Med pennen som våpen – Sirene og mediefeminismen på 1970-tallet

Kvinnebladet Sirene ble lansert 31. august 1973, med et mål om å spille en rolle i den brede offentligheten. Fra første stund gav bladet media og det skrevne ord en særlig samfunnsendrende kraft.

I 1973 arbei­det sta­dig fle­re nors­ke kvin­ner ute og sta­dig fle­re tok utdan­ning. Kjønns­rol­ler had­de stått på dags­or­den i film, lit­te­ra­tur og musikk siden 1950-tal­let, og like­stil­ling var et uttalt mål og en vik­tig ingre­di­ens i den offent­li­ge debat­ten. Tan­ken om at kvin­ner skul­le få mulig­het til å del­ta mer aktivt i sam­funns- og yrkes­liv var noe både aka­de­mi­ke­re og poli­ti­ke­re gikk inn for. I dis­se åre­ne opp­sto det sam­ti­dig en ny form for femi­nis­tisk kri­tikk av like­stil­lings­idea­let.

Gjen­nom en ny og bred femi­nis­tisk offent­lig­het prøv­de nye og unge femi­nis­ter å set­te ord på noe som var vans­ke­lig å beskri­ve med etab­ler­te kvinne­po­li­tis­ke for­mu­le­rin­ger eller poli­tis­ke kate­go­ri­er. For hvor­dan skul­le man for­kla­re at kvin­ner, til tross for at de for­melt sett var like­stil­te, også var lønns­ta­pe­re, dob­belt­ar­bei­den­de eller måt­te gå hjem­me straks de fikk barn til tross for åre­vis på uni­ver­si­te­tet? Var det resul­ta­ter av til­fel­dig­he­ter, indi­vi­du­el­le svak­he­ter, kvin­ne­li­ge omsorgs­ge­ner eller en typisk kvin­ne­lig pas­si­vi­tet – eller noe gans­ke annet som det ikke fan­tes ord for?

I fron­ten for den­ne nye offent­lig­he­ten gikk bladet Sire­ne – Tids­sig­nal for kvin­ne og menn. Sire­ne kom ut på Cap­pe­len for­lag, og ble dre­vet av en redak­sjon på seks kvin­ner etter all­møte­prin­sip­pet. Bladet ble en umid­del­bar suk­sess. Det første num­me­ret, som i utgangs­punk­tet var tryk­ket i et opp­lag på 5000, måt­te tryk­kes opp igjen hele sju gan­ger. Bladet ble utgitt regu­lært, med mel­lom åtte og tolv num­mer i året frem til 1983, og opp­la­get var på 35 000 på sitt høy­este.

Det første num­me­ret måt­te tryk­kes opp hele sju gan­ger.

Sire­nes popu­la­ri­tet må ses på bak­grunn av det gjen­nom­sla­get kvinne­be­ve­gel­sen had­de i det nors­ke sam­fun­net i 1973. På det­te tids­punk­tet var beve­gel­sen i ferd med å slå ut i full blomst, med over 7000 orga­ni­ser­te kvin­ner i uli­ke nye og gam­le femi­nis­tis­ke orga­ni­sa­sjo­ner. Sam­ti­dig spei­ler Sire­nes sto­re opp­lag at kvinne­be­ve­gel­sen var et mye brei­e­re feno­men enn kvinne­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne. Det­te hang sam­men med at den tema­ti­ser­te kvinne­un­der­tryk­king som noe som fore­gikk hin­si­des poli­tik­ken, i kvin­ners pri­vat­liv og per­son­li­ge rela­sjo­ner. Dess­uten pos­tu­ler­te beve­gel­sen en ide om at poli­tikk var noe som kvin­ner måt­te for­hol­de seg til på en per­son­lig måte. Målet med Sire­ne var å reak­tua­li­se­re spørs­må­let om hvor­for nors­ke kvin­ner var under­tryk­ket gjen­nom å poli­ti­se­re pri­va­ti­ser­te pro­ble­mer og erfa­rin­ger. Både tema­tisk og sjan­g­er­mes­sig min­net Sire­ne om et uke­blad, men i den første leder­ar­tik­ke­len gjor­de redak­sjo­nen det til et uttalt mål å til­by kvin­ner et alter­na­tiv til tra­di­sjo­nel­le dame­bla­ders påståt­te fals­ke frem­stil­ling av kvin­ner:

… Vi (…) vil lage et blad som angår oss – som hand­ler om vår hver­dag og hvor­dan vi kan for­and­re den. Vi var lei av å lese i uke­bla­de­ne at en ny hår­far­ge, kjo­le eller opp­skrift er svar på våre pro­ble­mer. (…)

«Er det sant at kvin­ner er under­tryk­te?», spur­te Bjørg Vik i første num­mer av Sire­ne, i en tekst som langt på vei beskri­ves som en pro­gram­tekst. I artik­ke­len, som i Mani­fest Tids­skrift nylig ble kåret til en av Nor­ges ti vik­tigs­te sak­prosa­teks­ter, intro­du­ser­te Vik en rek­ke nye verk­tøy som skul­le bru­kes for å pro­ble­ma­ti­se­re mulig­he­ten kvin­ner had­de til å vel­ge sine liv i Nor­ge i 1973: «Manns­sam­funn», «mani­pu­le­ring», «indok­tri­ne­ring», «rolle­møns­ter», «kjønns­dis­kri­mi­ne­ring» og «kvinne­un­der­tryk­king». Kvin­ner var under­tryk­te, hev­det Vik, men ikke på et for­melt nivå:

Har ikke vi opp­nådd det man­nen ikke har, nem­lig å slip­pe fast arbeid, slip­pe sam­funns­an­svar eller påta oss det hvis vi vir­ke­lig vil? Står ikke «alle vei­ene åpne»? Er det ikke for vår skyld at menn sli­ter seg ihjel?

Der­imot var kvin­ne­nes valg styrt av et under­lig­gen­de møns­ter som opp­dro dem til pas­si­vi­tet og dår­lig selv­til­lit, det var over­fla­ten som nar­ret dem, «en tungt­fly­ten­de deig av gam­le tan­ker, vane­fore­stil­lin­ger og over­le­ver­te hold­nin­ger». Hel­ler enn å end­re de for­mel­le love­ne og reg­le­ne i sam­fun­net, måt­te kvin­ners valg og per­son­li­ge pre­fe­ran­ser gjø­res til gjen­stand for kri­tikk og poli­tikk.

Den­ne nye og per­son­li­ge hold­nin­gen til poli­tik­ken ble et vik­tig pre­miss for feno­me­net Sire­ne, og det er sær­lig to aspek­ter som nær­me­re kan bely­se den­ne men­ta­li­te­ten.

Mediefeminismen

I en dis­ku­sjon mel­lom fire av kvinne­be­ve­gel­sens vete­ra­ner i Kvinne­jour­na­len i 1983, hev­det filo­so­fen og den tid­li­ge­re nyfe­mi­nis­ten Nina Karin Mon­sen at det var media – ikke femi­nis­te­ne selv – som skap­te den nye kvinne­be­ve­gel­sen i Nor­ge. I kjent pole­misk stil tros­set Mon­sen den mer etab­ler­te opp­fat­nin­gen om at kvinne­be­ve­gel­sen opp­nåd­de medie­opp­slut­ning for­di akti­vis­te­ne, gjen­nom sine farge­ri­ke aksjo­ner på gras­rot­nivå, had­de mak­tet å fan­ge medias opp­merk­som­het.

En ny poli­tikk­for­stå­else vekt­la kom­mu­ni­ka­sjon og språk frem­for orga­ni­se­ring og møte­virk­som­het

Selv om bil­det nok er mer kom­pli­sert enn at kvinne­be­ve­gel­sen var et pro­dukt av medias makt til å for­me sitt vir­ke­lig­hets­bil­de, var det også noe rik­tig i Mon­sens beskri­vel­se. Den nye femi­nis­men på 1970-tal­let var et uttrykk for hvor­dan en vok­sen­de medie­of­fent­lig­het fikk sta­dig mer betyd­ning for hvor og hvor­dan poli­tik­ken skul­le fore­gå. En ny poli­tikk­for­stå­el­se vekt­la kom­mu­ni­ka­sjon og språk frem­for orga­ni­se­ring og møte­virk­som­het. Sam­spil­let mel­lom det per­son­li­ge og det poli­tis­ke, det indi­vi­du­el­le og det all­men­ne ble også vik­ti­ge­re. En rek­ke nye medi­er banet vei­en for at per­son­li­ge og pri­va­te livs­er­fa­rin­ger fikk sta­dig stør­re plass i det offent­li­ge rom, og Sire­ne gikk i fron­ten. Bladet ble en are­na som syn­lig­gjor­de det per­son­li­ge, hver­dags­li­ge og inti­me på nyska­pen­de og over­ras­ken­de måter.

En stor feministisk tidsskriftflora vokste frem i Norge på 1970-tallet.

En bred femi­nis­tisk tids­skrift­flo­ra voks­te frem i Nor­ge på 1970-tal­let.

En vik­tig for­ut­set­ning for bladet var den nye medie­of­fent­lig­he­ten som voks­te frem i Nor­ge i høy has­tig­het på 1960-tal­let. Medie­bran­sjen var pre­get av stor vekst som før­te til nyre­krut­te­rin­ger til fle­re medie­hus. Redak­sjo­ne­ne bestod av rela­tivt unge sta­ber som på fle­re måter var sym­pa­tis­ke til Det nye venstre og kvinne­sa­ken. Det å skri­ve om kvin­ner i media, ble av man­ge for­stått som et uttrykk for den femi­nis­tis­ke ide­en om å skul­le syn­lig­gjø­re kvin­ner i sam­funn og his­to­rie. Det var en måte for å nå ut av «det luk­ke­de rom­met».

De seks kvin­ne­ne som stod bak Sire­ne had­de alle bak­grunn fra media og kul­tur­liv. Dis­se had­de rik­tig­nok også del­tatt i nyfe­mi­nis­tis­ke bevisst­gjø­rings­grup­per – men samt­li­ge had­de fler­fol­dig bak­grunn fra media. Fle­re had­de jour­na­lis­tisk og lay­out­mes­sig bak­grunn fra bl.a. Arbei­der­bla­det, NRK, Dag­bla­det og Alle kvin­ners blad. IdaLou Lar­sen, som ble ansatt som bladets første redak­sjons­sek­re­tær i 1974, kom fra Pax For­lag som had­de her­jet i norsk offent­lig­het siden 1964. Bjørg Vik var, i til­legg til at hun var jour­na­list, en aner­kjent for­fat­ter.

Kvinne­be­ve­gel­sens for­hold til media har blitt beskre­vet som dob­belt: Medie­ne ble kri­ti­sert for å være kvinne­un­der­tryk­ken­de, og man­ge femi­nis­ter men­te masse­me­die­ne had­de uhel­dig og far­lig påvirk­nings­kraft på kvin­ner. En vik­tig moti­va­sjon bak pro­sjek­ter som Sire­ne var å mot­vir­ke medie­mak­ten, men slik ble medie­ne også en vik­tig aksjons­fla­te for dem.

Bru­ken av blad som aksjons­fla­te var knyt­tet til en stor tro på medie­nes sam­len­de kraft. I en leder­ar­tik­kel het det at Sire­ne skul­le sam­le kvin­ner som gikk ensom­me i sitt opp­rør – «fra Aren­dal til Kara­sjok». Etter lan­se­rin­gen uttal­te Bjørg Vik at Sire­ne ikke skul­le være et menig­hets­blad for nyfe­mi­nis­te­ne. «Det vi vil er å nå ut til så man­ge kvin­ner som mulig». Den­ne tanke­gan­gen hand­let ikke bare om å nå ut til en mas­se, men å kun­ne ska­pe et del­ta­ken­de offent­lig rom der kvin­ner kun­ne møtes for å gjø­re sine pri­va­te pro­ble­mer og erfa­rin­ger all­men­ne.

Opplysning nedenfra

I lik­het med fle­re av 1970-tal­lets nye femi­nis­ter var Sire­ne langt på vei orga­ni­sert som en bevisst­gjø­rings­grup­pe. Bladet skul­le sam­le kvin­ner til ren sam­ta­le og sam­le infor­ma­sjon om kvinne­un­der­tryk­kin­gen i sin aktu­el­le form. Slik skul­le Sire­ne avslø­re hvor­dan kvin­ne­ne var ofre for en falsk ideo­lo­gisk bevisst­het, og videre ska­pe nye fore­stil­lin­ger om hva det vil­le si å være kvin­ne. En fore­stil­ling som kvin­ner inn­til nå had­de for­trengt.

Fra Sirenes første utgave i 1973.

«Vi er klar over at ikke alle kvin­ner føler seg under­trykt, men vi vet at de er det». Fra Sire­nes første utga­ve i 1973.

Det­te opp­lys­nings­pro­sjek­tet videre­før­te på man­ge måter en eli­tær idé om at folke­vil­jen kon­sti­tu­e­res gjen­nom opp­lys­ning fra en liten poli­tisk eli­te. Slag­or­det til bladet de første åre­ne var føl­ge­lig: «Vi er klar over at ikke alle kvin­ner føler seg under­trykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg under­tryk­ket før de har en drøm, en visjon om noe bedre». På en annen side kan det hev­des at Sire­ne var svært opp­tatt av åpen dia­log og plu­ra­lis­me. De tok i stor grad til orde for at poli­ti­se­rin­gen av kvin­ners liv og erfa­rin­ger skul­le skje neden­fra, gjen­nom at kvin­ner ble opp­ford­ret til selv å del­ta i bevisst­gjø­rings­pro­ses­sen. Fra første stund invi­ter­te Sire­ne leser­ne til å del­ta med sine egne for­tel­lin­ger om sitt liv og hver­dag. For­tel­lin­ge­ne ble for­mu­lert som spørs­mål til en lege, som leser­brev, som dikt eller som novel­ler. Her hen­tet bladet inspi­ra­sjon ikke minst fra 1960-tal­lets anti­auto­ri­tæ­re beve­gel­ser: Folk skul­le lære seg å ten­ke selv.

Den type femi­nis­me som Sire­ne videre­før­te er først og frem­st knyt­tet til eksis­ten­sia­lis­tis­ke ten­ke­re, så som Simo­ne de Beau­voir. Fra å ha vært et krav om for­mel­le ret­tig­he­ter, ble poli­tikk med hen­ne for­mu­lert som et eksis­ten­si­elt og moral­sk anlig­gen­de som enhver må for­hol­de seg til og eva­lu­e­re seg selv i lys av – gjen­nom å under­sø­ke hvor­dan tra­di­sjo­ner, ideo­lo­gis­ke matri­ser eller øko­no­mis­ke struk­tu­rer hindret dem fra å utvik­le auto­no­me per­son­lig­he­ter og ta ekte valg.

Femi­nis­me måt­te dreie seg om fri­gjø­ring frem­for like­stil­ling

Den som tyde­ligst uttryk­te en slik eksis­ten­sia­lis­me i Sire­ne var Bjørg Vik. Hos hen­ne var det ikke bare manns­sam­fun­net som fikk gjen­nom­gå, men også kvin­ne­ne som fant seg til ret­te i det. «Du er en for­vridd skygge­plan­te», pro­kla­mer­te hun til sine lese­re. Selv om hus­mor­til­væ­rel­sen var under­tryk­ken­de, så de under­tryk­te selv ofte på den som et pri­vi­le­gi­um for­di de slapp unna både å ta lønns­ar­beid og sam­funns­an­svar. At kvin­ne­ne kjen­te seg så til­fred­se hand­let imid­ler­tid om at de ver­ken had­de tro på seg selv eller ambi­sjo­ner på egne veg­ne, men­te Vik. Femi­nis­me måt­te der­for dreie seg om fri­gjø­ring frem­for like­stil­ling. Kvin­ner måt­te erkjen­ne at de var under­tryk­te. Det­te kun­ne være svært vans­ke­lig, for kvin­ner flest var ikke i stand til å avslø­re at deres til­syne­la­ten­de lyk­ke var basert på selv­be­drag. For å kun­ne avslø­re bløf­fen var hver enkelt kvin­ne avhen­gig av man­ge andre kvin­ner. Sam­men skul­le de dele erfa­rin­ger og utvik­le et nytt språk og en ny poli­tikk sam­men – og der­med for­and­re sam­fun­net neden­fra.

Sirene-prosjektets vekst og fall

Som et opp­lys­nings­pro­sjekt, som skul­le løf­te frem og avslø­re kvinne­un­der­tryk­kin­gens man­ge til­slør­te for­mer, frem­står Sire­ne-femi­nis­men som et svært mang­fol­dig, fan­tasi­fullt, krea­tivt, åpent og ufer­dig pro­sjekt – der det infor­ma­ti­ve, det nyska­pen­de og det utfors­ken­de stod i sen­trum. Et beskri­ven­de slag­ord som nyfe­mi­nis­te­ne bruk­te i den­ne peri­oden var «Det fin­nes ingen fasit for kvinne­fri­gjø­ring». Med det­te men­te de at fri­gjø­ring var en uav­slut­tet pro­sess, der bevisst­gjø­ring og ny erkjen­nel­se sta­dig vil­le end­re for­ut­set­nin­ge­ne for poli­tik­ken.

«Kvinner i puberteten - seksuelt underutviklet eller seksuelt undertrykket?» Sirene-forside, 1975.

«Kvin­ner i puber­te­ten — sek­su­elt under­ut­vik­let eller sek­su­elt under­tryk­ket?» Sire­ne-for­si­de, 1975.

Pro­sjek­tet står i kon­trast til fle­re av de femi­nis­tis­ke pro­sjek­te­ne som voks­te frem i Nor­ge utover på 1970-tal­let, for eksem­pel innen­for Kvinne­fron­ten. Mens Sire­ne-redak­sjo­nen syn­tes å mene at femi­nis­men ald­ri kun­ne fer­dig-tenkes – og all­tid måt­te hol­des åpen for kri­tikk – ble fle­re i kvinne­be­ve­gel­sen i dis­se åre­ne mer og mer opp­tatt av å frem­stå som en enhet­lig front. Utover på 1970-tal­let utvik­let Sire­ne en svært kri­tisk røst både mot sam­fun­nets indi­vi­dua­lis­me og mot den nye poli­tis­ke lin­jen i kvinne­be­ve­gel­sen. Beve­gel­sen ble i dis­se åre­ne også mer og mer opp­tatt av poli­tikk i tra­di­sjo­nell for­stand. Poli­tikk ble atter for­vist til stat­li­ge insti­tu­sjo­ner – noe som kan ses i lys av at både abort­lo­ven og like­stil­lings­lo­ven ble ved­tatt i 1978, og at den såkal­te stats­fe­mi­nis­tis­ke ide voks­te frem utover 1980-tal­let. Sire­ne-pro­sjek­tet mis­tet mer og mer gehør i både kvinne­be­ve­gel­sen og i sam­fun­net for øvrig. Fra slut­ten av 1970-tal­let og frem til bladet ble lagt ned i 1983 sank opp­la­ge­ne grad­vis. Det­te skjed­de paral­lelt med at de frem­ste kvinne­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne erklær­te offent­lig at Sire­ne ikke tjen­te kvin­ners inter­es­ser.

…sat­te sek­su­ali­tet og inti­mi­tet på den offent­li­ge dags­or­den på en grense­spren­gen­de måte

His­to­ri­en om Sire­ne kan kas­te nytt lys over en del av nyere norsk kul­tur- og offent­lig­hets­his­to­rie som både vir­ker kjent og frem­med. Sire­ne sat­te sek­su­ali­tet og inti­mi­tet på den offent­li­ge dags­or­den på en grense­spren­gen­de måte i 1973. Sam­ti­dig kan det hev­des at målet med Sire­ne ikke bare var å syn­lig­gjø­re mar­gi­na­li­ser­te stem­mer, eller å bry­te intim­gren­ser, men å bely­se hvor­vidt, hvor­dan og hvor­for kvin­ne­ne måt­te end­re seg selv for at et nytt sam­funn kun­ne skaps neden­fra gjen­nom en bredt anlagt debatt som belyste dis­se spørs­må­le­ne. Med sine man­ge og tid­vis både svært gode og under­hol­den­de teks­ter og illust­ra­sjo­ner er Sire­ne et sterkt og farge­rikt doku­ment over mang­fol­dig­he­ten i den radi­ka­le offent­lig­he­ten og i kvinne­be­ve­gel­sen før like­stil­lings­po­li­tik­ken vant gjen­nom fra midt­en av 1980-tal­let.

TEMA

O

ffentli
ghet

69 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen