Tidlig en onsdagsmorgen sitter Erlend Lavik (38) på kontoret sitt i femte etasje og jobber. På døren til kontoret hans står han oppført som førsteamanuensis, men i 2010 fikk han en ny stilling som postdoktor på Universitetet i Bergen. Lavik trives godt som postdoktor da han nå er ansatt 100 prosent i en forskerstilling, ettersom han får viet seg fullstendig til forskning. Hans hovedoppgave som postdoktor er et prosjekt om opphavsrett. Dette opptar ikke all hans tid, da han har flere artikler om The Wire bak seg. Da intervjuet ble gjort er han i sluttfasen med et video-essay om stilistiske virkemidler i The Wire. Dette prosjektet er basert på en formalanalyse han har gjort om krimserien, og vil bli viet mesteparten av plassen i intervjuet. I fjor vinter presenterte han analysen for masterstudenter på en forelesning om filmanalyse.
Videoessayet (over) er på nåværende tidspunkt blitt sett av over 67000 mennesker på Laviks egen Vimeo-konto.
En studie av stilistiske virkemidler i The Wire
Foto: Hanne Cecilie Sætre
I arbeidet med formalanalysen av The Wire har Erlend Lavik måtte lære seg videoredigering:
– Formalanalysen er i praksis ferdig, og jeg har jobbet med den av og på de siste to årene. Det var ikke mitt hovedprosjekt, men føltes mer som en hobby. I tillegg har jeg skrevet en del om The Wire i løpet av min karriere, men har aldri fokusert på stilen eller det visuelle. Samtidig jobbet jeg med audiovisuell filmkritikk, og satte meg blant annet inn i hvordan man hentet ut filmklipp. Det var da jeg begynte å leke litt med tanken på å gjøre et video-essay, og det var en av hovedgrunnene til at jeg ville gjøre en slik formalanalyse, forteller Lavik.
Kan du kort og enkelt forklare hva en formalanalyse går ut på?
– Selve analysen er et forsøk på å si hvordan en film, eller i dette tilfellet en tv-serie, er satt sammen. Altså hvilke virkemidler og konvensjoner filmskaperen bruker for å fortelle sin historie. Formalanalysen er hovedsakelig deskriptiv (beskrivende), fremfor normativ (evaluerende) som andre tekstanalytiske tradisjoner gjerne er. Det jeg har sett mest på er bildekomposisjon, klipping, bruk av kamera og kameraføring. En formalanalyse er ikke så opptatt av selve handlingen, ei heller forholdet mellom stil og tema. Likevel kan slike analyser fort bli litt for kliniske eller nærsynte, fordi de bare fokuserer på stilen og ikke tar særlig hensyn til handlingen, forklarer Lavik engasjert.
Video-essay 101
Foto: Hanne Cecilie Sætre.
Samtidig som han gjorde ferdig sin formalanalyse, jobbet Lavik med video-essayet sitt. Disse to prosjektene har han gjort på siden av sitt arbeid på universitetet. Han hadde lenge ønsket å gjøre forskning som favnet om hans egne interesser. The Wire er en serie som han har stor kjennskap til, og har sett opptil flere ganger. Derfor var det veldig nærliggende å bruke denne serien som råmateriale. Video-essayet er i likhet med formalanalysen nesten helt ferdig.
– Det er bare «voiceover» (fortellerstemme) som gjenstår, noe jeg også tenker å gjøre selv; jeg må bare finne ut av det rent tekniske. Slik det står nå så er både manus og selve videoen ferdig. Hvis jeg finner ut at jeg må endre i manuset må jeg også gå inn og endre på filmklippens lengde for å få det til å stemme, utdyper Lavik.
Kan du kort forklare hva et video-essay vil si?
– Jeg vil ikke påstå at jeg selv sitter på en definisjon, men kan iallfall si at det er en relativ ny og voksende sjanger på Internett. Det er en audiovisuell tekst der man henter ut bilder og lyd fra filmer eller tv-serier, og bruker det som råstoff i en type filmkritikk. Et stort fortrinn for video-essayet er at det gjør filmkritikken mer lik litteraturkritikken. På den måten at kritikkeren kan sitere fra teksten som en legger under lupen. Mitt håp, og potensialet når jeg lager et slikt video-essay, er at den vil gjøre filmkritikken mer nyansert. For eksempel at man ville kunne si noe innsiktfullt om de estetiske virkemidlene til filmen når en kan holde opp bruddstykkene av teksten som en felles referanseramme for leseren og kritikeren. Istedenfor at kritikeren bare beskriver, kan nå også seeren inspisere påstandene og observasjonene som kritikeren kommer med samtidig som han ser på video-essayet, poengterer Lavik.
Hva har vært den største utfordringen i å utføre et slikt video-essay?
– Jeg har ingen praktisk erfaring fra før og måtte lære meg å lage video-essay fra grunnen av. I den anledning kjøpte jeg et program som heter Final Cut 10. Det er ikke noe profesjonelt redigeringsverktøy, men avansert nok til at det var en utfordring å sette seg inn det. Med andre ord har det vært mye prøving og feiling, forteller Lavik. Men Lavik sitter ikke stille lenge, og forteller at han har et nytt video-essay om The Wire på gang. Han har et utkast til manus og filmklipp klart, men er usikker på når han får jobbet intensivt og sammenhengende med det.
– Dette video-essayet skal handle om karaktertegningene i serien. Forholdet mellom individer i serien og hvordan de blir beskrevet som enkeltmennesker. Jeg skal også ta for meg institusjonene, der individene er tannhjul i et stort maskineri. Dette vil nok bli mitt neste prosjekt om The Wire, men det kan være noe annet som dukker opp i mellomtiden. Likevel er jeg kommet et stykke på vei, og har som sagt en god ide om hvordan det skal være, sier Lavik.
Vil det basere seg på tidligere forskning av The Wire?
– Begge video-essay-prosjektene baserer seg på tidligere forskning som ble til overs. Det var ting jeg trodde skulle passe inn, men jeg så at jeg måtte spisse inn artiklene og da falt de utenfor. Til tider har man litt mye stoff og da må man gjøre en del valg. Enten kunne jeg skrevet en ny artikkel, eller bruke det på en annen måte. Hvis ikke hadde jeg lagt det i en skuff og glemt det helt, sier Lavik.
Ny formidlingskanal i akademia
Foto: Hanne Cecilie Sætre
Hvorfor har du valgt video-essay for å formidle forskningen din om The Wire?
– Det er fordi jeg har troen på at det ligger et erkjennelsesmessig potensiale i den formidlingsmåten, spesielt siden du har tilgang til visuelle sitat. Dessuten er jeg veldig interessert i filmkritikk i skreven form, og på Internett. Dette er noe jeg også har skrevet om. Men for å få et bedre grep om det så er det også viktig å kombinere teoretiske utlegningner med praktisk erfaring. Ved å jobbe med en type digital filmkritikk har jeg forsøkt å gi meg selv førstehåndskjennskap om da eksempelvis video-essay, forklarer Lavik.
Kan du også si noe om hvordan arbeidet med video-essayet har vært i henhold til vanlig forskning/formidling?
– Sånn som jeg tenker det, er det ikke noen drastisk forskjell. Den mest merkbare forskjellen fra vanlig forskning er vel at det i liten grad finnes akademiske publiseringskanaler, og at det dermed er uklart om aktiviteten gir noe uttelling i tellekantsystemet. Men det veies etter min mening opp av at det er morsomt å holde på med. Ellers oppfatter jeg det som tradisjonell forskning/formidling som bare tar i bruk andre virkemidler.
Synes du forskere generelt er flinke til å formidle arbeidene sine utover det å publisere akademiske tekster? Kan video-essay være noe flere forskere burde gjort?
– Det er vanskelig å felle en dom over forskere generelt, for folk er så forskjellige. Det er mange som er flinke til å skrive kronikker og stille opp i media, men det er også mange som ikke er det. Video-essay er veldig tidkrevende, og det er forståelig at forskere i en travel hverdag ikke vil prioritere det. Forholdet i dagens akademia gjør det heller ikke lettere, da det er et stort fokus på å publisere mest mulig. Da er ikke det mest naturlige for forskere å eksperimentere med publikasjoner. Likevel synes jeg at video-essay innenfor medievitenskap vil være en ypperlig måte å formidle forskningen på. Den trenger ikke nødvendigvis være en mer folkelig versjon av den tyngre akademiske forskningen. Istedenfor kan den være et helt selvstendig bidrag, sier Lavik, og utdyper:
– Selve uttrykksformen i video-essay har tilgang til et visuelt materiale, og det kan brukes til å fremheve andre aspekt ved film eller tv-serier som blir mulig å behandle på en akademisk og analytisk måte. Å snakke om bildekomposisjon, klipping og kameraføring er tungvint å forholde seg til i en skreven tekst. Det blir for mange beskrivelser, og du overlater veldig mye til leserens visuelle hukommelse.
Kan du til slutt fortelle litt om prosjekter du driver på med for tiden?
– Ideen om å skrive om The Wire sprang ut fra en interesse om å skrive om noe som jeg synes det er gøy å skrive om. Samtidig driver jeg på med et bokprosjekt om The Wire; det baserer seg på tidligere arbeid om serien. Boken vil ikke benytte et tungt akademisk språk, men vil være mer lettlest; altså mer folkelig. Men det jeg er ansatt for å jobbe med er et nytt opphavsrettsprosjekt, som er et samarbeid mellom instituttet i Bergen og jussmiljøet i Amsterdam og Cambridge. Det er et forskningsprosjekt som er finansiert av ulike europeiske forskningsråd innenfor et EU-program kalt HERA. Egentlig er det et humanistisk prosjekt, selv om det har en juridisk profil. I korte trekk handler det om hvorvidt humanvitenskapelige teorier om forfatterskap, originalitet, kreativitet og verk kan ha en nytteverdi innenfor forskningen om opphavsrett i jussen. I bunn og grunn fordi det er en del begrep som er felles for juss, opphavsrettsforskning og humanistisk forskning, avslutter Lavik.
Om Erlend Lavik:
- Begynte på grunnfag (bachelor) i medievitenskap våren 1997 og hovedfag (master) høsten 1998. Masteroppgaven hans var om var om romantiske komedier Kjærlighet i seriemonogamiets tidsalder. Romantiske komedier i Hollywood.
- Fikk tilslag på doktorgrad i 2003 og leverte 2007 sin avhandling om Amerikansk filmhistorie: Changing Narratives — Five Essays on Hollywood History
- Var ansatt som førsteamanuensis fra 2008–2010.
- Har nå stillingen som postdoktor, siden høsten 2010.
- The Strange Case of The Wire (2008): Hvordan The Wire passer inn i trenden i amerikansk fjernsynsfiksjon de siste 10–15 årene.
- The Poetics and Rhetorics of The Wire (2011): Handler om intertekstualitet i The Wire
- En artikkel fra filmtidsskriftet 16:9: Relativt komplekst om narrativ kompleksitet
- Intervju med David Bordwell fra Norsk Medietidsskrift Nr. 03 fra 2006: «The way Bordwell tells it»: om klassisk og post-klassisk Hollywoodfilm
- En artikkel om filmen The Sixth Sense fra tidsskriftet The Velvet Light Trap: “Narrative Structure in The Sixth Sense: A New Twist in ‘Twist Movies’?”
- Artikkel om video-essayets fremtid i akademiaen Frames Cinema Journal: The Video Essay: The Future of Academic Film and Television Criticism?
- En sammenfatning av hans masteroppgave fra filmtidsskriftet 16:9
- Refleksjoner rundt video-essayet om The Wire, som er samtalt om i intervjuet, fra nettsiden Frames Cinema Journal: Some Reflections On My Video Essay Venture “Style in The Wire”
- Hjemmeside: http://www.erlendlavik.blogspot.com