«Historien ga oss muligheten til å yte vårt beste for en sak som vi trodde på»

Aung San Suu Kyis Nobel-foredrag i Oslo 16. juni 2012.

Deres Majes­te­ter, Deres Kon­ge­li­ge Høy­he­ter, Eksel­len­ser, ære­de med­lem­mer av den nors­ke Nobel­ko­mi­te­en, kjæ­re venner,

For man­ge år siden, av og til vir­ker det som man­ge liv siden, satt jeg i Oxford og hør­te på radio­pro­gram­met Desert Island Discs sam­men med min lil­le sønn Alex­an­der. Det drei­de seg om et kjent pro­gram (for alt jeg vet, er det fort­satt det i dag) hvor berøm­te men­nes­ker fra uli­ke sam­funns­lag ble invi­tert til å snak­ke om de åtte pla­te­ne, den ene boken ved siden av Bibe­len og Shake­spea­res full­sten­di­ge ver­ker, den ene luk­sus­gjen­stan­den som de vil­le hatt med seg der­som de var stran­det på en øde øy. På slut­ten av pro­gram­met, som vi beg­ge had­de kost oss med, spur­te Alex­an­der meg om jeg trod­de at jeg noen gang kom til å bli invi­tert til Desert Island Discs. «Hvor­for ikke?» svar­te jeg uten å ten­ke over det. Siden han viss­te at det van­lig­vis bare var berømt­he­ter som ble invi­tert til pro­gram­met, spur­te han der­for, med ufor­fals­ket inter­es­se, hva som vil­le være grun­nen til at jeg kun­ne bli invi­tert dit. Jeg tenk­te over spørs­må­let en stund, og svar­te: «Kan­skje for­di jeg had­de vun­net Nobel­pri­sen i lit­te­ra­tur,» og så lo vi beg­ge to. Utsik­ten til noe slikt var hyg­ge­lig nok, men vel­dig lite sannsynlig.

(Jeg hus­ker ikke hvor­for jeg svar­te på den måten, kan­skje for­di jeg nett­opp had­de lest en bok skre­vet av en Nobel­pris­vin­ner eller kan­skje for­di den berøm­te per­sonen som var invi­tert til Desert Island den­ne dagen var en berømt forfatter.)

Aung San Suu Kyi i Oslo råd­hus 16. juni 2012 (foto: Uten­riks­dept., CC: by-nd)


I 1989, da min avdøde mann Michael Aris kom for å besø­ke meg under min førs­te peri­ode i hus­ar­rest, for­tal­te han meg at en venn, John Fin­nis, had­de nomi­nert meg til Nobels freds­pris. Da måt­te jeg også le. Et øye­blikk så Michael for­bau­set ut, så skjøn­te han hvor­for jeg lo. Nobels freds­pris? En hyg­ge­lig tan­ke, men tem­me­lig usann­syn­lig! Så hva var det jeg egent­lig føl­te da jeg fak­tisk ble til­delt Nobels freds­pris? Det­te spørs­må­let har jeg fått man­ge gan­ger og den­ne anled­nin­gen har uten tvil gitt meg en utmer­ket mulig­het til å reflek­te­re over hva Nobel­pri­sen betyr for meg og hva fred betyr for meg.

Som jeg har sagt det om og om igjen i en rek­ke inter­vju­er, hør­te jeg nyhe­ten om at jeg had­de fått Nobels freds­pris på radio­en en kveld. Det kom ikke helt over­ras­ken­de på meg, siden jeg var blitt nevnt som en av favo­rit­te­ne til å vin­ne pri­sen i man­ge radio- og TV-pro­gram­mer uken i for­vei­en. Under arbei­det med det­te fore­dra­get har jeg anstrengt meg hardt for å for­sø­ke å hus­ke hva min umid­del­ba­re reak­sjon var da jeg fikk vite at jeg had­de fått pri­sen. Jeg tror, uten at jeg er helt sik­ker len­ger, at det var noe slikt som: «Å, så de har bestemt seg for å gi den til meg.» Det hele var litt uvir­ke­lig for­di jeg på den tiden på sett og vis føl­te det som om jeg var litt uvir­ke­lig selv.

Mens jeg satt i hus­ar­rest had­de jeg ofte følel­sen av at jeg ikke len­ger var en del av vir­ke­lig­he­tens ver­den. For meg var huset min ver­den, det fan­tes også en ver­den hvor det var and­re som ikke var frie, men som var en del av et feng­sels­fel­les­skap, og så var det de fries ver­den; hver av dis­se var uli­ke pla­ne­ter som fulg­te sin egen bane i et like­gyl­dig uni­vers. Det Nobels freds­pris gjor­de, var at jeg igjen ble truk­ket inn i den ver­de­nen som and­re men­nes­ker lev­de i uten­for mitt iso­ler­te områ­de meg og at min vir­ke­lig­hets­fø­lel­se ble gjen­opp­ret­tet. Det­te skjed­de selv­sagt ikke umid­del­bart, men etter hvert som dage­ne og måne­de­ne gikk og nyhe­ter om reak­sjo­ne­ne på pris­til­de­lin­gen nåd­de fram til meg over radio­en, begyn­te jeg å skjøn­ne hvil­ken betyd­ning Nobel­pri­sen har. Den gjor­de meg vir­ke­lig igjen, den trakk meg inn i et stør­re men­nes­ke­lig fel­les­skap igjen. Og enda vik­ti­ge­re var det at Nobel­pri­sen gjor­de at ver­dens opp­merk­som­het ble ret­tet mot kam­pen for demo­kra­ti og men­neske­ret­tig­he­ter i Bur­ma. Vi kom ikke til å bli glemt.

Å bli glemt. Fransk­men­ne­ne sier at å skil­les er å dø litt. Å bli glemt er å dø litt. Det er å mis­te noen av de bån­de­ne som knyt­ter oss til res­ten av men­nes­ke­he­ten. Da jeg møt­te migrant­ar­bei­de­re og flykt­nin­ger fra Bur­ma i Thai­land nylig, var det man­ge som rop­te ut: «Ikke glem oss!». De men­te «ikke glem våre prø­vel­ser, ikke glem å gjø­re hva dere kan for å hjel­pe oss, ikke glem at også vi til­hø­rer deres ver­den.» Da Nobel­ko­mi­te­en ga meg freds­pri­sen, var det en aner­kjen­nel­se av at også de under­tryk­te og iso­ler­te i Bur­ma er en del av ver­den og at men­nes­ke­he­ten hører sam­men som en enhet. For meg per­son­lig betyr det å mot­ta Nobels freds­pris at min kamp for demo­kra­ti og men­neske­ret­tig­he­ter utvi­der seg og strek­ker seg ut over de nasjo­na­le lande­gren­se­ne. Nobels freds­pris åpnet en dør i hjer­tet mitt.

Den bur­me­sis­ke fore­stil­lin­gen om fred kan for­kla­res som den lyk­ken som opp­står når fak­to­rer som mot­vir­ker det har­mo­nis­ke og det gode for­svin­ner. Ordet nyein-chan betyr bok­sta­ve­lig over­satt den vel­gjø­ren­de kjø­lig­he­ten som opp­står når en brann er sluk­ket. Bran­ner i form av lidel­se og ufred her­jer rundt om i ver­den. I mitt eget land er det fort­satt fiendt­lig­he­ter i nord, i vest pågikk det volds­hand­lin­ger mel­lom uli­ke grup­per som resul­ter­te i mord­bran­ner og drap bare få dager før jeg la ut på den rei­sen som brak­te meg hit i dag. Nyhe­ter om gru­som­he­ter rundt om i ver­den er det ingen man­gel­vare på. Mel­din­ger om hun­gers­nød, syk­dom­mer, for­drev­ne men­nes­ker, arbeids­le­dig­het, fat­tig­dom, urett­fer­dig­het, dis­kri­mi­ne­ring, for­dom­mer, hyk­le­ri; alt det­te er dag­lig­dags kost. Over­alt fin­nes det neg­a­ti­ve kref­ter som tærer på fre­dens fun­da­ment. Over­alt ser vi en tanke­løs slø­sing med mate­ri­el­le og men­nes­ke­li­ge res­sur­ser som er nød­ven­di­ge for å opp­rett­hol­de har­mo­ni og lyk­ke i verden.

Førs­te ver­dens­krig var en for­fer­de­lig slø­sing med ung­dom og poten­sia­le, der klo­dens posi­ti­ve kref­ter bru­talt ble skus­let bort. Lyrik­ken fra den peri­oden har en helt spe­si­ell betyd­ning for meg for­di jeg les­te den på et tids­punkt hvor jeg var like gam­mel som man­ge av dis­se unge men­ne­ne som stod over­for mulig­he­ten for at de vil­le bli borte før de såvidt had­de ruk­ket å blomst­re. En ung ame­ri­ka­ner som kjem­pet sam­men med den frans­ke frem­med­le­gio­nen skrev før han ble drept i kamp i 1916, at han vil­le gå døden i møte: «ved en eller annen omstridt bar­ri­ka­de;» «i en eller annen rasert skrå­ning på en søn­der­skutt høy­de;» «ved mid­natt i en eller annen by som står i flam­mer.» Ung­dom og kjær­lig­het og liv for­svin­ner for all­tid i et menings­løst for­søk på å inn­ta navn­løse og glem­te ste­der. Og hvor­for? Etter snart hund­re år har vi ennå ikke fun­net noe til­freds­stil­len­de svar på det­te spørsmålet.

Er det ikke slik at vi også i dag gjør oss skyl­di­ge i uakt­som­het og ufor­sik­tig­het over­for vår frem­tid og vår men­nes­ke­het, selv om det skjer på en mind­re vol­de­lig måte? Krig er ikke den enes­te are­na­en hvor det er mye prat om fred uten resul­tat. Over­alt der hvor lidel­sen blir igno­rert, sås det kimer til kon­flikt, for lidel­sen bry­ter ned, ska­per bit­ter­het og raseri.

En posi­tiv side ved å leve i iso­la­sjon var at jeg had­de god tid til å ten­ke over menin­gen med ord og begre­per som jeg had­de kjent til og aksep­tert hele mitt liv. Som bud­dhist had­de jeg hørt om dukk­ha, som van­lig­vis over­set­tes med lidel­se, helt siden jeg var et lite barn. Nes­ten hver enes­te dag bruk­te eld­re men­nes­ker, og av og til ikke fullt så gam­le men­nes­ker, rundt meg å hvis­ke “dukk­ha, dukk­ha” når de slet med pla­ger og had­de det vondt eller når de støt­te på små, kje­de­li­ge uhell. Det var imid­ler­tid først i løpet av de åre­ne hvor jeg satt i hus­ar­rest at jeg vir­ke­lig fikk satt meg inn i de seks sto­re dukkha­ene. Dis­se er: å bli unn­fan­get, å bli eld­re, å bli syk, å bli skilt fra sine kjæ­re, å bli tvun­get til å leve tett sam­men med and­re enn sine kjæ­re. Jeg grans­ket hver og en av dis­se seks sto­re lidel­se­ne, ikke mot en reli­giøs bak­grunn, men ut fra vårt van­li­ge dag­li­ge liv. Hvis det er slik at lidel­sen er en uunn­gåe­lig del av vår eksis­tens, bur­de vi for­sø­ke å dem­pe den så mye som mulig på en prak­tisk og jord­nær måte. Jeg grub­let over effek­ti­vi­te­ten ved uli­ke opp­føl­gings­pro­gram­mer knyt­tet til tiden før og etter en fød­sel, omsorg for mor og barn, egne­de mot­taks­struk­tu­rer for eld­re; omfat­ten­de helse­tje­nes­ter; omsorgs­full syke­pleie og hospi­cer. Jeg så spe­si­elt på de to sis­te for­me­ne for lidel­se: å bli skilt fra sine kjæ­re og bli tvun­get til å leve tett sam­men med and­re enn sine kjæ­re. Hva var det Bud­dha kun­ne ha opp­levd i sitt liv som gjor­de at han tok med dis­se to sis­te for­me­ne for sto­re lidel­ser? Jeg tenk­te på feng­sels­inn­sat­te og flykt­nin­ger, migrant­ar­bei­de­re og traf­fick­ingofre, på de man­ge som må bry­te opp fra sine røt­ter og som har blitt revet vekk fra sine hjem, som har blitt skilt fra fami­lie og ven­ner og som har blitt tvun­get til å leve sitt liv blant frem­me­de som ikke all­tid er like imøtekommende.

Vi er så hel­di­ge at vi lever i en tids­al­der hvor sosi­al vel­ferd og huma­ni­tær bistand ses på ikke bare som øns­ke­lig, men som nød­ven­dig. Jeg er så hel­dig at jeg lever i en tids­al­der hvor skjeb­nen til sam­vit­tig­hets­fan­ger, hvor de enn måt­te befin­ne seg i ver­den, er noe som opp­tar folk over­alt, en tids­al­der hvor demo­kra­ti og men­neske­ret­tig­he­ter er almin­ne­lig, om enn ikke uni­ver­selt aksep­tert som en fød­sels­rett for alle. I løpet av de åre­ne hvor jeg satt i hus­ar­rest, hvor ofte hend­te det ikke at jeg hen­tet styr­ke fra mine ynd­lings­av­snitt i inn­led­nin­gen til Ver­dens­er­klæ­rin­gen om menneskerettigheter:

……da til­side­set­tel­sen og for­akt for men­neske­ret­tig­he­te­ne har ført til bar­ba­ris­ke hand­lin­ger som har rys­tet men­nes­ke­he­tens sam­vit­tig­het, og fram­veks­ten av en ver­den hvor men­nes­ke­ne har tale- og tros­fri­het og fri­het fra frykt og nød, er blitt kunn­gjort som fol­ke­nes høy­es­te mål,

……det er nød­ven­dig at men­neske­ret­tig­he­te­ne blir beskyt­tet av loven for at men­nes­ke­ne ikke skal tvin­ges til som sis­te utvei å gjø­re opp­rør mot tyran­ni og undertrykkelse …

Hvis jeg blir spurt om hvor­for jeg kjem­per for men­neske­ret­tig­he­ter i Bur­ma, lig­ger sva­ret i nett­opp dis­se to avsnit­te­ne. Hvis jeg blir spurt om hvor­for jeg kjem­per for demo­kra­ti i Bur­ma er det for­di jeg mener at demo­kra­tis­ke insti­tu­sjo­ner og prak­sis er nød­ven­dig for å iva­re­ta menneskerettighetene.

I løpet av det sis­te året har det vært tegn som tyder på at anstren­gel­se­ne til de som tror på demo­kra­ti og men­neske­ret­tig­he­ter begyn­ner å bære fruk­ter i Bur­ma. Det har skjedd end­rin­ger i posi­tiv ret­ning; det er tatt steg i ret­ning av en demo­kra­ti­se­ring. Når jeg maner til for­sik­tig opti­mis­me, er det ikke for­di jeg ikke har tro på frem­ti­den, men for­di jeg ikke vil opp­munt­re til blind tro. Uten tro på frem­ti­den, uten en over­be­vis­ning om at demo­kra­tis­ke ver­di­er og grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­he­ter ikke bare er nød­ven­dig, men mulig for vårt sam­funn, vil­le vår beve­gel­se ikke ha kun­ne over­levd alle dis­se øde­leg­gen­de åre­ne. Noen av våre kri­ge­re falt på sin post, noen deser­ter­te, men en hard kjer­ne opp­rett­holdt sitt bren­nen­de enga­sje­ment. Av og til når jeg ten­ker over alle dis­se åre­ne som er gått, er jeg for­bløf­fet over at så man­ge har holdt ut under så vans­ke­li­ge for­hold. Det er ikke for­di de tror blindt på vår sak, det base­rer seg på en klar­synt vur­de­ring av uthol­den­he­tens makt og en dyp respekt for vårt folks forhåpninger.

Det er på grunn av de end­rin­ger som har skjedd i mitt land den sis­te tiden at jeg er sam­men med dere her i dag, og dis­se end­rin­ge­ne har skjedd tak­ket være dere og alle and­re til­hen­ge­re av fri­het og rett­fer­dig­het som har bidratt til å ska­pe glo­bal opp­merk­som­het om vår situa­sjon. Før jeg går vide­re til å snak­ke om mitt hjem­land, la meg si noen ord om våre sam­vit­tig­hets­fan­ger. Det fin­nes fort­satt sli­ke fan­ger i Bur­ma. Det er grunn til å fryk­te at for­di de aller mest kjen­te av de inn­sat­te nå er løs­latt, vil alle de and­re — de ukjen­te — bli glemt. Jeg står her i dag for­di jeg en gang var en sam­vit­tig­hets­fan­ge. Når dere ser på meg og lyt­ter til meg, glem ikke det man ofte hører, nem­lig at én sam­vit­tig­hets­fan­ge er én for mye. Det er man­ge fle­re enn én som ennå ikke er satt fri, som ennå ikke har fått til­gang til retts­ap­pa­ra­tet i mitt land. Jeg ber dere om å ikke glem­me dem og gjø­re deres ytters­te for at de skal bli løs­latt raskt og uten betingelser.

Bur­ma er et land med man­ge etnis­ke nasjo­na­li­te­ter og skal man ska­pe tro på lan­dets frem­tid må den være basert på en følel­se av ekte sam­hold. Helt siden vi fikk vår uav­hen­gig­het i 1948, har vi ald­ri kun­net si at det har vært fred over hele lan­det. Vi har ikke vært i stand til å byg­ge den til­li­ten og for­stå­el­sen som er nød­ven­dig for å fjer­ne årsa­ke­ne til kon­flikt. Håpet steg med våpen­hvi­len som var­te fra midt­en av 1990-tal­let og frem til 2010, da den brøt sam­men i løpet av få måne­der. En ube­tenk­som­het kan være nok til å øde­leg­ge en lang­va­rig våpen­hvi­le. I de sis­te par måne­de­ne er det gjort frem­skritt i for­hand­lin­ge­ne mel­lom regje­rin­gen og styr­ker bestå­en­de av uli­ke etnis­ke nasjo­na­li­te­ter. Vi håper at våpen­hvile­av­ta­ler vil føre til poli­tis­ke løs­nin­ger basert på folks for­håp­nin­ger og på en følel­se av samhold.

Både mitt par­ti, Natio­nal League for Democracy, og jeg er kla­re og vil­li­ge til å påta oss en hvil­ken som helst slags rol­le i den nasjo­na­le for­sonings­pro­ses­sen. Reform­til­ta­ke­ne som ble satt i gang av regje­rin­gen til Pre­si­dent U Thein Sein kan kun videre­fø­res der­som det opp­står et intel­li­gent sam­ar­beid mel­lom alle ind­re kref­ter : mili­tæ­ret, våre etnis­ke nasjo­na­li­te­ter, poli­tis­ke par­ti­er, media, orga­ni­sa­sjo­ner i det sivi­le sam­funn, nærings­li­vet og frem­for alt, det bre­de pub­li­kum. Det er bare hvis folks liv blir bed­re at vi kan si at refor­me­ne vir­ker og i den for­bin­del­se har det inter­na­sjo­na­le sam­fun­net en vik­tig rol­le å spil­le. Utvik­ling og huma­ni­tær bistand, bila­te­ra­le avta­ler og inves­te­rin­ger bør sam­ord­nes og kali­bre­res for å sik­re at man frem­mer en balan­sert og bære­kraf­tig sosi­al, poli­tisk og øko­no­misk vekst. Vårt land har et enormt poten­sia­le, som må næres og utvik­les for å ska­pe ikke bare et mer frem­gangs­rikt, men også et mer har­mo­nisk og demo­kra­tisk sam­funn hvor vårt folk kan leve i fred, sik­ker­het og frihet.

Fred i vår ver­den er et ude­le­lig gode. Så len­ge de neg­a­ti­ve kref­te­ne vin­ner over de posi­ti­ve kref­te­ne, uan­sett hvor det måt­te være, er vi alle i fare. Spørs­må­let blir om man noen­sin­ne vil kun­ne fjer­ne alle neg­a­ti­ve kref­ter. Det enk­le sva­ret er: “Nei”. Det lig­ger i den men­nes­ke­li­ge natur at den inne­hol­der både det posi­ti­ve og det neg­a­ti­ve. Men­nes­ket er imid­ler­tid også i stand til å styr­ke det posi­ti­ve og mini­me­re eller nøy­tra­li­se­re det neg­a­ti­ve. Abso­lutt fred i ver­den er et uopp­nåe­lig mål, men det er et mål vi må for­sø­ke å nær­me oss, og vi må hol­de blik­ket fes­tet på det­te målet akku­rat slik en rei­sen­de som krys­ser ørke­nen hol­der blik­ket fes­tet på den ene lede­stjer­nen som vil ber­ge ham. Selv om vi ikke opp­når en per­fekt fred i ver­den, for­di en per­fekt fred ikke hører den­ne ver­den til, vil en fel­les inn­sats for å ska­pe fred sam­le indi­vi­der og nasjo­ner i til­lit og venn­skap og bidra til at vårt men­nes­ke­li­ge fel­les­skap blir tryg­ge­re og vennligere.

Jeg har valgt ordet ‘venn­li­ge­re’ etter nøye over­vei­el­ser, og jeg kan godt si etter nøye over­vei­el­ser i fle­re år. Når det gjel­der mot­gan­gens sød­me, og la meg si at den ikke fin­nes i noe stort monn, er jeg av den opp­fat­ning at den bes­te og mest ver­di­ful­le sød­men jeg har opp­levd er det jeg har lært om venn­lig­het. Hver enes­te venn­lig­het som ble vist meg, det være seg liten eller stor, over­be­vis­te meg om at det ald­ri vil bli for mye venn­lig­het i ver­den. Å være venn­lig er å rea­ge­re med føl­som­het og men­nes­ke­lig var­me på and­res håp og behov. Selv det mins­te anstrøk av venn­lig­het kan let­te et tungt hjer­te. Venn­lig­het kan end­re folks liv. Nor­ge har utvist en eksemp­la­risk venn­lig­het ved å til­by et hjem til jor­dens for­drev­ne, et til­flukts­sted for dem som har fått kut­tet over bån­de­ne til sik­ker­het og fri­het i sitt hjemland.

Det fin­nes flykt­nin­ger over­alt i ver­den. Da jeg nylig besøk­te Mae­la flykt­ninge­leir i Thai­land, møt­te jeg enga­sjer­te men­nes­ker som hver enes­te dag for­søk­te å gjø­re liv­e­ne til de som lev­de et vans­ke­lig liv i flykt­ninge­lei­ren litt let­te­re. De snak­ket om sin bekym­ring for ‘giver­trett­het,’ som også kan over­set­tes som ‘med­fø­lel­ses­t­rett­het.’ ‘Giver­trett­het’ gir seg kla­re utslag i redu­ser­te bevilg­nin­ger. ‘Med­fø­lel­ses­t­rett­het’ gir seg mind­re kla­re utslag ved at folk føler seg mind­re berørt. Det ene føl­ger av det and­re. Har vi råd til å inn­la­te oss på en slik med­fø­lel­ses­t­rett­het? Er kost­na­de­ne ved å dek­ke flykt­nin­ge­nes behov stør­re enn kost­na­de­ne som føl­ger av å snu, om ikke det blin­de, så i hvert fall det like­gyl­di­ge øyet til deres lidel­ser? Jeg vil ret­te en appell til give­re rundt om i ver­den om å dek­ke beho­ve­ne til men­nes­ker som er på leting etter et til­flukts­sted, en leting som ofte må frem­stå som nyttesløs for dem.

I Mae­la had­de jeg nyt­ti­ge dis­ku­sjo­ner med thai­lands­ke tje­nest­menn som had­de ansvar for å admi­ni­stre­re Tak-pro­vin­sen, hvor den­ne og fle­re and­re lei­re lig­ger. De sat­te meg inn i noen av de mer alvor­li­ge pro­ble­me­ne som er knyt­tet til flykt­ninge­lei­re: brudd på skog­bruks­lov­giv­nin­gen, ulov­lig nar­ko­tika­bruk, hjem­me­bren­ning, pro­ble­mer med å kon­trol­le­re mala­ria, tuber­ku­lo­se, den­gue­fe­ber og kole­ra. Admi­ni­stra­sjo­nens bekym­rin­ger er like beret­ti­ge­de som flykt­nin­ge­nes bekym­rin­ger. Verts­lan­de­ne for­tje­ner også å bli tatt hen­syn til og de tren­ger prak­tisk hjelp til å tak­le de vans­ke­lig­he­te­ne som deres opp­ga­ve medfører.

Vårt ende­li­ge mål bør være å ska­pe en ver­den uten for­drev­ne, hjem­løse og men­nes­ker uten håp, en ver­den hvor alle ver­dens­hjør­ner er til­flukts­ste­der hvor inn­byg­ger­ne har fri­het og mulig­het til å leve i fred. Hver tan­ke, hvert ord og hver hand­ling som bidrar til det posi­ti­ve og det gode er et bidrag til fred. Hver og en av oss er i stand til å yte et slikt bidrag. La oss rek­ke hver­and­re hen­de­ne i et for­søk på å ska­pe en fre­de­lig ver­den hvor vi kan sove trygt og våk­ne opp lykkelige.

Nobel­ko­mi­te­en avslut­tet sin erklæ­ring 14. okto­ber 1991 med føl­gen­de ord: «Ved å gi Nobels freds­pris …. til Aung San Suu Kyi, øns­ker den nors­ke Nobel­ko­mi­té å hed­re den­ne kvin­nen for hen­nes utret­te­li­ge inn­sats og vise sin støt­te til de man­ge fol­ke­ne rundt om i ver­den som kjem­per for å opp­nå demo­kra­ti, men­neske­ret­tig­he­ter og etnisk for­soning ved å ta i bruk fre­de­li­ge mid­ler.» Da jeg slut­tet meg til demo­krati­be­ve­gel­sen i Bur­ma falt det meg ald­ri inn at jeg noen­sin­ne skul­le mot­ta en æres­pris. Den pri­sen vi job­bet for var et fritt, trygt og rett­fer­dig sam­funn som skul­le gjø­re det mulig for vårt folk å rea­li­se­re sitt ful­le og hele poten­sia­le. Æren lå i våre anstren­gel­ser. His­to­ri­en ga oss mulig­he­ten til å yte vårt bes­te for en sak som vi trod­de på. Da Nobel­ko­mi­te­en valg­te å hed­re meg på den­ne måten, ble den vei­en jeg had­de valgt av egen fri vil­je en mind­re ensom vei å gå. Det vil jeg tak­ke komi­te­en, det nors­ke folk og folk rundt om i ver­den for. De har gjen­nom sin støt­te styr­ket min tro på en fel­les søken etter fred. Tusen takk.

***
Kil­de: Nobelprize.org: Aung San Suu Kyis Nobelforedrag
Ori­gi­nal Eng­lish ver­sion of Aung San Suu Kyi’s Nobel Lecture

TEMA

B

urma

23 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen