Taler i tall

Hva sier partilederne? Hvor ofte sier de det? Og hva kan vi lære av det?

VG har så smått begynt å utvik­le en sys­te­ma­tisk til­gang i deres dek­ning av poli­tisk reto­rikk. I mars pub­li­ser­te de en sak om hvil­ke ord parti­le­der­ne bruk­te i lands­møte­ta­le­ne 2008. Det skrev jeg om på reto­rikk­blog­gen 19. mars.

Nå har VG sett på tale­ne fra i år. Og den­ne gang har de også under­søkt hvem som mot­tar mest applaus. De utro­per Erna Sol­berg til applaus-dron­nin­gen. Hun bruk­te i gjen­nom­snitt bare 58 ord for hver gang til­hø­rer­ne slo hen­de­ne sam­men i støt­te. Til sam­men­lik­ning ven­tet Lars Spon­heims til­hø­re­re i gjen­nom­snitt hele 390 ord før de gav ham applaus. Han snak­ket i til­legg lengst av alle. I hvert fall i ord. Han bruk­te 11 413 ord. Til sam­men­lik­ning bruk­te Erna Sol­berg bare 4951 ord. Men de bruk­te omtrent like lang tid til å leve­re dem. Spon­heim tal­te i 65 minut­ter, Sol­berg i 60 minut­ter. En del av for­kla­rin­gen er tale­has­tig­het og pau­ser, en annen at Høy­res lands­møte­de­le­ga­ter klap­pet mer enn Venst­res.

Mest inter­es­sant er kan­skje orde­ne som parti­le­der­ne bru­ker i deres taler. VG har vært så venn­li­ge å låne meg deres opp­tel­lin­ger og jeg har dess­uten laget mine egne. Ord­tel­lin­ger er selv­føl­ge­lig ikke ana­ly­ser, men de kan hjel­pe oss med å se ting vi ellers ikke vil­le ha opp­da­get, og de kan støt­te og svek­ke anta­gel­ser og resul­ta­ter fra mer grun­di­ge tekst­ana­ly­ser.

Blant lands­møte­ta­le­ne i år var Siv Jen­sens den mest inter­es­san­te. Hun gjor­de sin tale på en annen måte i år. Den atskil­te seg både fra de and­re parti­le­de­res og hen­nes egne tid­li­ge­re taler. Slik varia­sjon er vik­tig, for på lands­mø­te­ne høres det ofte ut som om parti­le­de­ren gir sam­me tale som i fjor.

Men i år tok Siv Jen­sen utgangs­punkt i per­son­li­ge hel­ter – som alle var kvin­ner. Gjen­nom for­tel­lin­ger om dis­se enkelt­men­nes­ker, om deres utford­rin­ger og bedrif­ter, deres liv og skjeb­ne, frem­met FrP-lede­ren de ver­di­er som hun og par­ti­et tror på. Det er et grep som vi især kjen­ner fra Ronald Rea­gan, som ofte i sine taler beret­tet om enkelt­per­soner, van­li­ge men­nes­ker, og lot dem stå frem som for­bil­der og repre­sen­ta­sjo­ner av kon­ser­va­ti­ve ver­di­er.

FrP har all­tid hatt en løs­nings­ori­en­tert reto­rikk. Det er ingen tvil om at FrP-med­lem­mer mer enn noe and­re snak­ker om pro­ble­mer i det nors­ke sam­fun­net og angri­per alt det de er lei. ”Vi er lei av” var som bekjent par­ti­ets førs­te slag­ord. Men kri­tik­ken og bebrei­del­se­ne blir som regel fulgt opp med argu­men­ta­sjon for par­ti­ets egne løs­nin­ger.

Det støt­ter ord­tel­lin­gen av Jen­sens lands­møte­tale. Hun bru­ker ordet «der­for» 46 gan­ger. Når folk angri­per deg, lærer du deg at du må for­sva­re, for­kla­re og begrun­ne. Det gjør Jen­sen og FrP. De argu­men­te­rer med aktiv og frem­ad­ret­tet språk­bruk. For eksem­pel bru­ker Siv Jen­sen ordet «pro­blem» 24 gan­ger, «der­for» 46 gan­ger, «gjøre»33 gan­ger og «gjør» 11 gan­ger. Dis­se ord-klyn­ge­ne viser en form for men­tal argu­men­ta­sjons-struk­tur: Her er et pro­blem. Det må vi gjø­re noe med. Der­for skal vi gjø­re det­te (som Frem­skritts­par­ti­et fore­slår).

Erna Sol­berg holdt også en av sine bed­re lands­møte-taler i år. Men sti­len er en annen enn Siv Jen­sens. Selv om Sol­berg bru­ker mye «jeg», er talen like­vel pre­get av abs­trak­ter. Hun bru­ker orde­ne «sam­fun­net» og «sam­funn» 12 og 17 gan­ger, «regje­ring» og «regje­rin­gen» 17 og 19 gan­ger og «rødgrøn­ne» 7 gan­ger. Mens Siv Jen­sen snak­ket mind­re om sine poli­tis­ke mot­stan­de­re enn noen sin­ne tid­li­ge­re, bruk­te Erna Sol­berg også i år tid på å snak­ke om regje­rin­gen og de rød-grøn­ne. Kri­tikk av mot­stan­de­ren, fulgt av selv­ros, er som regel en sik­ker vei til applaus.

Jens Stol­ten­berg har tra­di­sjo­nelt vært en gans­ke ana­ly­tisk taler. Det er han frem­de­les. Men sam­ti­dig viser ord­bru­ken at han har en slags kro­no­lo­gisk frem­drift i sine for­mu­le­rin­ger. Han bru­ker mye «gjør» og «gjort», «løf­tet» og «lovet». Han sier at «vi lovet noe, og så gjor­de vi det». «De and­re ga løf­ter som de ikke holdt». Argu­men­tet er natur­lig­vis at Nor­ge nå er på den rik­ti­ge sti­en, og den må vi fort­set­te å gå på.

Kris­tin Hal­vor­sen er på fle­re måter Stol­ten­bergs reto­ris­ke mot­set­ning. Hun er ikke fullt så ana­ly­tisk og hol­der seg hel­ler ikke så mye til manus som Stol­ten­berg. Hen­nes reto­ris­ke kjenne­tegn er natur­lig­het. Hun har en per­son­lig, avslap­pet stil. Ingen river seg så mye løs fra manus som Kris­tin Hal­vor­sen (med Spon­heim som et mulig unn­tak).

Mens Jens Stol­ten­berg byg­ger opp vel­for­mu­ler­te set­nin­ger, fin­ner du ikke mye av det hos Hal­vor­sen. Hun har en munt­lig stil, pre­get av direk­te hen­ven­del­ser til til­hø­re­ne, inn­skudd og inn­fall og dag­lig­dag­se for­mu­le­rin­ger og ord. Som VG skri­ver bruk­te hun ordet ”utro­lig” 23 gan­ger. Det ordet had­de hun anta­ke­lig ikke skre­vet så man­ge gan­ger i et manu­skript. Men vi har et sma­le­re ord­for­råd når vi snak­ker enn når vi skri­ver. I arbei­det med et manu­skript har vi tid til å fin­ne gode syn­ony­mer. Når vi taler fritt må vi ta det ordet som først fal­ler oss inn. Det ene er flott og impo­ne­ren­de. Det and­re er natur­lig og auten­tisk.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Morten Veland says:

    La mer­ke til at i parti­le­der-debat­ten, bruk­te Erna ofte «jeg», «jeg vil for­and­re»… Vil­le hun ikke tjent mer på å si «vi» i ste­de for? Eller er «jeg»-et en måte å hol­de på hen­ne som den abso­lut­te leder i Høy­re?

    Had­de vært inter­es­sant å lese noe om den visu­el­le reto­rik­ken. Bet meg mer­ke i at Erna hele tiden prøv­de å smi­le når Jens og Kris­tin argu­men­ter­te for noe, mens kama­ra­ne skif­tet over på Erna og Siv. Siv har all­tid gjort det, men lurer på hvor mye tid de bru­ker på å ter­pe inn hvilk­ne uttrykk de skal ha når mot­stan­de­ren argu­men­te­rer.

  2. Hei Mor­ten,

    ja, det er rik­tig. Erna Sol­berg bru­ker ofte jeg. Det er en inter­es­sant obser­va­sjon, for hen­nes reto­rikk i øvrig er ikke sær­lig per­son­lig. Hun sier ofte jeg i for­bin­del­se med ord som «mener», alt­så «jeg mener». «Jeg» er bra, men jeg (øhh) mener hun bru­ker det litt for mye. Jeg tror hun vil­le tje­ne på å si vi litt ofte­re. Jeg ska­per karak­ter, viser at du har hold­nin­ger og mener noe, men sam­ti­dig rom­mer det risi­ko­en for å ska­pe et skil­le mel­lom «jeg» og «dere»

    Jeg har skre­vet litt om den visu­el­le — eller ret­te­re non-ver­ba­le — reto­rik­ken i mitt senes­te inn­legg.

til toppen