Lang natts ferd mot dag

Hva handler det egentlig om når Thomas Hylland Eriksen og Asle Toje diskuterer den norske identiteten på Facebook?

Heretter satser vi på herredøm­me­fri dia­log, ikke sant? Hvor målet er å komme videre i erk­jen­nelsen og lære noe av hveran­dre, og kan­skje til hverandre?

– Thomas Hyl­land Eriksen,

 Thomas Hyl­land Erik­sen, du eier virke­lig ikke skam :-)

– Asle Toje,

Begge fra Face­book, 26. november


I. Utgangspunk­tet for tek­sten du leser er en allerede mye omtalt Face­book-tråd. Den beg­y­nte på medieviter Jostein Grip­sruds Face­book­side, og har i skrivende stund nesten 400 kom­mentar­er og 200 tom­melf­in­gre i været, samt dekn­ing i NRK, Mor­gen­bladet, Dag­bladet og Klassekam­p­en. (For ordens skyld, jeg er stipen­di­at ved insti­tut­tet der Grip­srud er en nøkkelfig­ur, vi er Face­bookven­ner, men kjen­ner hveran­dre ikke personlig).

Debat­ten han­dlet grovt sett om sosialantropolog Thomas Hyl­land Erik­sens ana­lytiske forskn­ing på majoritets­samfunnet, det man upre­sist kan kalle «dekon­struk­sjon». Eller kan­skje utgangspunk­tet er kro­nikken Aften­posten trykket 23. novem­ber, med pås­tanden om at Hyl­land Erik­sen «skrev om å dekon­struere demokrati­et, noe som fikk dråpen til å fly­te over hos masse­morderen Anders Behring Breivik». Eller kan­skje det tok av når statsviter Asle Toje sam­men­lignet Hyl­land Erik­sen med en Ham­sun-skikkelse som «flot­ter seg med spaser­stokk og fine maner­er» og bedriv­er «fom­lete forsøk på dekon­struk­sjon». Eller kan­skje beg­y­nte det egentlig 16. mai i år, når Bergens Tidende trykket Dan Odf­jells anklage mot Eskil Ped­er­sen om «å gjøre seg selv til helt» etter ter­ro­ran­grepet 22. juli – noe Odf­jell beteg­n­er som «rimelig skamfullt».

Eller kan det beg­ynne med at vi skriv­er desem­ber? Det er tid for tilbake­b­likk på debat­tåret 2012. Året etter ter­roren. Året før stort­ingsval­get. Kan­skje jeg bare satt og leste hvor­dan søndagskvelden var blitt øde­lagt for Hyl­land Erik­sen, og våknet mandag mor­gen og så at han klokken 07.35 stilte spørsmålet: Hvor­for var det på 1990-tal­let lett «å føre en uenighets­basert debatt med meningsmot­standere (…) Den gan­gen var jeg både yngre, mer skråsikker og utvil­somt enda mer ufor­dragelig enn i dag. Hva tror dere det kom­mer av at det ikke ser ut til å være mulig (…) denne gan­gen?» Og så fikk også jeg behov for å skrive om hvor­dan vi debat­ter­er i dette lan­det, i dette språket, til tross for at vi er uenig om hva både lan­det og språket innebærer.

II. Og sant å si fikk jeg unnskyld­nin­gen for å skrive denne tek­sten da jeg en etter­mid­dag i den sibirske oslokulden oppdaget boken «Til sak­en – etikk og retorikk i den offentlige debat­ten» av idéhis­torik­er Helge Svare. Den slo meg som den per­fek­te jule­gave, den kan deles ut til både ven­ner og fien­der. Boken er utgitt i år, og har fått ufort­jent lite omtale, til tross for at den går inn i et prob­lem like gam­melt som sivil­isas­jo­nen – og høyak­tuelt for oss i Norge etter ter­roren. Tit­te­len og omslaget er litt kjedelig. Men målet mel­lom perme­ne er ambisiøst: å behan­dle de vanske­lig­ste offent­lighetsspørsmå­lene i et språk alle som ram­ler innom en Face­bookde­batt kan forstå.

Svare (bra navn for en filosof!) går gjen­nom de fleste tegn på sak­lighet og usak­lighet i en mening­sutvek­sling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argu­menter (alt­så å ta man­nen og ikke ballen), kildekri­tikk, hers­keteknikk, strå­menn og offer­re­torikk blir alle illus­tr­ert. Som god human­ist før­er han oss til ordenes opprin­nelige betyd­ning.  Tol­er­anse som begrep opp­stod som en reak­sjon på de blodi­ge reli­gion­skri­gene i Europa på 1600-tal­let, og «hadde da en betyd­ning som lig­ger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre men­nesker med en annen tro, og ikke for­følge dem med våpen i hånd.» Det å tol­erere betyr ikke at man må like. Svare fork­lar­er også opphavet til ordet «respekt», som kom­mer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det han­dler om at man kan se hveran­dre i øynene. I det strengt hier­arkiske Romer­riket krevde det samme sosiale sta­tus. Respekt betyr således ikke å god­ta alt: «Tvert imot kunne man si at åpen­het om uenighet inngår som en nød­vendig dimen­sjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Svare vis­er hvor­dan aktør­er på begge sider i krevende debat­ter forsøk­er å tvinge oss inn i en fal­sk enten- eller diko­to­mi. Er du mot å trykke satire av pro­feten Mohammed? Ja, da er du mot ytrings­fri­het. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot mus­limer. Hvor­for er vi havnet i den situ­asjo­nen, at man føler seg litt døll når man sier at dette er ekte dilem­maer, og vi må lære oss å leve med dem? I Norge i dag er kon­flik­ten om verdier ofte vanske­ligere enn kon­flik­ten mel­lom arbeid og kap­i­tal – men i begge til­feller finnes de beste løs­nin­gene i møte mel­lom ekte men­nesker i ekte forhandlinger.

III. Face­book­trå­den til Grip­srud var ikke verdi­full på grunn av de harde ordene som falt, og som så ble slet­tet. Det vik­tige var hvor­dan debat­ten bøl­get mel­lom vil­je til å møtes og ren hån. Det sier noe om hvor­dan nett­debattene går for raskt, at de alltid står i fare for brått å forslummes og bli en forut­sig­bar øvelse i drittsleng­ing. Men det forteller oss også at posisjon­er kan forhan­dles, avk­lares, pre­sis­eres, til og med snus. Trådeier Grip­srud, som selv hadde lagt an en tøff tone, grep inn når raseri­et hadde snudd seg fra Hyl­land Erik­sen til Toje, og sa at han ville kjøpe den siste boken hans for­di nasjons­be­grepet stadig er aktuelt. Toje viste sym­pa­ti for Hyl­land Erik­sen og skrev: «Pås­tanden om at han skulle inspir­ert ABB er langt over streken.» Lær­er ved Lak­sevåg VGS, Grete Mel­by, ba om å få bruke trå­den i under­vis­ning. (Heldige elever!) Det avfødte ny diskusjon om hvorvidt Face­book var offentlig, del-offentlig eller pri­vat. Og at Hyl­land Erik­sen som (aber natür­lich) også har skrevet en bok om debat­ten om debat­ten, tilbød seg å sende henne den. Da kom jeg på Anders Johansen og Jens Kjeld­sens bok om norsk poli­tisk retorikk, «Virk­somme ord». Et poeng der, er at den norske offent­ligheten, og fak­tisk den norske iden­titeten, har kom­met styr­ket ut av definerende kon­flik­ter som EU-stri­den, mål­stri­den, arbei­der­beveg­elsens kamp for poli­tisk makt og kvinnefrigjøringen.

Den poli­tiske tal­ens his­to­rie er frem­for alt en his­to­rie om strid, til dels vold­som, ufor­son­lig», skriv­er de, men videre: «Når alt kom til alt var det kon­frontasjo­nen som brak­te for­son­ing.» Og da jeg på ny så Asle Tojes kro­nikk, oppdaget jeg et syn­spunkt det er lett å finne veien til fra mange poli­tiske posisjon­er, nem­lig at man i svaret på «utfor­drin­gene glob­alis­er­ing og mas­sein­nvan­dring før­er med seg» bør «bygge videre på vår nasjonale iden­titet på en måte som gjør det mulig for nye nord­menn å slutte seg til den.

Svakheten med kro­nikken er paradok­salt nok at han ikke åpn­er for å møte Hyl­land Erik­sen. De kunne fun­net felles grunn i dette sitatet, som også er Tojes sterkeste poeng. Men kan­skje dette ikke er Tojes prosjekt?

IV. Om «Til sak­en» skal kri­tis­eres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på ver­di­en av uenighet. Svare skriv­er kort om statsviter Chan­tal Mouffe og ago­nis­men, men her foregår det flere inter­es­sante diskusjon­er. Chris­t­ian Kock, pro­fes­sor i retorikk, har blant annet skrevet flere artik­ler hvor han går i rette med en over­foren­klet haber­masian­sk innstill­ing til den offentlige debat­ten, hvor alle debat­ter via «det bedre argu­mentets særeg­ne tvan­gløse tvang» skal bevege seg mot kon­sen­sus. Og som en kor­riger­ing til dette igjen, er det sen­est i vår lev­ert en syl­skarp mas­teropp­gave kalt «Om retorik­eren» av Sine H. Bjordal ved Uni­ver­sitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et haber­masian­sk system.

Hvis vi skal lete etter en kjerne i debat­ten om debat­ten, er det kan­skje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriv­er Svare om NRK-repor­tas­jen hvor Frp-rep­re­sen­tant Chris­t­ian Tybring-Gjed­de sto frem med sykemeld­ing etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uak­sept­abelt, og burde straf­fe­for­følges. Men repor­tas­jen leg­ger vekt på at det var en kro­nikk av Eivind Træ­dal som utløste sykemeldin­gen – for det var den samme Tybring-Gjed­de som i høst sa det var «forkastelig» at Oslos ord­før­er Fabi­an Stang del­tok i en mark­er­ing mot YouTube-fil­men «The inno­cence of Mus­lims» for­di det «Uansett vil det være en legit­imer­ing av demon­strasjo­nen og mus­limers rett til kren­ke­thet og raseri».

Om dette skriv­er Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruk­tiv kraft her, burde ikke da Frp-poli­tik­eren (i dette til­fel­let) selv være mer for­sik­tig med hvilke ord han bruk­er i den poli­tiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både kro­nikk og repor­tas­je fikk PFU-kri­tikk. Kon­flikt er nød­vendig for frem­drift. Men det sym­bol­ske rom­met kon­flik­tene foregår innen­for, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksem­pel Aften­posten trykker en kro­nikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre sam­funn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytrings­fri­het? Er jeg mot ytrings­fri­het for­di jeg men­er det er galt av avisene å trykke kro­nikker av Fjord­man? Eller, for den saks skyld: At det er galt av Tybring-Gjed­de å stille skriftlig spørsmål til Hadia Tajik som kun er et utvan­net ekko av hans avisinn­legg «En drøm fra Dis­ney­land»? Nei, jeg bruk­er ganske enkelt min ytrings­fri­het til å si: «Det der burde du ikke ha sagt!»

Og til sist, kjære leser: At jeg stadig ter­p­er på hvor ideene kom­mer fra er, et slags stilis­tisk grep. Jeg prøver å vise hvor­dan menin­gene og tankene våre dannes i vårt stadi­ge møte med omver­den, med de andres tale­han­dlinger. Det er en del av forhan­dlin­gene om vår tid, som vi alle deltar i. Stilig? Tja. Sant? Ja.

Tek­sten var på trykk i Klassekam­p­en 18.12.12

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen