Ingrid S. TorpOrganisasjonssekretær i Pressens Faglige Utvalg og sekretær for Offentlighetsutvalget. «[N]år offentlig ansattes ytringer ikke passer inn i det politiske spillet, så senker vi frihetsfana og løfter lojalitetsplakaten», skriver Eva Kvelland, bystyremedlem i Kristiansand. Hun trekker frem sin egen kommune som et mindre bra eksempel, og viser til Åpenhetsindeksen, en undersøkelse av åpenheten i alle norske kommuner, gjennomført av Norsk Presseforbunds Offentlighetsutvalg i fjor. Kristiansand havner litt under landsgjennomsnittet, og er dermed ganske nær en typisk norsk kommune: en kommune som lovstridig pålegger folkevalgte taushetsplikt i sitt reglement (82 prosent av alle norske kommuner), og som samtidig mangler en uttrykkelig bestemmelse om ansattes ytringsfrihet (69 prosent).
Det første viser en skremmende mangel på kunnskap om lovverket vårt. Det siste viser en urovekkende bevisst eller ubevisst holdning til ansattes ytringsfrihet. For også det uskrevne sender sterke signaler.
Les også Vox Publicas gjennomgang av saker hvor kommuneansatte er pålagt munnkurv.
Ubehagelig, men lovlig
Journalister i lokalaviser opplever at kommunalt ansatte ikke en gang tør stå frem og fortelle at de mangler barnehageplass, fordi det kan anses som kritikk av arbeidsgiver. Slik skal det ikke være, og «slik er det ikke hos oss», vil nok mange kommunale toppledere slå seg til ro med. Men så lenge ytringsretten ikke kommuniseres til de ansatte, er det lojalitetsplikten de sitter igjen med. Nedtegnet rommer denne plikten gjerne noe i retning av at «arbeidstakeren skal forholde seg lojalt til vedtak og avgjørelser…» Hva dette egentlig innebærer, rent lovmessig, har Sivilombudsmannen gjort klart (Sak 2006/530):
«Den ansattes lojalitetsplikt beskytter bare mot ytringer som på illojal måte skader arbeidsgivers legitime og saklige interesser. Arbeidsgivere kan derfor ikke slå ned på ytringer som oppfattes som uønskete, uheldige eller ubehagelige.»
Og videre:
«Dersom hensynene bak ytringsfriheten veier tyngre, vil en ytring fra en ansatt kunne være vernet også når arbeidsgivers legitime og saklige interesser kan bli skadelidende.»
Disse uttalelsene er ikke å finne i de kommunale regelverkene, og det er synd, for de viser med største tydelighet hvilke holdninger som bør ligge til grunn i offentlige organer.
Se til Lillesand
Om kommunestyrene ikke vil hente inspirasjon fra Sivilombudsmannen, kan de hente den i Lillesand. I denne kommunens regelverk står det:
«Alle ansatte i Lillesand kommune skal bidra til størst mulig åpenhet om vår virksomhet.
Lillesand ønsker dessuten at synspunkter på virksomheten vår fremmes i det offentlige rom.
Hver ansatt skal lojalt gjennomføre kommunale vedtak, men også når vedtak er fattet, kunne påtale kritikkverdige forhold eller utilsiktede virkninger.
Ansatte har full rett til å kunne kontakte og uttale seg til media også i omstridte spørsmål innad i kommunen, hele tiden innenfor grenser satt av lovbestemt taushetsplikt. Kommunen vil ikke etterforske eller anmelde ansattes kontakt med media gitt de samme grenser.»
Slik sender kommunen et tydelig signal som understreker det åpenbare: Offentlig ansatte har samme rett til å ytre seg som alle andre. Utgangspunktet for enhver kommune må være Grunnloven, så får andre hensyn tilpasses og kommuniseres deretter. Ytringsfrihet bør finne sted.
