Bloggtrusler – en ytringsfrihetssak?

Straffeloven av 1902 er ikke det rette grunnlaget for å behandle trusler fremsatt i en blogg.

Høyesteretts “frifinnelse” av den kjente antifem­i­nist-blog­geren Eivind Berge skapte berettiget opp­sikt. Når jeg skriv­er “frifinnelse” i her­me­tegn, så har det sin bak­grunn i Høyesteretts begrun­nelse, som jeg kom­mer tilbake til. Berge hadde på sin pri­vate blogg blant annet nærmest opp­for­dret til drap på poli­tit­jen­este­menn. Selv blant mange men­nesker med en svært lib­er­al hold­ning til ytrings­fri­het vil det virke under­lig om ikke mer eller min­dre direk­te opp­for­dringer til alvorlige krim­inelle han­dlinger skal kunne straffes. På den annen side er det de som men­er at et ønske om å straffe Berge har sam­men­heng med at han er net­topp antifem­i­nist og blir opp­fat­tet som høyreek­strem. Men spørsmålet er om dette strengt tatt er en prin­sip­ielt vik­tig ytringsfrihetssak? 

Utgangspunkt for fengslings­begjærin­gen er straf­felovens §140, som anvis­er straff blant annet for den som “offentlig opfor­dr­er eller tilskyn­der til Iværk­set­telsen af en straf­bar Han­dling eller forherliger en saadan”. Spørsmålet i denne sak­en er hva som er “offentlig”. Om dette sier nem­lig straf­felovens §7:

En Han­dling ansees forøvet offentlig, naar den er forøvet ved Udgivelse af trykt Skrift eller i Overvær af et større Antal Per­son­er eller under saadanne Omstændighed­er, at den let kunde iagt­tages fra et offentligt Sted og er iagt­taget af nogen der eller i Nærhe­den værende.

Den gjeldende straf­feloven er fra 1902. Lov­giverne fra den gang får være unnskyldt for at de ikke tenk­te på inter­nett og blog­ging som formidlings­former. “Trykt skrift” var i prak­sis det eneste kjente massemedi­um. Og hva er så “trykt skrift”? Jo, ifølge lovens §10: “Under trykt Skrift hen­reg­nes Skrift, Afbild­ning eller lig­nende, der mang­foldig­gjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade. Under Udgivelse forstaaes ogsaa Opslag, Udlæggelse og lig­nende paa offentligt Sted.”

For­mu­lerin­gene på Berges blogg er “klart straffverdige”

Men hvor­dan skal vi forholde oss til dette i dag? Det er fak­tisk ved­tatt en ny straf­felov. Bestem­melsene om hva som er “offentlig” eller ikke hør­er hjemme i det som gjerne kalles straf­felovens almin­nelige del, det vil si de generelle bestem­melsene om vilkårene for straff, ulike typer av straff, med­virkn­ing osv. Vilkårene for tilreg­ne­lighet hør­er i par­entes bemer­ket hjemme her. Dette i mot­set­ning til straf­felovens spe­sielle del, som omhan­dler de ulike typer lovbrudd. Straf­felovens §140 om trusler hør­er alt­så hjemme i den spe­sielle delen, mens defin­isjo­nen av hva som reg­nes som “offentlig” hør­er hjemme i den almin­nelige del av straffeloven. 

Den nye straf­feloven er ved­tatt i to omganger: Den almin­nelige del ble ved­tatt i 2005, den spe­sielle delen i 2010. I den nye lovens almin­nelige del er “offentlig” (naturlig nok) defin­ert noe annerledes enn i den gjeldende. I §2–2, annet ledd het­er det:

En han­dling er offentlig når den er fore­tatt i nærvær av et større antall per­son­er, eller når den lett kunne iak­t­tas og er iak­t­tatt fra et offentlig sted. Består han­dlin­gen i fram­set­telse av et bud­skap, er den også offentlig når bud­skapet er fram­satt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer.

Her er det alt­så ingen avgren­sninger eller hen­vis­ninger til “trykt skrift”. Så, hva er prob­lemet? Jo, prob­lemet er at den nye loven ikke er trådt i kraft. Over tre år etter at de siste ved­tak ble gjort, og syv år etter at lovens almin­nelige del ble ved­tatt. Hvor­for? For­di Poli­ti­ets ikt-sys­tem ikke er i stand til å håndtere over­gan­gen og den nye loven. Et mala­pro­pos til den siste tidens diskusjon om poli­ti­ets man­gel­fulle ikt-systemer. 

Det går en grense ved det som er direk­te og konkrete opp­for­dringer til ulovlige handlinger

Det er fort­satt uklart når loven kan imple­menteres. Så hva gjør dom­sto­lene i mel­lomti­den? Jo, de døm­mer etter den gjeldende loven – fra 1902. Og siden det er svake tradis­jon­er for utv­i­dende tolkn­ing av straf­feloven – hvilket det er gode grun­ner til – så blir det naturlig nok en krevende øvelse å skulle legge fork­larin­gen på hva som er “offentlig” sett med 1902-øyne inn i en dig­i­tal virke­lighet 110 år senere. Gulat­ing lag­mannsrett mente at en blogg ikke er “en slik mang­foldig­gjøring som loven forut­set­ter”. Fler­tal­let i Høyesteretts ankeut­valg (utval­get delte seg 2–1) føl­ger denne lin­jen (last ned hele tek­sten i kjen­nelsen, pdf). Selv om både fler­tal­let og min­dretal­let men­er de aktuelle for­mu­lerin­gene på Berges blogg er “klart straf­fverdi­ge”, har alt­så fler­tal­let val­gt en mer restrik­tiv hold­ning til hva som kan tolkes inn i den gjeldende straf­felovens bestem­melse. “Straff­barheten må […] følge av loven” skriv­er fler­tal­let, og kon­klud­er­er med at “klarhet­skravet” i Grunnlovens §96 ikke er opp­fylt. Grunnlovens §96 slår fast at ingen kan straffes uten lov og dom. Ankeut­val­gets min­dretall vis­er på sin side til at defin­isjo­nen på hva som er “trykt skrift” er så vid at den også må sies å kunne omfat­te elek­tro­n­isk pub­lis­er­ing, selv om ikke lov­giverne hadde kunnskap om en slik frem­tidig pub­lis­er­ingsmåte da loven ble ved­tatt i 1902.

Så der står sak­en. Er det en vik­tig ytrings­fri­hetssak? Kan­skje, men trolig ikke på det grunnlaget dom­sto­lene nå har behan­dlet den. Alle synes å være enige om at det er en tilnærmet skan­dale at imple­menterin­gen av den nye straf­feloven ikke lar seg gjen­nom­føre på grunn av tekniske begren­sninger på poli­ti­ets hånd. Sam­tidig innehold­er jo sak­ens kjerne ele­menter som det kan­skje vil være en viss uenighet om. Hvor langt skal man kunne gå i å forherlige eller indi­rek­te og kan­skje direk­te opp­for­dre til ulovlige han­dlinger? For min egen del – selv om jeg kan betrak­tes som ytrings­fri­hets­fa­natik­er – er jeg ikke i tvil om at det går en grense ved det som er direk­te og konkrete opp­for­dringer til ulovlige han­dlinger, slik straf­feloven foreskriv­er. Kan­skje er det ikke så farlig der­som de han­dlinger det opp­for­dres til ikke med­før­er vold og skade­v­erk, men for eksem­pel gjelder skat­tes­ny­teri, smugling eller sniking på bussen. Men når det kom­mer til grove integritet­skrenkelser vil nok selv de mest lib­erale mene at sam­fun­net må kunne reagere. 

For øvrig: Avgren­snin­gen til “trykt skrift” gjelder ikke i andre sam­men­henger i straf­feloven, selv om den er fra 1902. Det betyr at for eksem­pel ærekrenkelser, krenkelse av pri­vatlivet og rasisme er like straff­bart på nett som i andre medier.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

39 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

  1. “Hvor langt skal man kunne gå i å forherlige eller indi­rek­te og kan­skje direk­te opp­for­dre til ulovlige handlinger?”

    Her synes jeg vi skal være restrik­tive, vi må anse loven som en del av den store kon­trak­ten som vi alle respek­ter­er selv om vi er uenige.

    Så ytrings­fri­heten må dreie seg om å kunne hevde at loven er gal, grunnløs eller uhen­sik­tsmes­sig — på dette punk­tet må vi være ganske gen­erøse med hva det er lov å si (av hen­syn til en opplyst offentlig debatt). Selv men­er jeg for­budet mot cannabis er meningsløst særlig sett i kon­trast til alko­hol og tobakk. Men jeg opp­for­dr­er ikke til bruk av cannabis eller forherliger ikke slik bruk. Jeg opp­for­dr­er til å endre loven, det er noe annet.

    • Kon­rad — god og vik­tig pre­sis­er­ing av skil­let mel­lom det å argu­mentere for å endre en lov man er uenig i, og det å opp­for­dre til å bryte den samme loven. Jeg tror ikke vi er så uenige. Som du ser så skriv­er jeg at det går en grense ved det å opp­for­dre til eller forherlige ulovlige han­dlinger, helt i tråd med det loven foreskriv­er. Det jeg forsøk­te å nyansere var snarere at det innen­for denne poten­sielt store grup­pen utsagn kan­skje ikke er alle som er like vik­tige å bruke ressurs­er på å for­følge rettslig. Der men­er jeg vel at det er en viss forskjell på det å be folk om ta seg en “joint” og det å opp­for­dre til drap, selv om både hasjrøyk­ing og drap alt­så er straffbart.

      • Arne Jensen: Det er en stor (muli­gens prin­sip­piell) forskjell på å opp­for­dre til vold mot pri­vat­per­son­er eller tjen­este­menn, og det å opp­for­dre til skat­te­un­ndragelse, smugling (avgift­sun­ndragelse) eller røyk­ing av cannabis. Cannabis har svært små skade­virkninger og går nesten bare ut over per­so­n­en selv. I mot­satt ende av skalaen er opp­for­dring til vold eller trusler mot tjenestemann.

        Isol­ert sett er det også stor forskjell på vold/trusler og skat­te-/avgift­sun­dragelse. Unndrar du skatt går det ikke utover noen konkret, det blir bare en bagatellmes­sig reduk­sjon i statens inntek­ter. Men opp­for­dr­er man til skat­te­un­dragelse sier man sam­tidig at stat­en ikke har legit­imitet, det er alt­så noe annet enn å si at man er uenig i skat­teloven. Jeg men­er selv at skat­teloven har en del uheldige sider og disse bør endres, men jeg sier ikke at skat­teloven (og dermed stat­en) er uten legit­imitet slik at vi med god samvit­tighet kan gi blaf­fen. Dette er også en del av den store kon­trak­ten i et fre­delig, demokratisk sam­funn: Vi kan være uenige poli­tisk, men når noe er ved­tatt på en aksept­abel måte så god­tar vi vedtaket.

  2. Høyesterett skrev nå; Slik fler­tal­let ser det, omfat­ter sik­telsen han­dlinger som klart er straf­fverdi­ge., punkt 22. Å legge vekt på at h.rett ankeut­valg men­er noe er “straf­feverdig” uten at de grun­n­gir det i lov, er også noe veldig spe­sielt. Den uttalelsen burde for det første ikke være med, og den burde blitt prob­lema­tis­ert av pressen. Dessuten er det også dis­sens her, siden fler­tal­let ikke er enstem­mig. At poli­ti­et har for­mulert sik­telsen slik de selv anser at det vil dømmes av dom­stol er da ikke et spor spen­stig. Gulat­ing, som gikk mer inn i sak­en enn en set­ning, mente det var høyst tvil­somt at alle del­er av §140 var opp­fylt. Som alt­så måtte være tilst­ede for å kunne dømmes etter den paragrafen. 

    Men ingen i media graver opp sitatene som skulle være så alvorlige at de truet det norske stats mak­tap­pa­rat. Noe som er spe­sielt. Siden det er kjer­nen i hele saken.

til toppen