«En invasjon av barbarer»

I oppstyret rundt bondestortingene i 1833 og 1836 ble det virvlet opp en hel del spørsmål av betydning for forståelsen av tidens politiske kultur. Hvem var skikket til å delta, hvem til å lede?

Det poli­tiske liv er grunn­leggende sett en kon­frontasjon mel­lom to slags menn. Slik talte Hans Chris­t­ian Petersen i Stortinget, i sep­tem­ber 1836: På den ene siden de uans­varlige pådri­vere for en demokra­tis­er­ing som ikke kjen­ner noen rimelig grense, på den andre siden de plik­t­tro, samvit­tighets­fulle, som forsøk­er å danne en motvekt. «Behøver jeg at sige, at den første Classe ind­be­fat­ter den store Hob, der aldrig han­dler efter klar Bev­id­s­thed, og at den anden udgjorde Lan­dets Intel­li­gents?». Hopen er like braut­ende og høyrøstet som intel­li­gensen er beskje­den, selv om den man­gler mod­en­het og selvs­tendig vur­der­ing­sevne, raste Petersen. Menin­gen kan være god, men «Resul­tatet bliv­er ikke der­for min­dre ulykke­lig; thi vi maa da bek­jende, at Hoben er sla­gen med Blind­hed, at Uvi­den­hed før­er Ordet, og at Letsindighed graver os alle en tru­ende Grav.» Folket måtte beskyttes mot seg selv. Almin­nelige bøn­der var ikke moral­sk og intellek­tuelt modne for krevende poli­tiske opp­gaver, selv om de kunne ha stem­merett. Prob­lemet var ikke at de hadde ondt i sinne, men at de ikke vis­ste sitt eget beste.

Hvor­dan kunne han fornærme mot­standere på denne måten, hvor­dan kunne han tillate seg slike grovheter? Hva var det som sto på spill?

Vi må gå noen år tilbake i tid.

Bondestortinget og «uvitenhetens triumf»

Stort­ingsval­get høsten 1832 var et poli­tisk jord­skjelv. Mange sted­er var bøn­dene gått lei av å bli rep­re­sen­tert av den gam­le øvrighet; for første gang hadde de prøvd å samordne seg for få inn flere av sine egne. Nå rykket de mannsterkt fram. Av 95 stort­ings­menn var 45 bøn­der, 33 embeds­menn og 17 andre (kjøp­menn, hånd­verksmestere). Tidligere hadde embeds­mennene alltid vært sterkere enn bøn­dene; på de to foregående tingsam­linger var de mer enn dobbelt så mange. Men denne gang var alt snudd på hodet. I kon­ser­v­a­tive kretser ble det skreket opp om et «Pøbel­stor­thing», «en Inva­sion af Bar­bar­er», en «Uvi­den­hedens Tri­umph». Skriket fra mot­satt kant kunne være like over­spent. «Enevældets Gjen­gan­gere, Norges Arestokrater!», tord­net det i oppo­sisjon­s­pressen: «Eders Haan have vi hørt – den er afmægtig; men skjælver, hvis I trodse den Magt, som erk­lær­er sig imod Eder, den offentlige Stemme!»

I kon­ser­v­a­tive kretser ble det skreket opp om et “Pøbel­stor­thing”

Kam­pre­torikk av dette slaget var ikke egnet til å dempe eng­s­telsen blant regimets menn. Men for dem var ikke den nye oppo­sisjo­nen egentlig en utfor­dring fra en annen poli­tikk – den var et ill­e­varslende for­fall i selve den poli­tiske pros­ess. Det nye fler­tal­let «har været Gjen­stand for Sam­tale i enhver Cirkel og for Bekym­ring hos Lan­dets bed­ste Mænd», het det, forholdsvis behers­ket, i Mor­gen­bladet: Det var grunn til å fryk­te at all denne uduge­lighet ville «pros­tituere Natio­nen» og sette en skam­melig «Plet paa vor Grundlov».

Om bøn­dene hadde kun­net innse det selv, og holdt seg beskje­dent i bak­grun­nen, ville det kan­skje vært til å leve med. Men bon­de­flokken hadde ambisjon­er. Den var ikke lenger til­freds med å grup­pere seg bak sine formyn­dere, men prøvde selv å inn­ta en ledende rolle. Det var grunn til å fryk­te det ver­ste. Av man­gel på dan­nelse var bon­den bare i stand til å fat­te det som var grovt og lavt – den materielle fordel, den umid­del­bare egen­in­ter­esse; når det gjaldt høyere og edlere og mer hel­hetlige hen­syn, strakk ikke for­standen hans til. At han kunne være tak­tisk utspekulert – som enhver hes­te­han­dler ful og slu – gjorde ikke sak­en bedre.

Bon­deop­po­sisjo­nen på tingsam­lin­gene i 1833 og 1836 blir gjerne tilk­jent æren for å ha videreutviklet folkestyret med reformer av typen for­mannskap­slovene. Men hvem var folket? Hvor­dan var det mulig at menn som før hadde stått over­for hveran­dre som øvrighet og all­mue, nå kunne møtes på like fot, som stats­borg­ere alle sammen?

Statsborgeren

Tiden fram mot val­gene i 1832 hadde vært preget av en uhørt agi­tasjon. Organ­is­ert val­gkamp var det ikke tale om, i alle fall ikke åpenlyst; flere ini­tia­tiv­er bar likev­el bud om en ny slags mål­ret­tet innsats med sik­te på å mobilis­ere vel­gere og samordne stem­me­givnin­gen. At bøn­dene, for å sikre sine inter­ess­er, burde stemme fram sine egne, var ingen ny innsikt – men nå ble den kjørt fram på bredere front og med ny styrke.

Organ­is­ert val­gkamp var det ikke tale om

Forhold­ene lå vel til rette for krav om radikal foran­dring. Korn­prisene steg, fat­tig­folk sul­tet. Sin­net ret­tet seg ofte mot embets­mennene, som sto for den rettslige inndriv­ing av lånene, for utpanti­nger og tvangsauk­sjon­er: Disse, som selv vis­ste å berike seg med fete sportler (gebyr­er), var harde og hjerteløse mot van­lige, hed­erlige men­nesker som uforskyldt var kom­met i knipe. På den andre siden var det ikke så vanske­lig å få øye på en utvei. Julirev­o­lusjo­nen i Frankrike (1830) og fri­hets­beveg­elsen som ful­gte over det meste av Europa, var et inspir­erende eksem­pel på at van­lige men­nesker kunne ta sak­en i egen hånd og dri­ve igjen­nom foran­dring som monnet.

Ped­er Soelvold var en dri­vende kraft i agi­tasjo­nen foran val­get i 1832. Som redak­tør av Stats­borg­eren hadde han siden som­meren før drevet en utret­telig kam­pan­je for å avs­løre embetsmis­bruk og svekke den almin­nelige tillit til embets­standen som øvrighet. Avisens for­mål var, som det het i første num­mer, «at gavne Fædrelandet ved uafladeligt at efter­spore grundlovsstridi­ge og egen­mægtige Fore­ta­gen­der, samt Alt hvad der kan have skadelig Ind­fly­delse», og «med San­hedens og Frimodighe­dens djærve Sprog, samt med Hen­syn til Grundlovens § 100, give saadant Pub­licitet, og saaledes benytte Trykke­fri­he­den i dens mest udstrak­te Betyd­ning». Soelvold holdt hva han lovte. Gjen­nom en lang rekke skan­daløse og mer eller min­dre vel­doku­menterte beskyld­ninger gikk han løs på over­tramp og direk­te ulovlig virk­somhet blant sam­fun­nets mek­tige – og dét i en tone som var så aggres­siv at det var nød­vendig å hen­vise til den nye trykke­fri­het «i dens mest omfat­tende betyd­ning» og tøye den til det aller ytterste.

I navnet Stats­borg­eren lå det et helt poli­tisk pro­gram. I dét var Grunnlovens likhet mark­ert, hin­sides det gam­le skille mel­lom øvrighet og under­såt­ter. Å kalle seg stats­borg­er var å påberope seg en myn­dighet som tilkom alle og enhver; det var å utgi seg for å rep­re­sen­tere selve det suverene folk. For Soelvold innebar det en for­p­lik­telse til å slå ned på alle som mente at de var bedre enn andre og der­for trodde at de kunne tillate seg mer. Avisen hen­vendte seg til alle som hadde lidd urett, og opp­for­dret dem til å si fra. Leserne svarte med en slik strøm av klager at redak­tøren aldri var i beit for en sjokkerende avs­løring eller i det min­ste et ryk­te. I sine første 30 num­re påtalte avisen 13 til­feller av mis­bruk av embetsmyn­dighet og 15 til­feller av under­slag eller annen uor­den med statens penger. Det drei­de seg om stort og smått, likt og ulikt, løst og fast. Kaptein Bentzen hold­er tilbake sol­datenes lønn! Apoteket i Sta­vanger man­gler pro­vi­sor! Har uni­ver­sitet­slek­torene Motzfeldt og Stang virke­lig lov til å gi pri­vat­timer? På Lin­desnes fyr (som nat­ten til tred­je sep­tem­ber var mørk­lagt i to timer) bruk­er man en skred­der til fyr­vok­ter! Kaptein Møller bruk­er artiller­i­h­ester til å kjøre ut gjød­sel på sine egne jorder! Soren­skriv­eren på Nord­møre tar ulovlige avgifter! Er det manko i kassen hos råd­man­nen i Chris­tianssand? Dri­ver proku­ra­tor Präem ulovlig bren­nevin­shan­del? Kaptein W. har slått en sol­dat helseløs!

Katekisme og ulovlig misjonering

Inspi­rasjo­nen til Soelvolds virke var John Neer­gaard, den første egentlige poli­tiske agi­ta­tor her i lan­det. På det første bon­destortinget var Neer­gaard den klart førende, og om noen skulle kunne kalles opphavs­mann til bon­de­poli­tikken, måtte det være ham. Neer­gaard møtte på Stortinget første gang i 1827, og bruk­te de siste måne­dene av sesjo­nen til å få utgitt en poli­tisk brosjyre – den såkalte Ola-boka – som skulle få avgjørende betyd­ning for de føl­gende stort­ingsvalg. Det meste av opplaget, nesten 600 eksem­plar­er, tok han med seg på en reise som nå i løpet av to år skulle føre ham gjen­nom mesteparten av det sørlige Norge.

Ola-boka beg­y­nte som en klage over at bøn­der og andre nærings­drivende var ram­met av penge­man­gel, synk­ende pris­er, sti­gende skat­ter, mens embets­mennene på hvert eneste stort­ing hadde klart å sikre seg bedre økonomiske betingelser. Til tross for alt dette hadde bøn­dene hit­til, «af blind Tillid», bestandig sør­get for å velge inn et fler­tall av embets­menn. Men nå var det slutt!

Bondepolitiker John Neergaard. Verdens Gang, 19. mai 1883.

Bon­de­poli­tik­er John Neer­gaard. Ver­dens Gang, 19. mai 1883.

Etter en kort innled­ning i all­menne vendinger gikk Neer­gaard over til å arran­gere sitt stoff som en sam­tale, som gjorde det mulig å prak­tis­ere en enkel og lev­ende munt­lighet med preg av daglig­tale og dialekt. Poen­gene ble pre­sen­tert på en måte som alle kunne kjenne igjen, ikke bare fra hverda­gens utvek­slinger, men også fra katek­is­men, den mest utbredte av alle tek­ster, som ingen hadde kun­net unngå under for­bere­delsen til kon­fir­masjon. Neer­gaard oppdaget (som blant andre Thrane etter ham) hva den kunne utrette med agi­ta­torisk sik­te. I det hele var dialog­for­men anven­delig for enhver som hen­vendte seg til et bredt folke­lig pub­likum. Stand­punk­tene ble per­son­ifis­ert – og argu­men­tasjo­nen utviklet, van­lige mot­forestill­inger avvist – gjen­nom instruk­tiv vek­sling av spørsmål og opp­klarende svar; det var ikke bare ped­a­gogisk, men også under­hold­ende, med rike muligheter for satire.

Fire fig­ur­er fikk rep­re­sen­tere ulike opp­fat­ninger av samme sak. Sel­bubon­den Ola hadde ikke mye greie på poli­tikk, men han var kvikk og lære­vil­lig, og fikk mye ut av å forhøre seg med Byman­nen og Bergverks­bet­jen­ten, som begge vis­ste å hevde de nærings­driven­des inter­ess­er – og med Klokkeren, som utfylte bildet med et nærmest komisk forsvar for embets­standen. I Neer­gaards regi var det Klokkeren som fikk opp­gaven med å påstå at kunnskapen må styre, at trange kår skyldes doven­skap osv., og det var Byman­nen som fikk oppl­yse Ole om hvor­dan den slags var å forstå:

Bye­man­den: Hør Ole! Du maa und­skylde Klokkeren, om han hælder noget til de saakaldte Stores Side, da han staaer i den Still­ing, at han maa bukke paa sig, om han kun troer at see et Stykke af en Embedsmand.

Det sen­trale poenget i dette skriftet er det imi­dler­tid Bergverks­bet­jen­ten som pre­sen­ter­er: På Stortinget kan ikke bøn­dene stole på andre enn seg selv. Ola får komme med innvendinger – som så gir anled­ning til nærmere forklaringer:

Ola: Mee ha naa hat Bøn­der der au; ee saa int de vart naa likare heil.

Bergverks­bet­jen­ten: Ja det kom­mer der­af, min kjære Ole! At Bøn­derne have været alt for faa. Der maa endelig være Fleer­tal­let af Bøn­der og Borg­ere i Stor­thinget, hvis det skulde kunne virke til Skat­ternes Ned­sæt­telse. Jeg skal forsøge at gjøre Dig dette begri­beligt: Embedsmæn­dene staae jo i et Forhold til Stat­en, omtrent som Tjen­er til Hus­bond, og at vælge flere Embedsmænd til Stor­thinget end Bøn­der og Borg­ere, er  paa en Maade det samme, som at lade Fleer­tal­let af Tjen­estekar­le i et Sogn træde sam­men og ved Stem­me­fleer­hed afgjøre, hvor stor Løn deres Hus­bon­der skal betale dem.

Ola: Naa beg­ynne ee aa forstaa de.

Neer­gaard gjorde aldri bruk av åpne møter med taler og store tilhør­erskar­er; for det meste nøyde han seg med hus­besøk og fortrolige sam­taler på tomannshånd eller i min­dre grup­per. Én grunn var klart nok at han drev med noe som brøt med rådende poli­tisk moral, kan­skje også med loven. Han fryk­tet den nye val­gloven, som sat­te for­bud mot å øve inn­fly­telse på stem­me­givnin­gen. Som omreisende agi­ta­tor hadde han også grunn til å fryk­te for at myn­dighetene skulle bruke løs­g­jengerloven mot ham. Der­for kamu­flerte han sin poli­tiske virk­somhet med kjøp og salg; som han­dels­mann kunne han vise til at han var ute i lovlig ærend. Da han oppholdt seg på Toten, var det ifølge hans egne oppteg­nelser «med det offi­cielle Ærinde at sælge en Slump Sild, som blev trans­porteret fra Veblungsnæs».

Slik gikk det som regel godt – men ikke alltid. Under sitt besøk i Førde kom han «i Knibe», da han ble gjenkjent av en øvrighetsper­son. Om hva han hadde i Førde å gjøre, opplyste han «at hans Ærinde var som Suren­dal­ing at kjøbe mindst et Par vakre Heste, helst blaa eller ogsaa sort­brune». Til dette svarte den mis­tenk­somme øvrighetsper­son «at slige Heste helst fandtes i Opstryn i Nord­fjord» – og «dermed maat­te han begive sig tilbage». Behold­nin­gen av agi­tasjon­sskrifter, som øvrigheten hadde fått tak i et eksem­plar av, stemte ikke godt med Neer­gaards forklaring.

Neer­gaard var en effek­tiv agi­ta­tor. I hans egen val­gkrets Sur­nadal stemte i 1832 minst 80 pros­ent av de stem­me­berettigede, det var alde­les uhørt på denne tiden. Selv ble han val­gmann med nesten alle stemmene i ryggen. Roms­dals amt sendte bare bøn­der til Stortinget denne gan­gen. Det samme gjorde tre andre amt; de fleste av de øvrige val­gte i alle fall ikke mer enn én embets­mann. Med ett var styrke­forhold­et mel­lom sam­funnsklassene for­rykket. Flere forhold bidrar til å fork­lare val­gskre­det denne høsten. I den grad val­gag­i­tasjo­nen vir­ket inn, var det Ola-boka som – sam­men med Stats­borg­eren – gjorde utslaget.

Konge og Storting

Bon­deop­po­sisjo­nen måtte tåle beskyld­ninger om uviten­het, snev­er­syn og råskap, men den var alt­så ikke tannløs. Den sto for en poli­tikk som i mangt var tuftet på egne klas­sein­ter­ess­er. Ofte opp­trådte den sam­let, da fikk den fram reformer som tok sik­te på å styrke det lokale selvstyre og svekke byråkrati­et og sen­tral­mak­ten. Under stort­ingssam­lin­gen i 1833 ble lov om lokalt selvstyre («for­mannskap­sloven»), og en rekke lig­nende lov­forslag, kjørt fram som tiltak i denne ret­ning. Alle ble ved­tatt på tinget, men ingen ble satt ut i livet: Kon­gen bruk­te nem­lig sin rett til å nek­te sanksjon. Grunnlovens § 79 var en kon­ser­v­a­tiv garan­ti mot over­ilte beslut­ninger; den tillot at Kon­gen avviste Stortingets lovved­tak både en og to – men ikke flere – ganger. Hvis loven med uforan­dret ord­lyd ble ved­tatt også på en tred­je stort­ingssam­ling, etter at folket i mel­lomti­den hadde hatt anled­ning til å markere sin hold­ning gjen­nom to valg, var den å reg­ne som gyldig lov, uansett hva kon­gen måtte mene.

Den gamle stortingssal. Avisutklipp, tresnitt i Skilling-Magasin 1838.

Den gam­le stort­ingssal. Avi­sutk­lipp, tres­nitt i Skilling-Mag­a­sin 1838.

Da Stortinget møttes i 1836, med omtrent samme styrke­forhold mel­lom bøn­der og embeds­menn som tre år tidligere, tok oppo­sisjo­nen sik­te på å bruke denne para­grafen til å dri­ve igjen­nom de omstridte reformene. Det så ut til at den poli­tiske mot­set­ning kunne utvikle seg til en styrkeprøve mel­lom stats­mak­tene. Neste gang ville Kon­gen måtte gi seg. Men verken for­mannskap­sloven eller noen av de andre demokratiske fram­støtene kom til avstemn­ing dette året. Mens sak­ene ennå var til behan­dling i komi­teene, ble Stortinget plut­selig oppløst og sendt hjem av en mek­tig irritert Carl Johan. Hva han opp­fat­tet som mis­bruk av § 79 ville på sikt kunne under­grave hans mak­t­still­ing. Ved å oppløse Stortinget og avbryte dets arbeid, ville han sette en støkk i de uansvarlige.

I første omgang lyk­tes det glim­rende: Virknin­gen var drama­tisk, nesten som et statskupp. Men Stortinget sam­let seg snart. Oppløs­nin­gen var et angrep på for­sam­lin­gen som hel­het, ja på insti­tusjo­nen som sådan. Embets­mennene over­tok ledelsen (ingen bøn­der tok del i ord­skiftet disse dagene, ingen fikk plass i komi­teene som ble oppret­tet) – og slo tilbake: Statsmin­is­ter Løven­ski­old, som hadde støt­tet Kon­gens aksjon, ble trukket for rik­srett. Folke­mak­ten viste han­dlekraft. «Aldrig have vi lev­et saa herligt som i hine ufor­glem­melige Dage», sa Hen­rik Wergeland.

…nesten som  et statskupp

Under rik­sret­ten mot Løven­ski­old var det Petersens tak­tikk å utnytte mot­set­nin­gene mel­lom embets­menn og bøn­der for å søke tilslut­ning fra disse første i felles forakt for de siste. Utskjellin­gen av «den store Hob» var et forsøk på å omde­finere kon­flik­ten til en stands- eller klassekon­flikt og dermed splitte den norske motstandsfront.

Frekkhetens tykke dunster

Det var som forsvar­er i sak­en mot Løven­ski­old at høyesterettsad­vokat Petersen hadde satt inn støtet mot «den store Hob». Sak og per­son gikk alde­les i ett for ham; en forhatt poli­tikk ble bek­jem­pet med grovt diskrim­inerende tale. Våre dagers rasis­ter kunne ikke fun­net mer ned­set­tende ord å stem­ple ekso­tiske fremmed­folk med: At bon­de­poli­tikken i Norge var uans­varlig, skyldtes ene og alene at norske bøn­der var min­dreverdi­ge mennesker.

…rasis­ter kunne ikke fun­net mer ned­set­tende ord

Før plei­de man å velge de beste, sa Petersen, nå for tiden velges visst bare den som alltid er enig med de fleste. «Det er desværre gaaet ud af Brug at under­søge en Mands Char­acteer og hele Færd, hans For­trin og Dygtighed», den eneste prøvesten er nå «hvilken poli­tisk Troe» han bek­jen­ner seg til. Det hjelper ikke å ha levd et uklan­derlig liv, hvis man kan beskyldes for å være kon­ser­v­a­tiv. «Han, der­i­mod, hvis Liv og Lev­net ingen lyse Sider opvis­er, hvis Tænke­maade Ingen stol­er paa, hvis Grund­sæt­ninger foran­dre sig efter Omstændighed­erne, han er Folkets Mand, og en fast Støtte for Fri­he­den.» Om han er aldri så fal­sk og feig, vil ikke den enfoldige all­muen avvise ham, for den er ikke i stand til å gjen­nom­skue de for­førende ord. Slik er det alt­så i det frie Norge, tord­net Petersen, slik opp­tr­er de som bestandig rop­er så høyt om fri­het – «medens deres Hjert­er ere indtørrede af Ego­is­mens qvalme Røg og deres Aand omtaaget af Ind­bild­skhe­dens, Uvi­den­hedens og Frækhe­dens tykke Dunster.»

Er ikke dette en ulykke­lig situ­asjon, spurte Petersen, at man blir tatt for å være en mis­tenke­lig per­son, «en Smi­gr­er for Magth­av­erne», bare for­di man ikke kan få seg til «at blande sig mellem den skri­gende Mængde»? Hvor­dan skal det gå med styre og stell når «Raa­he­den» trenger seg fram over alt? «Kan da Natio­nens bedre Deel, de, der forene sand Oplysning og Dan­nelse med rene Sæder og ædel Tænke­maade, tause see paa denne vox­ende Elendighed»?

Tålmodigheten er strukket for langt! Man må forun­dre seg over «at Intel­li­gentsen hidtil har mis­forstaaet sit høie Kald, og tvivlet om sine egne Kræfter».  Nasjo­nens «oplyste Mænd have alt­for æng­steligen lyt­tet til en saakaldet Opin­ion» som ikke kan gjøre rede for seg med et eneste for­nuftig reson­nement. Det er på tide å slå tilbake! De gode krefter må «blotte Ussel­he­den i hele sin Nøgen­hed», og «vise Umod­en­heden tilbage til den Sphære, hvori den alene kan taales», de må klart si fra at de ikke lenger vil finne seg i på bli domin­ert av «raae og uædle Lidenskaber»!

Den verbale volds nødvendighet

Petersens inn­legg i rik­sret­ten var en bemerkelsesverdig tale på flere måter. Som mod­erne leser skvet­ter man litt av disse per­so­n­an­grepene: den mas­sive utskjellin­gen, klasse­hatet helt oppe i dagen. Var det en glipp, slo det tilbake på taleren selv, ble han tatt i skole av sine egne? På ingen måte – og dette er det egentlig bemerkelsesverdi­ge: Petersen var ikke en løs kanon, men en tals­mann for reg­jerin­gens off­isielle syn. Statsmin­is­ter Løven­ski­old hadde skrevet et første utkast til denne tal­en; den endelige ver­sjon ble gjen­nom­lest og god­kjent av ham personlig.

Over­for rik­sret­tens fler­tall av juris­ter var utfal­l­et mot uviten­heten tenkt som den mest over­be­visende begrun­nelse for aksjo­nen mot Stortinget. Petersen kjente sitt pub­likum: Beskyld­nin­gene hans var et opp­kok av inn­legg som det gikk tret­ten av på dusinet i den min­is­terielle presse. I de kretser var det mange som syntes at dette var ord i rette tid. I rik­sret­ten hevdet amt­mann Wei­de­mann at Petersen burde tiltales for injuri­er mot det norske folk og mot Stortinget, men han fikk ingen med seg på det. Stort­ing­spres­i­dent Sørenssen, som var aktor i sak­en, sa ved flere anled­ninger fak­tisk klart og tydelig at det var mye rett i forsvarets kri­tikk. Og bøn­dene dukket seg. Det poli­tiske kli­ma ble ikke ytterligere for­pestet av Petersens utblås­ning; snarere var det som et friskt uvær hadde renset luften. Når stats­mak­tene hadde fått mark­ert seg over­for hveran­dre, var begge innstilt på å komme tilbake til fre­delige forhold. Løven­ski­old ble dømt, men på mildeste måte, nem­lig til bot – og ble sit­tende. Reg­jerin­gen innkalte til ekstra­ordinært stort­ing året etter og fikk for­mannskap­sloven ved­tatt, rik­tig­nok i utvan­net form. Krisen gled over. Bøn­dene fikk det som de ville i spørsmålet om lokaldemokrati­et. Men de hadde fun­net seg i å bli æreskjelt, og de hadde tygget i seg skam­men. Man­ge­len på selvtil­lit hadde satt dem helt ut av spill. Innerst inne må de ha følt at Petersen hadde rett: De var ikke gode nok.

…et friskt uvær hadde renset luften

Det offentlige ord­skifte var, i 1830-årene, langt mer bru­talt enn det er i dag. I Norsk mediehis­to­rie het­er det at debat­ten i de ledende avis­er var «preget av direk­te ondsinnede per­so­n­an­grep, bevisst fornær­mende grovheter, ryk­ter, slad­der og bak­talelser.» Etter­tiden har «rett og slett latt seg forskrekke av den aggresjo­nen og det vold­somme hatet som preget det offentlige ord­skiftet i 1830-årene.» Men hvor­for var det slik? Mediehis­torik­erne har vist til at «normene for offentlig ytring» under den nye og uvante trykke­fri­hetens betingelser fremde­les var «uavk­larte». Min forståelse er en annen: Den ver­bale vold var et nød­vendig innslag i en poli­tisk kul­tur som allerede var godt etablert. Den var ikke et uttrykk for norm­løshet, men en omkost­ning ved nor­men om for­nuftig menings­bry­t­ning mel­lom myn­di­ge indi­vider. Ifølge tidens ide­al burde sak­lig debatt føre til enighet om det all­menne vel ved at den mest for­standi­ge fikk rett. Når debat­ten i stedet avdekket ufor­son­lig uenighet (og det gjorde den jo ofte), måtte det være (enkelte av) deltak­erne det var noe galt med. De man­glet moralske forut­set­ninger for fri, uavhengig bruk av for­nuftens gave. De var feige og griske, og sannsyn­ligvis kjøpt og betalt.

Så hadde man det gående.

Om artikke­len
Denne tek­sten er et kapit­te­lut­drag fra Anders Johansens kom­mende bok «Egen Stemme – Poli­tisk kom­mu­nikasjon 1814–1914». Tek­sten er redi­gert av Eirik Nymark Esperås.

Referanser:

Bas­tiansen, Hen­rik og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehis­to­rie. Oslo 2003

Bro­vold, Ivar: Forhen­værende Lens­mand og Storhings­mand John Neer­gaards Liv og Virken. Kris­tian­sund 1877

Den Con­sti­tu­tionelle, nr. 214–217, 1836.

Neer­gaard, John Gun­der­sen: En Odels­man­ds Tanker … Chris­tia­nia 1830

Stats­borg­eren, nr. 1–2, 1831.

Steen, Sverre: Det frie Norge, bd. 5. Oslo 2002

Støren Munthe, Wil­helm: «Stats­borg­eren» og Ped­er Soelvold. Kris­tia­nia 1907.

TEMA

N

orgeshi
storie

24 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen