Bloggtrusler – en ytringsfrihetssak?

Straffeloven av 1902 er ikke det rette grunnlaget for å behandle trusler fremsatt i en blogg.

Høy­este­retts «fri­fin­nel­se» av den kjen­te anti­fe­mi­nist-blog­ge­ren Eivind Ber­ge skap­te beret­ti­get opp­sikt. Når jeg skri­ver «fri­fin­nel­se» i herme­tegn, så har det sin bak­grunn i Høy­este­retts begrun­nel­se, som jeg kom­mer til­bake til. Ber­ge had­de på sin pri­va­te blogg blant annet nær­mest opp­ford­ret til drap på politi­tje­neste­menn. Selv blant man­ge men­nesker med en svært libe­ral hold­ning til ytrings­fri­het vil det vir­ke under­lig om ikke mer eller mindre direk­te opp­ford­rin­ger til alvor­li­ge kri­mi­nel­le hand­lin­ger skal kun­ne straffes. På den annen side er det de som mener at et øns­ke om å straf­fe Ber­ge har sam­men­heng med at han er nett­opp anti­fe­mi­nist og blir opp­fat­tet som høyre­eks­trem. Men spørs­må­let er om det­te strengt tatt er en prin­si­pi­elt vik­tig ytrings­fri­hets­sak?

Utgangs­punkt for fengs­lings­be­gjæ­rin­gen er straffe­lo­vens §140, som anvi­ser straff blant annet for den som «offent­lig opford­rer eller til­skyn­der til Iværkset­tel­sen af en straf­bar Hand­ling eller for­her­li­ger en saa­dan». Spørs­må­let i den­ne saken er hva som er «offent­lig». Om det­te sier nem­lig straffe­lo­vens §7:

En Hand­ling anse­es for­øvet offent­lig, naar den er for­øvet ved Udgi­vel­se af trykt Skrift eller i Over­vær af et stør­re Antal Per­soner eller under saa­dan­ne Omstæn­dig­he­der, at den let kun­de iagt­ta­ges fra et offent­ligt Sted og er iagt­ta­get af nogen der eller i Nær­he­den væren­de.

Den gjel­den­de straffe­lo­ven er fra 1902. Lov­gi­ver­ne fra den gang får være unn­skyldt for at de ikke tenk­te på inter­nett og blog­ging som for­mid­lings­for­mer. «Trykt skrift» var i prak­sis det enes­te kjen­te masse­me­di­um. Og hva er så «trykt skrift»? Jo, iføl­ge lovens §10: «Under trykt Skrift hen­reg­nes Skrift, Afbild­ning eller lig­nen­de, der mang­fol­dig­gjø­res ved Tryk­ken eller paa anden kemisk eller meka­nisk Maa­de. Under Udgi­vel­se for­staa­es ogsaa Opslag, Udlæg­gel­se og lig­nen­de paa offent­ligt Sted.»

For­mu­le­rin­ge­ne på Ber­ges blogg er «klart straff­ver­di­ge»

Men hvor­dan skal vi for­hol­de oss til det­te i dag? Det er fak­tisk ved­tatt en ny straffe­lov. Bestem­mel­se­ne om hva som er «offent­lig» eller ikke hører hjem­me i det som gjer­ne kal­les straffe­lo­vens almin­ne­li­ge del, det vil si de gene­rel­le bestem­mel­se­ne om vil­kå­re­ne for straff, uli­ke typer av straff, med­virk­ning osv. Vil­kå­re­ne for til­reg­ne­lig­het hører i paren­tes bemer­ket hjem­me her. Det­te i mot­set­ning til straffe­lo­vens spe­si­el­le del, som omhand­ler de uli­ke typer lov­brudd. Straffe­lo­vens §140 om trus­ler hører alt­så hjem­me i den spe­si­el­le delen, mens defi­ni­sjo­nen av hva som reg­nes som «offent­lig» hører hjem­me i den almin­ne­li­ge del av straffe­lo­ven.

Den nye straffe­lo­ven er ved­tatt i to omgan­ger: Den almin­ne­li­ge del ble ved­tatt i 2005, den spe­si­el­le delen i 2010. I den nye lovens almin­ne­li­ge del er «offent­lig» (natur­lig nok) defi­nert noe anner­le­des enn i den gjel­den­de. I §2–2, annet ledd heter det:

En hand­ling er offent­lig når den er fore­tatt i nær­vær av et stør­re antall per­soner, eller når den lett kun­ne iakt­tas og er iakt­tatt fra et offent­lig sted. Består hand­lin­gen i fram­set­tel­se av et bud­skap, er den også offent­lig når bud­ska­pet er fram­satt på en måte som gjør det egnet til å nå et stør­re antall per­soner.

Her er det alt­så ingen avgrens­nin­ger eller hen­vis­nin­ger til «trykt skrift». Så, hva er pro­ble­met? Jo, pro­ble­met er at den nye loven ikke er trådt i kraft. Over tre år etter at de sis­te ved­tak ble gjort, og syv år etter at lovens almin­ne­li­ge del ble ved­tatt. Hvor­for? For­di Poli­ti­ets ikt-sys­tem ikke er i stand til å hånd­te­re over­gan­gen og den nye loven. Et mala­pro­pos til den sis­te tidens dis­ku­sjon om poli­ti­ets man­gel­ful­le ikt-sys­te­mer.

Det går en gren­se ved det som er direk­te og kon­kre­te opp­ford­rin­ger til ulov­li­ge hand­lin­ger

Det er fort­satt uklart når loven kan imple­men­te­res. Så hva gjør dom­sto­le­ne i mel­lom­ti­den? Jo, de døm­mer etter den gjel­den­de loven – fra 1902. Og siden det er sva­ke tra­di­sjo­ner for utvi­den­de tolk­ning av straffe­lo­ven – hvil­ket det er gode grun­ner til – så blir det natur­lig nok en kre­ven­de øvel­se å skul­le leg­ge for­kla­rin­gen på hva som er «offent­lig» sett med 1902-øyne inn i en digi­tal vir­ke­lig­het 110 år sene­re. Gula­ting lag­manns­rett men­te at en blogg ikke er «en slik mang­fol­dig­gjø­ring som loven for­ut­set­ter». Fler­tal­let i Høy­este­retts anke­ut­valg (utval­get del­te seg 2–1) føl­ger den­ne lin­jen (last ned hele teks­ten i kjen­nel­sen, pdf). Selv om både fler­tal­let og mindre­tal­let mener de aktu­el­le for­mu­le­rin­ge­ne på Ber­ges blogg er «klart straff­ver­di­ge», har alt­så fler­tal­let valgt en mer restrik­tiv hold­ning til hva som kan tol­kes inn i den gjel­den­de straffe­lo­vens bestem­mel­se. «Straff­bar­he­ten må […] føl­ge av loven» skri­ver fler­tal­let, og kon­klu­de­rer med at «klar­hets­kra­vet» i Grunn­lo­vens §96 ikke er opp­fylt. Grunn­lo­vens §96 slår fast at ingen kan straffes uten lov og dom. Anke­ut­val­gets mindre­tall viser på sin side til at defi­ni­sjo­nen på hva som er «trykt skrift» er så vid at den også må sies å kun­ne omfat­te elekt­ro­nisk pub­li­se­ring, selv om ikke lov­gi­ver­ne had­de kunn­skap om en slik frem­ti­dig pub­li­se­rings­må­te da loven ble ved­tatt i 1902.

Så der står saken. Er det en vik­tig ytrings­fri­hets­sak? Kan­skje, men tro­lig ikke på det grunn­la­get dom­sto­le­ne nå har behand­let den. Alle synes å være eni­ge om at det er en til­nær­met skan­da­le at imple­men­te­rin­gen av den nye straffe­lo­ven ikke lar seg gjen­nom­fø­re på grunn av tek­nis­ke begrens­nin­ger på poli­ti­ets hånd. Sam­ti­dig inne­hol­der jo sakens kjer­ne ele­men­ter som det kan­skje vil være en viss uenig­het om. Hvor langt skal man kun­ne gå i å for­her­li­ge eller indi­rek­te og kan­skje direk­te opp­fordre til ulov­li­ge hand­lin­ger? For min egen del – selv om jeg kan betrak­tes som ytrings­fri­hets­fa­na­ti­ker – er jeg ikke i tvil om at det går en gren­se ved det som er direk­te og kon­kre­te opp­ford­rin­ger til ulov­li­ge hand­lin­ger, slik straffe­lo­ven fore­skri­ver. Kan­skje er det ikke så far­lig der­som de hand­lin­ger det opp­fordres til ikke med­fø­rer vold og skade­verk, men for eksem­pel gjel­der skatte­sny­te­ri, smug­ling eller sni­king på bus­sen. Men når det kom­mer til gro­ve integri­tets­kren­kel­ser vil nok selv de mest libe­ra­le mene at sam­fun­net må kun­ne rea­ge­re.

For øvrig: Avgrens­nin­gen til «trykt skrift» gjel­der ikke i andre sam­men­hen­ger i straffe­lo­ven, selv om den er fra 1902. Det betyr at for eksem­pel ære­kren­kel­ser, kren­kel­se av pri­vat­li­vet og rasis­me er like straff­bart på nett som i andre medi­er.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

36 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. «Hvor langt skal man kun­ne gå i å for­her­li­ge eller indi­rek­te og kan­skje direk­te opp­fordre til ulov­li­ge hand­lin­ger?»

    Her synes jeg vi skal være restrik­ti­ve, vi må anse loven som en del av den sto­re kon­trak­ten som vi alle respek­te­rer selv om vi er ueni­ge.

    Så ytrings­fri­he­ten må dreie seg om å kun­ne hev­de at loven er gal, grunn­løs eller uhen­sikts­mes­sig — på det­te punk­tet må vi være gans­ke gene­rø­se med hva det er lov å si (av hen­syn til en opp­lyst offent­lig debatt). Selv mener jeg for­bu­det mot can­na­bis er menings­løst sær­lig sett i kon­trast til alko­hol og tobakk. Men jeg opp­ford­rer ikke til bruk av can­na­bis eller for­her­li­ger ikke slik bruk. Jeg opp­ford­rer til å end­re loven, det er noe annet.

    • Kon­rad — god og vik­tig pre­si­se­ring av skil­let mel­lom det å argu­men­te­re for å end­re en lov man er uenig i, og det å opp­fordre til å bry­te den sam­me loven. Jeg tror ikke vi er så ueni­ge. Som du ser så skri­ver jeg at det går en gren­se ved det å opp­fordre til eller for­her­li­ge ulov­li­ge hand­lin­ger, helt i tråd med det loven fore­skri­ver. Det jeg for­søk­te å nyan­se­re var sna­re­re at det innen­for den­ne poten­si­elt sto­re grup­pen utsagn kan­skje ikke er alle som er like vik­ti­ge å bru­ke res­sur­ser på å for­føl­ge retts­lig. Der mener jeg vel at det er en viss for­skjell på det å be folk om ta seg en «joint» og det å opp­fordre til drap, selv om både hasj­røy­king og drap alt­så er straff­bart.

      • Arne Jen­sen: Det er en stor (muli­gens prin­sip­piell) for­skjell på å opp­fordre til vold mot pri­vat­per­soner eller tje­neste­menn, og det å opp­fordre til skatte­unn­dra­gel­se, smug­ling (avgifts­unn­dra­gel­se) eller røy­king av can­na­bis. Can­na­bis har svært små skade­virk­nin­ger og går nes­ten bare ut over per­sonen selv. I mot­satt ende av ska­la­en er opp­ford­ring til vold eller trus­ler mot tje­neste­mann.

        Iso­lert sett er det også stor for­skjell på vold/trusler og skatte-/avgiftsundragelse. Unn­drar du skatt går det ikke utover noen kon­kret, det blir bare en baga­tell­mes­sig reduk­sjon i sta­tens inn­tek­ter. Men opp­ford­rer man til skatte­un­dra­gel­se sier man sam­ti­dig at sta­ten ikke har legi­ti­mi­tet, det er alt­så noe annet enn å si at man er uenig i skatte­lo­ven. Jeg mener selv at skatte­lo­ven har en del uhel­di­ge sider og dis­se bør end­res, men jeg sier ikke at skatte­lo­ven (og der­med sta­ten) er uten legi­ti­mi­tet slik at vi med god sam­vit­tig­het kan gi blaf­fen. Det­te er også en del av den sto­re kon­trak­ten i et fre­de­lig, demo­kra­tisk sam­funn: Vi kan være ueni­ge poli­tisk, men når noe er ved­tatt på en aksep­ta­bel måte så god­tar vi ved­ta­ket.

  2. Høy­este­rett skrev nå; Slik fler­tal­let ser det, omfat­ter sik­tel­sen hand­lin­ger som klart er straff­ver­di­ge., punkt 22. Å leg­ge vekt på at h.rett anke­ut­valg mener noe er «straff­e­ver­dig» uten at de grunn­gir det i lov, er også noe vel­dig spe­si­elt. Den utta­lel­sen bur­de for det første ikke være med, og den bur­de blitt pro­ble­ma­ti­sert av pres­sen. Dess­uten er det også dis­sens her, siden fler­tal­let ikke er enstem­mig. At poli­ti­et har for­mu­lert sik­tel­sen slik de selv anser at det vil døm­mes av dom­stol er da ikke et spor spen­stig. Gula­ting, som gikk mer inn i saken enn en set­ning, men­te det var høy­st tvil­somt at alle deler av §140 var opp­fylt. Som alt­så måt­te være til­ste­de for å kun­ne døm­mes etter den para­gra­fen.

    Men ingen i media gra­ver opp sita­te­ne som skul­le være så alvor­li­ge at de tru­et det nors­ke stats makt­ap­pa­rat. Noe som er spe­si­elt. Siden det er kjer­nen i hele saken.

til toppen