Menneskerettighetene utgjør et hele

Uenig med Hagen: Inge Lønning mener det ikke er kvalitativ forskjell på sivile og politiske menneskerettigheter på den ene siden og økonomiske og sosiale på den andre.

Vox Pub­li­ca har bedt om en kom­men­tar til Carl I. Hagens særut­talelse i rap­porten fra Stortingets men­neskerettighet­sut­valg (Doku­ment 16  (2011–2012) Rap­port til Stortingets pres­i­dentskap fra Men­neskerettighet­sut­val­get om men­neskerettigheter i Grunnloven, pdf). Det er en anmod­ning jeg gjerne imøtekom­mer. Som det fremgår av Vox Pub­li­cas pre­sen­tasjon, er fler­tal­let i Men­neskerettighet­sut­val­get (6 av 7 medlem­mer) av en annen opp­fat­ning enn Carl I. Hagen når det gjelder kat­e­goridelin­gen av men­neskerettighetene. Særut­talelsen begrun­ner hvor­for Carl I. Hagen ønsker å trekke et skille mel­lom de poli­tiske og sivile ret­tighetene, som han ønsker å skrive inn i Grunnloven, og de økonomiske og sosiale ret­tighetene, som han ønsker å ute­late. Det er der­for rimelig at fler­tal­let utdyper grunnene til at det ikke finner et slikt skille rimelig.

Det er mis­visende å omtale de økonomiske og sosiale ret­tighetene som «annen gen­erasjons» rettigheter

I den innle­dende del av rap­porten har utval­get gjort rede for utviklin­gen av men­neskerettighet­stenknin­gen etter 2. ver­den­skrig og peker i den sam­men­heng på at det er mis­visende å omtale de økonomiske og sosiale ret­tighetene som «annen gen­erasjons» ret­tigheter. Slike ret­tigheter er med allerede i Ver­denserk­lærin­gen av 1948. De inter­nasjonale men­neskerettighet­skon­ven­sjonene gir heller ikke hold­epunk­ter for å inn­føre noe kval­i­ta­tivt skille mel­lom ulike kat­e­gori­er men­neskerettigheter. De forut­set­ter der­i­mot at ret­tighetene utgjør et hele. Det samme gjør grunnlovene i våre nordiske naboland og i Europa for øvrig, sen­est ned­felt i EUs Char­ter of Fun­da­men­tal Rights. Som Carl I. Hagen er inne på i sin særut­talelse, rep­re­sen­ter­er dette heller ikke noe nytt i norsk grunnlovstradis­jon, jfr. §§ 110, 110a, 110b og 110c.

Når man­datet ber men­neskerettighet­sut­val­get om å «utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med det mål å styrke men­neskerettighetenes still­ing i nasjon­al rett ved å gi SENTRALE (min uth.) men­neskerettigheter grunnlovs rang», anser utval­gets fler­tall det for utelukket at dette kan tolkes slik at det med de sen­trale men­neskerettighetene (man­datet bruk­er også uttrykket «de all­men­ngyldige men­neskerettighet­sprin­sip­pene») skulle sik­tes til de sivile og poli­tiske til forskjell fra de økonomiske og sosiale ret­tighetene. Dette under­strekes ytterligere ved at man­datet uttrykke­lig vis­er til enkelt­forslag som lig­ger til behan­dling i inneværende stort­ingspe­ri­ode og fast­slår at det er nød­vendig «å se de ulike grunnlovs­bestem­melsene om men­neskerettigheter i sam­men­heng med tanke på en oppry­d­ding i og tilpass­ing av Grunnloven til dagens forhold». Videre het­er det: «Det er der­for vik­tig at det blir fore­tatt en prin­sip­iell og sam­let vur­der­ing av men­neskerettighetenes plass i Grunnloven, hvor også forhold­et til men­neskerettslovens for­rangsregel og spørsmålet om ret­tighetene skal kunne påberopes for dom­sto­lene, trekkes inn».

Det er naturligvis rik­tig at de sivile og poli­tiske ret­tighetene tradis­jonelt har hatt form av indi­vidret­tigheter, som set­ter grenser for statens råderett ved å fast­slå hva statens myn­digheter skal avstå fra å gjøre. Slike bestem­melser vil være let­tere å hånd­heve rettslig enn bestem­melser som påleg­ger myn­dighetene å iverk­sette tiltak for å ivare­ta enkeltin­di­viders ret­tigheter. Det innebær­er imi­dler­tid ikke at de er kval­i­ta­tivt ulike, eller at det er grunn til å gi den ene type bestem­melser en for­rang frem­for den annen. Flere av de nye para­grafer et sam­let utvalg stiller seg bak, innehold­er begge typer bestem­melser. Det gjelder ny § 93 om ret­ten til liv og ny § 102 om per­son­vern; i begge følges defin­isjo­nen av indi­videts rett av en tilsvarende plik­tbestem­melse for statens myn­digheter. Det samme er til­felle i dagens § 100, ved­tatt av Stortinget i 2006. At det vil være vesentlig vanske­ligere for en dom­stol å ta still­ing til hvorvidt plik­tbestem­melsene er opp­fylt enn til en pås­tand om brudd på den defin­erte indi­vidret­tighet, er ikke, slik fler­tal­let i men­neskerettighet­sut­val­get ser det, noe tungtveiende argu­ment imot å gi sen­trale men­neskerettslige bestem­melser en slik form i Grunnloven.

«Denne Grundlov skal sikre Demokrati­et, Retsstat­en og Menneske-rettighederne»

Til syvende og sist dreier uenigheten seg, som også Carl I. Hagen påpeker i sin særut­talelse, i min­dre grad om synet på de ulike typer men­neskerettigheter enn om synet på hva Grunnloven skal være godt for. Med den nye § 2, som Stortinget ved­tok 21. mai i år, har Grunnloven for første gang fått  en for­måls­bestem­melse som eksplisitt tar still­ing til dette ved å fast­slå at «Denne Grundlov skal sikre Demokrati­et, Retsstat­en og Men­neskerettighed­erne». Det er en fanebestem­melse som gjør det enda min­dre nærliggende enn før å anlegge det syn­spunkt at Grunnloven utelukkende er å forstå som et rettslig doku­ment, som bare bør inneholde bestem­melser som enkelt kan anven­des av dom­sto­lene. Grunnloven har sam­tidig en sym­bol­sk og poli­tisk funksjon; den skal inn­fri de for­vent­ninger den nye § 2 vekker om å finne de grunn­leggende verdier det norske sam­funn er bygget på, ned­felt i doku­mentet. Da er det, slik fler­tal­let i men­neskerettighet­sut­val­get ser det, lite dekkende å legge en så snev­er forståelse av statens men­neskerettslige for­p­lik­telser til grunn som Carl I. Hagen gjør i sin særuttalelse.

Er det skjel­lig grunn til å fryk­te for at grunnlovs­fest­ing av nye sosiale og økonomiske ret­tigheter vil friste dom­sto­lene til å over­ta den skjønnsutøvelse som hør­er hjemme i folke­val­gte organ­er? Neppe. Ingen av de forslag men­neskerettighet­sut­val­get frem­mer, tildel­er den enkelte materielle ret­tigheter som ikke fra før av er defin­ert i almin­nelig lov­givn­ing eller via men­neskerettsloven i eksis­terende kon­ven­sjons­bestem­melser. Ret­tigheter som ikke hit­til har fris­tet til å bringes inn for dom­sto­lene, vil knapt bli mer fris­tende om bestem­melsene står i Grunnloven. Som Carl I. Hagen påpeker, vil det naturligvis ta lengre tid og være mer krevende poli­tisk å endre en grunnlovs­bestem­melse – det er jo hele vit­sen ved grunnlovs­fest­ing – men i akutte kris­esi­tu­asjon­er vil den begren­sning­sh­jem­me­len utval­gets fler­tall fores­lår i ny § 115 og dero­gasjons­bestem­melsen i ny § 116 dekke behovet for poli­tisk handlefrihet.

TEMA

M

enneske
rettigh
eter

52 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen