Det var aarhundreders taushet hun brøt

I går var det nøyaktig 200 år siden Camilla Collett ble født, og med det også 200 år siden vinduet ble satt på gløtt for kvinnekampen her i Norge.

Camil­la Col­lett (1813–1895) på sine eldre dager

Camil­la Col­lett skri­ver seg slik rett inn i stem­me­retts­ju­bi­le­et som fei­res i år. Hun var opp­tatt av kvinne­fri­gjø­ring, men had­de ikke noe øns­ke om selv å stå i bre­sjen for refor­mer. Hun skrev, på uli­ke vis, all­tid om kvin­nens stil­ling, og med respek­ten for kvin­ners tan­ke- og følel­ses­liv som det vik­tigs­te. Men med sitt for­fat­ter­skap og sine ana­ly­ser av kvin­nens plass i sam­fun­net, ble hun nett­opp en sær­de­les vik­tig inspi­ra­sjon for sene­re refor­mer. For kvinne­be­ve­gel­sens første fase, og for en yngre gene­ra­sjon kvin­ner som kjem­pet for stem­me­rett.

Jeg har tid­li­ge­re her på blog­gen refe­rert til Col­letts egen 17. mai-tale fra 1877, Hvad rager det os, men vil her trek­ke frem to taler om Camil­la Col­lett av kvinne­saks­for­kjem­pe­ren, poli­ti­ke­ren og redak­tø­ren Gina Krog.

Den ene, Det var aar­hund­re­ders taus­het hun brøt, er fra avdu­kin­gen av Camil­la Col­lett-sta­tu­en i Slotts­par­ken i 1911. Om sta­tu­en utta­ler hun enkelt om Col­letts stor­het på veg­ne av Nor­ges kvin­ner:

Det er vort Eids­volds­mo­nu­ment.

Den andre talen, Camil­la Col­lett, er et fore­drag Krog reis­te lan­det rundt med i fle­re år (utgitt i 1911); en beret­ning om hen­nes venn og helt­in­nes liv, kamp og arbei­de. Hun teg­ner like­vel ikke kun et glans­bil­de av Col­lett:

Gina Krog taler ved avdu­kin­gen av Camil­la Col­lett-sta­tu­en i Slotts­par­ken (foto: Oslo Muse­um)

Folk sa, at Camil­la Col­lett altid kla­get. Nei ikke altid, men hvor hun kun­de kla­ge. Ald­rig har jeg hørt noen kun­ne kla­ge som hun, omkring det saa­re punkt kun­de hun kred­se og vir­re og flak­se som en fugle­mor over sit rede. Jeg tror nok Camil­la Col­lett kan ha gjort en og anden uret, i anled­ning de for­uret­tel­ser hun had­de lidt, der var mis­for­staa­el­ser, som kun­de været opkla­ret og utjev­net. Men hun luk­ket for det, hun veg bort, laas­te sig inde i sin bit­re kræn­kel­se. Men i regelen og i stør­re ting had­de hun ret, merk­vær­dig ret, ofte har jeg erkjendt det jeg fra først av syn­tes var over­dri­vel­se helt at stem­me med de vir­ke­li­ge for­hold. Og fra egen for­uret­tel­se steg det saa til kla­ge over den uret og raa­het som vis­tes andre kvin­der. Og da var det som tid og rum ikke var til.

Men det er beund­ring og takk­nem­lig­het som pre­ger talen, der hvert avsnitt på sitt vis set­ter to stre­ker under Camil­la Col­letts posi­sjon som inspi­ra­tor og igang­set­ter:

Mot en dun­kel bak­grund sti­ger Camil­la Col­letts bil­led frem, naar vi ser os til­bake i tiden. — Ingen skik­kel­se beteg­ner mer end hen­des et skil­le mel­lem før og nu i vort land. […] Hun sa det ofte selv: Det maat­te kom­me det jeg had­de at føre frem. Had­de ikke jeg været, saa var en anden kom­met som den første, for nu var tiden der. Men vi sier, en lyk­ke at hun var der, da tiden var der. For vel var den kom­met til vort land, den mægti­ge kul­tur­bøl­ge, kvinde­be­væ­gel­sen, og en yngre slegt had­de optat arbei­det ogsaa uten hen­de, men at det har faat det ind­hold, den per­son­lig­he­tens glød og magt som den trods alt har, det skyl­des først og frem­st hen­de.

TEMA

H

istorie

13 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen