Lever vi i en opplysningstid?

Ludvig Holberg er kanskje den mest europeiske av alle skandinaver. Slik sett kan han være verdt å huske - i dag som EU mottar Nobels Fredspris.

Kan en roman skre­vet under ene­vel­de og sen­sur hjel­pe oss i dagens kon­flik­ter om islam og ytrings­fri­het? Debat­ter om kari­ka­tu­rer av pro­fe­ten Moham­med og dår­li­ge YouT­ube-fil­mer? Ja, hvis boken er et av den nor­dis­ke opp­lys­nings­ti­dens hoved­verk: Lud­vigs Hol­bergs sto­re roman fra 1741, Niels Klims rei­se til den under­jor­dis­ke ver­den.

For Hol­berg var ikke kun for­fat­ter og kome­die­dik­ter. Han var også natur­retts­fi­lo­sof. Det vil si «den fun­da­men­ta­le natur­li­ge lov, der siger, at men­nes­ket, såfremt det står i dets magt, over for and­re skal frem­els­ke og beva­re en soci­al ind­stil­ling.» (Slik det defi­ne­res i Den Sto­re Dans­ke.) Natur­ret­ten er en vik­tig del av grunn­la­get for men­neske­ret­tig­he­te­ne, men også Nürn­berg­dom­sto­len. Men­nes­ket har en ver­di i seg selv, som et lands lover ikke kan stil­le seg oven­for. Det­te kan være nyt­tig i dagens debatt mel­lom ytrings­fri­hets­fun­da­men­ta­lis­ter og reli­giø­se fun­da­men­ta­lis­ter. Den er nem­lig også er en kamp om eier­ska­pet til opp­lys­nings­ti­den.

Det mest rea­lis­tis­ke med Niels Klim er begyn­nel­sen: en ung arbeids­le­dig aka­de­mi­ker ven­der hjem til Ber­gen med «fine karak­te­rer men ingen pen­ger.» Det skjer den dag i dag! Virke­lyst­ne Niels bestem­mer seg for å «under­sø­ke jor­dens egen­ska­per og fjel­le­nes ind­re.» Det fører han ned i en hule i Sand­vi­ken, hvor han fal­ler og ender i Potu, trær­nes land som bak­lengs blir nes­ten uto­pi. Arild Linne­berg kal­ler det en «hol­bergsk ideal­stat basert på natur­ret­ten.» (Og J.R.R. Tol­ki­en fant inspi­ra­sjon til Tre­skjegg her­fra). Hol­berg var klas­si­sist. Det vil si at han stolt stjal som en ravn. Roma­nen er full av sita­ter og anek­do­ter. Men på et områ­de er Hol­berg euro­pe­isk fore­gangs­mann, det er like­stil­ling. I Potu har kvin­ner like ret­tig­he­ter som menn.

Det­te fører til pro­ble­mer for Niels, for det førs­te han gjør når han lan­der er å klat­re opp i en adels­kvin­ne. Alt­så ankla­ges han for vold­tekt. Men han døm­mes mildt, sin mang­len­de for­stå­el­se tatt i betrakt­ning. Når han der­imot etter fle­re år i lan­det frem­mer for­slag om å fjer­ne like­stil­lin­gen er reak­sjo­nen streng. I Potu er det nem­lig kun dødstraff for en ting. Å fore­slå lover som ikke blir ved­tatt. Som om Hol­berg vil gi et for­var­sel om vår tids retts­lig­gjø­ring av sam­fun­net, hvor sta­dig fle­re lover går på bekost­ning av poli­tisk sty­ring. I Potu blir love­ne end­ret med fem hund­re års mel­lom­rom – ingen våger å fore­slå en lov­end­ring kun for egen­mar­ke­ring. Igjen får Niels nåde, han blir utvist til «fir­ma­men­tet» hvor han byg­ger seg opp til kei­ser ved hjelp av Euro­pe­isk krigs­kunst. Men til slutt styr­ter fol­ket ham, og Niels ender sine dager som klok­ker i Kors­kir­ken i Ber­gen.

Hol­berg bru­ker Niels Klim til å har­se­le­re ved alle sider av 1700-talls­sam­fun­net. Ytrings­fri­het eller trykke­fri­het som det ble kalt på Hol­bergs tid, er en sen­tral del av dis­ku­sjo­nen. Hol­berg skrev boken på latin, og fikk den utgitt i Leip­zig. Den ual­min­ne­lig ambi­siø­se ber­gen­se­ren vil­le nå ut til hele Euro­pa, og han vil­le skri­ve fritt. Bøker bar på den tiden sen­so­re­nes påskrift impren­tur, alt­så «kan tryk­kes.» Hol­berg selv måt­te sen­su­re­re, men avskyd­de ord­nin­gen. I sitt 3.levnetsbrev (1743)  skri­ver han:

Her i Nor­den fins det lysen­de bega­vel­ser, men så vidt jeg kan se, kan de ikke kom­me til full utfol­del­se før den­ne hind­ring blir fjer­net, og før de sis­te res­ter av den gam­le gotis­ke sur­deig blir utren­set. Jo stør­re kul­tur et folk har, jo mere fri­het gir det sine for­fat­te­re.

Kret­sen rundt den kon­ser­va­ti­ve Chris­ti­an 6 for­søk­te å få Niels Klim for­budt. Men Hol­berg var for popu­lær til at det var poli­tisk klokt. Ytrings­fri­het er uten tvil en av våre vik­tigs­te arve­styk­ker fra opp­lys­nings­ti­den. Men betyr det at ytrings­fri­het er den enes­te arven? Nei. En like vik­tig del er hva vi kal­ler tole­ran­se. Niels besø­ker fle­re land, for eksem­pel Iochtana: 

Håre­ne reis­te seg på hodet mitt (…). Lan­det var nem­lig et sam­men­suri­um og en kloakk av reli­gio­ner: Alle tros­ret­nin­ger som fan­tes på klo­den had­de sitt sen­trum der – og ble åpnet for­kynt. Da jeg hus­ket på hvil­ken bal­la­de det fører til med uli­ke tros­ret­nin­ger i Euro­pa , tur­de jeg nes­ten ikke våge meg inn i hoved­sta­den (…)Men min red­sel for­svant da jeg så at det over­alt hers­ket stor gjen­si­dig for­stå­el­se, uten at noen føl­te seg til­side­satt.

Det er lett å glem­me i dagens debatt at opp­lys­nings­ti­den kom som reak­sjon på fle­re hund­re års blo­di­ge reli­gions­kri­ger. Når John Locke skrev «The­re is abso­lut­ly no such thing (…) as a Chris­ti­an Com­mon­wealth» var det et tegn på et radi­kalt nytt per­spek­tiv. Vol­tai­re skrev sene­re en avhand­ling om tole­ran­se: ”Den førs­te natur­lov” — Det som i føl­ge Vol­tai­re defi­ne­rer oss som men­nes­ker. Midt mel­lom står Hol­berg, og som Tho­mas Breds­dorf har vist gjen­nom­sy­rer tole­ranse­tenk­nin­gen hans for­fat­ter­skap. Hol­berg spar­ker både mot kiet­ter­ne, alt­så guds­be­spot­te­re, og de såkal­te «kiet­ter­ma­ge­re» «En ivrig Kiet­ter­ma­ger (…) haver kun å fore­stil­le sig det­te: End om jeg ble bor­ger udi et andet Land, hvor min Ortho­dox­ie blev hol­det Kiet­te­rie.» Som Breds­dorf skri­ver: «Kæt­te­ri er en rela­tiv affæ­re.» Like mor­somt er det at han påpe­ker «Det for­un­der­ligs­te er, at saa­d­ant ske­er ofte udi indif­fe­ren­te Ting». Alt­så: Det sto­re sin­net kom­mer som reak­sjon på om man hol­der guds­tje­nes­te i hvi­te eller sorte klær, får natt­verd stå­en­de eller på sine knær, eller for den saks skyld: teg­ner en teg­ning.

Hvor­dan for­hol­der det­te seg til dagens kari­ka­tur­kon­tro­ver­ser? Vel, mye huma­nis­tisk forsk­ning fra det 20.århundret har dreid seg om det vi kan kal­le teg­nets omskif­te­li­ge natur. Språ­ket er ikke fast­lagt. Det skif­ter mening, avhen­gig av øyet som ser, kon­teks­ten det opp­trer i. Det­te så Hol­berg også. Når Niels besø­ker lan­det Mar­dak møter han noen med ”aflan­ge Øine” og alle ting de ser på vir­ker «langag­ti­ge.» And­re stam­mer har fir­kan­te­de øyne og ser alt rek­tan­gu­lært. Niels besø­ker tem­pel­et og hører en mann bekjen­ne at han «svær­ger, at Solens hel­li­ge Tav­le synes mig aflang.» Niels opp­da­ger til sin skrekk at den er fir­kan­tet, og for­la­ter lan­det. I 1750 for­klar­te Hol­berg selv i en epis­tel menin­gen med Mar­dak (legg mer­ke til at bok­sta­ve­ne nes­ten blir til vårt nabo­land). Det er å møte and­re kul­tu­rer og skik­ker med «upar­tisk­het» og «den sun­de For­nuft.» Eksem­pe­let sier også noe pre­sist om teg­nets natur. For er det ikke nett­opp det­te som gjør kari­ka­tu­rer og reli­giø­se sym­bo­ler så kon­flikt­la­det?

En hijab er både et fri­hets­sym­bol og et red­skap for under­tryk­kel­se. Og for svært man­ge bare en tra­di­sjon. En kari­ka­tur av Moham­med inn­går i en fle­re hund­re år lang sati­risk tra­di­sjon i Euro­pa. Men tol­kes som over­grep av både fun­da­men­ta­lis­tis­ke og tra­di­sjo­nel­le mus­li­mer. En kari­ka­tur av Moham­med spar­ker alt­så både opp­over, mot Mul­la­er og Ima­mer, og ned­over mot van­li­ge tro­en­de uten makt. Slik blir den absur­de kon­se­kven­sen at det førs­te møtet en ung­dom på gaten i Kabul eller Kai­ro har med ordet «ytrings­fri­het» er en film som kren­ker det de hol­der hel­ligst. Slik blir «ytrings­fri­het» en unn­skyld­ning for folk som er mot den til å stå i Dram­mens­vei­en og heie på Osa­ma bin Laden.

Når Arnulf Øver­land holdt fore­dra­get «Kris­ten­dom­men – den tien­de lande­pla­ge» i stu­den­ter­sam­fun­net i 1933, eller når Finn Graff teg­net vold­tekts­menn med kors til penis (for å illust­re­re Eva Lund­grens bok om vold i krist­ne mil­jø­er) var det grovt men nød­ven­dig. For­skjel­len, eller for­de­len, er at de kri­ti­ser­te en kul­tur de selv var innen­for og intimt kjent med. Det er en del av den libe­ra­le tra­di­sjon i Euro­pa. Man kri­ti­se­rer det sam­fun­net man selv er en del av de kon­stan­te for­hand­lin­ge­ne om. Det tje­ner ikke Jyl­lands-pos­ten til ære at de i 2003 tak­ket nei til kari­ka­tu­rer av Jesus under begrun­nel­sen av det «ikke var noe leser­ne vil­le like» – men så alt­så gjor­de en stor sak av å inn­hen­te og tryk­ke Moham­med-kari­ka­tu­re­ne i 2006.

I et sam­funn der sta­dig fle­re reli­gio­ner sam­ek­sis­te­rer, og for­nær­mel­ser rei­ser med YouT­u­bes has­tig­het, blir det sta­dig vans­ke­li­ge­re å skil­le klin­ten fra hve­ten. Vi må stå opp og for­sva­re en bok som Sata­nis­ke Vers, og ret­ten til å lage kari­ka­tu­rer av reli­gion. Og sam­ti­dig se at en film som «The innocen­ce of Mus­lims,» uten annen hen­sikt enn å for­nær­me og pro­vo­se­re, står nær­me­re en annen, og langt mind­re lys euro­pe­isk tra­di­sjon enn den som repre­sen­te­res av Hol­berg, Locke, eller Vol­tai­re. Det er nær­me­re den illi­be­ra­le tra­di­sjo­nen til Juli­us Streicher og Der Stür­mer.

Det skal selv­føl­ge­lig være lov­lig å lage kren­ken­de kunst. Men det skal være like lov­lig å påpe­ke at det­te er dumt og ustra­te­gisk. Og dess­uten, at det ikke hed­rer arven fra opp­lys­nings­ti­den. Den består nem­lig av en libe­ral kjer­ne av både tole­ran­se og ytrings­fri­het. Vi kan ta Augus­tins ord fra 300-tal­let som mot­to, han var som Hol­berg reto­risk sko­lert: «Vi skal vise fast­het i det sen­tra­le, fri­het i det peri­fe­re og kjær­lig­het i alt.» Kan­skje kon­troll­spørs­må­let før en ytring bør lyde: Bidrar det­te til at vi lever i en opp­lys­nings­tid?

Kil­der:

Niels Klims rei­se til den under­jor­dis­ke ver­den. Lud­vig Hol­berg, (overs Kjell Hegge­lund) Asche­houg 1997.

”Hol­berg og natur­ret­ten” Arild Linne­berg, Hol­berg i Nor­den (red: Dahl­berg, Teil­mann og Thor­sen) Maka­dam 2004.

”Tole­ran­ce og Auto­ri­tet hos Locke, Vol­tai­re og Hol­berg” Las­se Hor­ne Kjæld­gaard. Ibid.

Lud­vig Hol­berg. Den sto­re ensom­me. Lars Roar Lang­slet, Press for­lag. 2005.

T.O: Teks­ten har også vært tryk­ket i Klasse­kam­pen.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen