Mediestøtte uten kvalitetskrav

Debatten om mediestøtte er for snever og skjer på pressens premisser. Mediene må utfordres på hvordan de kan levere den journalistikk og leve opp til den samfunnsrollen som subsidiene forutsetter.

Medi­estøt­teut­val­gets innstill­ing har sporet mediebran­sjen til vold­som innsats for å få beholde og helst utvide sine sub­si­di­er og støt­te­ord­ninger. Ifølge utval­get bruk­te stat­en i 2008 direk­te og indi­rek­te nærmere 7 mil­liarder kro­ner for å styrke medi­ene. Av dette kom 4,1 mil­liarder NRK til gode, mens 2,5 mil­liarder ble til­ført pressen, inklud­ert fag­pressen (se også Vox Pub­li­cas over­sikt).

Stri­den står nå først og fremst om å forsvare omfanget av denne støt­ten, men debat­ten om medi­enes utvikling og rolle bør favne videre enn til kam­p­en om og fordelin­gen av kro­ner. Hva med kvaliteten på den jour­nal­is­tikken sam­fun­net får igjen for pengene?

Medi­estøt­teut­val­get gjen­nomgår en rekke mediepoli­tiske doku­menter siden det såkalte Hellerud-utval­get i 1967 la frem den første innstill­ing om direk­te press­es­tøtte over stats­bud­sjet­tet, og doku­menter­er bred poli­tisk enighet om hov­edlin­jene i og begrun­nelsen for mediepoli­tikken. Stoltenberg-reg­jerin­gen for­mulerte denne slik i 2005:

Reg­jerin­gen men­er at presse­fri­het og godt fun­gerende medi­er er en avgjørende forut­set­ning for ytrings­fri­het, rettsikker­het og et lev­ende demokrati. Statens opp­gave er å legge til rette for en vel­fun­gerende offentlig dialog.

Støt­te­ord­nin­gene til pressen er alt­så begrun­net med at pressen skal bidra til å styrke ytrings­fri­heten og de demokratiske ide­a­lene det norske sam­fun­net byg­ger på. Mange kaller dette pressens opp­drag fra sam­fun­net. Denne beteg­nelsen fall­er enkelte redak­tør­er tungt for brys­tet for­di de men­er ingen skal kunne gi pressen noe opp­drag, uten­for pressen selv. Men etter­som begrepet hyp­pig brukes av både sje­fredak­tør­er og pressens egne organ­isas­jon­er, og pressen i Vær Var­som-plakatens første kapit­tel, Pressens sam­funnsrolle, gir en beskriv­else av egen rolle og egne opp­gaver som stem­mer godt overens med den poli­tiske begrun­nelsen for press­es­tøt­ten, tror jeg ikke uenighet om begrepet “sam­funnsop­p­drag” rom­mer noen reell uenighet om hvor­dan pressen bør fun­gere i et åpent, demokratisk samfunn.
Medi­estøt­teut­val­get slår videre fast (s. 25) at:

Flere av dagens mediepoli­tiske mål uttrykker …et ønske om kvalitet og tro­verdighet i medi­etil­budet. Kvalitet og tro­verdighet blir beskrevet som forut­set­ninger for at medi­ene skal kunne opp­fylle sine sam­funnsopp­gaver og legge til rette for ytrings­fri­het og demokrati.

Utval­get har imi­dler­tid ingen grundig drøft­ing av hvor­dan kvalitet­skravet skal bli noe mer enn et fromt ønske og går heller ikke løs på spørsmålet om hvor­dan pressen kan styrke sin troverdighet.

Forutsetninger for tillit

Lesere jeg i min tid som leserom­bud i Bergens Tidende drøftet redak­sjonell kvalitet med, var særlig opp­tatt av to spørsmål. For det første hvor­dan mediehuset selv opp­fat­tet sitt sam­funnsop­p­drag og hvilke verdier det bygget sitt arbeid på. For det andre hvilke verdier, pri­or­i­teringer og faglige valg som lå til grunn for deknin­gen av kon­tro­ver­sielle enkelt­sak­er eller store tema. Å få svar på slike spørsmål var vik­tig for graden av tillit de kunne ha til avisens frem­still­ing av virke­ligheten. En slik hold­ning er neppe enestående for BTs lesere.

Basert på BT-lesernes mange spørsmål om og kom­mentar­er til kvalitet i jour­nal­is­tikken, er det naturlig å etterl­yse red­skaper som kan brukes for måling av jour­nal­is­tisk kvalitet. Red­skaper som både forhold­er seg til jour­nal­is­tikkens sam­funnsopp­gave og de reg­lene for god press­eskikk og sol­id hånd­verk som finnes bl.a. i Vær Var­som-plakat­en. Forsker Ragn­hild Kr. Olsen har arbei­det med å utvikle en verk­tøykasse for måling av redak­sjonell kvalitet. Den tar blant annet for seg stoffmiks, kilde­bruk og pre­sisjon­snivå, men pros­jek­tet er så vidt jeg vet, ikke fullført og verk­tøykassen er ikke i prak­tisk bruk. Forsøk på å engas­jere redak­tør­er og jour­nal­is­ter i mer pre­sis debatt om kri­terier for god jour­nal­is­tikk har også strandet.

Angrep på kon­sernkol­legers jour­nal­is­tikk er lite aktuelt og neppe karrierefremmende

Norsk Redak­tør­foren­ing har rik­tig­nok lenge vært opp­tatt av sam­men­hen­gen mel­lom åpen­het, jour­nal­is­tisk kvalitet og tro­verdighet. I han­dling­spro­gram­met for 2009–2011 kom­mer dette til uttrykk i flere pro­gram­poster. De har imi­dler­tid det til felles at de i liten grad er gjen­nom­ført. Redak­tør­forenin­gen tar blant annet til orde for at «flest mulig redak­sjon­er skal levere redak­sjonelt reg­n­skap eller sam­funnsreg­n­skap». VG-huset har de siste to årene pre­sen­tert et redak­sjonelt reg­n­skap for sine lesere. Lik­nende tilløp har det fra tid til annen også vært i andre medi­er, men svært spredt og spo­radisk. Påfal­l­ende få har ful­gt opp sin egen foren­ing på dette punkt. For å moti­vere sine nølende medlem­mer har Redak­tør­forenin­gen tilbudt dem hjelp og tips til slike reg­n­skap, men knapt noen sje­fredak­tør­er skal ha meldt sin interesse.

Redak­tør­forenin­gen har også pro­gram­festet at de “vil utar­bei­de en «kvalitetsmanual»til bruk i alle redak­sjon­er som ønsker det.” Det er foreløpig ikke gjort. For å bidra til bedre dia­log mel­lom redak­tør­er og pub­likum har forenin­gen også ved­tatt å «etablere en egen nett­side for mediekri­tikk og ‑debatt». Fra forenin­gen får jeg opplyst at den ambisjo­nen er skrin­lagt. Redak­tørenes foren­ing sliter tydeligvis tungt med å omsette sine ambisjon­er om større åpen­het og bedre kvalitet­skon­troll til konkret handling.

Norsk Presse­for­bund har også forstått at medi­enes mak­t­po­sisjon øker pres­set på bran­sjen for å sikre kvalitet i jour­nal­is­tikken og åpen­het omkring redak­sjonenes verdier og arbei­dsmåte. Blant annet der­for har Presse­for­bun­det put­tet inn en bestem­melse i Vær Var­som-plakat­en om at «det er pressens plikt å sette et kri­tisk søkelys på hvor­dan medi­ene selv fyller sin sam­funnsrolle». Denne plik­ten tar pressen rel­a­tivt lett på. Rik­tig­nok har Dagens Næringsliv sine Etter Børs-sider som dekker mediebran­sjen, men avisen er mer opp­tatt av medi­enes bunnlin­je enn av hvor­dan de skjøt­ter sin sam­funnsrolle. Fra tid til annen bjef­fer også en redak­tør mot sine kol­leger, slik Trygve Heg­nar gjorde i Amelie-sak­en, men det er heller sjelden. Langt hyp­pigere jager de store redak­sjonene i flokk. Dette møn­steret er sterkere nå enn i par­ti­pressens tid. Ulikt poli­tisk ståst­ed førte den gang til langt mer diskusjon og strid medi­ene imellom.

Uklart verdigrunnlag

Årsak­ene til at mediehus stort sett stryk­er hveran­dre med hårene, er flere. Etter at par­ti­forankrin­gen forsvant, har det skjedd en pro­fesjon­alis­er­ing av bran­sjen. Det har vokst frem en felles opp­fat­ning av faget og jour­nal­istrollen som, med små vari­asjon­er, deles av alle store redak­sjon­er. Nyheter og kom­mentar­er er ikke lenger forankret i en åpen poli­tisk opp­fat­ning av ver­den, men i et verdi­grunnlag som pro­fes­sor Mar­tin Eide har omtalt som en uklar bland­ing av kul­tur­radikalisme og pop­ulisme. Fra å ha ulike og rel­a­tivt tydelig posisjon­er, har de store redak­sjonene langt på vei utviklet en felles plat­tform som er lite defin­ert, men som har skapt stor enighet om hva som er «god jour­nal­is­tikk». Denne opp­fat­nin­gen blir bekreftet igjen og igjen gjen­nom det utall pris­er mediebran­sjen tildel­er seg selv.

Under­søk­ende jour­nal­is­tikk om pressens arbeid i konkrete sak­er, er sjelden vare

I løpet av de siste 20–30 år har det også skjedd en sterk sen­tralis­er­ing på eier­si­den. Nesten alle store avis­er i sør-Norge er nå eid av Schib­st­ed. Dagens Næringsliv og Dag­bladet er unntak­ene. Selv om heller ikke Adresseav­isen er Schib­st­ed-eid, er det redak­sjonelle samar­bei­det med mediehusene i Schib­st­ed-kon­ser­net, Media Norge, omfat­tende og ganske avgjørende for Adres­sas pro­fil og utvikling. Schib­st­ed har omfat­tende og felles pro­gram­mer for sko­ler­ing av ledere i sine virk­somheter. Ikke minst redak­tør­er på alle nivåer samar­bei­der både om jour­nal­is­tikk og redak­sjonelle strate­gi­er. Å gå offentlig til angrep på kon­sernkol­legers jour­nal­is­tikk er lite aktuelt og neppe kar­ri­ere­frem­mende. De omfat­tende kon­sern­dan­nelsene i mediebran­sjen bidrar utvil­somt til enda min­dre inter­esse for å følge opp Vær Var­som-plakatens påbud om pressekritikk.

Den nasjonale aktør med best forut­set­ninger for å bedrive kri­tisk jour­nal­is­tikk på medi­er, er NRK. Som ikke-kom­mer­siell kanal med et klart for­mulert sam­funnsop­p­drag, burde det være en ganske nærliggende opp­gave å gå kri­tisk til verks over­for mak­tha­vere som er fri­tatt for de tilsyn og kon­trol­linstanser som andre med makt er omgitt av. Fra tid til annen arran­geres rik­tig­nok TV- og radiode­bat­ter om pressens rolle, men grundig under­søk­ende jour­nal­is­tikk om pressens arbeid i konkrete sak­er, er sjelden vare. Som tro­fast lisens­be­taler fores­lo jeg i sin tid for Kringkast­ingsrådet at de burde ta et slikt forslag opp med NRK-ledelsen. Hen­ven­delsen ble aldri besvart.

Noen vil kan­skje peke på at Pressens Faglige Utvalg ivare­tar kvalitet i jour­nal­is­tikken. Det er en mis­forståelse. PFU beskjeftiger seg ikke med kvalitet. Utval­get behan­dler bare sak­er som er klaget inn for brudd på presseetiske regler. Det bedriv­er ikke kvalitet­skon­troll. Jour­nal­is­tikk kan være svært dårlig og man­gel­full uten å bryte med noe punkt i Vær Var­som-plakat­en. Det er også eksem­pler på at grundig og god jour­nal­is­tikk er blitt felt i PFU på grunn av en per­ifer og ube­ty­delig man­gel. De store presseetiske debat­tene kom­mer gjerne i sak­er der mange medi­er sam­men jak­ter på en per­son. Slike “mediedrev” blir ikke behan­dlet av PFU. Utval­get forhold­er seg stort sett til enkeltsaker.

Dessuten er det selvsagt adskil­lige presseetiske over­tramp som aldri havn­er i PFU. Mange som har vært utsatt for bru­tal jour­nal­is­tikk, ønsker å legge sak­en bak seg og ork­er ikke noe etter­spill, med usikkert utfall, i pressens eget kla­geor­gan. Eller de ser ingen hen­sikt i en fel­lende uttalelse fra PFU etter­som skaden har skjedd og noen særlige kon­sekvenser for syn­deren har det jo ikke å bli “dømt” for brudd på de presseetiske reg­lene. Enkelte redak­tør­er set­ter også mye inn på å komme til min­nelige ord­ninger med klagerne for å holde sak­en unna PFU.

Kan ikke levere

De av pressens organ­isas­jon­er som er mest opp­tatt av jour­nal­is­tikkens kvalitet og tro­verdighet har alt­så ingen sys­tem­atikk for kart­leg­ging og oppføl­ging av jour­nal­is­tisk kvalitet. De har heller ikke tatt noe ini­tia­tiv for å skape en are­na for bred, all­sidig og nasjon­al debatt om medi­enes sam­funnsrolle og kvalitet. Redak­tør­forenin­gen har, som nevnt, skrin­lagt plan­er om å etablere et debat­tfo­rum. Norsk Presse­for­bund fikk i 2008 en opp­for­dring fra Per­son­vernkom­misjo­nen om å bygge opp et nettst­ed for ser­iøs mediede­batt, åpent for alle. Kom­misjo­nen mente et slikt tiltak ville bidra til å styrke den presseetiske bevis­s­theten og dermed også per­son­ver­net. Presse­for­bun­det har ikke ful­gt oppfordringen.

Svært mye rel­e­vant mediekri­tikk blir aldri besvart fra dem den gjelder

Fra tid til annen tar pressens organ­isas­jon­er ini­tia­tiv for å få deknin­gen av store mediesak­er vur­dert av uavhengige fag­folk. Etter hvert fore­lig­ger det mange slike, og kon­klusjonene fra rap­port til rap­port, fra Ter­je Rød-Larsen-sak­en i 1996 via Tore Tønne-sak­en i 2003 til Gerd Liv Val­la i 2007 har flere fellestrekk. Det vik­tig­ste er kan­skje kilde­valg og pri­or­i­ter­ing. Medi­ene har en tydelig ten­dens til å slå opp kilder som støt­ter medi­ets egen vinkel i sak­ene, mens kilder med et annet syn er færre og langt min­dre syn­lige. Fag­folkene som vur­derte Tønne-jour­nal­is­tikken, fores­lo at når denne type mediekjør opp­sto, burde alle redak­sjon­er opp­nevne en intern “djeve­lens advokat” som skulle utfor­dre jour­nal­is­tene på kilde­bruk, vin­kling, dimen­sjoner­ing av sak­ene osv.

Mediekjøret i mange sak­er siden 2003 tyder ikke på at dette forslaget er ful­gt opp. En kan i det hele spørre seg om alle utred­nin­gene presse­or­gan­isas­jonene har ini­tiert har hatt noen som helst virkn­ing på jour­nal­is­tisk prak­sis. Et annet eksem­pel bidrar til å bekrefte inntrykket av at disse prisverdi­ge ini­tia­tivene ender opp som slag i løse luften. I etterkant av Håvard Mel­næs sin bok om Se og Hør arrangerte presse­or­gan­isas­jonene en høring om betal­ingsjour­nal­is­tikk. I etter­tid fikk Vær Var­som-plakat­en dette tillegget:

Pressen skal som hov­e­dregel ikke betale kilder og inter­vjuob­jek­ter for infor­masjon. Vis mod­erasjon ved hon­orering for nyhet­stips. Det er uforen­lig med god press­eskikk å ha betal­ing­sor­d­ninger som er egnet til å friste men­nesker til uberettiget å trå innen­for andres pri­vats­fære eller gi fra seg per­son­sen­si­tiv informasjon.

På tross av denne bestem­melsen tilbyr medi­ene fort­satt solide sum­mer for nyhet­stips. VG reklamer­er med 25000 for gode tips. Medi­er bør i hvert fall oppl­yse om hvor mye penger de bruk­er på tipsere, slik VG gjør i sitt årsreg­n­skap (avisen betalte ut 755900 kro­ner til tipsere i 2010). Forhåpentlig vil flere medi­er følge eksem­plet, gjerne også med mer utfyl­lende infor­masjon (*Artikke­len er opp­datert, se ned­er­st. Red.). For øvrig, hvilke kon­sekvenser har den nye bestem­melsen i VVP fått for lom­me­bokjour­nal­is­tikken i Se og Hør? Jeg tror dessverre ikke de er så store.

Forsømt mulighet

I 1974 oppret­tet pressens organ­isas­jon­er Insti­tutt for Jour­nal­is­tikk i Fredrik­stad. Insti­tut­tet dri­ver kursvirk­somhet og anvendt forskn­ing. Driften finan­sieres for en stor del av stat­en. For norsk presse rep­re­sen­ter­er insti­tut­tet en vik­tig ressurs, men den burde kan­skje vært brukt annerledes? Ved hen­ven­delse til insti­tut­tet får jeg opplyst at redak­sjon­er hen­ven­der seg svært sjelden for å få den faglige kvaliteten i egen jour­nal­is­tikk vur­dert av ekstern eksper­tise. Jeg vet ikke hvilke ini­tia­tiv insti­tut­tet har tatt for å spille en mer aktiv rolle som faglig kor­rek­tiv, men ved sin blotte eksis­tens tilbyr insti­tut­tet bran­sjen en mulighet til å følge opp sam­fun­nets kvalitet­skrav og dermed bygge tro­verdighet. Det er under­lig at denne muligheten langt på vei synes forsømt. Med tanke på frem­tidi­ge bevil­gninger må det være vik­tig både for insti­tutt og bran­sje å doku­mentere at insti­tut­tet bidrar på en vik­tig måte for at redak­sjonene skal opp­fylle de krav som sam­fun­net knyt­ter til priv­i­legiene og den økonomiske støtten.

De som vil manip­ulere pressen, har allerede full til­gang til redaksjonene

I denne sam­men­hen­gen er det naturlig å spørre hvor­dan sam­spillet er mel­lom pressen og den flo­ra av forskn­ingsin­sti­tusjon­er som beskjeftiger seg med medi­er og medieforskn­ing. Bergens Tidende bestilte i sin tid en vur­der­ing av avisens bybanedekn­ing fra Insti­tutt for infor­masjons- og medieviten­skap ved Uni­ver­sitetet i Bergen. Insti­tut­tet lev­erte en kvan­ti­ta­tiv analyse og en mas­teropp­gave (pdf) basert på inter­vjuer med de vik­tig­ste aktørene både i og uten­for redak­sjo­nen. Opp­gaven kon­klud­erte med at BT i sin nyhets­dekn­ing hadde vært preget av et ensidig pos­i­tivt syn på planene om bybane og dermed hadde forsømt sin rolle som kri­tisk kor­rek­tiv. Kri­tikken ble selvsagt offentlig­gjort og rap­porten bidro til en nyt­tig intern debatt.

Jeg vet ikke hvor van­lig det er at redak­sjon­er bestiller denne type vur­deringer, men har en sterk mis­tanke om at det er sjelden. Av og til tar fagin­sti­tut­ter selv ini­tia­tiv til å gå medi­er etter i sømmene, men slike forskn­ing­spros­jek­ter blir gjerne store og kon­klud­er­er lenge etter at den aktuelle sak­en er ute av nyhets­bildet. Pros­jek­tet som skal stud­ere Amelie-sak­en skal for eksem­pel gå over tre år.

Jeg er også klar over den rel­a­tivt store pro­duk­sjo­nen av bøk­er om medi­er og jour­nal­is­tikk som forskere står bak, men jeg er usikker på hvor mye slike bøk­er blir lest i lan­dets redak­sjon­er og enda mer usikker på om de har noen inn­fly­telse på redak­sjonenes opp­fat­ning av egen rolle og innsats. Selvsagt er den generelle medieforsknin­gen vik­tig og Medi­estøt­teut­val­get går da også inn for å øke bevil­gnin­gene til denne. Hov­ed­be­grun­nelsen er behovet for å heve kvaliteten på jour­nal­is­tikken. Når det er målet, bør en kan­skje gå kri­tisk gjen­nom hvor­dan forskn­ingsmi­d­lene forde­les og gjøre mer for å fremme et tet­tere sam­spill mel­lom forskere og redak­sjon­er. Jeg er ikke i tvil om at både akademik­er og prak­tik­er kan lære mye av et nærmere samar­beid forut­satt at de evn­er å møte hveran­dre med et åpent sinn. På dette fel­tet er det behov for nytenkn­ing og den bør beg­ynne nå, knyt­tet til debat­ten om pressens sam­funnsrolle og bran­sjens ønske om fort­sat­te subsidier.

Defensive sjefredaktører

Da jeg var jour­nal­ist, så jeg på kri­tikere av BT med dyp skep­sis. Jeg opp­fat­tet dem ofte som mot­standere av ytrings­fri­heten og tilla dem ulike lum­re motiv­er for sin kri­tikk. Jeg opp­fat­tet meg selv som ube­stridt kyn­dig i alle redak­sjonelle spørsmål og som en hvit rid­der i det frie ords tjen­este. Eksterne kri­tikere var det vanske­lig å ta alvorlig fra den høye hes­ten jeg satt på. Mitt syn på leser­reak­sjon­er skilte seg ikke stort fra det mine kol­leger hadde, tror jeg.

Pressen må stå ans­varlig over­for dem den skal tjene, brukerne

Seks år som leserom­bud har imi­dler­tid lært meg hvor mye kom­petanse, også om jour­nal­is­tikk og dens virkninger, lesere besit­ter. For å forstå sin egen sam­funnsrolle og utvikle jour­nal­is­tikken slik at den opp­fyller de krav opplyste lesere stiller, er det helt nød­vendig at den enkelte redak­sjon, stor eller liten, inviter­er til kri­tikk fra, og går i dia­log med, sine brukere. Medi­ene vil, med rette, svare at de får mye kri­tikk. Spørsmålet er imi­dler­tid hvor­dan de forhold­er seg til den. Jeg ser mange tegn på at min gam­le, og akk så umodne, hold­ning til kri­tikk fra uten­ver­de­nen, fort­satt lever.

Svært mye rel­e­vant mediekri­tikk blir aldri besvart fra dem den gjelder

eller den blir avvist. I fes­tlig lag sier gjerne redak­tør­er at leserne/seerne er deres opp­drags­gi­vere, men få av dem synes å god­ta sine opp­drags­gi­vere som verdi­fulle sam­talepart­nere når jour­nal­is­tikken selv står på dagsordenen.

Mediebran­sjen avvis­er kat­e­gorisk tanken om et statlig ombud med rett til å refse pressen. Sam­tidig har ikke pressens organ­isas­jon­er noen påfal­l­ende evne til å skape den åpen­het i medi­ene og den kval­i­fis­erte debat­ten om deres sam­funnsrolle som pub­likum og myn­digheter etterl­yser. En av årsak­ene er selvsagt prin­sip­pet om den enkelte sje­fredak­tørs abso­lutte mak­t­po­sisjon i egen redak­sjon. Redak­tør­plakat­en definer­er sje­fredak­tørens ret­tigheter og ans­var. Det er, ikke minst i den sam­men­hen­gen jeg her har drøftet, vik­tig at sje­fredak­tørene forstår hvor stort det ans­varet er. Pressens tro­verdighet, og dermed evne til å opp­fylle sam­funnsop­p­draget sitt, avhenger først og fremst av sje­fredak­tørenes forståelse av pressens og egen rolle. Det er de som kan skape det forhold­et mel­lom medi­er og pub­likum som byg­ger tillit og troverdighet.

Nå vil mange minne om at medi­ene har vært gjen­nom en rev­o­lusjon siden jeg satt på min høye hest. Redak­sjonene har et helt annet forhold til lesere i dag. De opp­for­dres stadig til å bidra med tips og annen infor­masjon i konkrete sak­er. Net­tut­gavene og de sosiale medi­ene åpn­er store muligheter for sam­spill mel­lom jour­nal­is­ter og pub­likum. Muligheter jour­nal­is­tene bruk­er når de har nytte av det. Redak­sjonene er slett ikke like kreative og ini­tia­tivrike for å bruke inter­net­tet til å skape åpen­het omkring eget arbeid og invitere til diskusjon om jour­nal­is­tikkens mange dilem­maer. På ulike nettst­ed­er foregår det rik­tig­nok til tider vold­somme debat­ter om medi­er og jour­nal­is­tikk, men de er util­gjen­gelige eller lite over­sik­tlige for et bredere pub­likum. Og selv om net­tut­gaver inviter­er lesere til å kom­mentere artik­ler, vari­er­er det mye i hvor stor grad jour­nal­is­tene, for ikke å snakke om redak­tørene, bryr seg om lesernes reak­sjon­er. Sje­fredak­tør Alan Rus­bridger i The Guardian sier at kri­tikken av jour­nal­is­tikken han har ans­var for, først og fremst bør skje der denne jour­nal­is­tikken pub­lis­eres og ikke alle andre sted­er. Der­for har også mediehuset hans et leserom­bud som bidrar til at så skjer.

Viktige allierte

Per Edgar Kokkvold, gen­er­alsekretær i Norsk Presse­for­bund, har utropt medi­enes brukere til deres vik­tig­ste vok­tere. Der­som de skal fylle den rollen, må medi­ene selv gi dem red­skapene og innsik­ten de trenger. Den franske pro­fes­soren Jean-Claude Bertrand, som døde i 2007, arbei­det mye for å finne metoder som skaper en mer åpen, ans­varlig og demokratisk presse. Det mente han var nød­vendig for å øke pressens tro­verdighet og støtte blant pub­likum og dermed unngå statlige tilsyn­sor­d­ninger. Han uttalte blant annet:

Jour­nal­is­ter trenger støtte fra pub­likum slik alle insti­tusjon­er gjør i et demokrati. Slik støtte er helt nød­vendig for å forsvare presse­fri­heten. Jour­nal­is­tene er alt­for få til alene å mot­stå poli­tisk og, i disse tider, særlig økonomisk press. Bare pub­likum har styrke til å beskytte dem.

Bertrand ser på pub­likum som allierte av den ans­varlige, etter­ret­telige og oppl­y­sende jour­nal­is­tikken, en opp­fat­ning jeg del­er fullt ut. Å åpne seg for sine brukere set­ter ikke redak­sjonenes uavhengighet i fare. Tvert imot. De som vil manip­ulere pressen, påvirke den i ret­ninger som tjen­er deres åpne eller skjulte agen­da, har allerede full til­gang til redak­sjonene. De slip­per til for­di de har en vare som jour­nal­is­ten er inter­essert i, nem­lig nyheter. De påvirk­er medi­ene i det skjulte. Bertrand har sam­let 110 ulike forslag til hvor­dan pressen kan utvikle kon­takt med det store fler­tal­let som ikke nyter godt av elitens priv­i­legi­er, men ber om tro­verdig og rel­e­vant jour­nal­is­tikk. Han har utviklet et sys­tem han kaller “Media Account­abil­i­ty Sys­tem” (M*A*S). Tanken er at pressen må stå ans­varlig over­for dem den skal tjene, bruk­erne. Når den vis­er opprik­tig vil­je til det, vil den få støt­ten den trenger for å fylle sin rolle, men­er Bertrand.

Mye tyder på at norske sje­fredak­tør­er har vansker med å slutte seg til slike tanker. Når forslaget om et redak­sjonelt reg­n­skap er fremmed for de fleste, og ingen ser seg tjent med noe leserom­bud, er det symp­tomer på at sje­fredak­tørene nøler med å følge opp­for­drin­gen fra sine egne organ­isas­jon­er om å invitere lesere og seere inn i kri­tisk dia­log om eget virke. I en tid da medi­er og ser­iøs jour­nal­is­tikk er under vold­somt press, burde sje­fredak­tørene se behovet for å bygge allianser. Den aller vik­tig­ste må jo være alliansen med egne lesere og seere.

Ytrings­fri­het­skom­misjo­nen er i sin rap­port opp­tatt av sannhetssøkin­gen og demokrati­ets utvikling. Sannhet­sprin­sip­pet byg­ger på at bedre innsikt nås gjen­nom mening­sutvek­sling. Denne generelle erk­jen­nelse gjelder så avgjort også jour­nal­is­tikken og pressen. En åpen sam­tale mel­lom redak­tør­er, jour­nal­is­ter og pub­likum vil bedre innsik­ten hos begge parter. Demokratiprin­sip­pet byg­ger på at et fun­gerende demokrati forut­set­ter åpen­het og kri­tikk. Dette må i høy grad også omfat­te pressen som sen­tral mak­thaver. Åpen­het som gjør bedre tilbakemeldinger mulig fra lesere og seere, er en nød­vendig kon­sekvens av den mak­ten medi­ene nå har.

Når fel­lesskapet støt­ter bran­sjen med 6–7 mil­liarder årlig, må det være en vik­tig del av debat­ten om frem­tidig sub­si­dier­ing hvor­dan pressen skal leve opp til de krav om sam­funnsrolle og kvalitet som føl­ger med pengene.

*Kor­rek­sjon
Fra redak­sjo­nen: Artikke­lens avs­nitt om tip­shon­o­rar­er er opp­datert 22. mars etter at artikkelfor­fat­ter ble kjent med at VG pub­lis­er­er nøkkeltall om sin “tip­søkono­mi” i det redak­sjonelle årsregnskapet.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

19 KOMMENTARER

  1. […] har han skrevet en omfat­tende analyse av pressen sett i forhold til medi­estøtte, og den vil jeg anbe­fale på det sterkeste til alle med inter­esse for […]

  2. Arne Jensen says:

    Redak­tør­forenin­gen pri­or­iter­er kvalitet

    Tidligere leserom­bud i Bergens Tidende, Ter­je Angelshaug, avfyr­er en dura­belig bred­side mot store del­er av norske medi­er i en svært omfat­tende ”analyse” på Vox Pub­li­ca, for­di han men­er det ikke er tilstrekke­lig fokus på kvalitet i norske medi­er. Norsk Redak­tør­foren­ing, NRK, Insti­tutt for Jour­nal­is­tikk og Norsk Presse­for­bund er blant dem som får så hat­ten passer. 

    Et par ting bør anføres. Norsk Redak­tør­foren­ing har i mange år hatt et nesten kon­tin­uerlig fokus på jour­nal­is­tisk og redak­sjonell kvalitet. I år som i fjor gjen­nom­før­er vi – i samar­beid med Norsk Jour­nal­ist­lag – en kvalitet­sun­der­søkelse blant jour­nal­is­ter og redak­tør­er. Det er rik­tig­nok en ”sub­jek­tiv” under­søkelse, men den gir infor­masjon om hvor­dan jour­nal­is­ter og redak­tør­er selv opplever arbei­det med vik­tige del­er av den jour­nal­is­tiske arbei­d­spros­essen og forhold­et mel­lom doku­men­tasjon og eval­uer­ing av det jour­nal­is­tiske arbei­det. For NR har det vært et mål at dette også skal bunne ut i en prak­tik­a­bel ”kvalitets­man­u­al”, til bruk i ulike typer redak­sjon­er. Det siste har vært krevende, og vi er, som Angelshaug påpeker, ikke i mål. Kvalitet er tema på hvert eneste av våre vår- og høst­møter. Men i stedet for å bare å dri­ve selvpisk­ing, slik at Angelshaug inviter­er til, har vi forsøkt å løfte frem de gode eksem­p­lene, slik at våre medlem­mer kan lære av og bli inspir­ert av de som får det til. Det er et sunt ped­a­gogisk prinsipp. 

    I fjor ga vi ut hånd­bo­ken ”Slik blir du en bedre redak­tør”, et omfat­tende men prak­tisk innret­tet verk­tøy for å heve kvaliteten på redak­tørgjernin­gen, inklud­ert det jour­nal­is­tiske. Hvert år dis­tribuer­er vi juridiske og etiske årsrap­porter til våre medlem­mer, hvor vi går gjen­nom de utfor­drin­gene vi står over­for på området. I år og i fjor har vi etablert kursse­rien NR Kom­petanse, som i aller høyeste grad han­dler om å heve kom­petansen og dermed forut­set­nin­gen for jour­nal­is­tisk kvalitet hos våre medlem­mer. Hver uke utgir vi Nyhets­brev med noe av det samme for­målet, blant annet å gi tips om vik­tige nyheter innen etikk og juss, kurs, kon­fer­anser og andre arrange­menter hvor også jour­nal­is­tisk kvalitet står på dag­sor­den. Ja, det er rik­tig at vi har skrin­lagt planene om å etablere et eget nettst­ed for mediede­batt. Mediede­bat­ten foregår allerede så mange sted­er og med så mange aktør­er, at det er vanske­lig å se for seg å skulle ”sam­le” dette under NR-para­plyen, særlig når NRs sekre­tari­at rår over 2,5 still­inger. Målet ble alt­så for ambisiøst, og dessuten uklart, sett i lys av at det allerede foregår svært mye mediede­batt. Vi har i stedet val­gt å satse på å gjøre våre nettsider til et fak­ta-finne-sted som ytterligere skal styrke redak­tørenes muligheter for bedre kvalitet. Arbei­det med dette starter i disse dager.

    Så jo da, Norsk Redak­tør­foren­ing arbei­der kon­tin­uerlig med å doku­mentere, løfte frem og fokusere på jour­nal­is­tisk kvalitet, selv om vi har vært så dristige å ved­ta en han­dlings­plan som på et par punk­ter viste seg å være enten litt for ambisiøs eller kan­skje til og med ikke var så lur. Bedre det, enn ikke å ha ambisjoner.

    Arne Jensen
    ass. generalsekretær
    Norsk Redaktørforening

    • Terje Angelshaug says:

      Som tidligere medlem av Norsk Redak­tør­foren­ing i mange år, er jeg klar over at forenin­gen, og særlig dens to heltid­sansat­te, er svært opp­tatt av redak­sjonell kvalitet. Mitt poeng var bare å påpeke at pro­gram­poster som jeg men­er er vik­tige for å realis­ere ambisjo­nen om bedre kvalitetsmåling og mer fruk­t­bar offentlig debatt, ikke er realis­ert. Jeg er usikker på hvor aktivt forenin­gens medlem­mer forhold­er seg til det pro­gram­met de selv har ved­tatt. Forenin­gen er jo den heldige still­ing at den ikke utsettes på kri­tisk journalistikk.Jeg synes imi­dler­tid ikke forenin­gen skal skrin­legge ambisiøse mål, men heller satse sterkere på å realis­ere dem. Hva med et samar­beid med Norsk Presse­for­bund og Norsk Journalistlag?
      Jeg tror et mer syn­lig kvalitet­sar­beid i norsk presse er nød­vendig for å fore­bygge sterkere krav om en eller annen form for offentlig tilsyn og for å motvirke eiere som bare synes å tenke på egen fortjeneste.
      Der­som vi skal hin­dre en raser­ing av den ser­iøse jour­nal­is­tikken, må de som slåss for den stå opp mot ensidi­ge krav om avkast­ning fra såkalt pro­fesjonelle eiere. I den grad noen skal føle seg truf­fet av min artikkel, håper jeg det er sje­fredak­tør­er som ikke har vært imponerende syn­lige i debat­ten om jour­nal­is­tisk kvalitet ver­sus direk­tør­bonuser og driftsmarginer.

  3. Til ori­en­ter­ing er hov­ed­punk­ter fra Angelshaugs artikkel ref­er­ert på Journalisten.no. Der er det også kom­met noen kom­mentar­er som kan være inter­es­sante for lesere av artikkelen.

  4. Jeg vil gjerne takke Arne Jensen for at han så ettertrykke­lig under­strek­er berettigheten og rik­tigheten av Ter­je Angelshaugs artikkel — blott ved å beteg­ne samme artikkel som “analyse”. Eller “såkalte analyse”, om en hør­er godt etter. Jeg reg­istr­erer at Arne Jensen dermed snubler ned i nærmeste skyt­ter­grav. Der møter han nok mange kjente fra forenin­gen han er ass. gen­er­alsekretær for.

  5. Arne Jensen says:

    He-he, jeg forsøk­te blott å sup­plere med noen fak­tiske opplysninger om hva Norsk Redak­tør­foren­ing gjør og ikke bare hva vi ikke har fått gjen­nom­ført i en rel­a­tivt omfat­tende han­dlings­plan. Jeg beklager at nyanserende fak­taop­plysninger tilsynela­tende virk­er forstyrrende på Kjetil Johnsens noe foren­klede ver­dens­bilde. At Ter­je Angelshaug har sterke meninger om kvaliteten på norsk presse er for øvrig allde­les utmer­ket. At det rubris­ere under “analyse” er jeg fort­satt litt tvilende til.

  6. Ragnhild Kr. Olsen says:

    Takk til Ter­je Angelshaug for at han ret­ter søkel­y­set mot kvalitetssikring i norsk presse og fyr­er opp til debatt. Det er på høy tid – særlig i lys av de endrin­gene mediebran­sjen er midt oppe i med stadig innskjer­pede krav til innspar­ing og resul­tat­forbedring. Men pre­sisjon er også et kvalitet­skrav og Angelshaugs artikkel svik­ter noe på det området. VG påpek­te feil vedrørende sin tip­spoli­tikk, NR har pre­sen­tert sine ini­tia­tiv til kvalitetssikring. Og for mitt eget ved­k­om­mende er jeg mildt undrende over pås­tanden om at IJs kvalitetsmåling­spros­jekt, som jeg var pros­jek­tled­er for, ikke ble fullført. Det ble det. Og doku­mentert både vidt og bredt. Det lig­ger både søk­bart og ned­last­bart på IJs hjemmesider. Til om med i en engel­skpråk­lig ver­sjon for dem som måtte ha slike tilbøye­ligheter. Der kom­mer det også frem at det er utar­bei­det en egen man­u­al for kvalitetsmåling som del av pros­jek­tet – i tråd med det NR har programfestet. 

    Men la nå det være som det er. Man­ualen for måling av redak­sjonell kvalitet som sprang ut av IJs kvalitetsmåling­spros­jekt er mod­en for revisjon – igjen for­di mediever­den har endret seg mye siden pros­jek­tet ble avs­lut­tet i 2006. Revisjon­sar­bei­det er da også i full gang. Jeg har sam­men med daværende insti­tut­tled­er og ini­tia­tiv­tak­er til kvalitetsmåling­spros­jek­tet, Trine Øst­lyn­gen, innledet et pilotar­beid som kom­biner­er erfaringer både fra kvalitetsmåling­spros­jek­tet og fra Edda Medias kart­leg­ging­spros­jekt om den vik­tige jour­nal­is­tikken, som hun del­tok i. Her ser vi også på mulighetene for å trekke inn nye dig­i­tale analy­sev­erk­tøy. For det er et fak­tum at kvalitetssikring kan bli et ressurskrevende pros­jekt der­som man skal gjøre det omfat­tende og helt manuelt. Anders Bren­nas Grave­mask­i­nen er et inter­es­sant bidrag her, (ref. tidligere kom­men­tar fra Anders). 

    Pros­jek­tet skal bli del av en bok i løpet av året – en bok om prak­tisk kvalitet­sar­beid i redak­sjo­nen. Ter­je Angel­haugs inn­legg tyder på at det er behov for det. Sam­tidig er det grunn til å under­streke at det foregår inter­es­sante arbei­der med kvalitetssikring i norske medi­er allerede. Kan­skje flere enn det Angel­haugs artikkel gir inntrykk av. Edda-pros­jek­tet er ett. Kon­in­uerlig-forbedring­spros­jek­tet til Schibsted/MediaNorge et annet. Det diskval­i­fis­er­er ikke Angel­haugs utspill. Det kunne med fordel ha vært mer kvalitets­fokus og mediede­batt. Men i stedet for å angripe dem som burde ha gjort noe, er det mer fruk­t­bart å diskutere hva som kan gjøres. Da unngår vi kan­skje skyt­ter­gravskrig. Jour­nal­is­tisk kvalitet er for vik­tig til å havne i lite kon­struk­tiv kryssild.

    • Terje Angelshaug says:

      All ære til Ragn­hild Olsen som har forsøkt å utvikle verk­tøy for måling av jour­nal­is­tisk kvalitet. Jeg er klar over det opprin­nelige pros­jek­tet, men artikke­len hen­vis­er til den opp­da­terin­gen som nå er under veis. Jeg ser at for­mu­lerin­gen er misvisende.
      Min artikkel er et forsøk på å spore pressens egne organ­isas­jon­er og IJ til et mer konkret og syn­lig kvalitet­sar­beid og videre et forsøk på å få redak­tør­er til å begripe at de må utvikle gode dialoger med sine lesere/seere om det de dri­ver med der­som de skal kunne opp­fylle sin sam­funnsrolle og være liv laga i fremtiden.
      Arne Jensen men­er visst jeg opp­for­dr­er til selvpisk­ing. Det har ikke vært meningen.

      • Ragnhild Kr. Olsen says:

        Helt enig i behovet for å utvikle gode dialoger med pub­likum. Her er det mye å gå på. Takk for at du løfter frem det.

  7. Nei, jeg lar ikke mitt foren­klete ver­denssyn forstyrre av Arne Jensens mer nyanserte. Som pri­mat kan det til og med tenkes at jeg — i mot­set­ning til Ter­je Angelshaug — kunne finne på opp­for­dre til selvpisk­ing. En øvelse som forøvrig krev­er at man har forsøkt seg på et noe lavere nivå først — også kalt selvinnsikt-testen. Som igjen — i alle fall i pressekretser, los­jer og dets like — krev­er at man har avlagt fak­ta-eden. Som til syvende og sist ville for­p­lik­tet Arne Jensen til å skrive navnet mitt riktig.
    Ketil — og ikke Kjetil — Johnsen gjen­tar takken til ass. gen­er­alsekrtæren. Og kom endelig med flere nyanser.

  8. Bra­vo Ter­je Angelshaug! Ingent­ing er så bra for mediede­bat­ten som en skikke­lig bred­side! Noen foreløpige kommentarer:

    1) Jour­nal­is­tisk kvalitet, kvalitet­sjour­nal­is­tikk osv:
    Det er noen hånd­verksmes­sige krav om fak­tas­jekking, bred­de i kilde­bruk, rel­e­vans for egne lesere osv, som er kurante, og som det er god beskriv­else av i Vær Var­som-plakat­en. Men jeg synes kravene om kvalitet­sjour­nal­is­tikk ofte brukes syn­onymt med kravet om høys­ta­tus, intellek­tuelt og/eller akademisk ori­en­tert jour­nal­is­tikk, i mot­set­ning til under­dog-jour­nal­is­tikk og hverdagsjour­nal­is­tikk. Jeg har job­bet i både høys­ta­tus og lavs­ta­tus redak­sjon­er, og har erfart at det utføres både god og dårlig jour­nal­is­tikk begge steder.
    Med disse reser­vasjonene, synes jeg det ville være bra om vi fikk en skjer­pet diskusjon om hva vi men­er med god journalistikk.
    I medi­estøt­teut­val­get drøftet vi kvalitet­skravene til jour­nal­is­tikken som overveiende avstender‑, eller overveiende mot­tak­erde­fin­ert. I mediepoli­tikken men­er jeg (og resten av utval­get) at det eneste rik­tige er å legge til grunn mot­tak­erde­fin­erte kri­terier, og unngå å over­late spørsmålet om medi­estøtte til skjønns­mes­sige, statlige bedømmelseskriterier.

    Det føl­ger av dette at jeg er uenig i at PFU ikke beskjeftiger seg med jour­nal­is­tisk kvalitet. De presseetiske reg­lene er først og fremst regler for jour­nal­isthånd­ver­ket, og hvor­dan det bør prak­tis­eres. Mange av de fel­lende ved­tak­ene i PFU han­der om hånd­ver­ket, mer enn om de etiske vurderingene.

    2) Din pås­tand om at det har vokst fram en felles opp­fat­ning av faget og jour­nal­istrollen, er jeg enig i. Det er en pos­i­tiv pro­fesjon­alis­er­ing i jour­nal­is­tikken, som jeg håper fort­set­ter. Men jeg etterl­yser — i likhet med deg — slik jeg tolk­er deg, en langt klarere og mer syn­lig forankring av jour­nal­is­tikken i medi­enes ulike verdiplat­tformer. Medi­enes geografiske forankring kom­mer godt til syne, både i utvalg og vin­kling. Men verdiplat­tfor­men er i det daglige min­dre synlig. 

    3) Avisene har vært på lang­som van­dring fra poli­tikkens ver­den, mot den kom­mer­sielle ver­den, siden tidlig på 60-tal­let. I den samme peri­o­den har inntek­ten fra annon­sørene blitt rel­a­tivt sett mye vik­tigere, og inntek­tene fra leserne rel­a­tivt sett min­dre vik­tig. Det har blitt langt flere redak­sjonelle medar­bei­dere, men flere utgiver­st­ed­er med mediemonopol. Mediebran­sjen er sam­let, både på arbei­d­stak­er- arbei­ds­giver­si­den. Men selv om medi­ene er blitt mer kom­mer­sielle, er de fort­satt også sen­trale poli­tiske og kul­turelle insti­tusjon­er. I likhet med deg, savn­er jeg en skjer­pet, innsik­ts­full offentlig debatt om dette. Jeg er ikke særlig fornøyd med det vi klarte å få fram om dette i medi­estøt­teu­tred­nin­gen. Der ble vi naturlig nok styrt av hva som finnes og ikke finnes av forskn­ing på området. Dermed ble det mange refer­anser til amerikanske utviklingstrekk, som nærmest er irrel­e­vante i forhold til utviklin­gen i Nord-Europa, særlig i Norge og Sverige. I mot­set­ning til deg (?), tror jeg at medi­ene har spilt, og fort­satt spiller en sen­tral rolle for alle store og små beslut­ninger vi tar i vårt land, både ved at vi (avisene, all­mennkringkastin­gen, mediepro­fesjonene, medi­enes kilder) bidrar til å skape et høyt kunnskap­snivå, delvis ved at vi bidrar til å gjøre beslut­ning­spros­ess­er mer gjen­nom­sik­tige, delvis ved at vi øker risikoen for å bli avs­lørt for krim­inelle, kor­rupte og utro tjenere. 

    4) Du har rett i at medi­estøt­teut­val­get ikke gikk inn på hva pressen kan gjøre for å styrke sin tro­verdighet. Det lå ikke i vårt man­dat, og vi hadde nok at andre tema å bale med. Pressens tro­verdighet kan selvsagt påvirkes på flere måter gjen­nom mediepoli­tikken. Den kan f eks stim­ulere mediebedriftene til å bli mer opp­tatt av leserne, ved å gjøre inntek­tene fra leserne litt vik­tigere gjen­nom fort­satt å fri­ta avisene for moms på sal­gsprisen. Den kan sørge for at det finnes flere redak­sjon­er som utfor­dr­er hveran­dre, får fram flere nyhet­skilder, bredere fak­ta­grunnlag og flere nyhetsper­spek­tiv, gjen­nom å støtte nr 2‑aviser, den kan støtte etterut­dan­ning for redak­tør­er og jour­nal­is­ter. Alt dette er forslag som finnes i medi­estøt­teut­val­gets utredning.

  9. Terje Angelshaug says:

    Takk for inter­es­sant og kon­struk­tivt inn­legg, Bergo. Det virk­er som vi er enige om mye. Når det gjelder PFU, er poenget mitt at en frifinnelse i PFU ikke betyr at sak­en som frifinnes nød­vendigvis er god jour­nal­is­tikk. Utval­get fore­tar ingen kvalitetsvurdering.
    Ellers er du innom et vik­tig poeng jeg ikke har nevnt i artikke­len min, nem­lig at de fær­reste sted­er i Norge har mer enn en nyhet­savis å velge mel­lom. Det å være uten konkur­ranse stim­ulerer ikke til jour­nal­is­tisk kvalitet, er jeg redd.

  10. […] uke. Uni­ver­sitet­slek­toren og det tidligere leserom­budet i Bergens Tidende pub­lis­erte nem­lig 21/3 en bred drøft­ing av medi­ene svik­tende kvalitet­sar­beid på Vox […]

  11. Halldis B. Volle says:

    Er det noen som kan gi tilbakemeld­ing på om denne mediekri­tikken har blir plukket opp av andre enn journalisten.no? For eksem­pel de store mediehusene? Det er i til­felle ganske inter­es­sant — og trist — om medi­ene selv vender “det døve øret” til denne kritikken.

  12. Tråd­starteren har bak­grunn fra mediehuset Bergens Tidende. Min bak­grunn er Bergen­savisen og A‑pressen. Så to mediehus deltar i alle fall i debat­ten her. Mediepoli­tikk er forøvrig nor­malt for spe­sielt inter­esserte. Mange redak­tør­er og jour­nal­is­ter føl­ger nok debat­ten, enten her eller i Jour­nal­is­ten eller begge sted­er. Så din for­vent­ning om tristesse er nok grunnløs.

  13. Halldis B. Volle says:

    En ting er at redak­tør­er og jour­nal­is­ter føl­ger debat­ten, og kom­menter­er enten her eller på journalisten.no. Men det jeg savn­er er at det blir laget sak­er om denne type mediekri­tikk i medi­ene, og at lesere inviteres til å komme med tilbakemeldinger. Slik Angelshaug etterl­yser savn­er jeg også krtikk av mediehus imel­lom, og jeg lur­er på hva som er grun­nen til at det er såpass ned­pri­or­itert når pressen har så mye makt i samfunnet. 

    Bergens Tidende var inne på et godt spor med eget medieom­bud, og jeg synes det er leit at denne ord­nin­gen nå er avviklet. Og jeg tror ikke mediepoli­tikk, eller mediekri­tikk, er bare for spe­sielt inter­esserte. “Man­nen i gata” har også meninger og for­vent­ninger om god jour­nal­is­tikk — og som Ter­je Angelshaug tidligere har påpekt fra tiden som medieom­bud — over­rask­ende mye kunnskap. En hin­dring for bredere debatt om mediekr­tikk er at temaet kan­skje ikke tas opp i de større mediehusene?

  14. Det hadde vært strålende, hvis det var slik. Og vi som diskuter­er medi­ene, jour­nal­is­tikken og mediepoli­tikken gjør så godt vi kan for å skape bredere inter­esse. Men det har ikke vir­ket, hit­til. Klag­ing før­er sjelden fram som debattskaper-strate­gi, så har du et annet forslag?

  15. Halldis B. Volle says:

    Det er som regel let­tere å kri­tis­ere enn å komme med kon­struk­tive forslag, og jeg er enig i at klag­ing ikke alltid før­er frem. Men for å være kon­struk­tiv er det gjerne behov for en debatt om hva som er prob­lemet, en slags “diag­nose”.

    Mitt inntrykk er at “man­nen i gata” opplever medi­ene som en sam­let aktør som ikke er spe­sielt inter­essert i kri­tikk. Denne opp­fat­nin­gen bekreftet Angelshaug fra tiden da han selv job­bet som jour­nal­ist i BT. Led­er i Fam­i­lie & Medi­er, Jar­le Haug­land, del­er også denne opp­fat­nin­gen på bak­grunn av respons fra medlem­mer. Det er et tankeko­rs at pressen — som for­ven­ter åpen­het av alle — ofte selv hold­er kor­tene så tett til brys­tet. Dette gjelder for eksem­pel “redak­sjonelle vur­deringer”, som ofte er begrun­nelsen for hvilke vin­klinger som velges. På den måten gjøres val­get av vin­kling util­gjen­gelig for kri­tikk, og tåke­legges som en pro­fesjonell kom­petanse kun jour­nal­is­ter har. 

    Her er noen forslag til hvor­dan mediehusene kan bidra til å sette lys på hvor­dan medi­ene selv fyller sin samfunnsrolle: 

    - Å lage redak­sjonelle sak­er om sin egen virk­somhet (et redak­sjonelt reg­n­skap er et pos­i­tivt, men dette er gjerne i en form som ikke er så tilgjen­gelig som redak­sjonelle saker). 

    - Pri­or­i­ter­ing av sak­er om kri­tikk av andre mediehus, og redak­sjonelle sak­er om hvor­for dette er sjeldent. Angelshaug nevnte eierkon­sen­trasjon som en mulig grunn til at jour­nal­is­ter kan­skje ikke er så ivrige på å kri­tis­ere kon­sernkol­le­gaer, og at det er lite kar­ri­ere­fremmede. Stem­mer dette? 

    - Å lage sak­er der man tar i konkrete ting i Angel­haugs analyse og knyt­ter dette opp til den lokale situ­asjo­nen (BA kunne for eksem­pel laget en sak om at BTs tidligere medieom­bud går ut med mediekri­tikk, og brukt sak­en som en plat­tform til debatt blant leserne). 

    - Jour­nal­is­ter kunne laget en helt kort sak ved siden av byline som sier noe om bak­grun­nen for sak­en, hvor de fikk ideen fra, hvilke kilder de har vært i kon­takt med og fork­lar­ing av valg av vinkling.

    - Sak­er som gir innsyn i redak­sjonelle vur­deringer (“Flue på veg­gen en dag i et mediehus”).

    - Oppret­telse av medieom­bud-still­inger som kan være “sten i skoen” og en kald hjerne i redak­sjonene som opp­muntr­er jour­nal­is­ter til å tenke seg om når det går for fort i svin­gene og blodtå­ka siger inn. 

    - Åpnet opp for en debatt om et offentlig medieom­bud som taler pub­likums sak. Pressen rea­ger­er gjerne neg­a­tivt på dette med argu­men­tasjon om at det vil svekke presse­fri­heten. Men presse­fri­het bør heller ikke bety at ingen når frem med kri­tikk? Det må i til­felle diskuteres hvilket man­dat ombudet skal ha, og at det aldri kan være snakk om at stat­en kan “stoppe pressen”. Men det er behov for at pressen tar innover seg hvor stor makt medi­ene har i sam­fun­net, og at det kan­skje trengs noen som kan vok­te vok­terne — som i noen til­feller risik­er­er å bli over­gripere selv?

  16. Det har da vært pub­lis­ert ganske kraftig kri­tikk av jour­nal­is­tikken i BA i BT og omvendt. For noen år siden hadde vi på trykk i BA, kri­tikk av BT som førte til at jour­nal­is­ter ble fjer­net fra sitt daværende kom­petanseom­råde. En av dem slut­tet som jour­nal­ist, som følge av det. Mer omfat­tende kon­sekvenser av mediekri­tikk er det vanske­lig å tenke seg, er det ikke?

    Angelshaug nøyde seg som leserom­bud i BT ikke med å kri­tis­ere jour­nal­is­tikken i sin egen avis, men kri­tis­erte også enkelte BA-repor­tas­jer, såvidt jeg husker. Så kri­tikk mel­lom medi­er finnes. Men den krev­er at det er konkur­rerende eller rivalis­erende redak­sjon­er. Med den omfat­tende mediemo­nop­o­lis­erin­gen i så å si hele lan­det uten­for Oslo, har det blitt færre utgiver­st­ed­er med konkur­rerende redak­sjon­er, dessverre. Bergen, Sta­vanger, Skien og Trom­sø er nå de eneste byene uten­for Oslo, med mer enn en dagsavis. 

    Jeg skulle ønske reg­jerin­gen og Stortinget ville gjøre noe for å rette på det. Muligheten kom­mer i den stort­ing­meldin­gen Kul­tur­de­parte­mentet trolig kom­mer med, som oppføl­ging av NOU 2010:14, som jeg var med å skrive.

    Sam­funnskri­tikk, inklu­siv mediekri­tikk, er kom­petanse- og ressurskrevende jour­nal­is­tikk. Når svik­tende inntek­ter, usikre og svik­tende ram­me­betingelser tvinger mediebedrifter til å nedbe­manne, får det selvsagt føl­ger for den mest ressurskrevende journalistikken. 

    Jeg men­er medieom­bud kan være en god ide, for å stim­ulere til en kul­tur der intern kri­tikk blir akseptert internt og tilgjen­gelig for leserne. Men det er etter mitt syn ikke ønske­lig at dette ans­varet blir delegert fra ans­varlig redak­tør til et leserom­bud som en varig løs­ning. Dette har Angelshaug sikkert erfaringer med og meninger om. Men for å få bred, intern aksept for arbei­det med kvalitet i redak­sjo­nen, er det svært vik­tig at hele kom­man­dolin­jen i redak­sjo­nen involver­er seg i, og også inviteres av sje­fredak­tøren til å delta i prosessen.

    Ingen lik­er å bli kri­tis­ert, og ingen lik­er å bli kri­tis­ert i full offent­lighet. Der er jour­nal­is­ter og redak­tør­er akku­rat like men­neske­lige som andre mak­t­men­nesker. Men ros og kri­tikk er vik­tige del­er av kvalitet­sar­bei­det, og ikke til å komme utenom for en ser­iøs redak­sjon. Redak­sjon­sledelsens vur­der­ing av kvaliteten på jour­nal­is­tikken, vil i en kvalitet­sori­en­tert redak­sjon også få føl­ger for den enkelte jour­nal­ists lønnsutvikling. Vur­derin­gene av kvaliteten på jour­nal­is­tikken er der­for svært vik­tig, både for leserne, redak­tøren, jour­nal­is­tene og for mediebedriftens økonomi. 

    Mange avis­er (deri­blant BA) har åpnet for debattmu­ligheter etter artik­lene i net­tavisen. Det er en svært god ide, som jeg inn­førte da jeg var redak­tør, og som nå videre­føres. Men det krev­er mot og vil­je til åpen­het mot leserne, både fra redak­tøren og jour­nal­is­tene, for at det skal fun­gere pos­i­tivt. Så krev­er det også engas­je­ment og ser­iøs inter­esse fra de som melder seg med kom­mentar­er. Der har det vært bar­nesyk­dom­mer, men de forsvin­ner nok etter hvert, får vi håpe.

    Jeg har forøvrig et kon­struk­tivt forslag: Jeg maste i fem år på daværende kul­tur­min­is­ter Trond Giske om å opp­nevne en mediekom­misjon, for å reformere mediepoli­tikken. Til slutt fikk jeg det, på hans siste dag som kul­tur­min­is­ter, og jeg ble også opp­nevnt som en av 11 medlemmer. 

    Så arbei­der jeg iherdig for å få mediefolk, medieforskere, folke­val­gte og poli­tisk inter­esserte men­nesker til å gjenop­pdage hvor vik­tig mediepoli­tikken er. Den han­dler jo om hvor­dan vi mekker på kjer­nen i de demokratiske pros­essene, for å sørge for at de blir bedre, og ikke for­fall­er. Den forståelsen savn­er jeg nok, både i den offentlige debat­ten og i det poli­tiske miljøet rundt reg­jer­ing og Storting.

til toppen