Få lokalaviser kan greie seg uten pressestøtte. Er disse avisene tannløse informasjonsblad som like gjerne kunne vært utgitt av kommunale informasjonsmedarbeidere, eller overvåker de lokalvalg og beslutningsprosesser så effektivt at bortfallet av en lokalavis har målbare effekter på kommuneøkonomien?
To tyske økonomer, Christian Bruns og Oliver Himmler, har nylig satt dette spørsmålet på dagsorden. Tidligere i år publiserte de en studie som ser på betydningen av lokalaviser for effektiv ressursbruk i kommune-Norge. Funnene er overraskende positive, og studien kunne godt vært bestilt av Mediestøtteutvalget som avga rapport til Kulturdepartementet i fjor.
Bruns og Himmler argumenterer for at Norge er et interessant laboratorium for den som vil studere effekten av aviser på politikernes ressursbruk. Mens radio, fjernsyn og internett er alternative kilder til informasjon om rikspolitikken, er aviser nokså enerådende når det gjelder å overvåke lokale beslutningsprosesser. Norge har både høy avisdekning og en desentralisert styringsstruktur med mange små kommuner. Dette trigget forskerne til å gjøre et dypdykk i norske avisdata.
Datamaterialet de bruker dekker 150 norske aviser og mer enn 400 kommuner i årene 2001 til 2005. Avisdataene kommer fra Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser. Grunnleggende kommunedata kommer fra Statistisk sentralbyrå og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, mens kommunale effektivitetsindekser er utviklet av Lars Erik Borge ved NTNU. Disse indeksene tar hensyn til både kvantitative og kvalitative aspekter ved 17 typer kommunal tjenesteproduksjon.
De tyske forskerne finner en positiv sammenheng mellom utbredelsen av lokalaviser og effektiviteten i kommunal sektor. Effekten er tydelig selv om de kontrollerer for forskjeller mellom kommunene i blant annet inntekts- og utdanningsnivå, størrelse, befolkningstetthet og langvarige, uforklarte effektivitetsforskjeller. De finner dessuten at den målte effekten forsterkes når de vekter avisutbredelsen i den enkelte kommune med et mål for hvor mye kommunespesifikt informasjonsinnhold de ulike avisene har.
Bruns og Himmler finner en særlig tydelig effekt i små kommuner og liten effekt i store kommuner. Store kommuner definerer de som kommuner med mer enn 10000 innbyggere. Dette er interessant, men det kan være at de mistolker dataene noe på dette punktet. Liten effekt på effektivitetsnivået til store kommuner kan skyldes at aviser er et mindre viktig instrument for velgerovervåking der, men det kan også skyldes at det er mindre variasjon både i effektivitet og avisutbredelse i store kommuner. Da kan avisene ha positiv betydning uten at det lar seg påvise.
Utbredelse av aviser forklarer en relativt liten andel av den totale variasjonen i effektivitet mellom norske kommuner. Målt i monetære termer innebærer resultatene deres at “ett standardavvik” økning i utbredelsen av lokalaviser, reduserer slakk i offentlig ressursbruk med omkring 2,5 millioner kroner for en norsk gjennomsnittskommune. Det svarer til 235 kroner per innbyggere, og representerer bare 10-20 prosent av effektivitetsmålets standardavvik. Gitt de store måleproblemer en slik analyse innebærer, er funnene likevel interessante.
Denne høsten skal Kulturdepartementet meisle ut en ny pressestøtteordning. Det aviser kan ta seg betalt for av leserne, er den enkelte lesers private glede og nytte av å holde seg oppdatert. Ingen kan “utestenges” fra gevinster knyttet til effektiv drift av offentlig sektor. En slik ekstragevinst kommer både avislesende og ikke-avislesende innbyggere til gode. Verdien for fellesskapet av den politiske og undersøkende journalistikken er derfor et viktig argument for pressestøtten.
Kilde:
Bruns, Christian og Oliver Himmler (2011). Newspaper Circulation and Local Government Efficiency, Scandinavian Journal of Economics, 113(2), 470-492. (Tilgang til artikkelen krever abonnement på tidsskrift/betaling. Enkelte universitetsbiblioteker tilbyr tilgang for sine brukere).
Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv i spalten “Forskning viser at…”.
Abonner på kommentarer
Olav Bergo sier: Retningen på artikkelens konklusjon var ikke overraskende for oss som kjenner lokalavisene, lokalpolitikken og lokalsamfunnene deres fra innsiden. Klart det påvirker beslutningsprosessene både i lokalpolitikken og administrasjonen at det er offentlighet om hvem som bestemmer hva, hvem som får kommunale oppdrag, hva de ulike folkevalgte og nøkkelfolk i kommuneadministrasjonen gjør, eller ikke gjør.
De som aldri har blitt kikket i kortene, og vet at de heller ikke kommer til å bli det, blir naturligvis i gjennomsnitt litt mindre nøye med kvaliteten, både på prosesser og beslutninger. Slik de fleste kommunene blir styrt, legger det til rette for konsensusbeslutninger, så politikken vil normalt ikke selv produsere alternative perspektiv i kommunale beslutningsprosesser. Slike alternativa perspektiv må komme utenfra, fra interessegrupper eller enkeltpersoner, og forsterkes gjennom offentlighet.
Honnør til Jarle Møen for å ha gjort denne undersøkelsen kjent! Men linken til artikkelen fungerer bare for de som i utgangspunktet har tilgang til publikasjonen, dvs stort sett akademia. Den fortjener definitivt en bredere distribusjon.
Nå har jeg tråklet meg fram til artikkelen, og lest den i sin helhet. Grundig analyse, om enn trolig utilgjengelig for de fleste ikke-økonomer. Vurderingene og forutsetningene som ligger til grunn for tabellene, virker solide og gjennomtenkte.
Hvordan er muligheten for at flere forskere vil følge opp de mange interessante problemstillingene artikkelen reiser, men selv bare delvis svarer på?
Jarle Møen sier: Takk til Olav Bergo for hyggelige og interessante kommentarer. Et forarbeid til artikkelen kan lastes ned her:
http://mpra.ub.uni-muenchen.de/12582/1/MPRA_paper_12582.pdf
Forarbeidet skiller seg mye fra den publiserte versjonen, men inneholder en del utfyllende informasjon, bl.a. om dataene.
Jeg er enig med Bergo i at det ikke er overraskende at lokalavisene spiller den rollen som dataene viser, men det er delte meninger om kvaliteten på lokalaviser – og sikkert store reelle kvalitetsforskjeller. Konklusjonen er derfor ikke åpenbar, og det er i alle fall ikke åpenbart at effekten skulle være sterk nok til å la seg påvise i en slik analyse av “nakne tall”. Resultatet er derfor et viktig innspill til en faglig begrunnelse for pressestøtten.
Bergo spør hvordan muligheten er for at flere forskere vil følge opp med lignende analyser. Det vet jeg ikke, men en viktig grunn til å løfte fram den tyske analysen er at den viser potensialet i de norske avisdataene. I noen grad bør det oppleves pinlig for norske medieforskere at to unge, tyske økonomer finner fram til og utnytte verdifulle data som har ligget rett foran nesen på norske forskere i årevis.
Dersom bransjen ønsker flere analyser av denne typen, vil et viktig skritt være å tilrettelegge databasene for forskning og reklamere for dataene i de rette miljøene. Dersom dataene er tilrettelagt og dokumentert, kan de egne seg godt både for masterstudenter og forskere.
Det finnes sikkert også andre norske avisdatabaser som egne seg for kvantitativ analyse. Mange har sterke meninger om betydningen av nummer to-aviser. Bergo har argumentert kraftfullt for at konkurranse i avismarkedet er viktig, og han har langt på vei overbevist meg om at han har rett. Samtidig er det enighet om at pressestøtten ikke har lykkes i å bevare denne konkurransen – til tross for at det nærmest har vært hovedformålet med støtten. I mine øyne er det utrolig at det ikke er gjennomført empirisk forskning på dette feltet blant medieforskere.
Medieforskere bør ha metoder for innholdsanalyse som kan avklare hva som skjer med nummer én-aviser når konkurrenten faller bort. Flere “eksperimenter” av denne typen må ha skjedd innenfor den perioden som Atekst-databasen dekker, og avisene er jo også arkivert på papir. Dette er sikkert tidkrevende analyser, men grunnarbeidet i et slikt prosjekt bør egne seg godt for masteroppgaver. Dersom effektene av manglende konkurranse i avismarkedet kan tallfestes, vil det ha stor mediepolitisk interesse.
