Liberal, troverdig og hardt presset

Amerikansk ikke-kommersiell kringkasting trues fra alle kanter.

Nyhets­bildet fredag 3. juni var av det dagligdagse slaget: Svake sys­selset­tingstall, uro i Midtøsten og en poli­tik­er som hadde vært utro med både penger og penis. Jim Lehrer los­et seerne gjen­nom den time­lange sendin­gen som han alltid har gjort; sindig og med en aura av høyst fort­jent tro­verdighet. Som van­lig har vært hver fredag, hadde han de aldrende spaltistene Mark Shields og David Brooks i stu­dio for å kom­mentere nyhets­bildet. Så var det slutt, og bare de mest opp­merk­somme seerne fikk med seg at en æra var over.

I 36 år har Jim Lehrer ledet en nyhetssend­ing hvor vesent­lighet har vært det vik­tig­ste kri­teri­et i redi­gerin­gen. Der hvor andre snakket i store bok­staver, bruk­te han de små. I de fleste av disse årene bar pro­gram­met hans navn, først som ”The MacNeil/Lehrer Report”, siden 1996 som ”The New­sHour with Jim Lehrer”. 

Jim Lehrer i sitt rette ele­ment (foto: Steve Rhodes, CC:by-nc-sa)

Men for hal­van­net år siden beg­y­nte han å for­berede sin avgang. Selv om han har vært den vik­tig­ste garan­tis­ten for den jour­nal­is­tiske stan­dard i USAs mest respek­terte nyhet­spro­gram, ba han om at navnet ble fjer­net. Han øns­ket fremde­les velkom­men med den samme lave, mod­ulerte stem­men, men nå var det til ”The PBS New­sHour”. Mandag 6. juni kom nyhet­sti­men som van­lig, men nå uten Jim Lehrer.

Han har vært det vik­tig­ste ansik­tet i amerikan­sk ikke-kom­mer­siell kringkast­ing i en gen­erasjon, om vi ser bort fra Big Bird i ”Sesame Street”, og 77 år er antake­lig en aksept­abel pen­sjon­salder. Men Lehrer for­later en skute i tung motvind, her­jet av brottsjøer fra minst tre ret­ninger samtidig.

I feb­ru­ar ved­tok det repub­likanske fler­tal­let i Rep­re­sen­tantenes hus å stoppe all føder­al finan­sier­ing av de to søster­nettverkene Pub­lic Broad­cast­ing Ser­vice, PBS (fjern­syn) og Nation­al Pub­lic Radio, NPR. Det samme fores­lo repub­likan­erne i novem­ber i fjor, etter at PBS sa opp kon­trak­ten med Juan Williams, en kon­tro­ver­siell kom­men­ta­tor, som i en debatt på Fox News sa at han var redd for å fly med folk som så ut som de kunne være muslimer. 

Selv om repub­likan­erne har fores­lått det samme gjen­tat­te ganger helt siden PBS/NPR ble oppret­tet, og forslaget også denne gang stran­det i Sen­atet, er de gjen­tat­te forsøkene på å strupe de to organ­isas­jonene økonomisk et uttrykk for hvor polaris­ert amerikan­sk poli­tikk er, også i synet på ikke-kom­mer­siell kringkast­ing. PBS og NPR, som når til sam­men 170 av de drøyt 300 mil­lion­er amerikan­erne i løpet av en måned, blir med rette opp­fat­tet som formi­dlere av lib­erale hold­ninger som utfor­dr­er det repub­likanske grun­n­f­jel­let. Men når de gjen­tat­te angrepene i Kon­gressen likev­el ikke før­er fram, skyldes det i hov­ed­sak at selv kon­ser­v­a­tive vel­gere støt­ter ideen om ikke-kom­mer­siell kringkast­ing, og gjerne vil beholde både Big Bird og Jim Lehrer, om de kunne.

Småbeløp til offentlig kringkasting

I en under­søkelse utført for CNN i mars i år, sa 53 pros­ent av de spurte at den offentlige støt­ten til kringkast­ing burde beholdes på dagens nivå eller økes, mens bare 16 pros­ent ville redusere bevil­gnin­gene. Tal­lene er inter­es­sante i seg selv, men blir direk­te opp­sik­tsvekkende sett i forhold til hva folk trodde dagens støtte beløper seg til. I gjen­nom­snitt tip­pet respon­den­tene at 5 pros­ent av det føderale bud­sjet­tet går til offentlig kringkast­ing. I realiteten utgjør støt­ten 0,01 pros­ent, eller under hal­van­nen dol­lar per innbyg­ger. NRKs bud­sjett er om lag dobbelt så stort som de offentlige bevil­gnin­gene til Cor­po­ra­tion for Pub­lic Broad­cast­ing (CPB), para­ply­or­gan­isas­jo­nen som fordel­er de føderale mid­lene til kringkast­ing. NRK bruk­er 800 lisen­skro­ner per innbyg­ger, mens PBS/NPR får 8 kro­ner i føder­al støtte.

Det ville selvføl­gelig ikke gått, om ikke de 700 pub­lic radiostasjonene (5 pros­ent av alle amerikanske radiostasjon­er) og 356 pub­lic tv-stasjonene (20 pros­ent av samtlige lokale stasjon­er), hadde fått mesteparten av inntek­tene fra seerne og lyt­terne, og gjort seg stadig mer avhengig av sponsorer.
Men tidene er harde i USA, også for noe så pop­ulært som fjern­syn og radio uten reklameavbrudd, og pro­gram som de kom­mer­sielle kana­lene stort sett ikke våger seg på. Selv fyller jeg dagens lange timer i bilkø med klas­sisk musikk fra WETA, Wash­ing­tons eneste radiokanal med rent klas­sisk for­mat. Brahms og Haydn klinger uforstyrret, men mel­lom hvert musikkinnslag min­ner pro­gram­led­erne om at det hele kun er mulig på grunn av den sjen­erøse støt­ten fra oss lyt­tere. Noen ganger er tonen lett des­per­at; hvis vi ikke snarest sender en ny sjekk (jada, amerikan­erne bruk­er fremde­les gode, gam­meldagse papirsjekker) kan det bli stille i eteren.

Trus­lene er ikke tomme. 30. juni mis­ter Orlan­do, Flori­da sin største ikke-kom­mer­sielle tv-stasjon, WMFE. De friv­il­lige bidra­gene fra seerne var falt med 34 pros­ent og stasjo­nen kunne ikke lenger klare å betale avgiften til PBS på en mil­lion dol­lar i året. Stasjo­nen er sol­gt til en religiøs organ­isas­jon. Uni­ver­si­ty of Cen­tral Flori­da har sagt at de vil opp­gradere sin stasjon til å over­ta for WMFE, men sam­tidig kom meldin­gen om at guvernør Rick Scott ® har lagt ned veto mot alle offentlige bevil­gninger til kringkast­ing. I Los Ange­les hop­pet KCET av i jan­u­ar, også der var det avgiften til PBS som ble for tung å bære. WTTV i Chica­go varsler at de ikke vet hvor lenge de klar­er å betale de 4,2 mil­lion­er dol­lar årlig for ret­ten til å sende pro­grammene fra PBS. I Waco, Texas stengte den offentlige stasjo­nen i fjor.

NPRs inntek­t­skilder. Klikk for større bilde (kilde: npr.org)

Struk­turen som bær­er den amerikanske ikke-kom­mer­sielle kringkastin­gen er bevisst kom­plis­ert. Kon­gressen bevil­ger de små føderale mid­lene til The Cor­po­ra­tion for Pub­lic Broad­cast­ing, CPB, som igjen fordel­er dem både direk­te til de lokale stasjonene og sam­tidig gir en sum til de to nasjonale organ­isas­jonene for hen­holdsvis tv og radio, PBS og NPR. Denne støt­ten utgjør bare 2 pros­ent av NPRs årlige bud­sjett på rundt 160 mil­lion­er dol­lar. Både på høyre- og ven­stres­i­den er det flere som anbe­faler at NPR og PBS frasi­er seg den føderale støt­ten for å slippe det poli­tiske pres­set fra Kon­gressen. Ved siden av 2 pros­ent fra statskassen, kom­mer 22 pros­ent av NRPs inntek­ter fra spon­sorene og 36 pros­ent kom­mer som betal­ing fra medlemsstasjonene. Disse får igjen 10,1 pros­ent av sine inntek­ter fra CPB og 5,8 pros­ent fra andre offentlige kilder, lokalt og sen­tralt. Tre fjerd­edel­er av støt­ten fra CPB går til fjern­syn, én fjerd­edel til radio.

Mange ikke-kom­mer­sielle stasjon­er, som WETA, bringer lite eksternt pro­dusert mate­ri­ale, som nyhets­bul­letenger fra NPR (og lyden fra New­sHour), mens andre ikke har lokal pro­duk­sjon i det hele tatt. De formi­dler utelukkende pro­gram pro­dusert av andre. De tre store (delvis) offentlig finan­sierte tv-stasjonene, WNET i New York, WGBH i Boston og KCET i Los Ange­les pro­duser­er rundt 60 pros­ent av pro­grammene for samtlige ikke-kom­mer­sielle tv-stasjon­er i hele landet.

Økende publikum, fallende finansiering

Amerikan­sk ikke-kom­mer­siell kringkast­ing har tre store inntek­tsstrøm­mer: Offentlig støtte fra del­statene og kom­munene, gavein­ntek­ter og medlem­skontin­gent fra lyt­tere og seere, og spon­sorin­ntek­ter. De siste kom­mer blant annet fra sel­skap som dri­ver ”over­falls­markeds­føring” (ambush mar­ket­ing), som betyr å dytte bud­skapet sitt på folk som forsøk­er å unngå reklame. Alle disse tre strømmene er under press. Spon­sor­bud­sjet­tene er ikke hva de var før finan­skrisen og det samme gjelder i høy grad fam­i­liebud­sjet­tene. Etter val­get i fjor høst har en rekke del­stater fått repub­likanske guvernør­er som er val­gt på løfter om å kutte offentlige utgifter til beinet, og som uansett ikke har noe til overs for de lib­erale ten­densene i sendin­gene fra NPR/PBS. Beslut­nin­gen til guvernør Rick Scott i Flori­da, for tiden USAs minst pop­ulære guvernør, med­før­er at 13 radiostasjon­er og 13 tv-stasjon­er vil miste all støtte fra del­stat­en. For de min­ste stasjonene kan det bety at senderne slås av.

Dette skjer sam­tidig som opp­slut­nin­gen om ikke-kom­mer­siell radio øker. Mens lyt­ter­tal­lene for all amerikan­sk radio falt med 6 pros­ent i fjor, økte lyt­tin­gen på NPR-stasjonene med 3 pros­ent, ifølge rap­porten The State of the News Media 2011. Siden år 2000 har de ukentlige lyt­ter­tal­lene øket med 58 pros­ent, til 27,2 mil­lion­er. I løpet av én måned ser 121,9 mil­lion­er amerikanere på ikke-kom­mer­sielt fjern­syn, mens 64,7 mil­lion­er lyt­ter på ikke-kom­mer­siell radio (alle lyt­tere og seere er talt bare én gang i løpet av perioden).

Presset av økonomi, politikk og endring i mediebruken

Den første og største trusse­len mot det svake, men vik­tige nettver­ket av ikke-kom­mer­siell kringkast­ing (som i mange rurale strøk er den eneste for­men for kringkast­ing innbyg­gerne har) er alt­så ikke pub­likum­sopp­slut­nin­gen, men økonomien. 

Den andre trusse­len er det poli­tiske pres­set, som ikke er blitt min­dre de siste to årene. NPR og PBS opp­sto som en del av pres­i­dent Lyn­don John­sons Great Soci­ety på 1960-tal­let, den siste peri­o­den med lib­erale sosiale reformer før Barack Oba­ma. Selv om Kon­gressen skapte et desen­tralis­ert og kom­plis­ert sys­tem av lokale lisenser for å hin­dre at den (delvis) offentlig finan­sierte kringkastin­gen skulle bli et effek­tivt organ for lib­er­al poli­tikk, beg­y­nte forsøkene på å avvikle sys­temet igjen allerede under Richard Nixon, som etter­ful­gte John­son i 1969.

Kon­gressen ved­tok også at de offentlige mid­lene skulle bevilges årlig over de føderale og lokale bud­sjet­tene, heller enn å sette av et fond. Sam­men med et for­bud mot å danne nettverk mel­lom lokale stasjon­er for pro­gra­mutvek­sling, skulle dette sørge for at ikke-kom­mer­siell kringkast­ing kon­tin­uerlig er under poli­tisk kon­troll, ifølge medieforskerne Pat Aufder­hei­de og Jes­si­ca Clark (pdf).

Kon­trollen vip­per ofte over i ren sjikane. Jay Rosen, pro­fes­sor i jour­nal­is­tikk ved New York Uni­ver­si­ty, hevder at forsøkene på å fjerne den føderale finan­sierin­gen av NPR på grunn av opp­sigelsen av Juan Williams ”kan ikke forstås på annen måte enn som en del av kul­turkri­gen”. Rosen men­er at led­erne av de store organ­isas­jonene innen pub­lic broad­cast­ing må innse at deres prob­lem ikke er at de blir mis­forstått, men at det er ”aktør­er som tjen­er på vrenge­bildet” av hva ikke-kom­mer­siell kringkast­ing er og gjør.

En stor under­søkelse pre­sen­tert av Pew Project for Excel­lence in Jour­nal­ism vis­er at høyres­i­dens kri­tikk også blir reflek­tert i seerne og lyt­ternes opp­fat­ning av pro­grammene fra NPR og PBS. Mens 37 pros­ent av de demokratiske vel­gerne sier at de stol­er på alt, eller mesteparten, av det de hør­er på NPR, sier 29 pros­ent av uavhengige vel­gere og bare 16 pros­ent av repub­likanske vel­gere det samme. Mens 26 pros­ent av lyt­terne definer­er seg selv som kon­ser­v­a­tive, definer­er 37 pros­ent seg som lib­erale. Men under­søkelser som Pews pros­jekt for kvalitet­sjour­nal­is­tikk har gjen­nom­ført, vis­er likev­el at både PBS og NPR dekket pres­i­dent Oba­mas første 100 dager i embe­det mer nøy­tralt enn de fleste andre nyhet­sor­gan­isas­jon­er. Tom Rosen­stiel, som led­er pros­jek­tet, under­strek­er også at mens 3,5 pros­ent av nyhetene på kom­mer­siell radio dreier seg om uten­rik­spoli­tikk, er ande­len uten­riks på NPR-nyhetene 31 prosent. 

Den tred­je store utfor­drin­gen del­er de ikke-kom­mer­sielle stasjonene med de kom­mer­sielle. De tunge endrin­gene i mediekon­sumet; frag­menterin­gen av innhold­et, dis­tribusjon via mobile enheter, forskyvn­ing i tids­bruk og min­dre ressurs­er til jour­nal­is­tisk orig­i­nal­pro­duk­sjon, ram­mer hele det eksis­terende økosys­temet på medieom­rådet. Stadig flere hen­ter pro­gram fra NPR og PBS via net­tet, noe som svekker lojaliteten til de lokale stasjonene og reduser­er givervil­jen. Men hvis NPR og PBS ikke leg­ger ut pro­grammene, fryk­ter de at bruk­erne går andre sted­er, til kom­mer­sielle leverandører.

Ambisiøst reformforslag: Plattformnøytral finansiering av lokale mediesentre

Cen­ter for Social Media ved Amer­i­can Uni­ver­si­ty i Wash­ing­ton utforsker alter­na­tive organ­is­er­ings­former for pub­lic media. Det amerikanske medi­etil­synet; Fed­er­al Com­mu­ni­ca­tion Com­mis­sion, FCC, gjen­nom­førte i fjor vår en omfat­tende høring om det offentliges ans­var for medieutviklin­gen. Rap­porten fra hørin­gen, med anbe­falin­gene fra FCC, skulle vært pub­lis­ert før jul, men er sterkt forsin­ket, uten at det er gitt noen offentlig begrun­nelse. I sitt høringsno­tat, fores­lår forskerne ved Amer­i­can Uni­ver­si­ty (pdf) at CPB blir omdan­net til en plat­tform­nøy­tral insti­tusjon; Cor­po­ra­tion for Pub­lic Media, CPM, med ans­var for å etablere og finan­siere et nettverk av lokale mediesen­tre som kan pro­dusere lokalt, rel­e­vant mate­ri­ale for alle dis­tribusjon­plat­tformer. Nettverkene bør springe ut av eksis­terende lokale kringkast­ingsstasjon­er, som bør utvikles til lokale nav for ulike for­mer for medieak­tivitet (også eksis­terende nyskapende medievirk­somhet i USA har lokal forankring).

Ideene, lik andre forslag om ny medi­estøtte, kan virke tem­melig mot­strøms i en tid hvor den frem­ste idret­ten i Wash­ing­ton og i mange av del­stat­shoved­st­e­dene er å se hvem som kan kutte mest og rask­est i de offentlige bud­sjet­tene. Og det er en slags tragisk ironi at jo hard­ere kut­tene er, desto min­dre er sjansen for at vel­gerne får høre om dem. Når den lokale NPR-stasjo­nen stil­ner, er alter­na­tivet ofte en stasjon som sender hip hop, coun­try eller evan­ge­lisk forkyn­nelse døgnet rundt.

TEMA

M

ediestø
tte

56 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen