På tampen av Tampa

Så er republikanernes landsmøte over for denne gang og det er på tide med en oppsummering: Hva gikk bra, hva gikk dårlig – og gjorde konvensjonen Mitt Romneys sjanser større i kampen om Det Hvite Hus 6.november?

We are the best in the world. Don‘t for­get about that.

- Clint Eastwood.

Pre­si­dent Obama pro­mi­sed to begin to slow the rise of the oceans and heal the pla­net. MY promise…is to help you and your family.

- Mitt Romney

Jeg dris­tet meg til å komme med noen spå­dom­mer i for­kant av Rom­neys tale, og var spent på hvor­vidt de ville slå til i natt. Men for å være ærlig var det ikke ekte spå­doms­kunst. Det ville vært skan­dale om ikke Rom­ney snak­ket om a) At USA må komme sam­men b) Fami­lie­ver­dier og c) Ame­ri­kansk eksep­sjo­na­lisme. Han leverte spe­si­elt på det siste: Ved å finne omtrent 60 ulike måter å hylle det spe­si­fikt ame­ri­kanske. Men kan­skje det mest vel­lyk­kede var refe­ran­sen til nylig avdøde Neil Armstrong:

The soles of Neil Armstrong’s boots on the moon made per­ma­nent impres­sions on OUR souls and in our natio­nal psyche. Ann and I watched those steps toget­her on her parents’ sofa. Like all Ame­ri­cans we went to bed that night knowing we lived in the grea­test coun­try in the his­tory of the world.

God bless Neil Armstrong.

På den måten fikk han snak­ket om for­dums stor­het ved hjelp av en sterk meta­for, nem­lig fot­av­tryk­ket til Arm­s­trong. Han fikk også kob­let dette til bil­det av at han alle­rede da satt i sofaen med sin kone. Jam­men kom ikke Gud inn i denne viten­ska­pens tri­umf også. Det er sterkt skrevet.

Men hvor­for er det slik at ame­ri­kanske pre­si­dent­kan­dia­ter må innom disse tema­ene? Det er et stort spørs­mål, og kan besva­res fra en myriade av fag­lige vink­ler. Jeg var også med å dis­ku­tere på Dags­nytt 18 fre­dag etter­mid­dag. En kort­ver­sjon kan være:

a) Det å snakke om et sam­let USA er vik­tig i et land med så mye split­telse i sin his­to­rie. Den ame­ri­kanske bor­ger­kri­gen er til dags dato den krig hvor flest ame­ri­ka­nere ble drept. Sla­ve­riet skapte et kul­tu­relt sår som til enhver tid er til stede. Bare se på ankla­ger fra både demo­kra­ter og repub­li­ka­nere om at den andre siden spil­ler “rase­kor­tet” til tross for at USA har en svart pre­si­dent. På den annen side: selv­føl­ge­lig snak­kes det om å hele kon­flikt. For ingen er hel­ler flin­kere enn ame­ri­ka­nerne å over­komme disse split­tel­sene. Det var nøk­ke­len i Oba­mas for­rige kam­panje, hvor for eksem­pel ga den his­to­riske talen “A more perfect union” om nett­opp dette spørsmålet.

b) Fami­lie­ver­dier er ikke uve­sent­lig. De aller fleste av oss lever i en fami­lie, det er den mest grunn­leg­gende orga­ni­sa­sjons­mo­del­len i ver­den. Det ville vært rart om vi ikke over­førte ver­dier og tan­ker om fami­lien til poli­tik­ken. Repub­li­ka­nerne fra Rea­gan, har vært mestre i å koble kon­ser­va­tive ver­dier når det gjel­der hus og hjem, til hvor­dan man skal holde styr på den store fami­lien USA også kan frem­stil­les som. Den kog­ni­tive ling­vis­ten George Lakoff har vist hvor­dan ver­dier lig­ger i kjer­nen av våre poli­tiske valg, og hvor­for det der­for er vik­tig å kom­mu­ni­sere hvilke ver­dier man base­rer poli­tik­ken på. (I mot­set­ning til et enty­dig fokus på egen­in­ter­esse, ti-punkts lis­ter, eller klasse­be­visst­het). Dette er det blitt høy bevisst­het om både på libe­ral og kon­ser­va­tiv side de siste årene.

c) Ame­ri­kansk eksep­sjo­na­lisme var det MYE av, noe de fleste kom­men­ta­to­rene har påpekt. Fak­tisk ble selve begre­pet brukt to gan­ger tid­li­gere i lands­mø­tet — av både key­note speaker Chris Chris­tie og den cubansk-amerikanske sena­to­ren fra Flo­rida Marco Rubio. Dette har vært en del av ame­ri­kansk dyp­kul­tur siden puri­ta­ne­ren John Win­throps visjon om at den lille kolo­nien i New Eng­land skulle være “A city upon a hill” — et sitat fra Jesus vakre berg­pre­ken.

Det var denne delen av Rom­neys bud­skap som vir­ke­lig kan gi ham fart inn i den siste fasen av valg­kam­pen. Glem ikke at det var akku­rat den samme ame­ri­kanske eksep­sjo­na­lis­men som gjorde det mulig for Barack Obama å bli valgt. Obama kob­let seg og sin fami­lies his­to­rie intimt med den ame­ri­kanske ved å si ting som:

I am the son of a black man from Kenya and a white woman from Kan­sas. I was raised with the help of a white grand­fat­her who sur­vi­ved a Depres­sion to serve in Patton’s Army during World War II and a white grand­mot­her who wor­ked on a bom­ber assem­bly line at Fort Lea­ven­worth while he was over­seas. I’ve gone to some of the best schools in Ame­rica and lived in one of the world’s poorest nations. I am mar­ried to a black Ame­ri­can who car­ries wit­hin her the blood of sla­ves and slave­ow­ners — an inhe­ri­tance we pass on to our two precious daugh­ters. I have brot­hers, sis­ters, nie­ces, nep­hews, unc­les and cou­sins of every race and every hue, scatte­red across three con­ti­nents, and for as long as I live, I will never for­get that in no other coun­try on Earth is my story even possible.

Dette er fra nevnte “A more perfect union”. Og det Rom­ney gjorde i går var å aner­kjenne kraf­ten i Oba­mas bud­skap for fire år siden. Han for­stod godt at folk ville ha “hope” og “change”. Og så tar han altså utgangs­punkt i dette ster­keste ved Oba­mas bud­skap, og snur det til sin for­del ved å spørre:

Hope and Change had a power­ful appeal. But tonight I’d ask a simple ques­tion: If you felt that excite­ment when you voted for Barack Obama, shouldn’t you feel that way now that he’s Pre­si­dent Obama? You know there’s somet­hing wrong with the kind of job he’s done as pre­si­dent when the best feeling you had was the day you voted for him.

Og dette tok han videre, ved å sette det inn i his­to­risk kon­tekst og gjøre det til et ekko av Ronald Rea­gans tale på RNC i 1980, ved å stille det enkle spørs­må­let: Har du det bedre i dag enn for fire år siden?

That is why every pre­si­dent since the Great Depres­sion who came before the Ame­ri­can people asking for a second term could look back at the last four years and say with satis­faction: “you are bet­ter off today than you were four years ago.”

Except Jimmy Car­ter. And except this president.

Rea­gan er for repub­li­ka­nerne det JFK er for demo­kra­tene. Alle vil skrive seg inn i hans tra­di­sjon. Og selv om Obama-leiren sik­kert kan påstå at ame­ri­ka­nere flest IKKE hadde det bedre etter åtte kata­stro­fale år med George W. Bush bak rat­tet vil spørs­må­let like­vel treffe hardt. Dette er også en del av ideen om Ame­rika — at livet skal bli sta­dig bedre, sta­dig rikere. På det punk­tet må man for­midle at man leve­rer, slik Rea­gan f.eks gjorde i sin legen­da­riske “Mor­ning again in Ame­rica”–reklame. Obama-leiren vil hevde at Rom­ney og Ryan står for nett­opp den type øko­no­miske poli­tikk som har ført lan­det ut i uføre, sendt job­ber til lav­kost­land og beløn­net grå­dig­het. Men som Rom­ney sa i går: “We Ame­ri­cans have always felt a spec­ial kinship with the future.” Poli­tikk hand­ler om øye­blik­ket og mor­gen­da­gen. En hoved­opp­gave for Obama blir altså natur­lig nok å skape opti­misme, også for de neste fire årene.

Rom­ney vil kjøre på de samme tema­ene frem­over. Denne vel­pro­du­serte kam­panje­fil­men opp­sum­me­rer det godt: Fami­lie, karak­ter, gud, USA, og først og fremst bak­grun­nen som for­ret­nings­mann, fordi: It’s still the eco­nomy stupid.

Det var flere andre inter­es­sante ting som skjedde på lands­mø­tet. Men hvis jeg skal opp­sum­mere synes jeg hoved­ta­lerne var dår­lig koori­di­nert og at det var fore­tatt en del rare stra­te­giske valg. Forklaring:

Den beste, etter Rom­ney, var kona hans Ann. Hun gjorde det smarte gre­pet å si at hun ikke skulle snakke om poli­tikk men om kjær­lig­het — og så leverte hun en lang tale om hvor tøft det var å være kvinne i en ame­ri­kansk øko­momi som ikke blir bedre. Poen­get med talen var å myke opp man­nens image. Men det talen først og fremst gjorde var å rekke ut en hånd til de kvin­ne­lige vel­gerne ved å tale deres sak — eller i alle fall deres språk. Hun begynte slik:

I want to talk to you tonight not about poli­tics and not about party.

And while there are many impor­tant issues we’ll hear discus­sed in this con­ven­tion and throug­hout this cam­paign, tonight I want to talk to you from my heart about our hearts.(…)

Tonight I want to talk to you about love.

Så snak­ket hun om alle de små og store tin­gene som var blitt vans­ke­li­gere for en ame­ri­kansk fami­lie. Reg­nin­gene, skole­pen­gene, pri­sen på ben­sin: alle disse kon­krete tin­gene som folk kan kjenne seg igjen i. Og så opp­he­vet hun kvin­nens rolle spe­si­elt i dette:

Some­ti­mes I think that late at night, if we were all silent for just a few moments and lis­te­ned care­fully, we could hear a great col­lective sigh from the moms and dads across Ame­rica who made it through anot­her day, and know that they’ll make it through anot­her one tomor­row. But in that end of the day moment, they just aren’t sure how.

And if you lis­ten care­fully, you’ll hear the women sig­hing a little bit more than the men. It’s how it is, isn’t it?

It’s the moms who always have to work a little har­der, to make eve­rything right.

It’s the moms of this nation — single, mar­ried, widowed — who really hold this coun­try toget­her. We’re the mot­hers, we’re the wives, we’re the grand­mot­hers, we’re the big sis­ters, we’re the little sis­ters, we’re the daughters.

You know it’s true, don’t you?

You’re the ones who always have to do a little more.

Det var en god tale — og frem­fø­rin­gen var også natur­lig. Hun ropte og smilte. Det er spe­si­elt å se en kvinne på 63, som kan bli første­dame, som har levd seg igjen­nom bryst­kreft og lever med MS — har fem barn og en haug med barne­barn — komme inn på sce­nen og begynne med å neie. Men det gjorde hun altså. Og det er hel­ler ikke til­fel­dig. Det hand­ler om hvor­dan hun vil frem­stå som man­nens støtte­spil­ler, og er en helt annen til­nær­ming enn for eksem­pel Michele Obama har.

Det som for­und­ret, og som flere kom­men­ta­to­rer i USA har påpekt, er hvor­dan kvel­dens neste taler fulgte opp. Guver­nø­ren i New Jer­sey Chris Chris­tie holdt “The Key­note Speech” — som nav­net sier skal sette en slags tone for møtet. Det er en stor sjanse for en enkelt­po­li­ti­ker å skinne. Det var ved å holde denne talen Obama ble kjent i 2004.

Det var store for­vent­nin­ger til Chris­tie, som rekla­me­rer med den kjente reto­riske tek­nik­ker å være anti-retoriker. Det vil si en type som liker å “si det som det er”. Tak­tik­ken min­ner litt om nav­net på bus­sen og flyet John McCain brukte i hen­holds­vis pri­mær­val­get 2000 og pre­si­dent­val­get 2008: “The Straight Talk Express.” Det samme trik­set blir brukt hver gang noen sier: “Det der er bare reto­rikk.” Men som vi vet. man kan ikke melde seg ut av reto­rik­ken og inn i sann­he­ten. Man bru­ker reto­rikk for å for­midle sin side av saken. Og reto­riske knep for å få de andre til å frem­stå som de snak­ker tull. (Uten sam­men­lig­ning for­øv­rig ble anti-retorikk som tek­nikk brukt par excel­lence av Pla­ton når han skrev dia­lo­gen Gor­gias med Sokra­tes i hovedrollen.)

Men la oss se på den mest inter­es­sante delen av talen. Det kom i begyn­nel­sen, der han kob­let den sterke his­to­rien om sin ita­li­enske mor, til hans egen instil­ling for leder­skap: Å søke respekt ved å si sannheten.

The grea­test les­son Mom ever taught me, though, was this one: she told me there would be times in your life when you have to choose between being loved and being respected.

She said to always pick being respec­ted, that love wit­hout respect was always fle­eting — but that respect could grow into real, las­ting love.

Now, of course, she was tal­king about women.

But I have learned over time that it applies just as much to lea­dership.   In fact, I think that advice applies to Ame­rica today more than ever.

I believe we have become para­ly­zed by our desire to be loved. (…) Tonight, we choose respect over love.

Dette er bra. Men det er litt rart å si det når Ann Rom­ney nett­opp har holdt en hel tale som kret­ser rundt begre­pet kjær­lig­het. Da tar du lik­som ikke sce­nen med å hevde:  “Vel, kjær­lig­het er fint, men i kveld vel­ger vi respekt.” Når det i til­legg er en stor­vokst kar med ita­li­enske aner og bru­tal stil, som kom­mer fra den samme sta­ten som Tony Soprano, blir det lett å lage vit­ser. (Han har for­øv­rig blitt sam­men­lig­net med Soprano tidligere)

Så selv om måten Chris­tie kob­let barne­lær­dom til poli­tisk filo­sofi var ele­gant, og talen som hel­het hadde mange gode grep og for­mu­le­rin­ger, var den ikke vel­lyk­ket. Pro­ble­met opp­står med talens funskjon — eller “pur­pose” for å si det med den store ame­ri­kansk reto­ri­ke­ren Ken­neth Burke. Hva ville han oppnå?

Det vir­ket som Chris­tie tenkte mer på å skinne selv enn på å styrke Rom­ney, og der­for endre han opp med å holde en tale få vil huske som noe annet enn et for­søk på å styrke Chris­ties egne sjan­ser i 2016. Han brukte over 16 minut­ter før han i det hele tatt nevnte Mitt Rom­ney — og når han kom til Rom­ney nevnte han kun nav­net hans syv gan­ger — i en tale som varte i 25 minutter.

Når det i til­legg er så dår­lig koor­di­nert med Ann Rom­neys tale rett før vit­ner det om dår­lig sam­ar­beid — noe som er pus­sig med tanke på at disse lands­mø­tene er stramt regis­serte. De er langt unna slik vi kjen­ner lands­mø­ter i norske par­tier der folk kom­mer fra alle fyl­ker og slåss om å få sine saker på agan­daen. Det hand­ler om å frem­stille kan­di­da­ten best mulig — og det gjorde ikke Chris Chris­tie. Prøv bare å sam­men­ligne den med talen Rudi Giuli­ani holdt for John McCain for fire år siden, så ser man for­skjel­len. Sann­syn­lig­vis svek­ket Chris­tie både sine egne og Rom­neys sjanser.

Talen til VP-kandidat Paul Ryan hadde sterke øye­blikk. Men det er rart at en mann som skal holde sin vik­tigste tale — for første gang til hele nasjo­nen — ikke unn­går pinelige fakta­feil som blir skutt ned i løpet av samme kveld. Han ankla­get for eksem­pel Obama for ned­leg­gel­sen av en fab­rikk som var blitt stengt mens Bush ennå var pre­si­dent. Clint Eastwoods opp­tre­den var sel­som, og det er blitt behø­rig kom­men­tert. Bud­ska­pet hans var på en annen pla­net enn repub­li­ka­nerne for­øv­rig. Men, Clint har Heartland-kredibilitet. Det trek­ker nok mer i posi­tiv enn nega­tiv retning.

Ellers viser denne tøffe ord­skyen at tema­ene de  fleste er opp­tatt av på møtet er job­ber, øko­no­mien og Obama.  Og lands­mø­tet har vært vel­lyk­ket i den for­stand at jour­na­lis­ter og kom­men­ta­to­rer har tatt Mitt Rom­neys spørs­mål videre inn i hel­gen: “Har du det bedre enn for fire år siden?” Dette fikk både David Axel­rod og David Plouffe (sen­trale Obama-rådgivere) pro­ble­mer med å svare på.

Så det er spen­ning knyt­tet til hvor­dan Demo­kra­tene skal løse dette når de star­ter sitt lands­møte på tirs­dag. Rom­ney tar sta­dig innpå Obama på menings­må­lin­gen. Dette blir en nerve­pir­rende høst.

0 KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
 
til toppen