Lever vi i en opplysningstid?

Ludvig Holberg er kanskje den mest europeiske av alle skandinaver. Slik sett kan han være verdt å huske - i dag som EU mottar Nobels Fredspris.

Kan en roman skrevet under enevelde og sen­sur hjelpe oss i dagens kon­flik­ter om islam og ytrings­fri­het? Debat­ter om karika­tur­er av pro­feten Mohammed og dårlige YouTube-filmer? Ja, hvis boken er et av den nordiske opplysningsti­dens hov­ed­verk: Lud­vigs Hol­bergs store roman fra 1741, Niels Klims reise til den under­jordiske verden. 

For Hol­berg var ikke kun for­fat­ter og kome­diedik­ter. Han var også natur­retts­filosof. Det vil si “den fun­da­men­tale naturlige lov, der siger, at men­nes­ket, såfremt det står i dets magt, over for andre skal fremelske og bevare en social ind­still­ing.” (Slik det defineres i Den Store Danske.) Natur­ret­ten er en vik­tig del av grunnlaget for men­neskerettighetene, men også Nürn­bergdom­stolen. Men­nes­ket har en ver­di i seg selv, som et lands lover ikke kan stille seg oven­for. Dette kan være nyt­tig i dagens debatt mel­lom ytrings­fri­hets­fun­da­men­tal­is­ter og religiøse fun­da­men­tal­is­ter. Den er nem­lig også er en kamp om eier­skapet til opplysningstiden.

Det mest real­is­tiske med Niels Klim er beg­yn­nelsen: en ung arbei­d­sledig akademik­er vender hjem til Bergen med “fine karak­ter­er men ingen penger.” Det skjer den dag i dag! Virkelystne Niels bestem­mer seg for å “under­søke jor­dens egen­skaper og fjel­lenes indre.” Det før­er han ned i en hule i Sand­viken, hvor han fall­er og ender i Potu, trærnes land som bak­lengs blir nesten utopi. Arild Lin­neberg kaller det en “hol­bergsk ide­al­stat basert på natur­ret­ten.” (Og J.R.R. Tolkien fant inspi­rasjon til Treskjegg her­fra). Hol­berg var klas­si­sist. Det vil si at han stolt stjal som en ravn. Roma­nen er full av sitater og anek­dot­er. Men på et område er Hol­berg europeisk fore­gangs­mann, det er likestill­ing. I Potu har kvin­ner like ret­tigheter som menn.

Dette før­er til prob­le­mer for Niels, for det første han gjør når han lan­der er å kla­tre opp i en adel­skvinne. Alt­så anklages han for voldtekt. Men han dømmes mildt, sin man­glende forståelse tatt i betrak­t­ning. Når han der­i­mot etter flere år i lan­det frem­mer forslag om å fjerne likestill­in­gen er reak­sjo­nen streng. I Potu er det nem­lig kun død­straff for en ting. Å fores­lå lover som ikke blir ved­tatt. Som om Hol­berg vil gi et for­varsel om vår tids rettslig­gjøring av sam­fun­net, hvor stadig flere lover går på bekost­ning av poli­tisk styring. I Potu blir lovene endret med fem hun­dre års mel­lom­rom – ingen våger å fores­lå en loven­dring kun for egen­mark­er­ing. Igjen får Niels nåde, han blir utvist til “fir­ma­mentet” hvor han byg­ger seg opp til keis­er ved hjelp av Europeisk krigskun­st. Men til slutt styrter folket ham, og Niels ender sine dager som klokker i Korskirken i Bergen.

Hol­berg bruk­er Niels Klim til å harselere ved alle sider av 1700-tallssam­fun­net. Ytrings­fri­het eller trykke­fri­het som det ble kalt på Hol­bergs tid, er en sen­tral del av diskusjo­nen. Hol­berg skrev boken på latin, og fikk den utgitt i Leipzig. Den ualmin­nelig ambisiøse bergenseren ville nå ut til hele Europa, og han ville skrive fritt. Bøk­er bar på den tiden sen­sorenes påskrift impren­tur, alt­så “kan trykkes.” Hol­berg selv måtte sen­surere, men avsky­dde ord­nin­gen. I sitt 3.levnetsbrev (1743)  skriv­er han:

Her i Nor­den fins det lysende begavelser, men så vidt jeg kan se, kan de ikke komme til full utfold­else før denne hin­dring blir fjer­net, og før de siste rester av den gam­le gotiske sur­deig blir utrenset. Jo større kul­tur et folk har, jo mere fri­het gir det sine forfattere.

Kret­sen rundt den kon­ser­v­a­tive Chris­t­ian 6 forsøk­te å få Niels Klim for­budt. Men Hol­berg var for pop­ulær til at det var poli­tisk klokt. Ytrings­fri­het er uten tvil en av våre vik­tig­ste arvestykker fra opplysningsti­den. Men betyr det at ytrings­fri­het er den eneste arven? Nei. En like vik­tig del er hva vi kaller tol­er­anse. Niels besøk­er flere land, for eksem­pel Iochtana: 

Hårene reiste seg på hodet mitt (…). Lan­det var nem­lig et sam­men­su­ri­um og en kloakk av reli­gion­er: Alle tros­ret­ninger som fantes på klo­den hadde sitt sen­trum der – og ble åpnet forkynt. Da jeg hus­ket på hvilken bal­lade det før­er til med ulike tros­ret­ninger i Europa , turde jeg nesten ikke våge meg inn i hov­ed­staden (…)Men min red­sel forsvant da jeg så at det over­alt hers­ket stor gjen­sidig forståelse, uten at noen følte seg tilsidesatt.

Det er lett å glemme i dagens debatt at opplysningsti­den kom som reak­sjon på flere hun­dre års blodi­ge reli­gion­skriger. Når John Locke skrev “There is abso­lut­ly no such thing (…) as a Chris­t­ian Com­mon­wealth” var det et tegn på et radikalt nytt per­spek­tiv. Voltaire skrev senere en avhan­dling om tol­er­anse: ”Den første naturlov” — Det som i følge Voltaire definer­er oss som men­nesker. Midt mel­lom står Hol­berg, og som Thomas Breds­dorf har vist gjen­nom­syr­er tol­er­ansetenknin­gen hans for­fat­ter­skap. Hol­berg spark­er både mot kiet­terne, alt­så guds­bespot­tere, og de såkalte “kiet­ter­magere” “En ivrig Kiet­ter­mager (…) haver kun å forestille sig dette: End om jeg ble borg­er udi et andet Land, hvor min Ortho­dox­ie blev hold­et Kiet­terie.” Som Breds­dorf skriv­er: “Kæt­teri er en rel­a­tiv affære.” Like mor­somt er det at han påpeker “Det forun­derlig­ste er, at saadant skeer ofte udi indif­fer­ente Ting”. Alt­så: Det store sin­net kom­mer som reak­sjon på om man hold­er gud­st­jen­este i hvite eller sorte klær, får nattverd stående eller på sine knær, eller for den saks skyld: teg­n­er en tegning.

Hvor­dan forhold­er dette seg til dagens karikaturkon­tro­vers­er? Vel, mye human­is­tisk forskn­ing fra det 20.århundret har dreid seg om det vi kan kalle teg­nets omskiftelige natur. Språket er ikke fast­lagt. Det skifter mening, avhengig av øyet som ser, kon­tek­sten det opp­tr­er i. Dette så Hol­berg også. Når Niels besøk­er lan­det Mar­dak møter han noen med ”aflange Øine” og alle ting de ser på virk­er “lan­gagtige.” Andre stam­mer har firkant­ede øyne og ser alt rek­tan­gulært. Niels besøk­er tem­pelet og hør­er en mann bek­jenne at han “sværg­er, at Solens hel­lige Tavle synes mig aflang.” Niels oppdager til sin skrekk at den er firkan­tet, og for­later lan­det. I 1750 fork­larte Hol­berg selv i en epis­tel menin­gen med Mar­dak (legg merke til at bok­stavene nesten blir til vårt naboland). Det er å møte andre kul­tur­er og skikker med “upar­tiskhet” og “den sunde For­nuft.” Eksem­pelet sier også noe pre­sist om teg­nets natur. For er det ikke net­topp dette som gjør karika­tur­er og religiøse sym­bol­er så konfliktladet?

En hijab er både et fri­hetssym­bol og et red­skap for under­trykkelse. Og for svært mange bare en tradis­jon. En karikatur av Mohammed inngår i en flere hun­dre år lang satirisk tradis­jon i Europa. Men tolkes som over­grep av både fun­da­men­tal­is­tiske og tradis­jonelle mus­limer. En karikatur av Mohammed spark­er alt­så både oppover, mot Mul­laer og Imamer, og nedover mot van­lige troende uten makt. Slik blir den absurde kon­sekvensen at det første møtet en ung­dom på gat­en i Kab­ul eller Kairo har med ordet “ytrings­fri­het” er en film som krenker det de hold­er hel­ligst. Slik blir “ytrings­fri­het” en unnskyld­ning for folk som er mot den til å stå i Dram­mensveien og heie på Osama bin Laden.

Når Arnulf Øver­land holdt fore­draget “Kris­ten­dom­men – den tiende lan­de­plage” i stu­den­ter­sam­fun­net i 1933, eller når Finn Graff teg­net voldtek­ts­menn med kors til penis (for å illus­trere Eva Lund­grens bok om vold i kristne miljøer) var det grovt men nød­vendig. Forskjellen, eller forde­len, er at de kri­tis­erte en kul­tur de selv var innen­for og intimt kjent med. Det er en del av den lib­erale tradis­jon i Europa. Man kri­tis­er­er det sam­fun­net man selv er en del av de kon­stante forhan­dlin­gene om. Det tjen­er ikke Jyl­lands-posten til ære at de i 2003 takket nei til karika­tur­er av Jesus under begrun­nelsen av det “ikke var noe leserne ville like” – men så alt­så gjorde en stor sak av å innhente og trykke Mohammed-karika­turene i 2006.

I et sam­funn der stadig flere reli­gion­er samek­sis­ter­er, og fornærmelser reis­er med YouTubes hastighet, blir det stadig vanske­ligere å skille klin­ten fra hveten. Vi må stå opp og forsvare en bok som Sataniske Vers, og ret­ten til å lage karika­tur­er av reli­gion. Og sam­tidig se at en film som “The inno­cence of Mus­lims,” uten annen hen­sikt enn å fornærme og provosere, står nærmere en annen, og langt min­dre lys europeisk tradis­jon enn den som rep­re­sen­teres av Hol­berg, Locke, eller Voltaire. Det er nærmere den illib­erale tradis­jo­nen til Julius Stre­ich­er og Der Stürmer.

Det skal selvføl­gelig være lovlig å lage krenk­ende kun­st. Men det skal være like lovlig å påpeke at dette er dumt og ustrate­gisk. Og dessuten, at det ikke hedr­er arven fra opplysningsti­den. Den består nem­lig av en lib­er­al kjerne av både tol­er­anse og ytrings­fri­het. Vi kan ta Augustins ord fra 300-tal­let som mot­to, han var som Hol­berg retorisk skol­ert: “Vi skal vise fas­thet i det sen­trale, fri­het i det per­ifere og kjærlighet i alt.” Kan­skje kon­troll­spørsmålet før en ytring bør lyde: Bidrar dette til at vi lever i en opplysningstid?

Kilder:

Niels Klims reise til den under­jordiske ver­den. Lud­vig Hol­berg, (overs Kjell Heggelund) Aschehoug 1997.

”Hol­berg og natur­ret­ten” Arild Lin­neberg, Hol­berg i Nor­den (red: Dahlberg, Teil­mann og Thors­en) Makadam 2004.

”Tol­er­ance og Autoritet hos Locke, Voltaire og Hol­berg” Lasse Horne Kjældgaard. Ibid.

Lud­vig Hol­berg. Den store ensomme. Lars Roar Langslet, Press for­lag. 2005.

T.O: Tek­sten har også vært trykket i Klassekampen.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen