Jens E. Kjeldsen er utdannet ved Institut for retorik ved Københavns Universitet. Han er professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB), samt professor i retorikk ved Södertörn Högskola. Kjeldsen leder retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen.
I torsdagens NRK-debatt om eldreomsorg fikk vi et gjensyn med retorikeren Carl I. Hagen (FrP) Han er nå eldregeneral, men debattteknikken er den samme.
Et av kjennetegnene ved Hagen er hans kroppsspråk under andre deltageres innlegg. Den kroppslige adferd man utøver mens andre debattanter snakker, kalles i forskningen for bakgrunnsadferd (”background behavior”). Hagen utøver ofte en meget aktiv bakgrunnsadferd. Han benytter seg især av nonverbale avvisninger av motstanderen. Når eksempelvis Kristin Halvorsen (SV) eller – især – Jens Stoltenberg (Ap) har ordet er det ikke uvanlig at Hagen med kropp, hender og ansikt tydelig viser at motstanderen er helt galt på vei.
Det gjorde han også i NRK-debatten. Et eksempel var da Kjersti Toppe (Sp) sa at man ikke kan sammenlikne å gi svangerskapspenger til gravide og å gi penger til å bygge sykehjemsplasser, slik som hun mener Hagen sa. Da han under innlegget lente seg undrende tilbake og trakk pusten oppgitt sendte han et tydelig signal om at Toppe åpenbart har misforstått noe.
Mest vanlig i kritiserende bakgrunnsadferd hos Hagen – og andre debattanter – er å riste på hodet. Da Stoltenberg torsdag kveld la sine argumenter frem, ristet Hagen avvisende på hodet og fikk dermed både fjernet oppmerksomheten fra Stoltenberg og gitt uttrykk for at statsministeren ikke vet hva han snakker om.
For kamerafolk er slik aktiv bakgrunnsadferd en god mulighet for å skape litt mer aktivt og levende fjernsyn. Det gir mer dramatikk og følelser når man kan kryssklippe mellom en som taler og en som reagerer nonverbalt. Problemet er naturligvis at da verken hører eller forstår vi det den talende sier.
De fleste av oss tenker vel intuitivt at selv om slik negativ og kritiserende bakgrunnsadferd kan være både upassende, irriterende og etisk problematisk, så er det jo slik man vinner debatter.
Men nei, slik er det ikke. For fjernsynsdebatter involverer ikke bare politiske motstandere, men også seerne. Og det er oss som seere som bestemmer hvem som vinner eller taper. Studier av negativ adferd og aggresjon i slike situasjoner viser at tilhørere eller fjernsynsseere straffer dem som utøver denne adferden.
Det samme gjelder debattanter som utøver negativ bakgrunnsadferd. Jevnt over vurderer seerne ikke bare negative, avvisende og hoderistende personer som mindre sympatiske, de gir dem også lavere troverdighet og ofte vurderer seerne til og med deres argumenter som mindre overbevisende.
Og det stopper ikke her. Flere studier viser nemlig at ikke bare nedvurderer de dem som angriper med negativ bakgrunnsadferd. De oppvurderer samtidig dem som utsettes for det.
Du rister kanskje på hodet av dette. Men hva synes du selv om folk som rister på hodet?
Abonner på kommentarer[...] This post was mentioned on Twitter by Ragnhild Mølster, Vox Publica. Vox Publica said: RT @Ragnhild_M: Jens Kjeldsen i Vox Publica, om hoderisting og annet kroppsspråk som retorisk strategi: http://tinyurl.com/2dthp3t [...]
David Isaksen sier: Interesting to see what effects body language has on the audience (it would be interesting to see the references to the studies that prove those points), yet I would like to find more information about what it does to the discourse. The article mentions that such body language disturbs the focus of the viewer. Doesn’t this mean that such disruptive body language achieves some portion of its intended purpose? The ethos of the person performing such acts may be negatively affected by the act and the perceived opponent may have a strengthened ethos, but what about the information? What about the argument? Does Hagen and others like him succeed in disrupting and distracting from the intellectual discourse? If this is the case then such behavior can actually shift the focus from the issue to the person, making politics a popularity contest instead of intellectual deliberation.
