Etterlyst: sterkere stemmer

Forfatterne har blitt mer egosentriske og mindre samfunnsorienterte. Taper litteraturen på det?

Helt siden den gres­ke tra­ge­di­en har lit­te­ra­tu­ren fun­gert som en kom­men­tar til, og ofte en kri­tikk av, sam­fun­net. Hvor eks­pli­sitt sam­funns­nyt­tig lit­te­ra­tu­ren skal være, har imid­ler­tid variert gjen­nom uli­ke tider. I mid­del­al­de­ren skul­le kuns­ten tje­ne kir­ken og reli­gio­nen, under rea­lis­men kom ingen unna poli­tik­ken – en had­de å set­te pro­ble­mer under debatt. Med moder­nis­mens opp­spal­te­de ver­dens­for­stå­el­se opp­stod et nytt kunst­syn – kunst for kuns­tens skyld. Kuns­ten treng­te ikke len­ger en reli­giøs, poli­tisk eller sosi­al rett­fer­dig­gjø­ring, men skul­le vur­de­res som et este­tisk verk, på egne pre­mis­ser. Etter å ha for­døyd moder­nis­men i vel et århund­re, er vi fort­satt ikke fer­di­ge med å dis­ku­te­re for­fat­te­rens for­hold til sam­fun­net. 68-gene­ra­sjo­nen ga oss en ny bøl­ge av poli­tisk moti­vert lit­te­ra­tur i Nor­ge, men siden det har lit­te­ra­tu­ren til­syne­la­ten­de blitt sta­dig mer intro­vert. Er for­hol­det mel­lom for­fat­te­ren og sam­fun­net for alvor på hell?

Hans Fred­rik Dahl star­tet i høst en debatt om hvor­vidt nors­ke for­fat­te­re frem­de­les har en vik­tig sam­funns­rol­le. I sin fas­te søn­dags­kom­men­tar i Dag­bla­det la han frem det han ser som et para­doks; at norsk skjønn­lit­te­ra­tur er en vekst­næ­ring, men at for­fat­ter­ne ikke har noen inn­virk­ning på det nors­ke sam­funn. Hoved­sa­ke­lig for­di dis­se, med unn­tak av Fløg­stad, Sol­stad og Kjær­stad, ikke skri­ver om noe vesent­lig. Dahl fikk Aften­pos­tens Knut Olav Åmås på nak­ken, som har en gans­ke annen opp­fat­ning av hvil­ken rol­le for­fat­ter­ne fak­tisk spil­ler, og hvil­ken rol­le de bør spil­le. Åmås hev­der at det ofte går galt når for­fat­te­re vel­ger en lit­te­rær form i sam­funns­de­bat­ten, for­di de ikke nød­ven­dig­vis har inn­sikts­evne, selv om de har uttrykk­s­vil­je. Han er der­for mer til­freds med lit­te­ra­tu­rens intro­ver­te ven­ding, og under­stre­ker at den­ne lit­te­ra­tu­ren fort­satt kan reg­nes som vik­tig. For­skjel­len er at den påvir­ker enkelt­men­nes­ker frem­for kollektiver. 

Det er ikke bare Dahl som drøm­mer om for­fat­te­re som rys­ter i sam­fun­nets grunn­voll. De sis­te åre­ne har debat­te­ne om «skrive­skole­for­fat­te­ren» og «for­fat­ter­fab­rik­ker» duk­ket opp med jev­ne mel­lom­rom. Kaj Ska­gen, såkalt enfant ter­rib­le i norsk lit­te­ra­tur, mener at skrive­skole­for­fat­te­ren har tatt plas­sen til den sam­funns­en­ga­sjer­te for­fat­te­ren. Iføl­ge Ska­gen fan­ges de sko­ler­te for­fat­ter­ne av mote­rik­ti­ge tren­der innen­for det lit­te­rære mil­jø­et, og mis­ter sin opp­rin­ne­li­ge fri­het som sam­funns­de­bat­tan­ter. I et inter­vju i Klasse­kam­pen i 2010 tok han til orde for en struk­tur­re­vo­lu­sjon i det lit­te­rære sys­te­met, for å unn­gå at den nors­ke lit­te­ra­tu­ren skal bli enspo­ret, kje­de­lig og uvesentlig.

Karl Ove Knausgård - problematisk introvert vending? (foto: Robin Linderborg/Wikimedia Commons. CC: by)

Karl Ove Knaus­gård — pro­ble­ma­tisk intro­vert ven­ding? (foto: Robin Linderborg/Wikimedia Com­mons. CC: by)

Den lit­te­rære offent­lig­he­ten i Nor­ge har gjen­nom his­to­ri­en vært pre­get av mar­kan­te for­fat­te­re som Hol­berg, Bjørn­son og Bjør­ne­boe. For­fat­ter­ne har vært sam­funns­de­bat­tan­ter både i og uten­for lit­te­ra­tu­ren. Når Åmås pro­kla­me­rer at for­fat­te­re ikke nød­ven­dig­vis er gode ten­ke­re, kan det føles som om noe har gått tapt på vei­en. Er det noe å tje­ne på at for­fat­ter­ne har blitt mer ego­sent­ris­ke og mind­re sam­funns­ori­en­ter­te? For­fat­ter­rol­len har utvil­somt end­ret seg. For­fat­te­ren er ikke len­ger en natur­lig auto­ri­tet i sam­fun­net, men dyr­kes like­vel som for­bil­de som ald­ri før, av medi­er og lese­re. Debat­ten om ølpri­ser og and­re uve­sent­lig­he­ter i anled­ning åpnin­gen av Lit­te­ra­tur­hu­set i Ber­gen, var ledet av for­fat­te­re. Kan det­te bana­le enga­sje­men­tet sees som et sym­ptom på den lit­te­rære situa­sjo­nen i lan­det? I så fall er det selv­føl­ge­lig fris­ten­de å ten­ke at alt var bed­re før. Når en nes­ten er født på 90-tal­let føles det like­vel noe påtatt å hen­gi seg til nostalgien. 

Det vesent­li­ge og vik­ti­ge i et verk kan tref­fe oss på nye og uan­te måter. Det betyr ikke at vi skal slut­te å ha for­vent­nin­ger til for­fat­ter­ne, tvert imot. At dis­ku­sjo­ner som det­te kom­mer opp med jev­ne mel­lom­rom vit­ner om et enga­sje­ment for lit­te­ra­tu­ren som er vel så vik­tig som det enga­sje­men­tet som fin­ner sted i selve lit­te­ra­tu­ren. Det er leser­ne og kri­ti­ker­ne som til syv­en­de og sist bestem­mer om et verk er vesent­lig eller ikke. Den intro­ver­te ven­din­gen i lit­te­ra­tu­ren har imid­ler­tid budt på utford­rin­ger for kri­ti­ke­ren, noe mot­ta­kel­sen av Knaus­gårds Min kamp-bøker er et eksem­pel på. Fle­re lit­te­ra­tur­vi­te­re har uttalt at de ikke har ord for å for­kla­re ver­ket. En skul­le tro at Knaus­gård var den førs­te som utford­ret oss hva angår det ukla­re skil­let mel­lom fik­sjon og vir­ke­lig­het i lit­te­ra­tu­ren, samt det påføl­gen­de moral­spørs­må­let. Men som vi vet er han langt fra den førs­te. Myk­le utford­ret på lig­nen­de vis for et halvt århund­re siden. Mens San­gen om den røde rubin før­te til retts­sak, har Min kamp hel­dig­vis bare ført til medie­hys­te­ri. Fort­satt vet vi ikke helt hvor­dan vi skal gri­pe den­ne lit­te­ra­tu­ren an i kri­tik­ken. Sam­ti­dig som vi ald­ri må slut­te å ha for­vent­nin­ger til for­fat­ter­ne, må vi hel­ler ikke glem­me kri­ti­ke­rens ansvar. Kri­ti­ke­ren må evne å set­te sam­tids­lit­te­ra­tu­ren inn i en stør­re kon­tekst. Med mind­re lit­te­ra­tu­ren som skri­ves fak­tisk er så tri­vi­ell at det blir en umu­lig opp­ga­ve for kri­ti­ke­ren. Da kan den hel­ler avskri­ves som kje­de­lig og uvesentlig.

TEMA

L

itterat
ur

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen