Retorikkeksperter til besvær

Bruken av eksperter i norske medier er stigende. Der er bruken av retorikkeksperter også

Harald Stang­hel­le har fun­net frem iro­ni­mar­kø­re­ne på sitt tas­ta­tur. I kom­men­ta­ren «En lodott til besvær» angri­per han den «såkal­te» kom­mu­ni­ka­sjons­eks­per­ten Kjell Ter­je Ring­dal for ikke å være eks­pert i noe, da bort­sett fra over­skrifts­venn­li­ge spiss­for­mu­le­rin­ger. I Stang­hel­les tekst fore­kom­mer ordet «eks­pert» stort sett omgitt av lat­ter­lig­gjø­ren­de anfør­sels­tegn.

Retorisk engasjement

Reto­rikk­eks­per­ter – og and­re «eks­per­ter» – vek­ker tyde­lig­vis enga­sje­ment. Hva en reto­rikk­eks­pert egent­lig er, det er ikke så enkelt å si. Men det er sik­kert at vi som job­ber fag­lig med reto­rikk, ikke kal­ler oss selv for reto­rikk­eks­per­ter. Alle vet at ordet eks­pert er en enkel jour­na­lis­tisk måte å for­tel­le leser­ne at per­sonen avi­sen har inter­vju­et, har fag­lig kom­pe­tan­se på områ­det det snak­kes om.

Tatt i betrakt­ning av at det er jour­na­lis­te­ne, og ikke de inter­vjue­de selv, som bru­ker ordet eks­pert, blir det litt under­lig at jour­na­lis­ten Stang­hel­le så ivrig iro­ni­se­rer over alle de såkal­te «eks­per­te­ne».

Det end­rer natur­lig­vis ikke at Stang­hel­le har rett i at man, uan­sett hva man blir kalt, bør gi så sub­stan­si­el­le, nyan­ser­te og pre­si­se utta­lel­ser til avi­sen som mulig. Men enhver som har uttalt seg til medie­ne, vet at det­te ikke all­tid er så enkelt. Som fors­ke­re i reto­rikk blir vi ofte bedt om å utta­le oss. Det er utford­ren­de: Forsk­ning er lang­som, grun­dig og nyan­sert, mens medie­kom­men­ta­rer skal være hur­ti­ge, kor­te og enk­le.

Ja, helst skal de være spiss­for­mu­ler­te. Vi skri­ver ikke det­te for å kri­ti­se­re jour­na­lis­ter og media, for kort­het og enkel­het er også reto­ris­ke kva­li­te­ter, men for å tyde­lig­gjø­re betin­gel­se­ne for den som sva­rer på spørs­mål fra jour­na­lis­ter.

Mediene bruker oftere eksperter — uttaler ekspert

Det er en øken­de tendens til å bru­ke eks­per­ter i media, og vår forsk­ning viser at det sam­me gjel­der bru­ken av reto­rikk­eks­per­ter. Kom­mu­ni­ka­sjon blir vik­ti­ge­re i sam­fun­net, reto­rikk er blitt et sen­tralt tema i sko­len, og på uni­ver­si­te­te­ne i Oslo og Ber­gen kan man stu­de­re reto­rikk. Det er vik­tig, for det bidrar til å gi ele­ver, stu­den­ter og alle and­re sam­funns­bor­ge­re evnen til å over­be­vi­se – og til å for­hol­de seg kri­tisk til and­res over­ta­lel­ses­for­søk. Reto­rikk­eks­per­te­ne bør være en del av det­te sam­funns­opp­dra­get.

Men hvem er egent­lig reto­rikk­eks­per­te­ne? Hva bru­ker pres­sen dem til? Og hvor­dan bør de opp­tre? Vi kjen­ner alle­re­de noen av sva­re­ne. I et forsk­nings­pro­sjekt om bru­ken av reto­rikk­eks­per­ter i skan­di­na­visk pres­se det sis­te tiåret har vi under­søkt 18 aviser fra 2001 til 2010, der­iblant Aften­pos­ten.

Resul­ta­te­ne viser at norsk pres­se først og fremst hen­ven­der seg til pro­fes­so­rer, fors­ke­re og and­re aka­de­mi­ke­re når de tren­ger reto­risk eks­per­ti­se. Cir­ka 80 pro­sent av dem som utta­ler seg, er ansatt ved en høg­sko­le eller uni­ver­si­tet. And­re eks­per­ter som bru­kes, er blant annet PR-råd­gi­ve­re, kurs­hol­de­re og for­fat­te­re av bøker om tale­tek­nikk.

Hva blir da dis­se eks­per­te­ne bedt om å gjø­re?

Ekspert eller kommentator

Forsk­ning peker på at medie­ne i sta­dig stør­re grad bru­ker eks­per­ter til å kom­men­te­re nyhets­sa­ker, mens for­mid­ling av fag­kunn­skap kom­mer sta­dig mer i skyg­gen. Det gjel­der også reto­rikk­eks­per­te­ne.

I cir­ka 75 pro­sent av avis­ar­tik­le­ne der det opp­trer reto­rikk­eks­per­ter, utta­ler de seg om en bestemt nyhets­sak. I kun 25 pro­sent av artik­le­ne er det fag­for­mid­lin­gen som er i fokus.

I artik­le­ne der reto­rikk­eks­per­ter kom­men­te­rer nyhets­sa­ker, ser vi også noen kla­re tenden­ser: Eks­per­te­ne trek­kes sær­lig inn i nyhets­sa­ker om poli­tikk, og de blir først og fremst bedt om å vur­de­re en bestemt utta­lel­se eller en bestemt poli­ti­kers måte å snak­ke på.

Spørs­må­le­ne drei­er seg ofte om hvor effek­tiv reto­rik­ken er: Vil den­ne talen over­be­vi­se hjem­me­sit­ter­ne? Hvem vant debat­ten? Iblant kan også eks­per­ten bli bedt om å gi en moralsk vur­de­ring: Hvor galt var det av Per Sand­berg å si at Arbei­der­par­ti­et har inn­tatt en offerrol­le etter 22. juli?

Vi for­står hvor­for pres­sen bru­ker eks­per­ter slik: De kan fyl­le rol­len som dom­mer over kva­li­tet og moral. Vur­de­rin­ge­ne er enk­le for jour­na­lis­ter å hen­te inn, de er kor­te, de enga­sje­rer pub­li­kum, og de ska­per debatt. Men er den­ne bru­ken av reto­rikk­eks­per­ter den bes­te – for medie­ne, for eks­per­te­ne selv eller for den nors­ke offent­lig­het? Blir sam­funns­de­bat­ten bed­re av at en reto­rikk­eks­pert gir ter­ning­kast 5 til Erna Sol­berg? Nep­pe.

Når reto­rikk­eks­per­ter opp­trer som dom­me­re over poli­ti­ker­nes pre­sta­sjo­ner og fer­dig­he­ter, for­ster­kes bil­det av poli­tikk som stra­te­gi og per­son­lig makt­kamp, og foku­set flyt­tes bort fra sake­ne. Og det er hver­ken poli­ti­ker­ne eller vel­ger­ne tjent med.

Reto­rikk­fa­get har man­ge ver­di­ful­le inn­sik­ter om språk, kom­mu­ni­ka­sjon og debatt, men skal dis­se inn­sik­te­ne kom­me offent­lig­he­ten til gode, må jour­na­lis­ter og reto­rikk­eks­per­ter snak­ke sam­men på nye måter. Jour­na­lis­te­ne må stil­le and­re spørs­mål, og eks­per­te­ne må sva­re annet enn at stats­mi­nis­te­ren klar­te seg godt eller dår­lig.

Hva vi skal snak­ke om i ste­det, må vi fin­ne ut av sam­men. For ansva­ret lig­ger like mye hos jour­na­lis­te­ne som hos reto­rikk­eks­per­te­ne.

TEMA

J

ournali
stikk

114 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Jour­na­lis­ter kun­ne tjent bed­re på å få et bed­re for­hold til fol­ket enn å vide­re dyr­ke sin incest med egne «eks­pert-mijø­er».

    Chris­ti­an Skaug skri­ver på Document.no om hvor­dan en poli­ti­ker har fått sine øyne opp for at man over­ho­det ikke kan få kjen­ne fol­ket uten å ha kon­takt med dem. Uten den fysis­ke kon­takt kan man ha så man­ge dok­tor­gra­der og eks­per­ter man vil til ingen nyt­te.

    https://www.document.no/2013/12/en-politiker-apner-oynene/

    Jean Lass­alle, en fransk par­la­men­ta­ri­ker og tid­li­gere lokal­po­li­ti­ker som repre­sen­te­rer sen­trums­par­tiet Mouvement Démocrate, har gjort noe man kun­ne øns­ke at fle­re poli­ti­kere gjor­de: Han har til­brakt åtte måne­der med å gå tusen­vis av kilo­me­ter på kryss og tvers gjen­nom Frank­ri­ke.

    He said he “nee­ded to get a feeling” for the coun­try, and wro­te on his per­so­nal blog that he was impressed by peop­les’ wil­ling­ness to speak frank­ly with him.

    “Once they knew what I was doing, I felt a strong sen­se that they were expres­sing them­sel­ves as a civic duty, choo­s­ing their words care­fully,” he wro­te. “The­re was a sol­em­nity and a dig­nity about it, despi­te eve­rything they had to say.”

    Glo­ba­lis­men ser ikke ut til å vin­ne nye til­hen­gere i de frans­ke dis­trik­te­ne:

    And what he found was a Fran­ce con­fu­sed about its position in a shrin­king world, an uncer­tainty as to the long-term effects of glo­ba­li­sa­tion and a dis­trust for poli­ti­ci­ans who, peop­le told him, “do not lis­ten to us at all”.

    “We live in a world that is chan­ging out of all rec­og­nition,” he told Euro­pe 1. “We [the govern­ment] have fai­led to find ways of expla­i­ning to the citizens of this coun­try exact­ly what this chan­ge means.”

    Der som her sit­ter alt­så man­ge med en følel­se av at omgi­vel­sene alt­for raskt gjø­res om til det ugjen­kjen­ne­lige. Og de som bur­de ha vært i stand til å for­klare folk ting, grei­er ikke det. Lar man poli­ti­kere, jour­na­lis­ter og aka­de­mi­kere tol­ke ver­den for seg, ender man opp med å for­stå svært lite av den.

    Folk vil se mening og sam­men­heng i ting, og sam­men­heng kom­mer til uttrykk i for­tel­lin­ger. Over­be­vi­sende for­tel­lin­ger om den nye tiden mang­ler, og intet EU-finan­siert “new nar­ra­tive” kan gjø­re noe med det.

    Den gam­le slan­gens hode er ikke knust:

    Wor­ry­ingly, he also encounte­red “latent racism” almost eve­rywhere, “even in the smal­lest vil­la­ges”.

    “This is racism that seems totally unas­ha­med,” he told Le Mon­de on Fri­day. “It is a wholes­cale rejec­tion of ‘the other’ and often expressed with exces­sive aggres­sion.”

    Lass­alle told Le Mon­de that he was par­ti­cu­larly wor­ried about a return of “anti-Semi­tic rhe­to­ric” that was par­ti­cu­larly “lin­ked to wealth”.

til toppen