt å ta over. Hva er skatte­let­ten i ditt førs­te bud­sjett da?”. Siv Jen­sen gjør det de fles­te av oss gjør når vi føler oss pres­set. Vi angri­per den som pres­ser oss:

Men Tru­de Teige, selv du skjøn­ner nok at vi må ha ordent­li­ge pro­gno­ser for å si det. Men det jeg kan love er at vi vil påbe­gyn­ne arbei­det med å ta bort for­mues­skat­ten. Vi vil fjer­ne arve­av­gif­ten. Vi vil redu­se­re inn­tekts­skat­ten, og vi vil gjø­re noe med en del uso­sia­le avgif­ter.

Set­nin­gen inn­le­des med to aggres­si­ve reto­ris­ke trekk. Først bru­ken av pro­gram­le­de­rens navn. For hvor­for sier Siv Jen­sen nav­net når det had­de holdt med ”du”? Hun har jo alle­re­de pro­gram­le­de­rens ful­le opp­merk­som­het?

Hva som skjer i hodet på debatt­del­ta­ke­re i sli­ke situa­sjo­ner er ikke enkelt å si. Men slik språk­bruk anven­des van­lig­vis når vi irette­set­ter and­re og ska­per det man i trans­ak­sjons­ana­ly­sen kal­ler en for­eld­re-barn-rela­sjon. Det vil i det­te til­fel­let si en paral­lell til situa­sjo­nen hvor den kri­tis­ke, utål­mo­di­ge for­el­der bebrei­der bar­net som kom­mer til kort. Den­ne for­tolk­nin­gen styr­kes av utta­lel­sens and­re aggres­si­ve trekk, nem­lig den noe ned­la­ten­de bru­ken av for­mu­le­rin­gen ”selv du skjøn­ner nok”. Sli­ke angrep frem­kom­mer typisk fra per­soner som selv føl­ger seg angre­pet.

Siv Jen­sen fort­set­ter med argu­men­ter for hvor­for Frem­skritts­par­ti­ets poli­tikk er for­nuf­tig for Nor­ge og slut­ter med å slå fast at FrP er ”for skatte­let­te, og jeg er vel­dig stolt over å være det”. Men Tru­de Teige nek­ter å gi seg.

— Og hvor stor skatte­let­te kom­mer da?
— Det skal du få vite når vi leg­ger frem bud­sjet­tet i okto­ber
— Du vet det ikke ennå?
— På sam­me måte som Stol­ten­berg nep­pe vet det nå.

Men Stol­ten­berg har ikke i sin­ne uten vide­re å gi Siv Jen­sen det­te poen­get gra­tis:

Jeg vet akku­rat hva jeg mener, og jeg mener at vi skal videre­føre dagens skat­te- og avgifts­nivå sam­let sett. Innen­for det kan vi kan­skje redu­se­re noen og øke and­re, så vi får et mer rett­fer­dig skatte­sys­tem, som vi for eksem­pel har gjort med for­mues­skat­ten.

Man mer­ker at Stol­ten­berg her er på hjem­me­bane og at han for­nem­mer at Jen­sen er under press. Orde­ne fly­ter raskt og vel­for­mu­lert, uten å nøle eller beten­ke seg beskri­ver han sin posi­sjon. Kropps­språ­ket er mål­ret­tet, kon­trol­lert og ener­gisk. Blik­ket er rett i øyne­ne på mot­stan­de­ren:

Men sam­let sett skal vi videre­føre dagens skatte­sys­tem. Det er dere som ope­re­rer med titalls mil­li­ar­der i lave­re skatt. Skatte­po­li­tisk tals­mann sa fem­ti mil­li­ar­der kro­ner. Det er i hvert fall titalls mil­li­ar­der av kro­ner hvis du skal fjer­ne for­mues­skatt, arve­av­gift og topp­skatt og man­ge and­re avgif­ter dere er for å fjer­ne og kut­te. Da blir det mind­re pen­ger til eldre­om­sorg, mind­re pen­ger til sko­le.

Stol­ten­berg fort­set­ter den ener­gis­ke argu­men­ta­sjo­nen. Kame­ra­et er nå på Siv Jen­sen, som begyn­ner å se litt anstrengt ut. Hun er tyde­lig­vis ikke enig. Med sam­men­bit­te, sma­le lep­per gir hun et bredt, stivt smil. Hun hol­der øyen­kon­tak­ten, men blun­ker — som for å luk­ke mot­ar­gu­men­te­ne ute. Da Stol­ten­berg taler om at det blir mind­re pen­ger til eldre­om­sorg og sko­len, løf­ter hun hån­den og tør­ker seg med peke­fin­ge­ren mel­lom nese og over­lep­pe. Hun luk­ker øyne­ne, mens hun leg­ger hodet skrått ned­over mot høy­re. Så rei­ser hun hodet igjen, lener det svakt bak­over og løf­ter haken litt høy­ere enn vi van­lig­vis gjør. Hun trek­ker pus­ten dypt inn og øyne­ne blir sma­le, som når man sik­ter seg inn mot et byt­te. Stol­ten­berg fort­set­ter sin argu­men­ta­sjon:

Og i vir­ke­lig­he­tens ver­den så må dere alt­så vel­ge. Dere kan ikke både … alt­så i oppo­si­sjon så kan dere si ja-takk-beg­ge-deler.

Stol­ten­berg angri­per Frem­skritts­par­ti­ets poli­tikk og Siv Jen­sens kom­pe­tan­se. Det er ald­ri hyg­ge­lig å bli angre­pet. Krop­pen rea­ge­rer både på fysis­ke og ver­ba­le angrep. Vi har lyst til enten å flyk­te eller å gå til mot­an­grep. Men i en debatt må du sit­te rolig, ta sla­ge­ne — hvor ube­ha­ge­lig de enn måt­te være — og ven­te til du selv får lov til å angri­pe.

Som alle and­re vil­le gjort, rea­ge­rer også Siv Jen­sen fysisk på situa­sjo­nen. Hun har man­ge mind­re munn­be­ve­gel­ser: spis­ser mun­nen, slik­ker seg på lep­pe­ne og smi­ler igjen — lett over­bæ­ren­de — med munn­vi­ke­ne svakt ned og hodet lett på skrå, mens hun hol­der øyen­kon­tan­ten med Stol­ten­berg, som bare fort­set­ter:

Men hvis du er stats­mi­nis­ter om noen uker, så kom­mer du til å sit­te og skal ha et bud­sjett igjen­nom i Stor­tin­get. Og hvis dere bare skal være i nær­he­ten av å gi noen av de skatte­let­tel­se­ne dere lover, så går de pen­ge­ne på bekost­ning av noe annet. Du kan ikke dele ut ti, tyve, tret­ti, mil­li­ar­der og tro at det er gra­tis. Da blir det mind­re pen­ger til sko­le, eldre­om­sorg, og det mener vi er feil.

Her er Stol­ten­berg bare fer­dig med punkt en, og går i gang med argu­men­ta­sjon for enda et punkt. Mens han gjør det, krem­ter Siv Jen­sen to gan­ger uten­for kame­ra. Poli­ti­ke­rens våpen — stem­men — skal gjø­res klar til mot­an­grep. Defen­si­ven skal bli en offen­siv.

Alle dis­se små end­rin­ger i ansikts­ut­trykk kan vir­ke ube­ty­de­li­ge, for man må se nøye etter for å opp­da­ge dem. Men det betyr ikke at de er like­gyl­di­ge. Psy­ko­lo­gen Paul Ekman — som anta­ge­lig er ver­dens mest aner­kjen­te fors­ker på kropps­språk — kal­ler sli­ke uttrykk for ”micro­ex­pres­sions”. Små modu­la­sjo­ner i ansik­tet, uttrykk som vi ikke bemer­ker, men like­vel mer­ker.

Det er ikke lett å si hva sli­ke uttrykk betyr (var Siv Jen­sen for eksem­pel ner­vøs, sint, eller kan­skje hov­mo­dig?). Det er hel­ler ikke lett å si hvil­ken betyd­ning de får — alt­så hvor­dan de tol­kes. Vi kan for eksem­pel ver­ken si med sik­ker­het at et uttrykk (et stivt smil, for eksem­pel) har en sær­lig betyd­ning eller tol­kes på en sær­lig måte. Men når fle­re for­mer for mimikk og kropps­ut­trykk spil­ler sam­men, får vi både en for­nem­mel­se av om en per­son mak­ter den kon­kre­te situa­sjo­nen, og vi får et gene­relt inn­trykk av per­sonens karak­ter og tro­ver­dig­het.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Takk for inter­es­sant artik­kel. Jeg er enig i at nord­menn har et dis­kret kropps­språk sam­men­lig­net med våre ven­ner len­ger sør i Euro­pa. Men PS «nord­menn» skri­ves med liten «n».

  2. Ja, det gikk litt fort med N’en. Og jo den nors­ke krop­pen er dis­kret, men ikke bare i for­hold til land sør for oss, også med nord­menn på fx 1800-tal­let eller unge, urba­ne rap­pe­re. Men det er jo en litt annen his­to­rie

til toppen