Ny journalistikk for nye tider

Hjertesukket har vært hørt også på allmøter i store norske mediehus: Er det ikke snart slutt med forandringene? Vil ikke framtiden snart roe seg?

Clay Shir­kys svar er kan­skje ikke sær­lig opp­løf­ten­de for dem som nærer et slikt håp, men det er anta­ke­lig svært rea­lis­tisk: «Det fin­nes ingen gene­rell modell for aviser som kan erstat­te den som inter­nett nett­opp øde­la.»

Det fin­nes ingen garan­ti for at en ny finan­sie­rings­mo­dell for jour­na­lis­tikk er på plass før den gam­le kol­lap­s­er helt. De til­nær­me­te annonse­mono­po­le­nes tid er for­bi, den nye tid blir langt mer kom­pli­sert.

Men også i det kom­pli­ser­te bil­det er det mulig å føl­ge noen lin­jer og se kon­tu­re­ne av den nye jour­na­lis­tik­ken. Langt på vei lik­ner den på den gam­le, men på en rek­ke områ­der end­res faget. Her er et for­søk på å iden­ti­fi­se­re noen vik­ti­ge sli­ke end­rin­ger. Lis­ten er inspi­rert av den fers­ke boken «Post-Indu­strial Jour­na­lism. Adap­ting to the Pre­sent» av CW Ander­son, Emi­ly Bell og Clay Shir­ky.

Journalisten blir egen merkevare

Folk kjøp­te aviser på grunn av enkelt­skri­ben­ter før også. Dag­bla­det er bare én av fle­re nors­ke aviser som i gene­ra­sjo­ner har pro­fi­lert de beste pen­ne­ne, gitt dem plass og brukt dem som argu­ment for å kjø­pe avi­sen. Kom­men­ta­to­re­ne har len­ge vært merke­va­rer i merke­va­ren, med stør­re byli­ne enn andre, fast plas­se­ring og sta­dig pro­fi­le­ring også i andre medi­er.

Journalistikk_og_demokrati_thumb

Artik­ke­len er en for­kor­tet utga­ve av kapit­tel 1 i rap­por­ten Jour­na­lis­tikk og demo­kra­ti (pdf), som drøf­ter utford­rin­ger den digi­ta­le medi­e­re­vo­lu­sjo­nen stil­ler jour­na­lis­tikk og medi­er over­for. Les fle­re kapit­ler og mer omta­le av rap­por­tens for­slag.

Lik­nen­de pro­fi­le­ring vil bli van­li­ge­re også for repor­te­re som dek­ker spe­sial­felt og som enten er spe­si­elt gode skri­ben­ter eller har unik kom­pe­tan­se på sitt områ­de. En natur­lig kon­se­kvens er at sli­ke med­ar­bei­de­re også vil kre­ve stør­re kon­troll over sin egen pro­duk­sjon, og etab­le­re blog­ger og nett­kon­ti som gjør det enkelt å behol­de kon­tak­ten med leser­ne selv om arbeids­for­hol­det skul­le end­re seg. Sli­ke vare­mer­ker i vare­mer­ket vil være vik­ti­ge for de tra­di­sjo­nel­le medie­ne, men de vil også være mer usta­bil arbeids­kraft.

Fore­lø­pig er ikke den­ne utvik­lin­gen alar­me­ren­de for medie­hu­se­ne. De årli­ge, kom­pa­ra­ti­ve under­sø­kel­se­ne av digi­tal nyhets­for­mid­ling som Reu­ters Insti­tu­te for the Study of Jour­na­lism gjen­nom­fø­rer, vis­te både i 2012 og 2013 at de gam­le merke­va­re­ne ennå er vik­ti­ge­re enn både søk, sosial dis­tri­bu­sjon og enkelt­med­ar­bei­de­re når pub­li­kum vel­ger inn­hold, men jo stør­re del av les­nin­gen som skjer via lenke­spred­ning i sosia­le medi­er, desto ster­ke­re står den enkelte skri­bent.

Eksterne bidragsytere blir viktigere

Nett­avi­sen og Aften­pos­ten er to av fle­re redak­sjo­ner som knyt­ter til seg pro­fi­ler­te, eks­ter­ne blog­ge­re, og gir dem fram­tre­den­de plass på fron­ten. Bjørn Stærks første bidrag i Aften­pos­ten, en blogg­post om kon­ser­va­ti­ve krist­ne på 55.000 tegn, nes­ten 10 kro­nikk­leng­der, ble lest av over 100.000. Bjørn Stærk fikk en mar­keds­fø­ring som vil­le vært langt vans­ke­li­ge­re om han had­de pub­li­sert det sam­me manu­skrip­tet ute­luk­ken­de på sin egen blogg.

I den ame­ri­kans­ke pre­si­dent­valg­kam­pen i 2012 kom sta­dig mer av opp­merk­som­he­ten til å ret­te seg mot Nate Sil­ver, en tid­li­ge­re base­ball­sta­tis­ti­ker som gjen­nom fle­re valg had­de demon­strert en for­bløf­fen­de evne til å ana­ly­se­re seg fram til kor­rekt valg­re­sul­tat. The New York Times inn­gikk en avta­le med Sil­ver og flyt­tet blog­gen hans, Fivethirtyeight.com, over på NYTimes.com, hvor den ble en så stor suk­sess at noen kri­ti­ke­re men­te den tru­et den demo­kra­tis­ke pro­ses­sen. Hvor­for skul­le repub­li­ka­ner­ne stem­me når Nate Sil­ver had­de slått fast at det var over 93 pro­sents sann­syn­lig­het for at Barack Oba­ma vil­le bli gjen­valgt?

Nate Silver - ekspert på valgprediksjon (foto: JD Lasica, socialmedia.biz CC:by-nc)

Nate Sil­ver — eks­pert på valg­pre­dik­sjon (foto: JD Lasi­ca, socialmedia.biz CC:by-nc)

For­de­len for medie­hu­se­ne er at de kan knyt­te til seg med­ar­bei­de­re som alle­re­de har demon­strert eksep­sjo­nel­le kva­li­te­ter, uten å ta kost­na­de­ne og risi­ko­en ved å til­by dem fast anset­tel­se. Ulem­pen er at de eks­ter­ne sam­ar­beids­part­ner­ne også er langt fri­ere til å bry­te sam­ar­bei­det. Tenden­sen er imid­ler­tid helt tyde­lig: Der hvor redak­sjo­ne­ne tid­li­ge­re ansat­te, eller utvik­let, spe­sia­lis­ter på en lang rek­ke fag­felt, inn­går de nå hel­ler avta­le med fritt­stå­en­de skri­ben­ter, eller mindre byrå­er. I noen til­fel­ler er det snakk om rene inn­kjøp, som tid­li­ge­re tiders fri­lans­av­ta­ler, men det blir sta­dig van­li­ge­re med kon­trak­ter hvor det sto­re medie­hu­set og den lil­le under­le­ve­ran­dø­ren byg­ger hver­and­res merke­va­rer, dri­ver tra­fikk til hver­and­re, inn­går annonse­sam­ar­beid eller arran­ge­rer fel­les, inn­tekts­brin­gen­de, arran­ge­men­ter, turer eller lik­nen­de.

Mindre redaksjoner, flere nisjer

Redak­sjo­ne­ne i de tra­di­sjo­nel­le medie­hu­se­ne ble sto­re for­di avi­se­ne utvik­let jour­na­lis­tikk på sta­dig fle­re områ­der. Man­ge av dis­se spe­sial­fel­te­ne blir i dag bedre dek­ket av nisje­ste­der, mens andre blir outsourcet. I ste­det for å ha en egen, stor øko­nomi­re­dak­sjon, sam­ar­bei­der VG Nett med E24 og Dine Pen­ger og fron­ter saker der­fra som pas­ser inn i den bre­de pro­fi­len til VG.no. Lik­nen­de avta­ler har VG og andre sto­re nett­avi­ser len­ge hatt på områ­der som for­bru­ker­tek­no­lo­gi, mote, bil og båt.

Avi­se­ne i Schib­sted Nor­ge har len­ge outsourcet nett­dek­nin­gen av norsk og inter­na­sjo­nal fot­ball til et eget sel­skap, 100 % Fot­ball, eid av de sam­me avi­se­ne. Etter det­te møns­te­ret opp­ret­tet Schib­sted i 2012 sel­ska­pet Riks, som skal pro­du­se­re reise­livs­re­por­ta­sjer og annen for­bru­ker­jour­na­lis­tikk som dis­se avi­se­ne hit­til har laget med egne jour­na­lis­ter.

En slik kon­struk­sjon svek­ker redak­sjons­klub­be­nes inn­fly­tel­se, og gjør det også enk­le­re å eks­pe­ri­men­te­re med inn­tekts­gi­ven­de til­tak i jour­na­lis­tik­kens (og presse­etik­kens) rand­so­ner, som spon­sing, sam­ar­beid med annon­sø­rer, events og pro­duk­sjon av eks­ter­ne pub­li­ka­sjo­ner. De sto­re medie­be­drif­te­ne vil for­sø­ke å slip­pe unna fas­te anset­tel­ser for å ha mak­si­mal flek­si­bi­li­tet. Sam­ti­dig opp­står det sta­dig nye, digi­ta­le, nisje­ak­tø­rer på de sam­me områ­de­ne. Selv om Nor­ge er et lite mar­ked, og det vil være langt vans­ke­li­ge­re for hver enkelt aktør å nå kri­tisk mas­se, vil en økt kon­kur­ran­se fra fritt­stå­en­de nett­ste­der, spe­si­elt innen­for for­bru­ker­jour­na­lis­tik­ken, pres­se de etab­ler­te medie­ne ytter­li­ge­re, både øko­no­misk og etisk. 

Ansatte generalister, avtale med spesialister

En kon­se­kvens av outsourcin­gen er at en stør­re del av den gjen­væ­ren­de sta­ben i avi­se­ne blir gene­ra­lis­ter. Spe­sial­med­ar­bei­de­re på fag­felt blir erstat­tet av jour­na­lis­ter som kan­skje er eks­per­ter på spe­si­el­le verk­tøy eller har spe­si­el­le fer­dig­he­ter, men som er all­menn­re­por­te­re. Kjerne­re­dak­sjo­nen vil job­be i bred­den, en stør­re del av sta­ben vil gå nyhets­vak­ter og føl­ge det gene­rel­le nyhets­bil­det. Selv de største redak­sjo­ne­ne vil ikke ha land­bruks­med­ar­bei­de­re, fly­med­ar­bei­de­re eller for­svars­med­ar­bei­de­re, slik prak­sis har vært. 

Jour­na­lis­ter som øns­ker å gå i dyb­den på et fag­felt, vil enten arbei­de i nisje­re­dak­sjo­ner, eller etab­le­re seg som fri­lan­se­re, ale­ne eller i nett­verk.

Nye funksjoner fyller redaksjonene

I januar 2013, midt i den mest omfat­ten­de ned­be­man­nin­gen i Aften­pos­tens his­to­rie, duk­ket det opp en annon­se for 17 nye stil­lin­ger i Aften­pos­tens redak­sjon. Av de 17 stil­lin­ge­ne, var det bare to som had­de ordet «jour­na­list» i stil­lings­be­teg­nel­se­ne. Avi­sen var på jakt etter «kom­mer­si­ell pro­dukt­sjef for web-tv», «Tech lead/mobilutvikler», «Front end webut­vik­ler med nyhets­in­ter­es­se», «Tra­fikk­ut­vik­ler» og «Seg­men­te­rings­an­svar­lig». Annon­sen ga et sjel­dent godt bil­de av end­rin­ge­ne i bran­sjen: Mens repor­te­re, fag­jour­na­lis­ter, redi­ge­re­re og kom­men­ta­to­rer går ut den ene døren, kom­mer seg­men­te­rings­an­svar­li­ge og tra­fikk­ut­vik­le­re inn den andre.

Bedre plass til de lange tekstene

Kro­nik­ken til blog­ge­ren Bjørn Stærk er et godt eksem­pel på hvor­dan de kort­fat­te­de sosia­le medie­ne er spe­si­elt vel­eg­net til å for­mid­le svært lan­ge teks­ter eller kom­pli­ser­te pro­duk­sjo­ner. Twit­ters følge­struk­tur kon­den­se­rer inter­es­sen om spe­si­el­le tema­er. Bru­ke­re som er inter­es­sert i livs­syns­de­bat­ter vil føl­ge andre med sam­me inter­es­se og vil selv ha føl­ge­re som deler vil­jen til å lese om tro og tvil. For­di moti­va­sjo­nen i utgangs­punk­tet er høy, vil også evnen til å lese leng­re teks­ter være til­sva­ren­de høy. De kor­te medie­ne er på den­ne måten med på å bry­te ram­me­ne for tra­di­sjo­nell jour­na­lis­tikk.

Nors­ke jour­na­lis­ter får sjel­den anled­ning til å skri­ve mer enn 10.000 tegn, selv i en stør­re feature­sak, en van­lig hel­si­des nyhets­sak er nor­malt på 3.500–4.000 tegn. Bjørn Stærks artik­kel var, som nevnt, på 55.000 tegn.

Dagsordenfunksjonen svekkes ytterligere

Til­bu­det av media øker kon­ti­nu­er­lig. Selv om mye vis­ner hen og dør, er den tota­le meng­de tit­ler, spe­si­elt digi­talt, raskt øken­de. I til­legg leser nord­menn eks­tremt mye fle­re uten­lands­ke pub­li­ka­sjo­ner enn tid­li­ge­re. Kon­se­kven­sen er at de tra­di­sjo­nel­le medie­nes dags­or­den­funk­sjon svek­kes. Bru­ker­ne har ofte­re kor­ri­ge­ren­de infor­ma­sjon, de bru­ker fle­re kil­der i løpet av et døgn, og dis­ku­te­rer nyhe­te­ne ofte­re i sosia­le medi­er. Alt det­te redu­se­rer de tra­di­sjo­nel­le medie­nes karak­ter av ekko­kam­re, men svek­ker også deres inn­fly­tel­se på poli­tis­ke pro­ses­ser, på kjøps­mønst­re og sosial aksjon. Det opp­står man­ge over­lap­pen­de offent­lig­he­ter av ulik stør­rel­se, betjent av hver sin miks av medi­er, de fles­te digi­ta­le. Poli­tis­ke utgrup­per vil i dag orga­ni­se­re seg og kom­mu­ni­se­re via net­tet. Mye av den kri­tis­ke debat­ten om vik­ti­ge poli­tis­ke tema fore­går på nett­ste­der og i nett­verk som i beskje­den grad blir over­vå­ket av de tra­di­sjo­nel­le port­vak­te­ne i riks­avi­ser og kring­kas­ting.

Ennå fore­lig­ger det ikke nok empi­ri til at vi kan slå fast hvor mye av den offent­li­ge menings­dan­nel­se som har flyt­tet seg fra tra­di­sjo­nel­le medi­er til sosia­le medi­er, men det synes åpen­bart at dis­ku­sjo­ner på Face­bo­ok har over­tatt mye av den rol­le som avi­se­nes leser­brev­spal­ter og debatt­si­der tid­li­ge­re har hatt, og at avi­se­nes kom­men­tar­felt er så fulle av troll og sji­ka­ne at man­ge seriø­se debat­tan­ter søker bort der­fra og over til mer lukke­te fora på net­tet.

Portvaktfunksjonen svekkes

Blant de mono­po­ler som er brutt, er også de tra­di­sjo­nel­les medie­nes kon­troll på den presse­etis­ke stan­dard. Vår­en 2013 var den såkal­te «Christoffer»-saken igjen i nyhets­bil­det. En 40 år gam­mel mann fra Vest­fold er dømt for å ha mis­hand­let sin åtte år gam­le ste­sønn til døde. Lokal­avi­ser og riks­me­di­er har kon­se­kvent ano­ny­mi­sert den døm­te, slik prak­sis nor­malt har vært i sli­ke saker. På Face­bo­ok duk­ket det imid­ler­tid opp grup­per som både offent­lig­gjor­de navn og bil­de på den døm­te, og som i til­legg for­søk­te å pres­se de tra­di­sjo­nel­le medie­ne til å gjø­re det sam­me.

Kon­se­kven­sen av sli­ke akti­vis­tis­ke nett­si­der er at pres­sens tra­di­sjo­nel­le port­vakt­funk­sjon uthu­les. Jo let­te­re til­gang pub­li­kum har på infor­ma­sjon som de tra­di­sjo­nel­le medie­ne hol­der til­bake, dess mindre ver­di har en sam­let opp­tre­den av de redak­sjo­ner som er for­plik­tet på Redak­tør­pla­ka­ten og Vær Var­som-pla­ka­ten.

Hen­sik­ten med presse­etik­ken er ikke å gi jour­na­lis­ter god sam­vit­tig­het, men å gi pub­li­kum et reelt vern mot over­grep. Når det­te ver­net svek­kes ved at det er man­ge nok som omgår reg­le­ne, svek­kes presse­etik­ken gene­relt. En til­ta­ken­de tendens til at fritt­stå­en­de nett­pub­li­ka­sjo­ner bevis­st bry­ter de etab­ler­te presse­etis­ke nor­me­ne, kan tvin­ge fram lov­re­gu­le­rin­ger som vil svek­ke selv­døm­me­ord­nin­gen også for de medie­ne som respek­te­rer Vær Var­som-pla­ka­ten.

Kontrollen med distribusjonen svekkes ytterligere

Den gam­le model­len, hvor medie­ne for­søk­te å trek­ke bru­ke­re til sin for­si­de, og hol­de dem lengst mulig der, vil svek­kes til for­del for superdis­tri­bu­sjon, der bru­ker­ne sen­der hver­and­re mate­ria­le som de fin­ner. De redak­sjo­ne­ne som aksep­te­rer den­ne utvik­lin­gen, vil hjel­pe sine bru­ke­re med å fil­tre­re og dis­tri­bu­e­re enkelt­sa­ker.

Hver ny opp­da­te­ring av tele­fo­ne­nes ope­ra­tiv­sys­tem fører til at deling blir enk­le­re og ras­ke­re. Pro­gram­va­re som Sto­ri­fy, som gjør det enkelt å set­te sam­me enkelt­ar­tik­ler med twit­ter­mel­din­ger og annet ikke-pro­fe­sjo­nelt pro­du­sert mate­ria­le, blir sta­dig mer utbredt. Tek­no­lo­gisk kom­pe­ten­te, også uten­for redak­sjo­ne­ne, tar på seg rol­len som kura­tor for spe­si­el­le tema­er eller hen­del­ser. De sup­ple­rer pro­fe­sjo­nelt jour­na­lis­tisk mate­ria­le med mel­din­ger fra pub­li­kum og set­ter det­te sam­men til nye pak­ker. Men vil det gå noen penge­strøm til­bake til medi­et som beta­ler jour­na­lis­te­ne for å selve inn­sam­lin­gen av fak­ta?

Rap­por­ten «Infor­ma­tion Needs of Com­mu­nities», utgitt av det ame­ri­kans­ke medie­til­sy­net, Federal Com­mu­ni­ca­tions Com­mis­sion i 2011, slår fast at 95 pro­sent av de ori­gi­na­le nyhe­te­ne frem­de­les pro­du­se­res av de tra­di­sjo­nel­le jour­na­lis­tis­ke insti­tu­sjo­ne­ne. Alex S. Jones ved Har­vard Uni­ver­sity har anslått at 85 pro­sent av alle pro­fe­sjo­nelt for­mid­le­te nyhe­ter, opp­rin­ne­lig kom­mer fra dags­avi­se­ne (McChes­ney & Nichols, 2010).

Det nors­ke Medie­støtte­ut­val­get omta­ler i sin inn­stil­ling en dansk under­sø­kel­se, utført av pro­fes­sor Anker Brink Lund, som har målt antall nyhets­ar­tik­ler i alle dans­ke medi­er i løpet av en uke i 2008 og sam­men­lik­net fre­kven­sen av ori­gi­na­le nyhe­ter, «lån og ran» med en til­sva­ren­de under­sø­kel­se i 1999:

..selv om nyhets­pro­duk­sjo­nen er dob­let i den aktu­el­le tiårs­pe­rioden, har ikke antal­let dans­ke jour­na­lis­ter blitt sær­lig stør­re. Det har vært en økning i pro­duk­sjo­nen av ori­gi­nal­ny­he­ter på 46 pro­sent. Tas gjen­bruk, lån og ran med i regne­styk­ket, har den sam­le­de nyhets­pro­duk­sjo­nen økt med 136 pro­sent. Der er alt­så mer ver­sjo­ne­ring, ran og gjen­bruk i det dans­ke­ne kal­ler den jour­na­lis­tis­ke næring­skje­den i 2008, enn i 1999.» (NOU 2010:14, pkt. 1.2)

Den dans­ke under­sø­kel­sen bekref­ter alt­så inn­tryk­ket av at ori­gi­nal­pro­duk­sjo­nen syn­ker, sam­ti­dig som de redak­sjo­ne­ne som finan­sie­rer inn­sam­lin­gen av ori­gi­na­le nyhe­ter, i sta­dig stør­re utstrek­ning blir utsatt for kopie­ring, klipp-og-lim og uho­no­rert videre­dis­tri­bu­sjon av nyhe­te­ne.

Algoritmene overtar

Ander­son, Bell & Shir­ky omta­ler Nar­ra­ti­ve Scien­ce, et sel­skap som for­sø­ker å utvik­le pro­gram­va­re som tar sto­re meng­der rådata og pro­du­se­rer fer­dig skrev­ne jour­na­lis­tis­ke artik­ler. I første omgang er det snakk om rutine­mes­si­ge his­to­ri­er fra finans og sport som års­re­sul­ta­ter og kam­pre­fe­ra­ter, men også tra­di­sjo­nel­le politi­mel­din­ger og andre små­n­o­ti­ser vil det være mulig å pro­du­se­re uten men­nes­ke­lig inn­blan­ding, iføl­ge grün­der­ne bak sel­ska­pet.

Man­ge ame­ri­kans­ke for­eldre bru­ker i dag appen Game­Chan­ger for å føl­ge avkom­mets lag i Litt­le League Base­ball. Nar­ra­ti­ve Scien­ce tar sik­te på å omdan­ne sli­ke tall­data til beskri­vel­ser av kamp­for­lø­pet. Ide­en er å utvik­le algo­rit­mer som byg­ger mer kom­plek­se his­to­ri­er ved å hen­te inn infor­ma­sjon om et tema eller en hen­del­se fra en lang rek­ke kil­der, kamp­sta­ti­stik­ken kan sup­ple­res med twit­ter­mel­din­ger, face­bo­ok­opp­da­te­rin­ger osv.

Ide­en er at høyt gasjer­te jour­na­lis­ter (i den utstrek­ning noe slikt vil fin­nes), skal bru­ke sin tid og kom­pe­tan­se på annet enn rutine­mes­sig, fakta­ba­sert nytte­in­for­ma­sjon. Hvor­for skal en jour­na­list skri­ve om hel­ge­væ­ret, når et pro­gram kan hen­te fram opp­da­tert meteoro­lo­gisk infor­ma­sjon og omfor­me dis­se til tra­di­sjo­nel­le avis­ar­tik­ler ved å benyt­te det begrense­te utvalg språk­li­ge kli­sje­er som leven­de jour­na­lis­ter bru­ker på sli­ke halv­times­job­ber?

Kildene vil lage sin egen journalistikk

Stav­an­ger Aften­blad har i man­ge år dis­tri­bu­ert et ukent­lig bolig­ma­ga­sin pro­du­sert av SR Eien­dom, dis­trik­tets største eien­doms­meg­ler. I til­legg til annon­ser for de hus og lei­lig­he­ter SR Eien­dom har til salgs, har avi­sen inne­holdt gene­rel­le repor­ta­sjer om bolig, inte­ri­ør, hytte­liv og andre tema­er som også har vært behand­let på avi­sens redak­sjo­nel­le sider. Bolig­ma­ga­si­net har åpen­bart lig­get i presse­etik­kens grå­so­ne, men har vært aksep­tert av avi­sens redak­sjo­nel­le ledel­se. Feno­me­net er ikke ukjent fra andre nors­ke aviser, og er bare et blekt for­var­sel om en tung trend på net­tet.

Ame­ri­ka­ner­ne kal­ler det «branded con­tent». Kjen­te vare­mer­ker etab­le­rer sine egne blog­ger, og enga­sje­rer pro­fe­sjo­nel­le jour­na­lis­ter til å fyl­le dem med inn­hold som til for­veks­ling lik­ner den jour­na­lis­tik­ken som pub­li­se­res i etab­ler­te medi­er.

The new con­tent model repre­sents a shift in the way pub­lish­ing has usu­al­ly wor­ked. Rat­her than pay a media middle­man for eye­balls, brands inclu­ding Tory Burch, Coca-Cola and Gilt Grou­pe are lear­ning to attract them all on their own. «Inste­ad of pay­ing money to rent an audien­ce, they can own their own audien­ce,» (John Hazard, Direc­tor of Com­mu­ni­ty i Con­tent­ly, et sel­skap som leve­rer «branded con­tent»)

Con­tent­ly opp­lyste i februar 2013 at de har 10.000 jour­na­lis­ter i sitt nett­verk, opp fra 2000 i juni 2012. De leve­rer blant annet artik­ler om mat og foto­gra­fe­ring til Urban Out­fit­ters livs­stils­blogg, repor­ta­sjer om eks­trem­s­port til «The Adre­na­list», et nett­ma­ga­sin utgitt av Degree Men. 

Pews Sta­te of the News Media-rap­port for 2013 slår fast at kil­de­ne og objek­te­ne for jour­na­lis­tik­ken i sta­dig stør­re utstrek­ning pro­du­se­rer sitt eget inn­hold og får det fram til pub­li­kum «wit­hout any fil­ter by the tra­ditio­nal media». Selv om de poli­tis­ke par­ti­ene har vært først og frem­st her, ser fol­ke­ne bak Pew-rap­por­ten tyde­li­ge tegn til at nærings­li­vet også blir sta­dig mer offen­si­ve i sine anstren­gel­ser for å fyl­le hul­le­ne som opp­står når sta­dig mindre redak­sjo­ner ikke len­ger kla­rer å utfø­re de sam­me opp­ga­ve­ne.

Opp­sum­mert er de tun­ge tren­de­ne i det jour­na­lis­ke fel­tet:

  • Hyperdis­tri­bu­sjon via sosia­le medi­er
  • Opp­løs­ning av de redak­sjo­nel­le pak­ke­ne og sam­men­set­ning i nye pak­ker sam­men med ikke-pro­fe­sjo­nelt inn­hold
  • Kil­de­ne sty­rer mer av jour­na­lis­tik­ken
  • Annon­sø­re­ne går rett til pub­li­kum ved hjelp av jour­na­lis­tik­kens form­språk

Alt det­te svek­ker jour­na­lis­tik­kens uav­hen­gi­ge rol­le og dens øko­no­mis­ke fun­da­ment. Dis­se tun­ge end­rin­ge­ne skjer raskt, og de utford­rer man­ge av hege­mo­ni­ene til sto­re, gam­le medie­in­sti­tu­sjo­ner. Rubrikk­an­nonse­mar­ke­det er flyt­tet på net­tet, merke­vare­an­non­se­rin­gen fin­ner nye vei­er, den gam­le for­ret­nings­mo­del­len som har finan­siert jour­na­lis­tikk siden de første avi­se­nes tid slår sprek­ker. Sam­ti­dig har ingen fun­net bære­kraf­ti­ge løs­nin­ger for finan­sie­ring av en jour­na­lis­tikk til­pas­set den nye tek­no­lo­gis­ke vir­ke­lig­he­ten.

TEMA

J

ournali
stikk

113 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Glim­ren­de beskri­vel­se av den nye jour­na­lis­tik­ken. Jeg vet ikke hvem som hus­ker det, men dybde­jour­na­listkken ble fore­spei­let en snar­lig død med den mas­si­ve og ube­grense­de infor­ma­sjons­til­gan­gen Net­tet gir. Vi ser det mot­sat­te. Maga­si­net Inn­sikt har en takk­nem­lig leser­ska­re. Det sam­me gjel­der helge­ma­ga­si­ne­ne som kom­mer fre­dag og lør­dag.
    Bredde­in­for­ma­sjo­nen er den sam­me over hele den lesen­de klo­den — flom­men her i Cal­ga­ry (hvor jeg bor nå) er dek­ket i Tysk­land, Nor­ge, Frank­ri­ke, Eng­land, USA. Men bak­grun­nen for flom­men, his­to­ris­ke og sta­tis­tis­ke fak­ta, poli­tis­ke reak­sjo­ner osv, kan beskri­ves mer utdy­pe­ne av en nisje­jour­na­list. Jeg tror frem­ti­den for fri­lan­se­re og spe­sia­lis­ter, skri­ben­ter som for­ny­er jour­na­lis­tik­ken har en vik­ti­ge­re rol­le i media enn noen­sin­ne.

  2. Det­te var da en used­van­lig god artik­kel til å være norsk!

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen