Charta 08

Det kinesiske demokratimanifestet i sin helhet, i norsk oversettelse.

Char­ta 08 ble ført i pen­nen av en grup­pe kine­sis­ke oppo­si­sjo­nel­le og intel­lek­tu­el­le og pub­li­sert 9. desem­ber 2008. Mer enn 300 per­soner had­de skre­vet under på demo­krati­opp­ro­pet ved pub­li­se­ring, og to år sene­re har tal­let vokst til over 10000. Freds­pris­vin­ner Liu Xia­o­bo er en av for­fat­ter­ne.

Teks­ten er over­satt til norsk av Michael Kuli­a­ni. Den er pub­li­sert her med Crea­ti­ve Com­mons-lisen­sen «Navn­gi­vel­se-ingen bear­bei­del­se«. Alle kan alt­så kopie­re og pub­li­se­re teks­ten, mot at de kredi­te­rer over­set­ter og for­fat­te­re og len­ker til­bake til voxpublica.no, og ikke end­rer på teks­ten.

***

I. Innledning

I år mar­ke­res 100-års­da­gen for den kine­sis­ke grunn­lo­ven, 60-års­da­gen for kunn­gjø­rin­gen av Ver­dens­er­klæ­rin­gen om men­neske­ret­tig­he­te­ne, 30-års­da­gen for Demo­krati­mu­ren og at det er ti år siden de kine­sis­ke myn­dig­he­te­ne under­teg­net FNs kon­ven­sjon om sivi­le og poli­tis­ke ret­tig­he­ter. Etter å ha opp­levd en lang­va­rig peri­ode med men­neske­ret­tig­hets­ka­ta­stro­fer og –utford­rin­ger, blir kine­sis­ke bor­ge­re i sta­dig stør­re grad bevis­st på at fri­het, lik­het og men­neske­ret­tig­he­ter er uni­ver­sel­le ver­di­er som deles av hele men­nes­ke­he­ten, og at demo­kra­ti­et, repub­li­ka­nis­me og et kon­sti­tu­sjo­nelt styre­sett utgjør det grunn­leg­gen­de insti­tu­sjo­nel­le ram­me­ver­ket for moder­ne poli­tikk. «Moder­ni­se­ring» rib­bet for dis­se uni­ver­sel­le ver­di­ene og det nevn­te grunn­leg­gen­de poli­tis­ke ram­me­ver­ket er en kata­stro­fal pro­sess som fra­tar folk deres ret­tig­he­ter og ver­dig­het. Hvor er Kina på vei i det 21. århundre? Vil vi fort­set­te å ”moder­ni­se­re” under et auto­ri­tært styre, eller vil vi ta til oss de uni­ver­sel­le ver­di­ene, bli med i ver­dens­sam­fun­net og inn­fø­re en demo­kra­tisk styre­form? Det­te er avgjø­rel­ser som må tas. 

De enor­me his­to­ris­ke end­rin­ge­ne som begyn­te i midt­en av det 19. århundre, utsat­te for­fal­let i det tra­di­sjo­nel­le kine­sis­ke auto­kra­tis­ke sys­te­met og la til ret­te for den største for­vand­lin­gen Kina had­de sett på fle­re tusen år. Selv­styr­kings­be­ve­gel­sen [1861–1895] søk­te å for­bedre Kinas tek­nis­ke kapa­si­tet ved til­eg­nel­se av pro­duk­sjons­tek­nik­ker, viten­ska­pe­lig kunn­skap og mili­tær tek­no­lo­gi fra Ves­ten. Kinas neder­lag i den første kine­sisk-japans­ke kri­gen [1894–1895] avslør­te nok en gang det for­el­de­de sys­te­mets mang­ler; Hundre­da­gers­re­for­men [1898] berør­te insti­tu­sjo­nel­le refor­mer, men end­te i fias­ko da den ble slått bru­talt ned av den erke­kon­ser­va­ti­ve frak­sjo­nen ved Qing-hoff­et.

Xin­hai-revo­lu­sjo­nen [1911] syn­tes på over­fla­ten å grav­leg­ge det impe­ria­lis­tis­ke sys­te­met som had­de vart i mer enn 2000 år, og etab­ler­te Asias første repub­likk. Men på grunn av spe­si­el­le his­to­ris­ke omsten­dig­he­ter med inter­ne og eks­ter­ne pro­ble­mer, ble det repub­li­kans­ke styre­set­tet kort­va­rig, og ene­vel­det gjor­de et come­back. Den mis­lyk­ke­de tek­nis­ke etter­lig­nin­gen og svikt i insti­tu­sjo­nell for­ny­el­se før­te til dis­ku­sjon blant våre lands­menn om den grunn­leg­gen­de årsa­ken til Kinas kul­tu­rel­le syk­dom. Det­te før­te til hen­del­ser som 4.mai-bevegelsen [1919] og Ny kul­tur-beve­gel­sen [1915–1921] under ban­ne­ret «viten­skap og demo­kra­ti.» Men Kinas demo­kra­tis­ke utvik­ling ble avbrutt av hyp­pi­ge bor­ger­kri­ger og uten­landsk inva­sjon. Pro­ses­sen med etab­le­ring av et kon­sti­tu­sjo­nelt styre­sett begyn­te igjen etter Kinas sei­er i mot­stands­kri­gen mot Japan [1937–1945], men bor­ger­kri­gen mel­lom nasjo­na­lis­te­ne og kom­mu­nis­te­ne styr­tet Kina ned i tota­li­ta­ris­mens avgrunn. Det “Nye Kina” ble etab­lert i 1949 som en ”folke­re­pub­likk», men i vir­ke­lig­he­ten ble den til en parti­stat. Par­ti­et mono­po­li­se­rer alle poli­tis­ke, øko­no­mis­ke og sosia­le res­sur­ser. Det har skapt en rek­ke men­neske­ret­tig­hets­ka­ta­stro­fer, som Anti-høyre­kam­pan­jen, Det sto­re spran­get, Kul­tur­re­vo­lu­sjo­nen, mas­sa­kren på Den him­mels­ke freds plass, for­føl­gel­se av uof­fi­si­el­le reli­giø­se grup­per og av beve­gel­sen for beskyt­tel­se av ret­tig­he­ter. Det­te for­år­sa­ket mer enn ti mil­lio­ner men­nes­kers død. Både folket og lan­det har betalt en kata­stro­falt høy pris.

De sto­re refor­me­ne på slut­ten av det 20. århundre befrid­de Kina fra den utstrak­te fat­tig­dom­men og den abso­lut­te tota­li­ta­ris­men fra Mao Zedongs tid, bidro bety­de­lig til økt pri­vat rik­dom og hevet leve­stan­dar­den blant van­li­ge folk. Indi­vi­du­ell øko­no­misk fri­het og sosia­le pri­vi­le­gi­er ble del­vis gjen­opp­ret­tet. Et sivilt sam­funn begyn­te å vokse fram, og fol­ke­li­ge krav om men­neske­ret­tig­he­ter og poli­tisk fri­het økte i styr­ke for hver dag som gikk. Sam­ti­dig som makt­ha­ver­ne gjen­nom­før­te øko­no­mis­ke refor­mer med sik­te på mar­keds­til­pas­ning og pri­va­ti­se­ring, begyn­te de også å end­re hold­ning fra å avvi­se men­neske­ret­tig­he­ter til etter hvert å aner­kjen­ne dem. I 1997 og 1998 under­teg­net den kine­sis­ke regje­rin­gen to vik­ti­ge inter­na­sjo­na­le men­neske­ret­tig­hets­trak­ta­ter. I 2004 end­ret Den Nasjo­na­le Folke­kon­gres­sen grunn­lo­ven og la til at «[Sta­ten] respek­te­rer og garan­te­rer men­neske­ret­tig­he­ter.» I år har regje­rin­gen lovet å for­mu­le­re og gjen­nom­fø­re en “nasjo­nal hand­lings­plan for men­neske­ret­tig­he­ter”. Men så langt har dis­se poli­tis­ke frem­skrit­te­ne bare skjedd på papi­ret: Loven er der, men det er ingen retts­sik­ker­het; det fin­nes en grunn­lov, men ingen kon­sti­tu­sjo­nell regje­ring. Den­ne poli­tis­ke vir­ke­lig­he­ten er inn­ly­sen­de for alle. Den hers­ken­de eli­ten fort­set­ter å hol­de sitt auto­ri­tæ­re grep om mak­ten og avvi­se poli­tis­ke refor­mer. Det­te har for­år­sa­ket kor­rup­sjon, vans­ke­lig­he­ter med å etab­le­re retts­sik­ker­het, fra­vær av men­neske­ret­tig­he­ter, moral­sk opp­løs­ning, sosial pola­ri­se­ring, unor­mal øko­no­misk utvik­ling, øde­leg­gel­se av både det natur­li­ge og kul­tu­rel­le mil­jø­et, ingen insti­tu­sjo­na­li­sert beskyt­tel­se av inn­byg­ger­nes rett til fri­het, eien­dom, og søken etter lyk­ke, en kon­stant opp­hop­ning av alle typer sosia­le kon­flik­ter, og en kon­ti­nu­er­lig bøl­ge av fol­ke­lig har­me. Mot­set­nin­ge­ne mel­lom folket og sty­res­mak­te­ne blir sta­dig stør­re. Den dra­ma­tis­ke øknin­gen i masse­pro­te­ster indi­ke­rer et kata­stro­falt tap av kon­troll, og tyder på at dagens sys­tem har nådd et punkt der end­ring må skje.

II. Våre grunnleggende prinsipper

Ved den­ne his­to­ris­ke kors­vei­en der Kinas fram­tid vil bli bestemt, er det nød­ven­dig å reflek­te­re over den moder­ni­se­rings­pro­sess som har pågått de sis­te hundre år, og bekref­te føl­gen­de prin­sip­per:

Fri­het: Fri­het er de uni­ver­sel­le ver­di­enes kjer­ne. Ret­ten til frie ytrin­ger og trykke­fri­het, tros­fri­het, for­sam­lings­fri­het, til å beve­ge seg fritt, streike­ret­ten, og ret­ten til å mar­sje­re og demon­stre­re er alle kon­kre­te uttrykk for fri­het. Hvor fri­he­ten ikke blomst­rer, er det ingen moder­ne sivi­li­sa­sjon å snak­ke om.
Men­neske­ret­tig­he­ter: Men­neske­ret­tig­he­te­ne er ikke gitt av en stat. De er med­fød­te ret­tig­he­ter som nytes av alle men­nesker. Å sik­re men­neske­ret­tig­he­ter er det vik­tigs­te målet for en regje­ring og sam­ti­dig det som gir legi­ti­mi­tet til dens offent­li­ge myn­dig­het. Det er også en essen­si­ell del av Kinas uttal­te poli­tikk om å “set­te hen­sy­net til folket først”. Kinas poli­tis­ke kata­stro­fer har alle vært nært knyt­tet til makt­ha­ver­nes man­gel på respekt for men­neske­ret­tig­he­te­ne. Men­nes­ke­ne er nasjo­nens grunn­lag. En stat tje­ner folket, regje­rin­gen eksis­te­rer for folket.

Lik­het: Integri­te­ten, ver­dig­he­ten og fri­he­ten til hvert enkelt indi­vid er lik, uav­hen­gig av sosial sta­tus, yrke, kjønn, øko­no­mis­ke for­hold, etnisk til­hø­rig­het, hud­far­ge, reli­gion eller poli­tisk opp­fat­ning. Prin­sip­pet om lik­het for loven for hver per­son og like sosia­le, øko­no­mis­ke, kul­tu­rel­le og poli­tis­ke ret­tig­he­ter for alle bor­ge­re må set­tes ut i livet.

Repub­li­ka­nis­me: Repub­li­ka­nis­me er «sty­ring i fel­les­skap og fre­de­lig sam­ek­sis­tens», der makt­for­de­lings­prin­sip­pet sør­ger for å balan­se­re inter­es­ser. Det vil si et sam­funn som rom­mer man­ge uli­ke inter­es­ser, uli­ke sosia­le grup­per, og et mang­fold av kul­tu­rer og tros­ret­nin­ger, og som søker å hånd­te­re offent­li­ge anlig­gen­der på fre­de­lig vis på grunn­lag av like­ver­dig del­ta­kel­se, rett­fer­dig kon­kur­ran­se og fel­les debatt.

Demo­kra­ti: Den mest grunn­leg­gen­de betyd­nin­gen av demo­kra­ti er at suve­re­ni­te­ten lig­ger hos folket og regje­rin­gen er valgt av folket. Demo­kra­ti har føl­gen­de grunn­leg­gen­de egen­ska­per: (1) Den poli­tis­ke mak­tens legi­ti­mi­tet kom­mer fra folket, kil­den til poli­tisk makt er folket. (2) Poli­tisk sty­ring utøves gjen­nom valg gjort av folket. (3) Bor­ge­re nyter genuin stem­me­rett. Det må med jev­ne mel­lom­rom avhol­des valg på tje­neste­menn i sen­tra­le posi­sjo­ner på alle nivå­er i offent­lig admi­ni­stra­sjon. (4) Respekt for fler­tal­lets beslut­nin­ger sam­ti­dig som man beskyt­ter mindre­tal­lets grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­he­ter. Opp­sum­mert er demo­kra­ti­et det moder­ne offent­li­ge instru­ment for å ska­pe en regje­ring «av folket, for folket.»

Kon­sti­tu­sjo­na­lis­me: Kon­sti­tu­sjo­na­lis­me er prin­sip­pet som garan­te­rer grunn­leg­gen­de fri­he­ter og ret­tig­he­ter for bor­ge­re, slik de er defi­nert i grunn­lo­ven gjen­nom juri­dis­ke bestem­mel­ser og retts­sta­tens prin­sip­per. Dis­se begren­ser og defi­ne­rer gren­se­ne for myn­dig­he­te­nes makt og sør­ger for hen­sikts­mes­si­ge insti­tu­sjo­nel­le res­sur­ser til å hånd­he­ve et kon­sti­tu­sjo­nelt styre. I Kina er kei­ser­mak­tens tid for lengst over. I ver­den for øvrig er det auto­ri­tæ­re sys­te­met på hell. Bor­ger­ne bør bli de san­ne her­re­ne i sine sta­ter. Vei­en videre for Kina lig­ger i å fjer­ne følel­sen av under­da­nig­het over­for «opp­lyste hers­ke­re» og frem­me offent­lig bevisst­het om ret­tig­he­ter som en grunn­leg­gen­de bestand­del og del­ta­kel­se som en plikt, og set­te ut i prak­sis fri­het, enga­sje­ment i demo­kra­ti og respekt for loven.

III. Våre grunnleggende forslag

Der­for, som ansvar­li­ge og kon­struk­ti­ve bor­ge­re, leg­ger vi frem føl­gen­de kon­kre­te syns­punk­ter på uli­ke aspek­ter ved stat­lig admi­ni­stra­sjon, bor­ger­nes ret­tig­he­ter og inter­es­ser, og sosial utvik­ling:

1. Grunn­lovs­end­ring: End­re grunn­lo­ven basert på de nevn­te ver­di­er og begre­per. Slet­te klau­su­ler i den gjel­den­de grunn­lo­ven som ikke er i sam­svar med prin­sip­pet om at suve­re­ni­te­ten lig­ger hos folket. Slik kan grunn­lo­ven vir­ke­lig bli et doku­ment som garan­te­rer men­neske­ret­tig­he­ter og åpner for utøvel­se av offent­lig makt, og bli den tvangs­kraf­ti­ge høy­este lov som ingen enkelt­per­son, grup­pe eller par­ti kan bry­te.

2. Makt­for­de­lings­prin­sip­pet: Kon­stru­ere et moder­ne styre­sett med makt­for­de­ling, som garan­te­rer at den lov­gi­ven­de, døm­men­de og utøven­de makt er uav­hen­gi­ge og hol­der hver­and­re i sjakk. Etab­le­re prin­sip­pet om lov­fes­tet admi­ni­stra­sjon og ansvar­lig styre for å hindre at den utøven­de makt blir for domi­ne­ren­de. Regje­rin­gen skal være ansvar­lig over­for skatt­yte­re, og etab­le­re ord­nin­gen med makt­for­de­ling også mel­lom sen­tra­le og loka­le myn­dig­he­ter. Den sen­tra­le mak­ten må være klart defi­nert og ha man­dat i grunn­lo­ven, og lokal­sam­fun­ne­ne må nyte fullt selv­styre.

3. Lov­gi­ven­de demo­kra­ti: Lov­gi­ven­de orga­ner på alle nivå­er skal ska­pes gjen­nom direk­te valg. De skal opp­rett­hol­de prin­sip­pet om rett­fer­dig­het i lov­gi­ven­de pro­ses­ser og imple­men­te­re et lov­gi­ven­de demo­kra­ti.

4. Uav­hen­gig retts­ap­pa­rat: Retts­sys­te­met bør være upar­tisk og fritt fra enhver inn­blan­ding, og utøve uav­hen­gig­het og garan­te­re juri­disk rett­fer­dig­het. Det skal etab­le­re en kon­sti­tu­sjo­nell dom­stol og et sys­tem for å etter­fors­ke brudd på grunn­lo­ven, og opp­rett­hol­de grunn­lo­vens auto­ri­tet. Par­ti­ets komi­te­er for poli­tis­ke og lov­gi­ven­de saker på alle nivå­er utgjør en alvor­lig fare for lan­dets retts­sik­ker­het og må avskaffes. Pri­vat bruk av offent­li­ge mid­ler må hindres.

5. Bruk av offent­li­ge insti­tu­sjo­ner: Set­te de væp­ne­de styr­ker under stat­lig kon­troll. Mili­tært per­so­nell bør vise loja­li­tet til grunn­lo­ven og til lan­det. Poli­tis­ke par­ti­er bør trek­ke seg ut av de væp­ne­de styr­ker. Pro­fe­sjo­na­li­se­rin­gen av de væp­ne­de styr­ker økes. Alle offent­lig ansat­te, inklu­si­ve poli­ti­et, skal opp­rett­hol­de poli­tisk nøy­tra­li­tet. Avskaf­fe dis­kri­mi­ne­ring basert på parti­til­hø­rig­het ved rekrut­te­ring av offent­lig ansat­te. Det bør være lik­het uav­hen­gig av parti­til­hø­rig­het.

6. Garan­ti for men­neske­ret­tig­he­ter: Sam­vit­tig­hets­fullt garan­te­re men­neske­ret­tig­he­te­ne og beskyt­te men­nes­ke­nes ver­dig­het. Opp­ret­te en kom­mi­sjon for men­neske­ret­tig­he­ter som er ansvar­lig over­for det høy­este folke­valg­te organ for å hindre at regje­rin­gen mis­bru­ker offent­lig myn­dig­het og brudd på men­neske­ret­tig­he­ter, og spe­si­elt for å garan­te­re bor­ger­nes per­son­li­ge fri­het. Ingen skal bli utsatt for ulov­lig arrest, fengs­ling, stev­ning, avhør eller straff. Avskaf­fe «omskolering-gjennom-arbeid»-systemet.

7. Valg av offent­li­ge tje­neste­menn: Imple­men­te­re demo­kra­tis­ke valg for å rea­li­se­re lik stem­me­rett basert på sys­te­ma­tisk og grad­vis inn­fø­ring av direk­te valg av admi­ni­stra­ti­ve lede­re på alle nivå­er — «én per­son, én stem­me.» Regel­mes­si­ge valg basert på fri kon­kur­ran­se og bor­ger­del­ta­kel­se i valg til offent­li­ge stil­lin­ger er en umis­te­lig del av grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­he­ter.

8. Lik­het mel­lom urba­ne og rura­le områ­der: Avskaf­fe dagens hus­stands­re­gis­ter for å rea­li­se­re den kon­sti­tu­sjo­nel­le ret­ten til lik­het for loven for alle bor­ge­re, og garan­te­re for bor­ger­nes rett til å beve­ge seg fritt.

9. Orga­ni­sa­sjons­fri­het: Garan­te­re bor­ger­nes rett til orga­ni­sa­sjons­fri­het. End­re dagens sys­tem med god­kjen­ning av fri­vil­li­ge orga­ni­sa­sjo­ner til et sys­tem med jour­nal­fø­ring. Fjer­ne for­bu­det mot poli­tis­ke par­ti­er. Regu­le­re par­ti­ets akti­vi­te­ter i hen­hold til grunn­lo­ven og loven; avskaf­fe par­ti­ets mono­pol på makt. Slå fast prin­sip­pe­ne om fri­het for og rett­fer­dig kon­kur­ran­se mel­lom poli­tis­ke par­ti­er. Nor­ma­li­se­re og juri­disk regu­le­re parti­po­li­tik­ken.

10. For­sam­lings­fri­het: Fri­het til fre­de­lig sam­ling, demon­stra­sjon, pro­test, og uttrykk for bor­ger­nes grunn­leg­gen­de fri­he­ter fast­satt i grunn­lo­ven. Dis­se skal ikke være gjen­stand for ulov­lig inn­blan­ding og grunn­lovs­stri­di­ge restrik­sjo­ner fra det regje­ren­de par­ti­et og myn­dig­he­te­ne.

11. Ytrings­fri­het: Inn­fø­re ytrings­fri­het, trykke­fri­het og aka­de­misk fri­het; garan­te­re bor­ger­nes rett til å vite og ret­ten til å føre til­syn [med offent­li­ge insti­tu­sjo­ner]. Ved­ta en «nyhets­lov» og en «pub­li­se­rings­lov”; opp­he­ve for­bu­det mot nyhets­rap­por­te­ring, opp­he­ve klau­su­len om «opp­ford­ring til omvelt­ning av stats­mak­ten» i den gjel­den­de lov­giv­nin­gen, og set­te en stop­per for at frie ytrin­ger kan straffe­for­føl­ges.

12. Reli­gions­fri­het: Garan­te­re reli­gions­fri­het og tros­fri­het, og inn­fø­re et skil­le mel­lom reli­gion og stat, slik at akti­vi­te­ter som involve­rer reli­gion og tro ikke er utsatt for inn­blan­ding fra myn­dig­he­te­ne. Under­sø­ke og opp­he­ve admi­ni­stra­ti­ve lover, admi­ni­stra­ti­ve reg­ler og loka­le lover som begren­ser eller fra­tar bor­ge­re reli­giøs fri­het. For­by sty­ring av reli­giø­se akti­vi­te­ter gjen­nom den admi­ni­stra­ti­ve lov­giv­nin­gen. Avskaf­fe sys­te­met som kre­ver at reli­giø­se grup­per må inn­hen­te god­kjen­ning av sin retts­li­ge sta­tus for å kun­ne regist­re­res, og erstat­te det med et sys­tem for jour­nal­fø­ring som ikke kre­ver grans­king.

13. Bor­ger­ut­dan­ning: Avskaf­fe poli­tisk utdan­ning og poli­tis­ke eksa­me­ner som er gjen­nom­sy­ret av ideo­lo­gi og tje­ner ett­parti­sty­ret. Popu­la­ri­se­re en bor­ger­ut­dan­ning basert på uni­ver­sel­le ver­di­er og sivi­le ret­tig­he­ter, etab­le­re en bor­ger­be­visst­het, og støt­te opp under bor­ger­dy­der som tje­ner sam­fun­net.

14. Beskyt­tel­se av pri­vat eien­doms­rett: Etab­le­re og beskyt­te pri­vat eien­doms­rett, og etab­le­re et sys­tem basert på en fri og åpen mar­keds­øko­no­mi; garan­te­re fri­het for nærings­dri­ven­de og eli­mi­ne­re admi­ni­stra­ti­ve mono­po­ler. Set­te opp en komi­té for for­valt­ning av stat­lig eien­dom, ansvar­lig over­for det høy­este folke­valg­te organ. Set­te opp en komi­te som på en lov­lig og ryd­dig måte skal igang­set­te en eien­doms­re­form, og avkla­re alle spørs­mål ved­rø­ren­de ansvar for og rett til eien­dom. Lan­se­re en jord­re­form som frem­mer pri­vat eien­doms­rett til jor­den, og som sam­vit­tig­hets­fullt beskyt­ter bor­ger­nes, og især bøn­de­nes, eien­doms­rett til jor­den.

15. Reform av finans­po­li­tik­ken: Etab­le­re og befes­te en demo­kra­tisk finans­ad­mi­ni­stra­sjon og beskyt­te skatte­be­ta­ler­nes ret­tig­he­ter. Set­te opp en offent­lig finans­ad­mi­ni­stra­sjon med klart defi­nert myn­dig­het og ansvar, og etab­le­re et sys­tem som på en lov­lig måte kan for­de­le mak­ten over offent­li­ge finan­ser til alle nivå­er i for­valt­nin­gen. Gjen­nom­fø­re en omfat­ten­de reform av skatte­sys­te­met for å redu­se­re skatte­sat­ser, for­enk­le skatte­sys­te­met, og utjev­ne skatte­byr­den. Myn­dig­hets­or­ga­ner kan ikke øke skatte­ne eller inn­fø­re nye skatter uav­hen­gig av folke­valg­te orga­ner. Ved­ta ret­tig­hets­re­for­mer for å intro­du­se­re og øke kon­kur­ran­sen i mar­ke­det, og sen­ke ters­ke­len for del­ta­kel­se i finans­ver­de­nen. Det­te for å bedre vil­kå­re­ne for utvik­ling av pri­va­te fore­tak, og revi­ta­li­se­re finans­sys­te­met.

16. Trygde­sys­tem: Etab­le­re et trygde­sys­tem som omfat­ter alle bor­ge­re og sik­rer dem grunn­leg­gen­de ytel­ser innen utdan­ning, helse­stell, eldre­om­sorg og sys­sel­set­ting.

17. Miljø­vern: Beskyt­te mil­jø­et, frem­me bære­kraf­tig utvik­ling, og ta ansvar for frem­ti­di­ge gene­ra­sjo­ner og hele men­nes­ke­he­ten. Avkla­re og ileg­ge rele­vant ansvar som stat­li­ge og offent­li­ge tje­neste­menn på alle nivå­er må for­hol­de seg til, og frem­me del­ta­kel­se og til­syn fra det sivi­le sam­funn innen miljø­vern.

18. For­bunds­re­pub­likk: Ta del i å opp­rett­hol­de regio­nal fred og utvik­ling ved å leg­ge vekt på like­verd og rett­fer­dig­het, med mål om å bli en ansvar­lig stor­makt. Beskyt­te de frie insti­tu­sjo­ne­ne i Hong Kong og Macau. Med fri­het og demo­kra­ti som for­ut­set­ning, utar­bei­de en plan om for­soning mel­lom fast­lan­det og Tai­wan gjen­nom like­ver­di­ge for­hand­lin­ger og sam­ar­beid. Under­sø­ke muli­ge vei­er til fel­les vel­stand for alle etnis­ke grup­per, og etab­le­re en for­bunds­re­pub­likk i Kina innen­for ram­men av et demo­kra­tisk og kon­sti­tu­sjo­nelt styre­sett.

19. Rett­fer­dig­het i en over­gangs­fa­se: Gi stat­lig erstat­ning til enkelt­per­soner som ble poli­tisk for­fulgt av poli­tis­ke beve­gel­ser, samt deres fami­lier, og gjen­opp­ret­te deres omdøm­me. Løs­la­te alle poli­tis­ke fan­ger og sam­vit­tig­hets­fan­ger, løs­la­te alle per­soner dømt for sin tro. Etab­le­re en sann­hets­kom­mi­sjon hvis ansvar blir å fin­ne sann­he­ten bak his­to­ris­ke hen­del­ser, fast­set­te ansvar og opp­rett­hol­de rett­fer­dig­het. På det­te grunn­la­get må vi søke for­soning i sam­fun­net.

IV. Konklusjon

Kina, som en stor nasjon i ver­den, et av de fem fas­te med­lem­me­ne av FNs sik­ker­hets­råd og med­lem av FNs men­neske­ret­tig­hets­råd, bur­de kom­me med sitt eget bidrag til fred for men­nes­ke­he­ten og frem­gang for men­neske­ret­tig­he­te­ne. Dess­ver­re er Kina den enes­te av alle de sto­re nasjo­ne­ne i ver­den i dag som fort­satt klyn­ger seg til et auto­ri­tært styre­sett. Det­te har ført til en ubrutt kje­de av men­neske­ret­tig­hets­ka­ta­stro­fer og sosia­le kri­ser som hol­der til­bake kine­ser­nes utvik­ling og hind­rer den men­nes­ke­li­ge sivi­li­sa­sjons frem­gang. Den­ne situa­sjo­nen må end­res! Vi kan ikke utset­te poli­tis­ke refor­mer len­ger. Vi våger der­for å pro­kla­me­re Char­ter 08 i med­bor­ger­ska­pe­ts ånd. Vi håper at alle kine­sis­ke bor­ge­re som deler vår følel­se av ansvar, enten de er embets­menn eller van­li­ge bor­ge­re, uav­hen­gig av sosial bak­grunn, vil set­te sine for­skjel­ler til side og søke en fel­les platt­form. Vi håper de kom­mer til å del­ta aktivt i den­ne beve­gel­sen for å frem­me den sto­re for­vand­lin­gen av det kine­sis­ke sam­fun­net, slik at vi snart kan opp­ret­te en fri, demo­kra­tisk og kon­sti­tu­sjo­nell nasjon, og opp­fyl­le for­vent­nin­ger og drøm­mer våre lands­menn utret­te­lig har for­fulgt i mer enn hundre år.

***

Kilder

TEMA

M

enneske
rettigh
eter

50 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. […] 08 fore­lig­ger nå i norsk over­set­tel­se. Mani­fes­tet er i løpet av to år sig­nert av over 10.000 kine­sis­ke bor­ge­re. For­fat­ter­ne tar til […]

  2. […] This post was men­tio­ned on Twit­ter by Vox Pub­li­ca, Vox Pub­li­ca. Vox Pub­li­ca said: Ny artik­kel: Char­ta 08 http://bit.ly/gRn7WH […]

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen