Charlie Hebdo: En fransk historie

Angrepene som rammet avisen Charlie Hebdo rystet hele Frankrike. Sjokket er blant annet knyttet til dette enestående bladets historie.

Paris, 14. janu­ar, kl 08.30: Foran en avis­kiosk på bou­le­vard Vol­tai­re, like ved loka­le­ne der mor­de­ne på Char­lie Heb­dos redak­sjon fant sted, ven­ter en 66 år gam­mel arki­tekt, Tes­sa, sam­men med fem­ten and­re per­soner på å få kjø­pe sis­te num­mer av det sati­ris­ke uke­bla­det. Den­ne utga­ven, den førs­te etter atten­ta­te­ne 7. janu­ar, er trykt i sju mil­lio­ner eksemp­la­rer. Noe lig­nen­de har ald­ri skjedd i fransk pres­ses his­to­rie. «Char­lie Hebdo – det er min gene­ra­sjon», sier Tes­sa stil­le. «Jeg els­ker det opp­rørs­ke ved dem. Vit­se­ne deres har akkom­pag­nert hele livet mitt.»

"Alt er tilgitt". Charlie Hebdo 14. januar 2015.

«Alt er til­gitt». Char­lie Hebdo 14. janu­ar 2015.

Char­lie Hebdo er en avis som har fulgt liv­e­ne til fle­re gene­ra­sjo­ner fransk­menn. Dens opp­rin­nel­se er maga­si­net Hara-Kiri, som ble til i 1960. En stor del av redak­sjons­med­lem­me­ne i Char­lie Hebdo på 1990- og 2000-tal­let var alle­re­de med der: Wolin­ski, Cabu, Gébé, Cavan­na. Det måned­li­ge maga­si­net skil­te seg ut ved sine gro­ve teg­nin­ger, sine ska­to­lo­gis­ke vit­ser og sin etsen­de kri­tikk av det frans­ke sam­fun­net. Sterkt for­ank­ret på venstre­si­den, øko­po­li­tisk enga­sjert og libe­ralt, ble bladet for­budt pub­li­ka­sjon på grunn av den vold­som­me humo­ren både i 1961 og 1966. Begrun­nel­sen som ble brukt var at maga­si­nets «por­no­gra­fis­ke» og «sadis­tis­ke» karak­ter stred mot loven av 16. juli 1949, som gjaldt beskyt­tel­se av ung­dom­men mot «under­gra­vel­se av mora­len».

Men det var i 1970 at uke­blad­sut­ga­ven av Hara-Kiri vir­ke­lig slo til. En brann i et dis­ko­tek resul­ter­te i 146 døde. Ti dager sei­ne­re døde gene­ral de Gaul­le og ble grav­lagt i lands­byen Colom­bey. Maga­si­net blan­det så de to begi­ven­he­te­ne i tit­te­len «Tra­gisk ball i Colom­bey – 1 død». Mak­ten tål­te ikke en sånn for­nær­mel­se av Frank­ri­kes fri­gjø­rer og for­bød bladet på nytt. 

Grensesprengende

Men jour­na­lis­te­ne aksep­ter­te ikke noe neder­lag. De for­and­ret nav­net på maga­si­net sitt og valg­te å kal­le det Char­lie Hebdo – en refe­ran­se til Char­lie Brown, skik­kel­sen skapt av tegne­se­rie­for­fat­te­ren Char­les M. Schulz. Fra 1970 til 1982 fort­sat­te Char­lies skri­ben­ter og teg­ne­re å kraf­tig lat­ter­lig­gjø­re sam­ti­dens aktø­rer: poli­ti­ke­re, mili­tæ­re, pres­ter, kjen­di­s­er. Dum­he­ten og skrå­sik­ker­he­ten ble bekjem­pet med en grense­spren­gen­de humor. 

Oppslaget om general de Gaulles begravelse som førte til nedleggelse av Charlie Hebdos forløper Hara-Kiri i 1970 (kilde: palladio.free.fr).

Opp­sla­get om gene­ral de Gaul­les begra­vel­se som før­te til ned­leg­gel­se av Char­lie Heb­dos for­lø­per Hara-Kiri i 1970 (kil­de: palladio.free.fr).

I begyn­nel­sen av 80-åre­ne slut­tet bladet å kom­me ut på grunn av dår­lig øko­nomi­sty­ring. Man måt­te ven­te til 1992 før det fan­tes i frans­ke kios­ker igjen, med en stor del av sine gam­le med­ar­bei­de­re på plass. «Den førs­te ver­sjo­nen av Char­lie Hebdo var mer­ket av stu­dentre­vol­ten i 1968, som for­kas­tet alle makt­in­stan­ser», mener Chris­ti­an Del­por­te, medie­his­to­ri­ker ved uni­ver­si­te­tet i Ver­sail­les. «Bladet var alt­så svært pre­get av anar­kis­men, det drøm­te om en annen ver­den, uten reli­gion og uten sta­ten. I ver­sjo­nen etter 1992, der­imot, fører Char­lie Hebdo først og fremst en kamp for den frans­ke laïci­té [den frans­ke seku­la­ris­men knyt­tet til et skarpt skil­le mel­lom stat og reli­gion, red. anm.] og demo­kra­ti­et.»

Hvis det er én sak Char­lie Hebdo all­tid har kjem­pet for, er det fri­he­ten til å kun­ne lat­ter­lig­gjø­re det en vil. Som den sis­te sati­ris­ke avi­sen i Frank­ri­ke sam­men med Le Canard enchâi­né, skri­ver den seg inn i den sto­re frans­ke satire­avis­tra­di­sjo­nen fra Le Père Duches­ne under revo­lu­sjo­nen fra 1789 eller Le Chari­va­ri i det 19. århund­re.

Men om pres­sens fri­het er stor i Frank­ri­ke, har det også kom­met fle­re lover som begren­ser ytrings­fri­he­ten: En lov fra 1881 for­byr inju­ri­er og ære­kren­kel­ser, Ple­ven-loven fra 1972 for­byr ytrin­ger som frem­mer rasis­me og dis­kri­mi­ne­ring, en lov fra 1990 for­byr ytrin­ger som for­nek­ter folke­mord, en annen fra 2004 for­byr ytrin­ger som er kren­ken­de for homo­sek­su­el­le og han­di­kap­pe­de. Ikke å for­glem­me loven fra 2003 som for­byr for­nær­mel­ser av nasjo­nal­san­gen og flag­get innen­for ram­men av offent­li­ge arran­ge­men­ter, inklu­dert fot­ball­kam­per, og den fra 2014, som for­byr ytrin­ger som rett­fer­dig­gjør eller støt­ter ter­ro­ris­me.

Den­ne lis­ten kan vir­ke lang og gi inn­trykk av at Frank­ri­ke har en pres­se som har mer begren­set fri­het enn pres­sen i and­re land, som for eksem­pel USA. «Men en må være klar over at jour­na­lis­ter, sær­lig de som dri­ver med humor og sati­re, har en ytrings­fri­het som er stør­re enn den bor­ge­re ellers har», adva­rer Del­phi­ne Meil­let, en Paris-advo­kat som er spe­sia­list på presse­jus. «De enes­te grun­ne­ne til at dom­me­re vil døm­me dem, er for­nær­mel­ser eller ære­kren­kel­ser av pri­vat­per­soner.»

48 rettssaker på 22 år

Det som uan­sett er til­fel­let, er at det hel­ler ikke i Frank­ri­ke, et land kjent for sin intel­lek­tu­el­le åpen­het, er alle som liker den råe humo­ren til Char­lie Hebdo. I 60- og 70-åre­ne ble først Hara-Kiri og så Char­lie Hebdo gjen­stand for kla­ger over inju­ri­er fra hæren, poli­ti­et og show­biz og tap­te regel­mes­sig sine saker. 

Etter dens gjen­opp­stan­del­se i 1992, har Char­lie Hebdo, selv om den bare har tapt ni saker (et tegn på end­ring av nor­me­ne), like­vel blitt truk­ket for ret­ten 48 gan­ger, hoved­sa­ke­lig av orga­ni­sa­sjo­ner på ytre høyre­kant, av kato­lik­ker eller jour­na­lis­ter. «For meg er ikke Char­lie Hebdo annet enn en avis som tje­ner pen­ger på å vise fram møkk og paver som sodo­mi­se­rer barn», hev­der Ber­nard Antony, pre­si­dent i AGRIF («Gene­rell alli­an­se mot rasis­me og for respekt for den frans­ke og krist­ne iden­ti­te­ten»), en orga­ni­sa­sjon på ytre høy­re fløy som reis­te sak mot Char­lie Hebdo fem gan­ger mel­lom 1994 og 1998.

Reklame for Charlie Hebdo i Paris 17. januar 2015.

Rekla­me for Char­lie Hebdo i Paris 17. janu­ar 2015.

Det behø­ver nes­ten ikke sies at bladet hel­ler ikke er sær­lig verd­satt i vis­se mus­lims­ke kret­ser i Frank­ri­ke og i isla­mis­tis­ke mil­jø­er. Da maga­si­net i 2006 bestem­te seg for å tryk­ke Muham­med-kari­ka­tu­re­ne den dans­ke avi­sen Jyl­lands-Pos­ten pub­li­ser­te, ble de anmeldt av Den Sto­re Mos­ké­en i Paris, Sam­men­slut­nin­gen av islams­ke orga­ni­sa­sjo­ner og den glo­ba­le Mus­lims­ke Liga, men saken ble avvist. I 2012 og 2013 ble de anmeldt av and­re mus­lims­ke orga­ni­sa­sjo­ner for pub­li­ka­sjon av Muham­med-kari­ka­tu­rer, uten suk­sess. Uten­for det juri­dis­ke områ­det har trus­le­ne fra mus­lims­ke eks­tre­mis­ter blitt kon­kre­ti­sert: Redak­sjons­lo­ka­le­ne ble van­da­li­sert av en molo­tov­cock­tail i 2011, mens bladets sjef, Charb, ble inn­skre­vet på lis­ten over per­soner Al-Qai­da vil ta livet av i 2013. 

En bestemt idé om Frankrike

Char­lie Hebdo ska­per ikke sam­stemt­het uten­for eks­tre­mist­mil­jø­ene hel­ler. Noen kri­ti­se­rer den gro­ve humo­ren, and­re at tan­ke­ne bladet repre­sen­te­rer er for for­ank­ret i 60-åre­ne. Da redak­sjo­nen ble angre­pet, var bladets øko­no­mis­ke helse på det dår­ligs­te. Men like­vel inkar­ne­rer teg­ner­ne og skri­ben­te­ne i Char­lie Hebdo det revo­lu­sjo­næ­re og voltaire’ske aspek­tet ved Frank­ri­ke som den over­vel­den­de majo­ri­te­ten av fransk­menn kjen­ner seg igjen i. Søn­da­gen etter angre­pet som desi­mer­te bladets redak­sjon, gikk nes­ten fire mil­lio­ner fransk­menn ut i gate­ne for å for­sva­re den ytrings­fri­he­ten Char­lie i så høy grad repre­sen­ter­te. Antal­let abon­nen­ter steg fra 7000 til 120000 mens antal­let dis­tri­bu­er­te eksemp­la­rer steg fra 50000 til 7 mil­lio­ner.

Artik­ke­len er over­satt fra fransk av Jostein Grips­rud.

Som de Gaul­le kun­ne sagt – og som Char­lie Heb­dos med­ar­bei­de­re vil­le avskydd: Char­lie, det er en bestemt idé om Frank­ri­ke. På bou­le­vard Vol­tai­re, kun­ne ikke Tes­sa kjø­pe sin Char­lie Hebdo, den var utsolgt. Men det gjør ikke så mye. Den kom­mer igjen i mor­gen. Og i over­imor­gen, om nød­ven­dig.

TEMA

Y

tringsf
rihet

45 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. […] paru sur le site de Vox Pub­li­ca le […]

til toppen