Putinismens retorikk

Frykten for Vesten og å tale om å ta tilbake det som er sitt - en analyse av Vladimir Putins tale om Krim-halvøya, Ukraina og Russland.

18. mars 2014. Rus­s­lands pres­i­dent Vladimir Putin går på taler­stolen i Kreml. Pub­likum er begge kam­re i Rus­s­lands nasjon­al­for­sam­ling og rep­re­sen­tan­ter fra Krim-halvøya. To dager før har det blitt avholdt en folkeavstemn­ing på Krim om regio­nens fram­tidi­ge sta­tus. Avstemnin­gen, som ikke er inter­nasjon­alt anerk­jent, vis­er ifølge de Rus­s­land-vennlige lokale myn­dighetene at 96 pros­ent stemte for at Krim skal for­late Ukraina og bli en del av Rus­s­land. Avstemnin­gen på Krim er et foreløpig høy­depunkt i den stadig mer tilspissede kon­flik­ten mel­lom Ukraina og Russland.

Kontekst og ytringskjede

Putins tale følges med intens inter­esse inter­nasjon­alt. Kreml blir både en nasjon­al scene og en ver­denss­cene. Putins mål er å legit­imere en kon­tro­ver­siell han­dling: Krim-halvøya og byen Sev­astopol skulle bli rus­sisk land. 

En kan ikke forstå den skarpe retorikken til Putin uten å kjenne til den kul­turelle, his­toriske og stor­mak­t­spoli­tiske kon­tek­sten som lig­ger bak ordene. Gufs fra den kalde kri­gen, den ara­biske våren, tap av land etter Sov­je­tu­nio­nens kol­laps, den rus­sisk-ortodokse kirkes fød­sel og den mil­itære forankrin­gen med svarte­havs­flåten utgjør vik­tige del­er av bak­tep­pet for Putins smått aggres­sive stil. 

Putin isce­ne­set­ter seg som en orden­sop­pret­ter i en stat av kaos og uor­den, sam­tidig som han nek­ter å la ukrainske nasjon­al­is­ter få inn­fly­telse over det han ser som rus­siske med­borg­ere eller “brø­dre” i Ukraina. 

Putins ytring må leses som et svar på en retorisk situ­asjon som har opp­stått etter poli­tisk uro i Ukraina, samt også som respons på en pågående ytringskjede. “Alle ytringer er ledd i ei svært kom­plekst organ­is­ert ytringskjede”, har språk­filosofen Mikhail Bakhtin en gang så klarsynt uttrykt det. Dette kom­plekse net­tet av tidligere ytringer tar ikke Putin rett ut av løse lufta, men må leses som del av en aktuell poli­tisk diskurs om Rus­s­land og Ukrainas rolle i ver­den anno 2014. Tal­en Putin holdt frem­for de to kam­rene i stats­du­maen kan leses som et inn­legg i en diskusjon om omstridte regimer ver­den over. Denne dial­o­giske egen­skapen ved alle ytringer er selvføl­gelig sterkt til stede i Putins retorikk. Hvor er de dial­o­giske ele­mentene hen­tet fra?

Folket er med

I innled­nin­gen av tal­en ønsker Putin å få etablert en felles forståelse av at Krim-spørsmålet er “av vital his­torisk betyd­ning”. Putin ref­er­erer til folkeavstemnin­gen på Krim. Det store fler­tal­let for tilslut­ning til Rus­s­land bruk­er Putin til å legit­imere at han har folkevil­jen med seg. Dette er også et poeng han benyt­ter gjen­nom tal­en for å vise at befolknin­gen allerede har ori­en­tert seg mot Russland. 

For å bygge ut sin kongstanke om at Krim-halvøya allerede er rus­sisk, nevn­er Putin flere vik­tige hen­delser i “vår felles his­to­rie og stol­thet”. Prins Vladimir (Vladimir den store) lot seg døpe på Krim, og dette sådde så frøet til “kul­turen, sivil­isas­jo­nen og de men­neske­lige verdier som foren­er men­neskene i Rus­s­land, Ukraina og i Hviterus­s­land”. Samt at gravene til sol­dater som i sin tid kjem­pet for Krim på rus­sisk side fort­satt lig­ger på Krim. Han nevn­er også den rus­siske svarte­havs­flåten i Sev­astopol og flere sted­er som “er kjære i våre hjert­er, og min­ner oss om det rus­siske forsvarets bragder og mot”. 

Denne forhis­to­rien utgjør i Putins his­to­rieskriv­ing røt­tene til Krim-halvøya og binder lan­dom­rådet tett til store­bror i øst. Området er vik­tig mil­itærhis­torisk og av stor religiøs betydning.

Videre teg­n­er Putin et bilde av Sov­jet-led­eren Niki­ta Khrusjt­sjov som etter­givende da han “ga bort” Krim til Ukraina i 1954, og spekulerer i om det var for å bøte på gru­somhetene som ble påført ukrain­erne på 1930-tal­let under forgjen­geren Stal­in. Dessverre ble det som ble ansett som “en umu­lighet en realitet”, sier Putin — Sov­je­tu­nio­nen gikk til grunne. Krim ble glemt i kollapsen. 

Putin har vakt opp­sikt med uttalelser tidligere, som da han beteg­net Sov­je­tu­nio­nens fall som det 20. århun­drets største geopoli­tiske katas­trofe.

Innbyg­gere på Krim kunne fortelle Putin at de “ble gitt bort som en sekk med poteter”, forteller han i tal­en. Så tarvelig og så enkelt ble det gjort. Som på bon­dens marked ble mil­lion­er av russeres skjeb­ne bestemt. De skiftet eiere ved en enkelt urettmes­sig han­dling. Med store ord skisser­er Putin feil­skjæret og hvor­dan det påvir­ket livet til mange russere: “Den rus­siske nasjon ble dermed over nat­ten en av de største, om ikke den største, etniske folkegruppe i ver­den som noen gang har blitt split­tet fra hveran­dre av nyteg­nede stats­grenser”. Og det skjed­de i en tid da mod­er­lan­det var så på ran­den av krise at det ikke kunne ivare­ta egne interesser. 

Men innbyg­gerne har stadig kom­met tilbake med prat om at Krim og Sev­astopol egentlig er rus­sisk. Avtale­signer­in­gen er alt­så en his­torisk mulighet til å rette opp gårs­da­gens feil.

Ukrainsk politisk krise i 20 år

Et annet hov­ed­po­eng i tal­en er den ugun­stige poli­tiske situ­asjo­nen i Ukraina etter pres­i­dent Vik­tor Janukovit­sj sin avgang. Det har ifølge Putin vært en ved­varende poli­tisk krise i 20 år i Ukraina, og dette har gått særlig ut over rus­siske minoriteter med en språk­lig assim­i­lasjon­spoli­tikk. Ukraina har blitt “vanstyrt” og stats­menn har “kjem­pet seg imel­lom om makt, goder og penger og bry­dd seg pent lite om van­lige men­nesker”. Som bevis trekker Putin fram arbei­dsin­nvan­drin­gen fra Ukraina til Rus­s­land — 3 mil­lion­er ukrainske borg­ere arbei­det i Rus­s­land i 2013.

Tale i Kreml: Putin på talerstolen 18. mars 2014 (foto: kremlin.ru)

Tale i Kreml: Putin på taler­stolen 18. mars 2014 (foto: kremlin.ru)

Putin sier han utmer­ket godt forstår de som pro­test­erte på Maj­dan­plassen. De beteg­nes som fre­delige og fri­hetssøk­ende. Den andre delen av opprøret, der­i­mot, hadde en annen agen­da, sier Putin: “De for­beredte enda et regimeskifte; de øns­ket å ta mak­ten for enhver pris. De hen­ga seg til ter­ror, mord og opprør. Nasjon­al­is­ter, nynazis­ter, rus­so­fober og anti-semi­t­ter utførte kup­pet. Disse men­neskene er ennå tonean­givende i Ukraina”. 

Det Putin sier om situ­asjo­nen i dagens Ukraina, er at et nytt regime kan bli inn­ført av ekstrem­is­ter og men­nesker som helt klart ikke er på rus­sisk side. De utgjør da en trussel for russere i Ukraina og situ­asjo­nen er såpass usta­bil at noe må gjøres. 

Hvilke grup­peringer er dette? Det ene par­ti­et Putin vis­er til er det ukrain­sk-nasjon­al­is­tiske Svo­bo­da. Det har tidligere blitt kalt et høyreek­stremt par­ti, men forsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskn­ingsin­sti­tutt men­er det har mod­er­ert seg etter at det kom med i det ukrainske par­la­mentet. Svo­bo­da er EU-vennlige. Den andre grup­perin­gen er par­ti­et Høyre sek­tor, hvis led­er også var aktiv under opprøret på Maj­dan­plassen. Best kjent i norske medi­er er kan­skje Dmytro Jarosj som i kjøl­van­net av demon­strasjonene stilte til valg som pres­i­den­tkan­di­dat. Ifølge Bukkvoll har Putin et ørlite poeng, men dette er stem­mer i den ukrainske offent­ligheten som vil være svake i ukrain­sk poli­tikk fre­mover. En skal dog ikke lete lenge på net­tet for å finne ganske rys­tende uttalelser fra disse to par­tiene, men de utgjør til sam­men en minoritet i ukrain­sk poli­tikk (i pres­i­dent­val­get 25. mai fikk for øvrig Jarosj og Svo­bo­das kan­di­dat til sam­men under 2 pros­ent av stemmene).

Putin kobler også disse par­tiene til en kon­tro­ver­siell fig­ur i ukrain­sk his­to­rie, nasjon­al­is­ten Stepan Ban­dera. En mann som øns­ket å samar­bei­de med nazis­tene under 2. ver­den­skrig for å frigjøre Ukraina fra Sov­je­tu­nio­nen. Han ble drept av KGB i et atten­tat i 1959. Putin ser Ban­dera som en ledest­jerne og ide­olog for antirussere som ønsker å bygge “et rent Ukraina” og under­trykke etniske minoriteter i lan­det. Disse men­neskene utgjør en trussel mot russeres eksis­tens i Ukraina. 

Kritikk av amerikansk innblanding

USAs rolle er et annet av Putins hov­ed­po­enger. USA og Rus­s­land (Sov­je­tu­nio­nen) har en for­tid som to super­mak­ter og har gjen­nomgått en kald krig, der den høyspente situ­asjo­nen under Cuba-krisen i 1963 nesten utløste en atom­krig. Putin har ved flere anled­ninger uttrykt skep­sis mot NATOs innbland­ing og også USAs rolle som ver­den­spoli­ti i suverene staters kon­flik­ter. Etter NATOs bomb­ing i eks-Jugoslavia i 1999 skulle det ta lang tid før Putin skulle bli vennlig stemt oven­for USA (Gessen 2012: 234). 

Det er en klar frykt for at Ukraina skal bli meldt inn i EU og NATO som nær­er retorikken til Putin. Det at tidligere Sov­jet-repub­likker som Ukraina, Geor­gia og Moldo­va grad­vis skal innlemmes i NATO og EU, og således bli langt mer vestlige og amerikanis­ert, er Putins bekymring.

For Putin er Ukraina-kon­flik­ten et slag om land og organ­isatorisk tilknyt­ning. Det som skjer i de ara­biske lan­dene med legit­imt val­gte regimer som blir styrtet ved hjelp av USA og dets allierte kan poten­sielt skje i Ukraina hvis ikke han­dlin­gens mann handler. 

Den rus­siske statsviteren Lil­i­ja Sjevtso­va utdyper Putins bekym­ringer rundt vestlig inn­fly­telse i kon­flik­ter: “Han har en frykt for at Vesten vil gjøre innbland­ing­sprak­sisen til poli­tisk prin­sipp. Da kan de gripe inn i Ukraina, Sen­tral-Asia, Hviterus­s­land og Moldova”.

En av mennene Putin har hatt som råd­giv­er er Alek­san­dr Dug­in, en av de mest pro­fil­erte tilhengerne av Eura­sia-tanken. Den går i korte trekk ut på å danne en strate­gisk allianse mel­lom Europa og Asia som motvekt til USA. Dug­in har konkre­tis­ert denne tanken: “Det er på en måte to leire. Den mul­ti­po­lare leiren med Rus­s­land, Kina, Iran og Syr­ia. Alt­så lan­dene i Eura­sia mot lan­dene under USAs impe­ri­al­is­tiske hege­moni”. Dette er helt klart et gufs fra den kalde kri­gen, men med nye nasjon­er i front­dan­nelsen. Ser vi spor av denne tanken i Putins tale? 

Våre vestlige part­nere, ledet av USA, ønsker fritak fra å måtte rette seg etter inter­nasjon­al lov i sin egen poli­tiske prak­sis, men ønsker heller å styre etter eget for­godt­befinnende med geværets lov. De har kom­met til det skritt at de tror de nå er hevet over alle ver­dens lover, at de er bevil­get en eksklu­siv rett til å kunne bestemme hele ver­dens skjeb­ne, og at bare de alene har rett i alle spørsmål. De oppfør­er seg helt tøylesløst, både her og der, de bruk­er makt mot suverene stater, byg­ger koal­isjon­er basert på prin­sip­pet «Hvis du ikke er med oss, er du mot oss». For å få sin egen aggresjon til å virke legit­im, hen­ter de med press­mi­dler inn de nød­vendi­ge res­o­lusjon­er fra de inter­nasjonale organ­isas­jon­er. Og om de ikke lykkes med å få vil­jen sin igjen­nom i disse fora, nøler de aldri med å ignorere både sikker­het­srådet og FN generelt.

Her sik­ter Putin til tidligere pres­i­dent George W. Bush sitt oppgjør med ter­ro­rak­sjonene i New York og Wash­ing­ton, der Bush prøvde å tydelig markere hvem som var allierte og hvem som etter hvert skulle utgjøre den famøse “ond­skapens akse”. Sitatet må leses som en prob­lema­tis­er­ing av USAs rolle (og Vesten, da forstått som de store insti­tusjonene EU og NATO) som super­makt og spillet for å utøve inn­fly­telse der de men­er det er gun­stig. Dette er selvføl­gelig et spill Putin også benyt­ter seg av ved å legge ned veto mot ulike FN-resolusjoner. 

Putin er også sterkt kri­tisk til USAs inngripen i den ara­biske våren. Vesten utnyt­tet opprørene til å inn­føre vestlige stan­dard­er “som på ikke noen som helst måte er i tråd med disse men­neskers lev­emøn­ster, tradis­jon­er eller kul­tur”. Som et resul­tat kom­mer kaos. “Den ara­biske våren blir til den ara­biske vinteren”. 

Putin bruk­er mye krefter i denne tal­en på å sverte mot­standerne sine: Vesten, anti-rus­siske aksjon­is­ter i Ukraina og en gam­mel fiende som blir som ny: USA. Putin vanske­lig­gjør og prob­lema­tis­er­er USAs rolle i verden. 

Tal­en fun­ger­er som en ret­tfer­dig­gjøring av den kom­mende annek­sjo­nen av Krim og av Putins store pros­jekt. Inter­nasjon­al allianse­byg­ging og et geopoli­tisk spill er mid­lene. Målet er drøm­men om å utvide lan­de­grensene til Rus­s­land der det røde jern­tep­pet en gang spredte seg bredt. 

Kilder

Bakhtin, Mikhail M. (1998) Spørsmå­lene om tale­gen­rane, Ari­adne For­lag, Bergen.
Ben­es­tad Håg­var, Yngve (2007) Å forstå avisa- inn­føring i prak­tisk presseanalayse, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.
Gessen, Masha (2012) Man­nen uten ansikt, Gylden­dal, Oslo.
Kjeld­sen, Jens E. (2004) Retorikk i vår tid, Spar­ta­cus, Fagernes.
Palmer, Colton og Kramer (2007) A his­to­ry of the mod­ern world, McGraw- Hill Inter­na­tion­al edi­tion, New York.
Politkovska­ja, Anna (2008) Mitt rus­siske tes­ta­ment, Cap­pe­len Damm, Nørhaven, Danmark.
Tøn­nes­son, Johan L. (red.2002) Den fler­stem­mige sakprosaen, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Lars Aaserud says:

    Kom­men­tar… Inter­es­sant artikkel. Putins tale min­ner om den siste pres­i­dent Bush sin retorikk:

    Enkel, prim­i­tiv, polaris­erende, stig­ma­tis­erende og farlig.

til toppen