Tidligere ambulansesjåfør Erik Albin Schjenken har vunnet sin injuriesak mot Dagbladet i alle rettsinstanser. I en tid da kommentarjournalistikken griper om seg og de sterke meningene dyrkes, er det viktig å bli minnet om at også meningsjournalistikken skal ha et grunnlag i faktum. Schjenken-saken har svekket publikums tillit til mediene, og redaktører og journalister gjør klokest i å ta dommen inn over seg.
Lang vei gjennom rettsapparatet
Det er få injuriesaker for norske domstoler. I avveiningen mellom hensynet til personvernet og ytringsfriheten, viser rettspraksis at ytringsfriheten står stadig sterkere. I denne utviklingen har avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vært retningsgivende. Det er svært vanskelig å få medier dømt for ærekrenkelser. EMD har utviklet en rettspraksis som gir solid slingringsrom for feil og overdrivelser i nyhetsjournalistikk. Selv usanne og svært krenkende faktapåstander vernes av ytringsfriheten, dersom mediet kan påberope seg å ha vært i god tro. Altså at de, ved publisering, trodde opplysningene var sanne. Såkalte verdiytringer, eller kommentarer, har et enda sterkere vern enn det som utgir seg for å være faktajournalistikk.
Episoden fra Sofienbergparken ble brukt som bevis for rasisme i offentlige institusjoner
Ved å følge Schjenken-saken gjennom de tre rettsinstansene, er det lett å forstå at få tar sjansen på å trekke medier for retten. Dommeres skjønn er sprikende og det kan fremstå som ganske uforutsigbart hva de havner ned på. Også i denne saken, der alle instanser dømmer Dagbladet, er det store forskjeller i premissene. Dessuten er veien gjennom rettsapparatet lang og kostbar. Taper du, risikerer du å måtte betale en regning vanlige folk ikke har råd til.
Prøvde andre veier
Schjenken kviet seg også for å gå til retten. Først forsøkte han å få en unnskyldning fra Dagbladet. Det fikk han ikke. Dernest klaget han pressedekningen inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU), men klagen ble avvist fordi den omfattet for mange medier.
Til slutt så den tidligere ambulansesjåføren ingen annen utvei enn å prøve domstolene for å få den oppreisningen han mente han fortjente. Og den fikk han. Seks og et halvt år etter at norsk presse hadde hengt ham ut som rasist. Men avgjørelsen i Høyesterett var ikke enstemmig, og gjennom behandlingen i de tre rettsinstansene er det gradvis blitt lagt større vekt på ytringsfriheten. Stadig mer av Dagbladets dekning er blitt «frikjent».
Faktum i saken
Det eneste de tre rettsinstansene er helt enige om, er faktum i saken. Den 6. august 2007 ble somalieren Ali Farah slått ned under en krangel i Sofienbergparken. En ambulanse fra Ullevål sykehus rykket ut med sjåfør Erik Albin Schjenken og makkeren Espen Sevlie Smith. Da de kom til parken, lå Farah på ryggen. Han var ved bevissthet, men ble holdt nede av venner. Ambulansepersonellet reiste ham opp, foretok en rask undersøkelse og besluttet å kjøre Farah til legevakten. De fant ingen hevelse i bakhodet på dette tidspunkt og så ikke tegn til alvorlig hodeskade. Smith støttet pasienten i retning ambulansen. Døren til pasientkupeen var åpnet. Det var altså ingen tvil om at ambulansefolkene hadde til hensikt å ta Farah med i bilen sin. Så drar Farah ned buksene og urinerer mot Smith og på ambulansen. Schjenken og kollega oppfatter feilaktig urineringen som viljestyrt, og vil nå ikke ta Farah inn i ambulansen. De overlater transporten til politiet, men gir, ifølge politiet, ikke klar beskjed om dette.
Loven setter mye videre rammer for hva som er akseptabel journalistikk enn presseetikken gjør
Polititransport blir bestilt, men venner skaffer Farah drosje til legevakten. Ambulansen kjører fra stedet og foto viser at Farah står idet ambulansen kjører. Logg fra legevakten viser også at Farah er oppegående da han når frem dit, og vakten har samme vurdering av hans tilstand ved ankomst som ambulansepersonellet hadde i parken. Noe senere på kvelden forverrer tilstanden seg dramatisk. Farah blir kjørt til Ullevål sykehus og operert for hjerneblødning.
Ambulansemannskapet er blitt sterkt kritisert fra faglig hold fordi de kjørte fra en pasient, men helsemyndighetene har ikke funnet tegn til rasisme i den kritikkverdige pasientbehandlingen. Det har heller ikke noen av dommerne.
Medieeksplosjon
Det som fulgte i dagene etterpå, har tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils Øy, som vitnet i saken, kalt «en medieeksplosjon». Alle rettsinstanser har slått fast at fremstillingen Dagbladet og en rekke andre medier ga, var uriktig. Dekningen ga inntrykk av at Farah ikke ble undersøkt, at han hadde tisset seg ut (noe som ville vært et klart tegn på hodeskade) og at helsepersonellet forlot ham liggende blødende og bevisstløs på bakken. Domstolene er også enige om at denne misvisende faktafremstillingen var sterkt belastende for de to i ambulansen. I tillegg kom uttalelser fra en rekke øyenvitner som stemplet deres opptreden som rasistisk.
Faksimile fra Dagbladet 11. august 2007 (ill: Dagbladet/NRK)
Sentrale politikere, blant annet flere statsråder, fulgte opp med unison fordømmelse, og avisene publiserte kommentarer der episoden fra Sofienbergparken ble brukt som bevis for rasisme i offentlige institusjoner. Omfanget av den offentlige kritikken var voldsomt og gikk over lang tid. Schjenken ble suspendert fra stillingen og har ikke senere kjørt ambulanse. Han ble psykisk syk og var i perioder suicidal. Han er nå student.
Domstol-behandling
Tingretten er mest kritisk til Dagbladets dekning. Den tar stilling til fem injurierende påstander fremmet av Schjenken i søksmålet mot avisen. De dreier seg både om den feilaktige faktafremstillingen og rasismepåstandene. Retten mener alle er rettsstridige og ikke beskyttet av ytringsfriheten. Dagbladet dømmes til å betale Schjenken en million kroner i oppreisning.
Dommene i Schjenken-saken
Last ned dommene i pdf-format.
Da saken kommer til Borgarting lagmannsrett, blir drøftingen av den mer inngående og henvisningene til EMD og praksis i Høyesterett sentrale. Retten legger vekt på at EMD har gitt pressen spillerom for feil og overdrivelser i faktajournalistikken så lenge redaksjonene har opptrådt aktsomt i innhenting av informasjon og hatt grunn til å tro at egen fremstilling var riktig. Både lagmannsretten og Høyesterett kommer til at Dagbladets (og andre mediers) feilaktige faktafremstilling de første dagene etter 6. august 2007 dekkes av ytringsfriheten fordi pressen har kilder for sin versjon av virkeligheten. Dommene har i liten grad problematisert det faktum at kilder som kunne gitt et mer nyansert og korrekt bilde av det som skjedde, ble oversett.
Dagbladet, og andre medier, valgte den versjonen som stilte Schjenken og kollega i dårligst mulig lys. Både lagmannsrett og Høyesterett mener likevel avisen kunne ha grunn til å tro at de publiserte en sann versjon og at journalistikken derfor beskyttes av ytringsfriheten.
«Sårende og krenkende»
16. august 2007 tar imidlertid dekningen en vending som gjør at vurderingene til lagmannsrett og Høyesterett skiller lag. Etter ti dagers ensidig stormløp fra pressen mot de to i ambulansen, får Dagbladet nå tilgang på ambulansemennenes fremstilling. Den presenteres på en måte som lagmannsretten finner unødig sårende for de to.
Førstesiden domineres av et bilde av en blodig Farah liggende på bakken og tittelen: «Angrer ikke», med henvisning til Schjenkens skriftlige rapport. I en omfattende drøfting av oppslaget denne dagen konkluderer lagmannsretten med at avisen snur Schjenkens egen redegjørelse mot ham og «bidrar til å forsterke inntrykket av udugelighet og underliggende motiver hos ambulansepersonellet, uten at lagmannsretten kan se at det er grunnlag for det».
Avisen vinkler på at Schjenken står fast på sin beslutning om ikke å ta Farah med i ambulansen. Avsnitt som det følgende fra Schjenkens rapport, kunne gitt et mer nyansert bilde av mannen:
Nå som vi vet at mannen hadde blødning i hodet, har jeg tenkt mye på om vi burde ha oppdaget dette på noe tidspunkt. Jeg føler at vi gjorde en god vurdering av pasienten og at ingenting tilsa at mannen burde bli innlagt direkte på Ullevål med mistanke om hjerneblødning. Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke oppdaget at mannen hadde en blødning i hodet. Det er likevel ingenting i ettertid jeg kan sette fingeren på som hadde fått meg til å tenke annerledes.
Dette sitatet nådde ikke frem til forsiden i avisen.
Lagmannsretten mener Dagbladet med sin vinkling og redigering av Schjenkens fremstilling i praksis krenket tilsvarsretten hans. Retten mener at Dagbladet nå måtte være klar over at dekningen de så langt hadde stått for, var uriktig, og at avisen da hadde en forpliktelse til å korrigere tidligere feil. Det skjedde ikke, og lagmannsretten konkluderer med at «Dagbladet synes i denne situasjonen ikke å være mottakelig for informasjon som kunne tilsi at det var en annen og mer nyansert side av saken.»
Etter oppslaget i Dagbladet 16. august, følte Schjenken det samme dag nødvendig å sende ut en pressemelding med en offentlig beklagelse. Den ble umiddelbart publisert i både Aftenposten og VG, men lagmannsretten finner det påfallende at Dagbladet ikke hadde plass til den før 25. august.
Dagbladet, på sin side, mener ytringsfriheten dekker pressens vinklinger og oppslag på samme måte som innholdet i ytringen, og at dette også gjelder for en aggressiv og polemisk tone i ytringen. Lagmannsretten konkluderer imidlertid med at Dagbladet her har gått for ekstremt til verks og sier at «det er grenser for unødig sårende og krenkende form» og at avisen i dette tilfellet har krysset den grensen.
«Lojal og etterrettelig»
Denne vurderingen får ikke støtte i Høyesterett. Flertallet mener at så lenge sitatene fra ambulansemennenes rapport er korrekte, tillegges vinkling, billedbruk og redigering mindre vekt enn i lagmannsrettens dom. «Jeg heller i retning av at Dagbladets dekning 16. august ikke er rettsstridig», skriver førstevoterende. Mindretallet i Høyesterett er enda mer aksepterende og uttaler at «sitatene er korrekte, og etter mitt skjønn refereres alle hovedsynspunktene fra rapportene på en lojal og etterrettelig måte».
Høyesterett bekrefter dermed at loven setter mye videre rammer for hva som er akseptabel journalistikk enn presseetikken gjør. Rent presseetisk er det utvilsomt kritikkverdig at de to i ambulansen får sine rapporter redigert av Dagbladet på en måte som stiller dem i et dårlig lys. Etter å ha vært forhindret fra å ta til motmæle mot den massive kritikken i ti dager, har pressen, etter mitt syn, en soleklar plikt til å la de to komme til orde på egne premisser. Å vinkle den angrepne parts fremstilling slik at den passer med avisens misvisende virkelighetsbeskrivelse, må være et soleklart brudd på Vær Varsom-plakatens påbud om å vise omtanke i presentasjonen av saker og respektere tilsvarsretten til personer som er blitt utsatt for kritikk. Men loven gir rom for journalistikk som er presseetisk forkastelig.
I pressekretser heter det seg at «Fakta er hellig. Kommentaren er fri»… Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, noe også Schjenken-saken viser. Rettens grundige gjennomgang dokumenterer at fakta i dette tilfellet avgjort ikke har vært hellig for pressen og dommen slår fast at kommentaren ikke er fri, for den som måtte ha trodd det.
Avviser anken
Når Høyesteretts flertall avviser anken fra Dagbladet, er det fordi den deler lagmannsrettens konklusjon om at noen av avisens kommentarer ikke beskyttes av ytringsfriheten. Dette til tross for at meningsjournalistikken (verdivurderinger) har et sterkere rettslig vern enn faktajournalistikk.
Retten forholder seg i hovedsak til Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10 og EMDs praksis når grensene for ytringsfriheten drøftes:
Ordlyden i artikkel 10:
(1) Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
(2) Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.
Artikkelens punkt 2 ramser altså opp en rekke forhold som kan gi saklig grunn for å innskrenke ytringsfriheten. Vern av andres omdømme er et av disse forholdene.
Høyesterett slår fast at EMDs praksis viser at såkalte verdiutsagn ikke ubetinget vernes av ytringsfriheten. Kommentaren er altså ikke «fri». Retten uttaler:
Beskyldninger om rasistisk motivasjon er, etter mitt syn, i det vesentlige verdivurderinger, men de inneholder likevel elementer av mer faktisk karakter»… «Jo mer konkrete og presise beskyldningene er, desto mer må det kreves av objektivt faktisk belegg. I dette tilfellet gikk Dagbladets beskyldning ut på at ambulansepersonellets behandling var rasistisk motivert. Dette er en konkret beskyldning med et temmelig presist innhold.
Retten anerkjenner Dagbladets rett til å gjengi andres subjektive reaksjoner fra parken, men slår ned på avisens egne kommentarer. Den viser til politisk redaktør Marie Simonsen som skrev om “rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens». Resultatet «av et menneskesyn hvor noen er mindre verd enn andre.» Den viser videre til en leder der Dagbladet mener episoden i parken kan sammenliknes med den forbrytelse det ville være om brannmenn nektet å redde mennesker ut av et brennende hus fordi de var uønsket.
Flertallet i Høyesterett slår fast at det ikke er kommet frem noe objektivt faktum som kan bekrefte påstandene om at handlingene i Sofienbergparken var rasistisk motivert, og konkluderer:
Selv om denne saken åpnet for en offentlig debatt om et viktig samfunnsspørsmål, er jeg etter en samlet vurdering kommet til at fremsettelsen av rasismepåstander i avisens kommentarer og lederen 14. august er så alvorlige at de ikke er beskyttet etter EMK artikkel 10. Beskyldningene som ble fremsatt flere ganger, sto ikke i forhold til de feilene som ble begått …og avisen handlet ikke i aktsom god tro når den i sine kommentarer og leder ikke tok noen form for forbehold om riktigheten av de anklagene som ble fremsatt.
Støttet Dagbladet
Dersom Dagbladet velger å fremme saken for EMD i Strasbourg, kan avisen støtte seg på mindretallet (en av fem) i Høyesterett. Her fikk avisen medhold i sin anke. I sin uttalelse legger mindretallet avgjørende vekt på institusjonell rasisme som et stort samfunnsproblem. Dommeren mener Dagbladet har oppfylt pressens samfunnsrolle i sin dekning av saken og sier at ambulansepersonellets kritikkverdige opptreden er hovedårsaken for det omfang saken fikk.
Heller ikke mindretallet finner noe objektivt belegg for påstandene om rasisme, men savner en troverdig forklaring fra Schjenken på hvorfor Farah ikke fikk være med i ambulansen. Uansett mener mindretallet at påstandene om rasisme er verdiytringer som er vernet av ytringsfriheten og at Dagbladets dekning har hatt mer preg av systemkritikk enn personkritikk.
Reaksjoner på høyesterettsdommen
Dagbladet har tatt dommen til etterretning, naturlig nok, men er selvsagt uenig i den og mener den svekker medienes mulighet for å gi kommentarer til løpende nyhetssaker. De fremstiller dette som noe nytt og truende for ytringsfriheten.
Avisen får støtte fra Aftenposten-kommentator Torstein Hvattum, som blant annet skriver: «Det mest betenkelige er at dommen legger store begrensninger på den frie, subjektive journalistikkens tolkning av virkeligheten.» (Aftenposten.no 06.03.14).
Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land forstår dommen og skriver; «Selv en fri presse har ikke rett til å opptre på en måte som urettmessig legger folks liv i grus. Vi tror ikke at dommen i Høyesterett vil føre til en strøm av rettssaker mot mediene». (VL 05.03.14)
Eirin Eikefjord, kommentator i Bergens Tidende, peker på at dommen bare krever at pressen har et solid faktisk grunnlag for belastende påstander. Hun oppfatter ikke kravet som kontroversielt og tror heller ikke at dommen svekker ytringsfriheten.
Førsteamanuensis Bjørnar Borvik ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, uttaler til journalisten.no at dommen kan skjerpe kravene til journalister og redaktører om etterrettelighet og dermed bidra til bedre kvalitet på det offentlige ordskiftet.
Svekker tilliten til mediene
Schjenken-saken har engasjert mange. Etter hvert som faktum er blitt kjent, har mannen vunnet mye sympati.
Fra tid til annen skaper kontroversielle saker debatt om rammene for pressens virksomhet. Undersøkelser viser at folks generelle tillit til pressen er lav. Eksempelvis har publikum langt mer tiltro til yrkesgrupper som leger, dommere og advokater enn til journalister, ifølge Nordiske Mediedagers undersøkelse om medievaner og holdninger (pdf).
Mange etterlyser strammere reaksjoner når medier går over streken. Særlig når de, som i denne saken, går til samlet og brutalt angrep på enkeltpersoner. PFU er bransjens eget organ for å ivareta presseetikken, og i den offentlige diskusjonen om pressens selvdømmeordning er nettopp bransjetilhørigheten noe kritikere ofte trekker fram. Pressen har en mye sterkere stilling i den norske selvdømmeordningen enn den har i tilsvarende organer i Sverige og Danmark.
Det medfører heller ingen straff å bli felt i PFU. Mediet som har forbrutt seg, forplikter seg bare til å publisere PFUs avgjørelse.
Fritt Ords ytringsfrihetsbarometer (pdf) fra 2013 viser klart at folk mener også pressen må tåle straff. Ifølge barometeret er 76 prosent av de spurte helt eller delvis enig i at uriktige påstander om enkeltpersoner eller grupper bør kunne straffes. 81 prosent er helt eller delvis enig i at utlevering av personers privatliv bør kunne straffes og 85 prosent sier at medier som videreformidler uriktige påstander bør kunne straffes. På denne bakgrunn er det rimelig å anta at dommen i Schjenken-saken er i samsvar med folks alminnelige rettsoppfatning. En dom som hadde gitt Dagbladet medhold, ville neppe blitt forstått av opinionen. Den kunne lett blitt oppfattet som en bekreftelse på at pressen «kan skrive hva den vil» og er hevet over loven.
For å kunne utføre sitt oppdrag, er pressen avhengig av tillit hos publikum. Saker som Schjenken-saken svekker den tilliten. Det er kanskje ikke så ille for pressen at Høyesterett dømte som den gjorde.
Ingen unnskyldning
Dersom Dagbladet velger å fremme saken for EMD i Strasbourg, er ikke Schjenken, men den norske stat avisens motpart. For Schjenken er den rettslige siden av saken avsluttet.
Schjenken har bedt om en unnskyldning fra Dagbladet. Den har han ikke fått og den kommer han heller ikke til å få. Dagbladets avvisende holdning på dette punkt må forstås som at de mener å ha dekning for journalistikken sin og at det som skjedde i Sofienbergparken var rasistisk motivert. Den oppfatningen må avisen gjerne ha i sitt lønnkammer, men Høyesterett har slått fast at pressen må ha et faktisk grunnlag før de publiserer så alvorlige beskyldninger mot noen. Som tidligere påvist har rettens syn, heldigvis, støtte langt inn i pressens egne kretser. Dagbladet burde, bedre enn de fleste, være klar over hvilke konsekvenser det kan ha for enkeltmennesker å bli utsatt for fordømmende kritikk over lang tid.
Vær Varsom-plakaten advarer pressen med ordene: “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke.” Ja, ord og bilder er våpen, og våpen skal en ha respekt for. Et samfunn som verdsetter ytringsfriheten, gir samtidig medier stor makt og stort ansvar. Ytringsfriheten vil stå sterkt blant folk flest så lenge mediene forvalter den med forstand. Derfor er det å håpe at de delene av pressen som rettet sine våpen mot to ambulansesjåfører, tar dommen inn over seg.
Nyansene og presisjonen i denne saken forsvinner lett. For det første er det vel ikke noe tvil om at Farah ikke fikk den behandlingen han hadde behov for eller krav på. Dernest er det et spørsmål om Dagbladet hadde belegg for påstanden om at Farahs hudfarge hadde innvirkning på feilvurderingen eller feildiagnosen. Dette kan igjen deles i to: Var “ekte” rasistiske holdninger inne i bildet (ingen dekning for å hevde noe slikt), eller kan det ha vært en “ubevisst” diskriminering.
Slik “ubevisst” diskriminering skjer så og si mot personens beste vilje, det kan være statistisk diskriminering, ubevisste stereotypier eller andre velkjente problemer kan ha påvirket ambulansepersonalets tolkning av situasjonen. Disse velkjente problemene er noe vi alle rammes av og som skjer “bak vår rygg” og på tross av den beste vilje, slik Jesse Jackson formulerte det: ““There is nothing more painful to me than walking down the street and hear footsteps and start thinking about robbery, then look around and see somebody white and feel relieved.”. På dette punktet hadde trolig Dagbladet et poeng, selv om de trolig gikk for langt i sine karakteristikker og det var trolig feil å peke på ambulansepersonalet — det er generelle problemer som gjør seg gjeldende overalt.
Det jeg imidlertid synes er rart med dommen er at Schjenken var anonym inntil han selv sto frem. Dagbladet rettet vel mest fingeren mot rasisme generelt?