Utstillingen “Posters Protest” ved Bergen Resource Centre for International Development i Bergen viser trykte utgaver av nettbaserte plakater og protestsider laget av Irans opposisjonelle Grønne politiske bevegelse. Utstillingen vises 13.–17. januar.
Plakatene har blitt samlet inn og arkivert av en iransk student i design og visuell kommunikasjon ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, som har dette som sitt masterprosjekt. Kuratoren viser også fram materialet fra Den grønne bevegelsen på et eget nettsted, hvor hun ber publikum om å kommentere og dele historier knyttet til plakatene og nettmaterialet.
Den grønne bevegelsen i Iran — politisk plakatkunst (foto: irangreenposters.org).
Plakatene som aktivister i Den grønne bevegelsen sirkulerte på nettet ble skapt for å informere om protester som foregikk både online og i det offentlige rom. Samtidig bidrar de til å skape en kollektiv hukommelse om hendelsene og mobilisere internasjonal oppmerksomhet og sympati.
Den grønne bevegelsen startet som en reaksjon på resultatet av presidentvalget i 2009. Den ble etablert på den politiske plattformen lagt av 1990-tallets reformbevegelse, og gjorde utstrakt bruk av nettbasert kommunikasjon. Over tid — fra juni 2009 til februar 2011 — ble online kommunikasjon basismediet for nettbaserte og offentlige protester i det fysiske rom. En studie av de nettbaserte plakatene vil ikke bare vise hvordan en opposisjonell kultur ble til, men kan også vise prosessene der nettbaserte rom for aktivisme og motstand ble skapt.
Det som gjør de nettbaserte plakatene interessante, er at Den grønne bevegelsen ble formet og i stor grad organisert uten en sentral ledelse eller organisasjon. Derfor viser ikke plakatene til en organisasjon — i hvert fall ikke ved første øyekast. For selv om vekten ofte legges på bevegelsens “horisontale” struktur, betyr ikke det at alle kunne ha lik tilgang til planlegging og antakelig heller ikke utforming av plakater. Innflytelsen iranere i diasporaen (iranere bosatt i utlandet over lang tid) med sin lettere nett-tilgang hadde på bevegelsen, nevnes ofte. Min egen forskning på iransk politisk aktivisme viser imidlertid at iranske studenter i utlandet (som gjerne oppholder seg utenlands i kortere tid og reiser ut og inn av Iran ofte) var veldig aktive med å danne små grupper/nettverk for aktivisme på nettet — et eksempel er iranske studenter i Malaysia.
Med sine nettverk og språkkunnskaper kunne iranere i utlandet mobilisere mer internasjonal oppmerksomhet og sympati. Transnasjonal kommunikasjon om bevegelsen var sterkt påvirket av menneskerettighets-språk (diskurs). Men diasporaen kan ikke få æren for å ha skapt interesse gjennom menneskerettighetsdiskursen. Mange av dem som var aktive i reformbevegelsen hadde allerede integrert menneskerettighetsdiskursen i sin språkbruk på 1990-tallet.
Where is my vote? Politisk plakatkunst i Iran (foto: irangreenposters.org)
Når vi vet at nettaktivisme formes gjennom transnasjonal nettverksbygging og at grensene for nettaktivismens rom ikke følger nasjonale landgrenser, kan man spørre seg om hva nettbasert motstandskunst kan fortelle om kampen som skjer lokalt. Hamid Dabashi skriver i en bok om Iran, Den grønne bevegelsen og USA at “ett blikk på kalenderen iranere bruker til å organisere sitt liv viser at det faktisk er tre ulike typer datoer som minner dem på hvor og hvem de er i verden — en iransk, en islamsk og den globaliserte kristne kalenderen.” Mange av plakatene kommuniserer de religiøse hendelsene og dagene som bevegelsen valgte for sine protester som del av en prosess for å ta tilbake religionen fra statens kontroll. Mange plakater kommuniserer gjennom dikt eller skaper assosiasjoner til før-islamsk tro knyttet til årstider som våren. I enkelte andre plakater markeres internasjonale dager som kvinnedagen. Selv om en kan argumentere for at det lokale allerede er globalisert, er det et tydelig hierarki blant brukere når det gjelder den reelle muligheten de har til å uttrykke seg på nett. Dette skyldes bl.a. ulikheter i tilgang til nettet og nett-tjenester.
Uavhengig av prosesser med inkludering og ekskludering når nettbasert opposisjonell kunst skapes, hinter “offline”-utstillingen av Den grønne bevegelsens nettmateriale til behovet for en ny forståelse av plakater og kunst som motstand. Hva kan kalles nettplakater? På hvilke måter utfordrer de etablerte definisjoner av plakater? Utstillingen virvler opp mange spørsmål.
Betyr her grønne det jeg assosierer med nykommunisme? Det Seddighi skriver her blir litt meningsløst, i hvert fall for meg, når det som skrives om blir så lite definert.
Litter merkelig at Seddighi skriver så rosende om nettet men ikke nevner at Iran har oppført en filtermur som de kaller Halal-nett:
http://edition.cnn.com/2013/06/03/world/meast/iran-internet-restrictions-halal-internet/
Many are reporting international websites and online services, including Gmail and Skype, are often blocked and circumvention tools effectively squashed, making it difficult to communicate with anyone outside the country.
National websites are still easily accessed, but as internet speeds slow to a crawl, many of the country’s netizens are finding access to even the most rudimentary URLs barred — including those belonging to banks and local businesses.