Jens Elmelund KjeldsenJens E. Kjeldsen er utdannet ved Institut for retorik ved Københavns Universitet. Han er professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB), samt professor i retorikk ved Södertörn Högskola. Kjeldsen leder retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen. Hvorfor minnes vi? Hvorfor har vi minneseremonier og ritualer? Tiden etter 22/7 har gjort det tydelig at ord ikke bare er ord, seremonier ikke bare er overfladisk utsmykning og ritualer ikke bare er gammel vane.
Minneord og ritualer, mørke klær og blomster, salmer, sanger og seremonielle omstendigheter utfører viktige retoriske og samfunnsmessige funksjoner.
I ethvert samfunn vil situasjoner av samme art hele tiden dukke opp, og vi vil forholde oss til dem på samme måte. De samme situasjoner utløser – ja krever nesten – samme form for respons: spørsmål krever svar, overtramp krever unnskyldning, bryllup krever erklæring av kjærlighet.
Blant de mest fundamentale, foruroligende og forandrende situasjoner er døden. Bortgangen av familie, nære eller kjente krever et retorisk svar – en retorisk behandling.
Til en begravelse er de tilstedeværende smertet av savn og tvunget inn i en brutal konfrontasjon med sin egen dødelighet. Når et menneske i en slik situasjon reiser seg for å tale vil han uten tvil holde en lovprisende minnetale. Situasjonen krever det, tilhørerne forventer det.
Minnetalen er en retorisk handling som anerkjenner døden og hjelper de etterlatte og samfunnet videre. For å imøtekomme situasjonens krav vil talen sammenstille fortid og nåtid. Tankene og følelsene om personen vi kjenner, omarbeides til tankene og følelsene om personen vi kjente. Savnet og konfrontasjonen med døden lettes ved lovprisning av den døde og ved å forsikre om at vedkommende vil overleve i minnet.
Det nedslåtte samfunnet reises, forenes og styrkes og hjelpes videre ved å forsikre om at man vil overleve døden og ved å oppfordre til at samfunnet viderefører arbeidet, innlemmer dydene eller lever som den avdøde ville ha ønsket.
Udåden 22. juli skapte frykt, usikkerhet og dyp sorg: vi har mistet familiemedlemmer, kjente eller landsmenn, vi frykter at mer vil komme og spør oss selv hva nå? Hva vil skje i dette landet? Hvem er vi egentlig?
Talene til ordfører Fabian Stang, statsministeren og H.K.H. Kronprinsen hjalp oss med dette. Deres ord trøstet de sørgende, minsket usikkerheten og frykten. De gav håp, viste en vei videre og pekte på hvem vi bør være som mennesker og nasjon.
Til pressekonferansen 18 timer etter angrepet sa Fabian Stang:
I en situasjon som dette så er det lett å bli rammet av fortvilelse og oppgitthet og ha lyst til å resignere. Det skal vi ikke. I respekt for de som nå er gått bort, de som er skadet og de pårørende skal vi allerede i dag begynne kampen for å bygge et enda bedre samfunn, et enda åpnere samfunn; et samfunn hvor de demokratiske prinsipper aldri skal vike til fordel for ekstreme handlinger.
I Oslo Domkirke sa statsministeren:
Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”
På rådhusplassen sa Kronprinsen:
I kveld er gatene fylt med kjærlighet. Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Vi har valgt å møte hat med samhold. Vi har valgt å vise hva vi står for. … Vi kan ikke gjøre det skjedde ugjort. Men vi kan velge hva dette skal gjøre ved oss som samfunn og som enkeltmenneske. Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene. Vi kan velge å stå sammen.
22/7 har vist hva voldelige fysiske handlinger kan forårsake, men den skjebnesvangre dagen har også vist kraften i gode retoriske handlinger: kondolanser, minneord, demonstrasjoner, sanger, blomster og taler. Ord, symboler og seremonier kan ikke endre det som er skjedd. De kan ikke bringe de tapte tilbake. Men de kan hjelpe oss med å begripe det ubegripelige. De kan avgjøre betydningen av hendelsene. De kan gi oss håpet og livet tilbake.
