Jens Elmelund KjeldsenJens E. Kjeldsen er utdannet ved Institut for retorik ved Københavns Universitet. Han er professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB), samt professor i retorikk ved Södertörn Högskola. Kjeldsen leder retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen. Hva er design? Hva skal design gjøre? Hva skal vi utdanne kunst– og designstudenter til? Slike spørsmål kan man fundere litt over – og kanskje til og med nærme seg noen svar på, hvis man besøker utstillingen Substans 2011, som er avgangsutstillingen til masterstudentene ved Kunsthøgskolen i Bergen.
Denne høgskolen er en institusjon både Bergen og designinteresserte over alt i landet bør være stolte over. For her finnes en vilje til å gjøre kunst og design til mer enn form, uttrykk og overflate. Skolen utdanner kandidater som ikke bare har øje for godt design, men også for andre. De har sosialt engasjement. De strekker seg ut mot samfunnsproblemer og mennesker som møter utfordringer i hverdagen. De involverer seg.
For 2500 år siden klaget Sokrates over ungdommen. De ”foretrekker luksus”, sa han, ”de har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide.” Siden er det visst bare gått nedover med ungdommen. Slik er det ikke for kunsthøgskolens avgangstudenter. De arbeider hardt. De involverer brukerne og bringer dem i sentrum. De er nysgjerrige på andre. De avviser bruk-og-kast mentalitet, tenker på miljøet og funderer over måtene vi lever på. Og så lager de tankevekkende og lekkert kunst og design.
En verden med Substans
Da jeg besøkte utstillingen kunne jeg ikke unngå å tenke på hvordan verden – eller bare Bergen – ville bli hvis studentenes arbeider ble til virkelighet? Det ville i sannhet bli en verden med Substans? Så la meg prøve, som en slags omvisning i utstillingen, å gi et inntrykk av hvilken slags verden dette ville være, hvordan det det for eksempel ville påvirke mitt liv?
Hei, mitt navn er Jens. Jeg bor i en generasjonsbolig hvor pensjonister, familier og studenter lever side om side. Her har vi alt: kantine, treningsrom, squashbane, verksted og fellesterasse. Men det beste er egentlig det imaterielle: når pensjonisten ved siden av forteller min datter om da hun var ung; når fortid og fremtid møtes (Eli Therese Petersen). Det er ikke bare her hos oss at det fysiske bomiljø øker livskvaliteten i byen. Ved siden av ligger et pleiehjem spesielt utviklet for personer med demens. Med solterasse, peisestue, filmrom, trimrom, drivhus og hage, er hele området er utviklet for å bidra til en mer aktiv og stimulerende hverdag for eldre (Erlend Bleken).
Det samme gjelder barnas omgivelser. Min yngste datter går i en barnehage som er spesielt tilpasset barns behov og utvikling. Sanseland kaller vi det, for her gir de fysiske omgivelsene læring om former, teksturer og farger (Inga Garnier.). Min eldste datter går på en ungdomsskole, som elevene selv har vært med på å utsmykke. Det har gitt engasjement både for skolen og for kvaliteten av vår fysiske omgivelser (Sunniva Helland). Men ingen samfunn er jo perfekte. Heller ikke vårt. Folk kommer i fengsel, men her kan de innsatte bidra til å designe og utvikle møbler. Det gir dem mulighet for å utvikle verdighet, mestring og stolthet (Morten Knarrum).
Vel, det er tidlig og jeg må på jobb. I entreen min tar jeg min caps på og kaster et hastig blikk i speilet. Jeg går mot døren uten å vite at speilet tok et bilde av dette hverdagsøyeblikket, og at jeg om tre år vil se bildet igjen, smile over mitt rare uttrykk og huske capsen som jeg ikke lengre har (Albert Tang). Jeg går forbi bestemor i leiligheten under for å si ha det. Selvom hun er frisk i tanken, er hun gamle i kroppen. Men hun kommer seg enkelt opp av den ergonomiske spisestuestolen og gir meg en morgenklem. Stolen er praktisk for gamle og svake kropper, men den ser ikke ut som de ergonomiske monstre man laget før i tiden. Den er smart, stilren og formbevisst, slik som bestemor alltid har vært (Anders Berg).
Jeg sykler hen av den trafikkerte Sjøgaten, svinger inn i gang– og sykkeltunnelen og omgis av av en plutselig ro da jeg glider under skulpturen i taket som gjør fjellet til en levende, pustende – men vennlig – organisme (Torgeir Stige). Jeg tenker på i går, da jeg var på restaurant med en venn av meg som er svaksynt. Det gjorde vi ikke så mye tidligere, fordi akustisk støy i sosiale rom var en stor belastning for ham. Men denne restauranten har innredning og stoler med lydabsorberende egenskaper som gjør besøket behagelig. (Jonas Nordheim). Jeg forlater tunnelen med et smil og ankommer min arbeidsplats. Hele bygget er utviklet for å befordre kreativitet. Utformingen og innredningen skaper trivsel og samarbeid. Det er nesten umulig ikke å bli kreativ (Mari Ekstrand).
Etter jobb treffes hele familien i Nygårdsparken. Paviljongen som nå er bygget der, har gitt parken et helt nytt liv. Her er det piknik og bare føtter om sommeren og snøballkrig og snølykter om vinteren (Kristine Holtås). Vi spiser kake som min eldste datter har bakt. Hun spiller litt for mye dataspill, men er heldigvis blitt grepet av dataspillet Piece of Cake, som har fått hun vekk fra skjermen og ut på kjøkkenet (Caroline Gannefors.). Etterpå fortsetter vår eldste datter ned til Bølgen på Nøstetorget. Det er en fabelaktig bruksskulptur, en bølgeinspirert paviljon, hvor ungdommen samles. De spiller baskett, skater, hopper i havet, snakker og kommer i en helt særlig stemning når lyset i bølgen bryter kveldsmørket (Lillian Sharma).
Vi andre går hjem. Jeg setter meg med yngstemann i de gode stolene vi har arvet fra farmor og farfar. De stod på hytten, men er så holdbare og tidsløse at de passer perfekt her (Siv Jahnsen).Vi tar frem Arne Garborgs bok om Haugtussa som vi har lest så ofte. Vi blir aldri lei denne visuelle inspirasjonsboken hvor ord og bilde møtes på ulike måter (Torun Hunnes). Man kan undres over hva lesning egentlig er. I dag har vi døgnåpne og grenseløse informasjonskanaler. Bilder og ord flyr omkring oss. Kanskje vi er blitt redde for stilheten (Hanne Fagerslett)?
Jeg legger min datter i seng, brer dynene i de lekre og miljøvennlige Spire-tekstiler over henne og kysser godnatt (Gry Johansen). Bestemor kommer og passer på, og vi voksne går til konsert med The Tivoli Orchestra. Det er en opplevelse ikke bare for øret, men også for øyet. Musikken reflekteres, speiles, forandres og gis nye dimensjoner gjennom bevegelses– og lydsensitive illustrasjoner (Astrid Aalgaard).
Imorgen er det helg, da kjører vi en tur på landet. Man sier ofte at Norge har et skiftende landskap. Men det er jo ikke naturen som skifter. Det er vi som beveger oss gjennom det. Det vet jeg fra min asfaltguide (Åge Peterson).
Realistiske visjoner
Hvem vil ikke gjerne bo i Substans? Jeg vet at jeg vil. Men kanskje noen tenker at det kan bli litt vel mye idealisme og naive visjoner. Som en sensor visst skal ha sagt: ”Med små justeringer kunne dette bli et realistisk prosjekt”. Hva skal man si til en slik kommentar? Studentene på kunsthøgskolen vil tids bli nok omklamret av økonomi, budgetter, og tankestoppende realisme. Det er jo nettopp i disse prosjektene man skal utforske, sprenge rammer, unngå begrensninger, tenke nytt – forandre verden. Og kandidatene er jo ikke naive. Som Siv Lier Jansen, skriver i sin prosjektbeskrivelse:
Jeg tror ikke jeg kan redde verden gjennom design, men jeg tror at jeg ved å […] skape gode, varige løsninger og møbler som folk ønsker å beholde lenge, vil kunne bidra til et steg i riktig retning mot et mer bærekraftig samfunn.
Nei, disse studentene er ikke fantaster i fantasiverdener. De har gått profesjonelt tilverks. De har gjort grundige forundersøkelse og analyser. De har intervjet og lagd spørreundersøkelser med opp til 900 respondenter. De har inndradd brukere i deres arbeid. De lytter og tøyer grensene for hva design er og bør være.
Det vi ikke kan sanse
På Substans 2011 er det mye flott. Men det beste ved utstillingen er kanskje det vi ikke kan sanse, det vi ikke kan se eller røre. Det som er skjedd i hodene på avgangsstudentene, transformasjonen de har gjort underveis: Tankene og ideene de har skapt, utviklet og forkastet. De nye ideene, som de er vendt tilbake med. Og ikke minst det som venter. Det de kommer til å gjøre i fremtiden. For disse kandidatene kommer til å gjøre en forskjell.
