Patriotisk teater

Grunnlovsfedrenes retorikk virker skjærende falsk og overflatisk på oss. Men i 1814 var patos og svada honnørord.

Fed­re­ne på Eids­voll til­hør­te en reto­risk kul­tur som i tidens løp er gått tapt. Måten de uttryk­te seg på vir­ker under­lig frem­med i dag. At den slags i sin tid fak­tisk kun­ne vir­ke over­be­vi­sen­de, er nes­ten ufor­ståe­lig nå. De som vir­ke­lig ble gre­pet av Jonas Reins ord, må ha vært for­tro­lig med en annen måte å bru­ke orde­ne på enn den som er vår, en annen måte å uttryk­ke følel­ser på, en annen opp­fat­ning av per­son­lig tro­ver­dig­het. På moder­ne men­nes­ker vir­ker den slags ofte helt uri­me­lig tea­tralsk og pom­pøst. Det var de ster­kes­te følel­ser, de høy­es­te og renes­te idea­li­ser­te uttrykk, som man tyde­lig­vis først og fremst føl­te trang til. I dag vir­ker mye av det­te som en gam­mel ita­li­ensk ope­ra.

Den sto­re tale­kunst fra tiden rundt 1814 er som regel, eller typisk, en opp­vis­ning av patrio­tis­ke dyder. Det drei­er seg om en kamp­re­to­rikk med tyde­lig heroisk preg. Situa­sjo­nen blir teg­net i svart og hvitt; følel­ses­la­de­te begre­per blir stilt opp i skar­pe mot­set­nings­par: Vi har fri­he­ten på den ene siden, tyran­ni­et på den and­re. Fri­he­tens for­kjem­pe­re står for ver­di­er som fedre­lands­kjær­lig­het, offer­vil­je, manns­mot; tyran­ni­ets tje­ne­re er fei­ge, kry­pen­de ego­is­ter. Den poli­tis­ke vir­ke­lig­het er først og fremst et opp­gjør mel­lom sli­ke morals­ke kref­ter: Den san­ne patriot er bare opp­tatt av det fel­les bes­te; tyran­nens med­lø­pe­re ten­ker bare på seg selv. I den sto­re, følel­ses­fyl­te tale blir situa­sjo­nen bestan­dig fram­stilt slik, som en strid mel­lom godt og ondt, uan­sett hva det drei­er seg om sak­lig sett og nær­me­re bestemt. Jonas Reins tale ved eds­av­leg­gel­sen i kir­ken drei­de seg om mot til å ofre alt for den gode sak, og akku­rat dét var hoved­inn­hol­det i hans sto­re finans­tale på Eids­voll også. Man kan ofte få inn­trykk av at den slags demon­stra­sjon av morals­ke kva­li­te­ter er nok i seg selv, i alle fall vik­ti­ge­re enn under­sø­kel­se av sakens rea­li­te­ter, eller anbe­fa­ling av kon­kre­te til­tak og løs­nin­ger.

Grunn­lovs­ju­bi­le­et og tale­ne
Hva ble sagt — og sun­get — i det skjell­set­ten­de året 1814? Med vekt på hen­del­se­ne i Ber­gen arran­ge­rer UiB et fest­møte i Kors­kir­ken 14. mai med skue­spil­le­re, sang og musikk. Vox Pub­li­ca doku­men­te­rer i en serie artik­ler de seks tale­ne som er valgt ut til fest­mø­tet.

Det er ikke all­tid godt å si hvor­dan slikt er å for­stå. Mener tale­ren det han sier? I hvil­ken for­stand mener han det? Utpå høs­ten 1814 opp­sto det på Stor­tin­get en situa­sjon som rei­ser nett­opp sli­ke spørs­mål. Det var blitt klart for enhver at det ikke len­ger var noen vei uten­om unio­nen med Sve­ri­ge. Før den avgjø­ren­de avstem­ning var det like­vel fle­re som fant det påkrevd med kraft­ful­le demon­stra­sjo­ner av manns­mot og fedre­lands­sinn. På en eller annen måte fikk de sagt det alle sam­men, at det er bed­re å dø for den gode sak enn å leve vide­re i skjen­sel og ydmy­kel­se. I den berøm­me­li­ge «ber­ser­ker­ta­len» gikk Niels Hertz­berg inn for hva vi i dag vil­le kal­le total krig, blant annet ved hjelp av den bren­te jords tak­tikk. Dagen etter stem­te han, sam­men med nes­ten alle de and­re, for unio­nen. Selv hev­det han, man­ge år sene­re, at den­ne talen var ment som en paro­di: Det var for å lat­ter­lig­gjø­re de mest hys­te­ris­ke patrio­te­ne at han tal­te på den­ne måten. Men ingen and­re opp­fat­tet det slik. Der og da ga det hele inn­trykk av å være alvor­lig ment. Det var det nok også – men i hvil­ken for­stand?

Det rime­ligs­te er nok å opp­fat­te den­ne talen, og man­ge lig­nen­de taler, som en selv­sten­dig reto­risk pre­sta­sjon. Den had­de, som så man­ge poli­tis­ke ytrin­ger i sam­ti­den, en utpre­get lit­te­rær og tea­tralsk karak­ter. Tro­lig var den alvor­lig ment – men nett­opp som kunst­verk sna­re­re enn som hand­lings­vei­led­ning. Ber­ser­ker­ta­len til Niels Hertz­berg var, i det mins­te langt på vei, patrio­tisk tea­ter – og i det­te had­de den noe vesent­lig til fel­les med for eksem­pel finans­ta­len til Jonas Rein.

All den­ne lær­dom og kunst­fer­dig­het ble avle­vert med en kraft som i dag vir­ker let­tere for­rykt

De leden­de menn i slek­ten fra 1814 var grunn­leg­gen­de klas­sisk dan­net. I deres skole­gang var gresk og latin de enes­te språk­fa­ge­ne; klas­sisk reto­rikk var det sen­tra­le dan­nel­ses­fa­get. Hva de lær­te på sko­len, var ikke minst å skri­ve, tale og dekla­me­re etter møns­ter av antik­kens mes­te­re. Når de utbred­te seg om fri­he­ten og fedre­lan­det, og fram­vis­te sitt mot og sin offer­vil­je – det var jo helst dét det gikk i – da så de seg selv som edle rome­re. Det var dis­se antik­ke for­bil­de­ne som slo igjen­nom i en stil som vir­ker så mer­ke­lig høy­stemt og like­som over­spent i dag. Den poli­tis­ke tale var full av utrop («O, Fri­het, O Fedre­land!»). Sta­dig brøt den ut i liden­ska­pe­li­ge opp­rop («Nord­mænd! Med­bor­ge­re og Med­bor­ger­in­der! Klippe­søn­ner!»). Inn­hol­det ble gjer­ne per­soni­fi­sert, så man kun­ne ret­te direk­te hen­ven­del­ser til det («Ja, hel­li­ge Odel­ret!» sa Fal­sen på Eids­voll). Den­ne svul­men­de dekla­ma­sjo­nen gikk gjer­ne sam­men med et blomst­ren­de bil­led­språk: Saken selv ble ofte dyn­get ned med meta­fo­rer og alle­go­ri­er, og med hen­vis­nin­ger til old­ti­dens his­to­rie og myto­lo­gi. Til avslut­ning var ingen ting bed­re enn et sitat på latin.

All den­ne lær­dom og kunst­fer­dig­het ble avle­vert med en kraft som i dag vir­ker let­te­re for­rykt. «Sva­da», «pat­hos» og «salvel­se» var hon­nør­ord den gan­gen. Det var en «hen­ri­ven­de pate­tisk tale», kun­ne man si for å rose, eller det var en tale «fylt av den her­ligs­te sva­da». For oss er vel det­te det aller mest frem­med­ar­te­de, at de fas­te, kon­ven­sjo­nel­le for­mer kun­ne gå sam­men med en slik hef­tig­het i fram­fø­rin­gen. I moder­ne roman­tisk kul­tur er det helst de per­son­li­ge, dem­pe­de uttrykk som evner å berø­re, for de vir­ker ekte, som indi­ka­sjo­ner på et spon­tant, ind­re følel­ses­trykk. Men 1814-gene­ra­sjo­nen var alt­så klas­sisk dan­net, den var før-roman­tisk: Den gikk ut fra at kom­mu­ni­ka­sjon av følel­ser måt­te skje gjen­nom imi­ta­sjon av noen uper­son­li­ge for­bil­der som så uten vide­re vil­le fram­kal­le den ret­te reak­sjon i enhver. Det gjel­der bare å inn­ta den fore­skrev­ne herois­ke posi­tur – slik Demo­sthe­nes gjor­de det, slik Cice­ro gjor­de det – så blir man selv, og der­med pub­li­kum, revet med til de helt sto­re høy­der.

I dag kan det vir­ke skjæ­ren­de falskt – til­lært, utstu­dert, utven­dig, over­fla­tisk. Men det var alt­så det­te som skul­le til. Og det kan ikke være tvil om at det gjor­de sin virk­ning. «Jeg har ald­ri hørt maken til tale», skrev en av grunn­lovs­fed­re­ne i sin dag­bok etter at Rein had­de levert sin finans­tale. «Den inne­holdt Peri­oder, hvor­ved Taa­rer strøm­me­de os ud af Øine­ne. Der var en almin­de­lig Sinds­rø­rel­se i For­sam­lin­gen.» Iblant ble «Taa­rer og Gra­ad for­vand­le­de til Lat­ter, især hvor han tal­te om Sve­ri­ge og dets Agen­ters (skum­le) Pla­ner.» Da han var fer­dig, nåd­de begeist­rin­gen sli­ke høy­der at taket holdt på ram­le ned. Rein had­de ikke greie på øko­no­mi; det var hode­løs ferd han gikk inn for. Men han vant fler­tal­let med den­ne talen, og han avgjor­de saken. En annen dag­bok­skri­ver, som var dypt uenig i sak, måt­te mot­vil­lig regist­re­re at så godt som hele for­sam­lin­gen fôr opp i «bachan­tinsk Rase­rie, klap­pe­de, skreg Bra­vo og Hur­ra, svin­gen­de Hæn­de­ne over Hoved­et».

Chris­tie prak­ti­serte en kna­pp og fyn­dig kunn­gjø­rings­stil som har fått enkel­te til å ten­ke på Napo­leon

Den sto­re tale­kunst var det stort sett pres­te­ne som sto for; de had­de tre­ning fra preke­sto­len. Men det fan­tes også juris­ter på Eids­voll; for noen av dem var det vik­ti­ge­re med språk­lig pre­si­sjon enn med patos. Chris­tie var den frems­te repre­sen­tant for den­ne alter­na­ti­ve reto­rik­ken. Hans stil var ikke folke­ta­le­rens, men stats­man­nens. Når han tal­te og skrev, var det enkelt, like­fram, nøk­ternt og sin­dig, med et slå­en­de preg av myn­dig­het og ver­dig­het. Hvis Rein var en slags romer, har man påpekt, ja så var Chris­tie sna­re­re spar­tansk. «Jeg els­ker kort­het», sa han.

1814-gene­ra­sjo­nens reto­rikk var sterkt påvir­ket av den sto­re frans­ke revo­lu­sjo­nen – men alt­så ikke all­tid på sam­me måte. En mann som Rein kun­ne min­ne om revo­lu­sjo­nens sto­re tea­trals­ke og liden­ska­pe­li­ge for­grunns­fi­gu­rer – folk som Mira­beau og Dan­ton – men Chris­tie prak­ti­ser­te en kna­pp og fyn­dig kunn­gjø­rings­stil som har fått enkel­te til å ten­ke på Napo­le­on. Den type språk­kunst kom best til nyt­te utover høs­ten, under for­hand­lin­ge­ne med svens­ke­ne, når orde­ne ble til for­plik­ten­de hand­lin­ger, og føl­ge­lig måt­te vei­es på gull­vekt.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen