Helt siden den greske tragedien har litteraturen fungert som en kommentar til, og ofte en kritikk av, samfunnet. Hvor eksplisitt samfunnsnyttig litteraturen skal være, har imidlertid variert gjennom ulike tider. I middelalderen skulle kunsten tjene kirken og religionen, under realismen kom ingen unna politikken – en hadde å sette problemer under debatt. Med modernismens oppspaltede verdensforståelse oppstod et nytt kunstsyn – kunst for kunstens skyld. Kunsten trengte ikke lenger en religiøs, politisk eller sosial rettferdiggjøring, men skulle vurderes som et estetisk verk, på egne premisser.
Etter å ha fordøyd modernismen i vel et århundre, er vi fortsatt ikke ferdige med å diskutere forfatterens forhold til samfunnet. 68-generasjonen ga oss en ny bølge av politisk motivert litteratur i Norge, men siden det har litteraturen tilsynelatende blitt stadig mer introvert. Er forholdet mellom forfatteren og samfunnet for alvor på hell?
Hans Fredrik Dahl startet i høst en debatt om hvorvidt norske forfattere fremdeles har en viktig samfunnsrolle. I sin faste søndagskommentar i Dagbladet la han frem det han ser som et paradoks; at norsk skjønnlitteratur er en vekstnæring, men at forfatterne ikke har noen innvirkning på det norske samfunn. Hovedsakelig fordi disse, med unntak av Fløgstad, Solstad og Kjærstad, ikke skriver om noe vesentlig.
Dahl fikk Aftenpostens Knut Olav Åmås på nakken, som har en ganske annen oppfatning av hvilken rolle forfatterne faktisk spiller, og hvilken rolle de bør spille. Åmås hevder at det ofte går galt når forfattere velger en litterær form i samfunnsdebatten, fordi de ikke nødvendigvis har innsiktsevne, selv om de har uttrykksvilje. Han er derfor mer tilfreds med litteraturens introverte vending, og understreker at denne litteraturen fortsatt kan regnes som viktig. Forskjellen er at den påvirker enkeltmennesker fremfor kollektiver.
Det er ikke bare Dahl som drømmer om forfattere som ryster i samfunnets grunnvoll. De siste årene har debattene om «skriveskoleforfatteren» og «forfatterfabrikker» dukket opp med jevne mellomrom. Kaj Skagen, såkalt enfant terrible i norsk litteratur, mener at skriveskoleforfatteren har tatt plassen til den samfunnsengasjerte forfatteren. Ifølge Skagen fanges de skolerte forfatterne av moteriktige trender innenfor det litterære miljøet, og mister sin opprinnelige frihet som samfunnsdebattanter. I et intervju i Klassekampen i 2010 tok han til orde for en strukturrevolusjon i det litterære systemet, for å unngå at den norske litteraturen skal bli ensporet, kjedelig og uvesentlig.
Karl Ove Knausgård — problematisk introvert vending? (foto: Robin Linderborg/Wikimedia Commons. CC: by)
Den litterære offentligheten i Norge har gjennom historien vært preget av markante forfattere som Holberg, Bjørnson og Bjørneboe. Forfatterne har vært samfunnsdebattanter både i og utenfor litteraturen. Når Åmås proklamerer at forfattere ikke nødvendigvis er gode tenkere, kan det føles som om noe har gått tapt på veien. Er det noe å tjene på at forfatterne har blitt mer egosentriske og mindre samfunnsorienterte? Forfatterrollen har utvilsomt endret seg. Forfatteren er ikke lenger en naturlig autoritet i samfunnet, men dyrkes likevel som forbilde som aldri før, av medier og lesere. Debatten om ølpriser og andre uvesentligheter i anledning åpningen av Litteraturhuset i Bergen, var ledet av forfattere. Kan dette banale engasjementet sees som et symptom på den litterære situasjonen i landet? I så fall er det selvfølgelig fristende å tenke at alt var bedre før. Når en nesten er født på 90-tallet føles det likevel noe påtatt å hengi seg til nostalgien.
Det vesentlige og viktige i et verk kan treffe oss på nye og uante måter. Det betyr ikke at vi skal slutte å ha forventninger til forfatterne, tvert imot. At diskusjoner som dette kommer opp med jevne mellomrom vitner om et engasjement for litteraturen som er vel så viktig som det engasjementet som finner sted i selve litteraturen. Det er leserne og kritikerne som til syvende og sist bestemmer om et verk er vesentlig eller ikke.
Den introverte vendingen i litteraturen har imidlertid budt på utfordringer for kritikeren, noe mottakelsen av Knausgårds Min kamp-bøker er et eksempel på. Flere litteraturvitere har uttalt at de ikke har ord for å forklare verket. En skulle tro at Knausgård var den første som utfordret oss hva angår det uklare skillet mellom fiksjon og virkelighet i litteraturen, samt det påfølgende moralspørsmålet. Men som vi vet er han langt fra den første. Mykle utfordret på lignende vis for et halvt århundre siden. Mens Sangen om den røde rubin førte til rettssak, har Min kamp heldigvis bare ført til mediehysteri. Fortsatt vet vi ikke helt hvordan vi skal gripe denne litteraturen an i kritikken. Samtidig som vi aldri må slutte å ha forventninger til forfatterne, må vi heller ikke glemme kritikerens ansvar. Kritikeren må evne å sette samtidslitteraturen inn i en større kontekst. Med mindre litteraturen som skrives faktisk er så triviell at det blir en umulig oppgave for kritikeren. Da kan den heller avskrives som kjedelig og uvesentlig.