På tampen av Tampa

Så er republikanernes landsmøte over for denne gang og det er på tide med en oppsummering: Hva gikk bra, hva gikk dårlig – og gjorde konvensjonen Mitt Romneys sjanser større i kampen om Det Hvite Hus 6.november?

We are the best in the world. Don‘t for­get about that.

- Clint Eastwood.

Pres­i­dent Oba­ma promised to begin to slow the rise of the oceans and heal the plan­et. MY promise…is to help you and your family.

- Mitt Romney

Jeg dris­tet meg til å komme med noen spå­dom­mer i forkant av Rom­neys tale, og var spent på hvorvidt de ville slå til i natt. Men for å være ærlig var det ikke ekte spå­dom­skun­st. Det ville vært skan­dale om ikke Rom­ney snakket om a) At USA må komme sam­men b) Fam­i­lieverdier og c) Amerikan­sk eksep­sjon­al­isme. Han lev­erte spe­sielt på det siste: Ved å finne omtrent 60 ulike måter å hylle det spe­si­fikt amerikanske. Men kan­skje det mest vel­lykkede var refer­ansen til nylig avdøde Neil Armstrong:

The soles of Neil Armstrong’s boots on the moon made per­ma­nent impres­sions on OUR souls and in our nation­al psy­che. Ann and I watched those steps togeth­er on her par­ents’ sofa. Like all Amer­i­cans we went to bed that night know­ing we lived in the great­est coun­try in the his­to­ry of the world.

God bless Neil Armstrong.

På den måten fikk han snakket om for­dums storhet ved hjelp av en sterk metafor, nem­lig fotavtrykket til Arm­strong. Han fikk også koblet dette til bildet av at han allerede da satt i sofaen med sin kone. Jam­men kom ikke Gud inn i denne viten­skapens tri­umf også. Det er sterkt skrevet.

Men hvor­for er det slik at amerikanske pres­i­den­tkan­di­ater må innom disse temaene? Det er et stort spørsmål, og kan besvares fra en myr­i­ade av faglige vin­kler. Jeg var også med å diskutere på Dagsnytt 18 fredag etter­mid­dag. En kortver­sjon kan være:

a) Det å snakke om et sam­let USA er vik­tig i et land med så mye split­telse i sin his­to­rie. Den amerikanske borg­erkri­gen er til dags dato den krig hvor flest amerikanere ble drept. Slaver­i­et skapte et kul­turelt sår som til enhver tid er til stede. Bare se på anklager fra både demokrater og repub­likanere om at den andre siden spiller “raseko­rtet” til tross for at USA har en svart pres­i­dent. På den annen side: selvføl­gelig snakkes det om å hele kon­flikt. For ingen er heller flink­ere enn amerikan­erne å overkomme disse split­telsene. Det var nøkke­len i Oba­mas for­rige kam­pan­je, hvor for eksem­pel ga den his­toriske tal­en “A more per­fect union” om net­topp dette spørsmålet.

b) Fam­i­lieverdier er ikke uvesentlig. De aller fleste av oss lever i en fam­i­lie, det er den mest grunn­leggende organ­isas­jon­s­mod­ellen i ver­den. Det ville vært rart om vi ikke over­førte verdier og tanker om fam­i­lien til poli­tikken. Repub­likan­erne fra Rea­gan, har vært mestre i å koble kon­ser­v­a­tive verdier når det gjelder hus og hjem, til hvor­dan man skal holde styr på den store fam­i­lien USA også kan frem­stilles som. Den kog­ni­tive lingvis­ten George Lakoff har vist hvor­dan verdier lig­ger i kjer­nen av våre poli­tiske valg, og hvor­for det der­for er vik­tig å kom­mu­nis­ere hvilke verdier man baser­er poli­tikken på. (I mot­set­ning til et enty­dig fokus på egen­in­ter­esse, ti-punk­ts lis­ter, eller klasse­be­vis­s­thet). Dette er det blitt høy bevis­s­thet om både på lib­er­al og kon­ser­v­a­tiv side de siste årene.

c) Amerikan­sk eksep­sjon­al­isme var det MYE av, noe de fleste kom­men­ta­torene har påpekt. Fak­tisk ble selve begrepet brukt to ganger tidligere i landsmøtet — av både keynote speak­er Chris Christie og den cuban­sk-amerikanske sen­a­toren fra Flori­da Mar­co Rubio. Dette har vært en del av amerikan­sk dyp­kul­tur siden puri­taneren John Winthrops visjon om at den lille kolonien i New Eng­land skulle være “A city upon a hill” — et sitat fra Jesus vakre berg­preken.

Det var denne delen av Rom­neys bud­skap som virke­lig kan gi ham fart inn i den siste fasen av val­gkam­p­en. Glem ikke at det var akku­rat den samme amerikanske eksep­sjon­al­is­men som gjorde det mulig for Barack Oba­ma å bli val­gt. Oba­ma koblet seg og sin fam­i­lies his­to­rie intimt med den amerikanske ved å si ting som:

I am the son of a black man from Kenya and a white woman from Kansas. I was raised with the help of a white grand­fa­ther who sur­vived a Depres­sion to serve in Pat­ton’s Army dur­ing World War II and a white grand­moth­er who worked on a bomber assem­bly line at Fort Leav­en­worth while he was over­seas. I’ve gone to some of the best schools in Amer­i­ca and lived in one of the world’s poor­est nations. I am mar­ried to a black Amer­i­can who car­ries with­in her the blood of slaves and slave­own­ers — an inher­i­tance we pass on to our two pre­cious daugh­ters. I have broth­ers, sis­ters, nieces, nephews, uncles and cousins of every race and every hue, scat­tered across three con­ti­nents, and for as long as I live, I will nev­er for­get that in no oth­er coun­try on Earth is my sto­ry even possible.

Dette er fra nevnte “A more per­fect union”. Og det Rom­ney gjorde i går var å anerk­jenne kraften i Oba­mas bud­skap for fire år siden. Han forstod godt at folk ville ha “hope” og “change”. Og så tar han alt­så utgangspunkt i dette sterkeste ved Oba­mas bud­skap, og snur det til sin fordel ved å spørre:

Hope and Change had a pow­er­ful appeal. But tonight I’d ask a sim­ple ques­tion: If you felt that excite­ment when you vot­ed for Barack Oba­ma, shouldn’t you feel that way now that he’s Pres­i­dent Oba­ma? You know there’s some­thing wrong with the kind of job he’s done as pres­i­dent when the best feel­ing you had was the day you vot­ed for him.

Og dette tok han videre, ved å sette det inn i his­torisk kon­tekst og gjøre det til et ekko av Ronald Rea­gans tale på RNC i 1980, ved å stille det enkle spørsmålet: Har du det bedre i dag enn for fire år siden?

That is why every pres­i­dent since the Great Depres­sion who came before the Amer­i­can peo­ple ask­ing for a sec­ond term could look back at the last four years and say with sat­is­fac­tion: “you are bet­ter off today than you were four years ago.”

Except Jim­my Carter. And except this president.

Rea­gan er for repub­likan­erne det JFK er for demokratene. Alle vil skrive seg inn i hans tradis­jon. Og selv om Oba­ma-leiren sikkert kan påstå at amerikanere flest IKKE hadde det bedre etter åtte katas­tro­fale år med George W. Bush bak rat­tet vil spørsmålet likev­el tre­ffe hardt. Dette er også en del av ideen om Ameri­ka — at livet skal bli stadig bedre, stadig rikere. På det punk­tet må man formi­dle at man lev­er­er, slik Rea­gan f.eks gjorde i sin leg­en­dariske “Morn­ing again in Amer­i­ca”-reklame. Oba­ma-leiren vil hevde at Rom­ney og Ryan står for net­topp den type økonomiske poli­tikk som har ført lan­det ut i uføre, sendt job­ber til lavkost­land og beløn­net grådighet. Men som Rom­ney sa i går: “We Amer­i­cans have always felt a spe­cial kin­ship with the future.” Poli­tikk han­dler om øye­b­likket og mor­genda­gen. En hov­e­dopp­gave for Oba­ma blir alt­så naturlig nok å skape opti­misme, også for de neste fire årene.

Rom­ney vil kjøre på de samme temaene fre­mover. Denne vel­pro­duserte kam­pan­je­filmen opp­sum­mer­er det godt: Fam­i­lie, karak­ter, gud, USA, og først og fremst bak­grun­nen som for­ret­nings­mann, for­di: It’s still the econ­o­my stupid.

Det var flere andre inter­es­sante ting som skjed­de på landsmøtet. Men hvis jeg skal opp­sum­mere synes jeg hov­ed­talerne var dårlig kooridin­ert og at det var fore­tatt en del rare strate­giske valg. Forklaring:

Den beste, etter Rom­ney, var kona hans Ann. Hun gjorde det smarte grepet å si at hun ikke skulle snakke om poli­tikk men om kjærlighet — og så lev­erte hun en lang tale om hvor tøft det var å være kvinne i en amerikan­sk øko­mo­mi som ikke blir bedre. Poenget med tal­en var å myke opp man­nens image. Men det tal­en først og fremst gjorde var å rekke ut en hånd til de kvin­nelige vel­gerne ved å tale deres sak — eller i alle fall deres språk. Hun beg­y­nte slik:

I want to talk to you tonight not about pol­i­tics and not about party.

And while there are many impor­tant issues we’ll hear dis­cussed in this con­ven­tion and through­out this cam­paign, tonight I want to talk to you from my heart about our hearts.(…)

Tonight I want to talk to you about love.

Så snakket hun om alle de små og store tin­gene som var blitt vanske­ligere for en amerikan­sk fam­i­lie. Reg­nin­gene, skolepen­gene, prisen på bensin: alle disse konkrete tin­gene som folk kan kjenne seg igjen i. Og så opphevet hun kvin­nens rolle spe­sielt i dette:

Some­times I think that late at night, if we were all silent for just a few moments and lis­tened care­ful­ly, we could hear a great col­lec­tive sigh from the moms and dads across Amer­i­ca who made it through anoth­er day, and know that they’ll make it through anoth­er one tomor­row. But in that end of the day moment, they just aren’t sure how.

And if you lis­ten care­ful­ly, you’ll hear the women sigh­ing a lit­tle bit more than the men. It’s how it is, isn’t it?

It’s the moms who always have to work a lit­tle hard­er, to make every­thing right.

It’s the moms of this nation — sin­gle, mar­ried, wid­owed — who real­ly hold this coun­try togeth­er. We’re the moth­ers, we’re the wives, we’re the grand­moth­ers, we’re the big sis­ters, we’re the lit­tle sis­ters, we’re the daughters.

You know it’s true, don’t you?

You’re the ones who always have to do a lit­tle more.

Det var en god tale — og frem­førin­gen var også naturlig. Hun ropte og smilte. Det er spe­sielt å se en kvinne på 63, som kan bli førstedame, som har levd seg igjen­nom brys­tkreft og lever med MS — har fem barn og en haug med barnebarn — komme inn på sce­nen og beg­ynne med å neie. Men det gjorde hun alt­så. Og det er heller ikke til­feldig. Det han­dler om hvor­dan hun vil frem­stå som man­nens støtte­spiller, og er en helt annen tilnærm­ing enn for eksem­pel Michele Oba­ma har.

Det som forun­dret, og som flere kom­men­ta­tor­er i USA har påpekt, er hvor­dan kveldens neste taler ful­gte opp. Guvernøren i New Jer­sey Chris Christie holdt “The Keynote Speech” — som navnet sier skal sette en slags tone for møtet. Det er en stor sjanse for en enkelt­poli­tik­er å skinne. Det var ved å holde denne tal­en Oba­ma ble kjent i 2004.

Det var store for­vent­ninger til Christie, som reklamer­er med den kjente retoriske teknikker å være anti-retorik­er. Det vil si en type som lik­er å “si det som det er”. Tak­tikken min­ner litt om navnet på bussen og fly­et John McCain bruk­te i hen­holdsvis primær­val­get 2000 og pres­i­dent­val­get 2008: “The Straight Talk Express.” Det samme trik­set blir brukt hver gang noen sier: “Det der er bare retorikk.” Men som vi vet. man kan ikke melde seg ut av retorikken og inn i sannheten. Man bruk­er retorikk for å formi­dle sin side av sak­en. Og retoriske knep for å få de andre til å frem­stå som de snakker tull. (Uten sam­men­lign­ing forøvrig ble anti-retorikk som teknikk brukt par excel­lence av Pla­ton når han skrev dialo­gen Gor­gias med Sokrates i hovedrollen.)

Men la oss se på den mest inter­es­sante delen av tal­en. Det kom i beg­yn­nelsen, der han koblet den sterke his­to­rien om sin ital­ienske mor, til hans egen instill­ing for led­er­skap: Å søke respekt ved å si sannheten.

The great­est les­son Mom ever taught me, though, was this one: she told me there would be times in your life when you have to choose between being loved and being respected.

She said to always pick being respect­ed, that love with­out respect was always fleet­ing — but that respect could grow into real, last­ing love.

Now, of course, she was talk­ing about women.

But I have learned over time that it applies just as much to lead­er­ship.   In fact, I think that advice applies to Amer­i­ca today more than ever.

I believe we have become par­a­lyzed by our desire to be loved. (…) Tonight, we choose respect over love.

Dette er bra. Men det er litt rart å si det når Ann Rom­ney net­topp har holdt en hel tale som kretser rundt begrepet kjærlighet. Da tar du lik­som ikke sce­nen med å hevde:  “Vel, kjærlighet er fint, men i kveld vel­ger vi respekt.” Når det i til­legg er en stor­vokst kar med ital­ienske aner og bru­tal stil, som kom­mer fra den samme stat­en som Tony Sopra­no, blir det lett å lage vitser. (Han har forøvrig blitt sam­men­lignet med Sopra­no tidligere)

Så selv om måten Christie koblet bar­nelær­dom til poli­tisk filosofi var ele­gant, og tal­en som hel­het hadde mange gode grep og for­mu­leringer, var den ikke vel­lykket. Prob­lemet opp­står med tal­ens fun­skjon — eller “pur­pose” for å si det med den store amerikan­sk retorik­eren Ken­neth Burke. Hva ville han oppnå?

Det vir­ket som Christie tenk­te mer på å skinne selv enn på å styrke Rom­ney, og der­for endre han opp med å holde en tale få vil huske som noe annet enn et forsøk på å styrke Christies egne sjanser i 2016. Han bruk­te over 16 min­ut­ter før han i det hele tatt nevnte Mitt Rom­ney — og når han kom til Rom­ney nevnte han kun navnet hans syv ganger — i en tale som varte i 25 minutter.

Når det i til­legg er så dårlig koordinert med Ann Rom­neys tale rett før vit­ner det om dårlig samar­beid — noe som er pus­sig med tanke på at disse landsmøtene er stramt regis­serte. De er langt unna slik vi kjen­ner landsmøter i norske parti­er der folk kom­mer fra alle fylk­er og slåss om å få sine sak­er på agan­daen. Det han­dler om å frem­stille kan­di­dat­en best mulig — og det gjorde ikke Chris Christie. Prøv bare å sam­men­ligne den med tal­en Rudi Giu­liani holdt for John McCain for fire år siden, så ser man forskjellen. Sannsyn­ligvis svekket Christie både sine egne og Rom­neys sjanser.

Tal­en til VP-kan­di­dat Paul Ryan hadde sterke øye­b­likk. Men det er rart at en mann som skal holde sin vik­tig­ste tale — for første gang til hele nasjo­nen — ikke unngår pinelige fak­tafeil som blir skutt ned i løpet av samme kveld. Han anklaget for eksem­pel Oba­ma for ned­leggelsen av en fab­rikk som var blitt stengt mens Bush ennå var pres­i­dent. Clint East­woods opp­tre­den var sel­som, og det er blitt behørig kom­mentert. Bud­skapet hans var på en annen plan­et enn repub­likan­erne forøvrig. Men, Clint har Heart­land-kred­i­bilitet. Det trekker nok mer i pos­i­tiv enn neg­a­tiv retning.

Ellers vis­er denne tøffe ord­skyen at temaene de  fleste er opp­tatt av på møtet er job­ber, økonomien og Oba­ma.  Og landsmøtet har vært vel­lykket i den for­stand at jour­nal­is­ter og kom­men­ta­tor­er har tatt Mitt Rom­neys spørsmål videre inn i hel­gen: “Har du det bedre enn for fire år siden?” Dette fikk både David Axel­rod og David Plouffe (sen­trale Oba­ma-råd­gi­vere) prob­le­mer med å svare på.

Så det er spen­ning knyt­tet til hvor­dan Demokratene skal løse dette når de starter sitt landsmøte på tirs­dag. Rom­ney tar stadig innpå Oba­ma på meningsmålin­gen. Dette blir en nervepir­rende høst.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen