Forskere som (ikke) blogger. Del 3 av 3

Blogging er antitesen til forskning. Så det er gode grunner til at forskere ikke blogger; men det er også gode grunner til å gjøre det likevel.

I de første to delene av denne korte serien om forskerbloggen beskrev jeg først trekk ved bloggen som gjør den til antite­sen til forskn­ing, men som sam­tidig gir en god mulighet til formi­dlende tenkeskrivn­ing. Der­til kom­mer at bloggen er ikke bare et godt medi­um for å formi­dle forskn­ing. Den er også enestående til å jus­tere det bildet medi­ene gir av vår forskn­ing eller offentlige kom­mentar­er. Her kan vi kom­mu­nis­ere uten mel­lom­mann. Når jeg har uttalt meg til avisene, blir det ikke alltid helt som jeg hadde tenkt meg. Som regel går det bra, men det hen­der at jour­nal­is­ter mis­forstår det jeg sier. Man må huske på at min­i­mum 80 pros­ent av det forskere sier til medi­ene, er ute­latt. Slik må det være, og det er ikke min mening å klage over jour­nal­is­tene, langt der­ifra. Ikke sjelden virk­er man som forsker både klokere, klarere og mer kon­sis i avis­ar­tikke­len enn man måtte ha hørt ut for jour­nal­is­ten i tele­fo­nen. På den annen side opp­står det uun­ngåelig mis­forståelser og vrid­ninger i intervju.

Slike prob­le­mer kan man rette opp med et blog­ginn­legg. Når jeg har blitt inter­vjuet — særlig hvis jeg er urolig over formidlin­gen og for­tolknin­gen av det jeg sa til jour­nal­is­ten — skriv­er jeg der­for noen ganger et blog­ginn­legg. Her får jeg sagt det jeg ikke fikk med som inter­vjuof­fer: nyanserin­gene som forsvant, eksem­p­lene det ikke ble plass til, doku­men­tasjo­nen som ble for tung, og reson­nementene som vir­ket for langtekke­lige. Hvis noen skulle kri­tis­ere meg for det jeg (fak­tisk ikke) sa i et inter­vju, kan jeg alltid hen­vise til bloggen, hvor jeg med egne ord har skrevet det jeg mener.

Enda en fordel med bloggen er at man uten store vanske­ligheter kan benytte andre uttrykksmåter enn skrift. Det er enkelt å legge til bilder, noe som i tryk­te tek­ster alltid byr på prob­le­mer med teknikk, ret­tigheter og trykkek­valitet. Og man kan enkelt lenke til andre sider og infor­masjon­er, man kan legge inn video­er, grafikk og inter­ak­tive mod­uler. Alt dette gir oss forskere helt nye muligheter for forskningsformidling.

En blogg behøver ikke være en blogg

Det foregående innehold­er tilsynela­tende en selv­mot­sigelse. På den ene siden prob­lema­tis­er­er jeg ver­di­en av blog­gstilen for forskeren, på den andre anerk­jen­ner jeg poten­sialet i denne skrivemåten. Svaret er naturligvis at begge del­er er til­fel­let. Og at vi som er forskere — og andre i samme situ­asjon — må forsøke å utnytte forde­lene sam­tidig som vi unngår problemene.

Men først og fremst bør vi kan­skje revur­dere hva en (forsker)blogg er, bør og kan være. I beg­yn­nelsen var jeg som sagt opp­tatt av at jeg skulle skrive en rik­tig blogg; det vil si skrive hyp­pige inn­legg som var forskjel­lige fra andre medi­er, tek­st­typer og gen­r­er jeg skrev eller formi­dlet i: den viten­skapelige artikke­len, kro­nikken i avisen, boken. Men tanken om at jeg burde følge bloggens kon­ven­sjon­er, førte ikke til så mye annet enn en sær form for dårlig samvit­tighet for­di jeg skrev for sjelden, for langt og for upersonlig.

Jeg var — og er — som Mar­tin Grün­er Larsen skrev i artikke­len jeg tidligere omtalte, en “peri­ode­blog­ger”. Jeg kan pub­lis­ere med noen dagers inter­vall, men noen ganger kan det gå måned­er uten en lyd. Det er ikke særlig blogg-aktig. “Peri­ode­blog­ger” er en fak­tuell kon­sta­ter­ing, men utvil­somt også en vur­derende beskriv­else av at jeg ikke er en helt rik­tig blog­ger. Som en god kol­le­ga lot meg forstå: Din blogg er vel egentlig ikke en blogg. Begge del­er er kan­skje kor­rekt, men jeg føler ikke lenger noe ube­hag ved dette. Ikke for­di jeg nå har lært meg blogg-gen­ren og endelig blog­ger “rik­tig”, men for­di jeg ganske enkelt ikke bryr meg om hvorvidt min blogg er en blogg eller ikke — så lenge den hjelper meg med å skrive om mine faglige inter­ess­er og forhåpentlig gir inter­es­sante og nyt­tige innsik­ter til de som leser det jeg skriver.

Mine blog­ginn­legg er ret­tet mot dem i den brede offent­ligheten som er inter­essert i kom­mu­nikasjon og retorikk — inklu­siv mine stu­den­ter. Jeg skriv­er ikke særlig per­son­lig, selv om jeg til tider bruk­er meg selv i tek­stene. Jeg skriv­er ofte lengre og mer utdypende enn blog­gere van­ligvis gjør. Som regel min­ner mine inn­legg mer om artik­ler enn om blog­ginn­legg. Noen ganger blir de så lange at jeg del­er dem opp i del en og del to; noen ganger til og med i tre del­er. Kort sagt gjør jeg nærmest det mot­sat­te av det Even Williams definer­er som blog­ging: Jeg skriv­er sjelden, langt og upersonlig.

Det vik­tige for oss som er forskere, vil jeg mene, er at vi ikke uten videre aksepter­er hva en (forsker)blogg er eller skal være. Vi bør frigjøre oss fra gen­re­for­vent­nin­ge­nes tvangstrøye og i stedet se på teknolo­giens muligheter. Selv er jeg ikke spe­sielt inter­essert i de korte, jevn­lige og aktuelle opp­da­terin­gene på min egen blogg. I beg­yn­nelsen skrev jeg ofte om aktuelle sak­er som opp­tok de fleste. Jeg utdypet og kom­menterte sak­er som allerede ble kom­mentert i nyhetene. Men trangen til å være aktuell har mins­ket. Da jeg ful­gte val­gkam­p­en i USA i høst, berørte jeg som regel det medi­ene var opp­tatt av, for eksem­pel pres­i­dent­de­bat­tene mel­lom Barack Oba­ma og Mitt Rom­ney. Men egentlig skrev jeg mer om debat­ter som ble avholdt for mer enn 20 og 30 år siden: om debat­ten mel­lom Ronald Rea­gan og Wal­ter Mon­dale eller mel­lom Jim­my Carter og Ger­ald Ford. Med det håpet jeg å gi en his­torisk ramme til det vi så på fjern­synet, heller enn bare å kom­mentere aktuelle hen­delser. Sam­tidig er disse tek­stene tenkt som tidlige utkast til et kapit­tel om amerikanske pres­i­dent­de­bat­ter. Men det beste med bloggen er antagelig at jeg kan vise bilder og videok­lipp fra debat­ter og taler, slik at leseren selv kan se og høre nøyak­tig hva kan­di­datene sa, og hvor­dan de sa det. Det gir en helt annen nærhet til eksem­pler og empirisk mate­ri­ale enn den ver­bale beskrivelsen.

Du ikke ha en blogg hvis du er forsker, men kanskje du skulle prøve likevel …

Det er alt­så ingen naturlov som bestem­mer hvor­dan en forsker skal utforme og skrive sin blogg. Men det er vik­tig at man har et mål med bloggen sin. Hvis man i det hele tatt skal ha en blogg. Det er et sys­tem­a­tisk press på forskere, poli­tikere, virk­somheter og organ­isas­jon­er som sier at man være på*. Du være på Face­book, du være på Twit­ter, og du ha en blogg. Men det du ikke. Og hvis du likev­el skal være på, bør du vite hvor­for du er på. Hvor­for har du en blogg? Hva vil du med den? Hva er for­målet?

Det avgjørende spørsmålet er om bloggen er det rette red­skapet for å nå dine mål. Forskerens mål er fast­satt ved lov: Det er å forske, under­vise og formi­dle. Bloggen kan benyttes til alle tre. Og hvis du som forsker skulle velge å lage en blogg, er det nyt­tig å huske på at den slett ikke behøver å være en rik­tig blogg. Det vik­tig­ste er at den gjør det du ønsker at den skal gjøre.

(Forskere som (ikke) blog­ger. Del 3 av 3)
En annen ver­sjon av denne tek­sten har tidligere vært pub­lis­ert i Prosa 6/2012

TEMA

F

orsknin
g

29 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen