«En invasjon av barbarer»

I oppstyret rundt bondestortingene i 1833 og 1836 ble det virvlet opp en hel del spørsmål av betydning for forståelsen av tidens politiske kultur. Hvem var skikket til å delta, hvem til å lede?

Det poli­tis­ke liv er grunn­leg­gen­de sett en kon­fron­ta­sjon mel­lom to slags menn. Slik tal­te Hans Chris­ti­an Peter­sen i Stor­tin­get, i sep­tem­ber 1836: På den ene siden de uan­svar­li­ge pådri­ve­re for en demo­kra­ti­se­ring som ikke kjen­ner noen rime­lig gren­se, på den and­re siden de plikt­tro, sam­vit­tig­hets­ful­le, som for­sø­ker å dan­ne en mot­vekt. «Behø­ver jeg at sige, at den førs­te Clas­se ind­be­fat­ter den sto­re Hob, der ald­rig hand­ler efter klar Bevid­st­hed, og at den anden udgjor­de Lan­dets Intel­li­gents?». Hopen er like brau­ten­de og høy­røs­tet som intel­li­gen­sen er beskje­den, selv om den mang­ler moden­het og selv­sten­dig vur­de­rings­evne, ras­te Peter­sen. Menin­gen kan være god, men «Resul­ta­tet bli­ver ikke der­for mind­re ulyk­ke­lig; thi vi maa da bekjen­de, at Hoben er sla­gen med Blind­hed, at Uvi­den­hed fører Ordet, og at Let­sin­dig­hed gra­ver os alle en tru­en­de Grav.» Fol­ket måt­te beskyt­tes mot seg selv. Almin­ne­li­ge bøn­der var ikke moralsk og intel­lek­tu­elt mod­ne for kre­ven­de poli­tis­ke opp­ga­ver, selv om de kun­ne ha stem­me­rett. Pro­ble­met var ikke at de had­de ondt i sin­ne, men at de ikke viss­te sitt eget bes­te.

Hvor­dan kun­ne han for­nær­me mot­stan­de­re på den­ne måten, hvor­dan kun­ne han til­la­te seg sli­ke grov­he­ter? Hva var det som sto på spill?

Vi må gå noen år til­ba­ke i tid.

Bondestortinget og «uvitenhetens triumf»

Stor­tings­val­get høs­ten 1832 var et poli­tisk jord­skjelv. Man­ge ste­der var bøn­de­ne gått lei av å bli repre­sen­tert av den gam­le øvrig­het; for førs­te gang had­de de prøvd å sam­ord­ne seg for få inn fle­re av sine egne. Nå ryk­ket de mann­sterkt fram. Av 95 stor­tings­menn var 45 bøn­der, 33 embeds­menn og 17 and­re (kjøp­menn, hånd­verks­mes­te­re). Tid­li­ge­re had­de embeds­men­ne­ne all­tid vært ster­ke­re enn bøn­de­ne; på de to fore­gå­en­de ting­sam­lin­ger var de mer enn dob­belt så man­ge. Men den­ne gang var alt snudd på hodet. I kon­ser­va­ti­ve kret­ser ble det skre­ket opp om et «Pøbel­stor­thing», «en Inva­sion af Bar­ba­rer», en «Uvi­den­he­dens Triumph». Skri­ket fra mot­satt kant kun­ne være like over­spent. «Ene­væl­dets Gjen­gan­ge­re, Nor­ges Are­sto­kra­ter!», tord­net det i oppo­si­sjons­pres­sen: «Eders Haan have vi hørt – den er afmægtig; men skjæl­ver, hvis I trod­se den Magt, som erklæ­rer sig imod Eder, den offent­li­ge Stem­me!»

I kon­ser­va­ti­ve kret­ser ble det skre­ket opp om et «Pøbel­stor­thing»

Kamp­re­to­rikk av det­te sla­get var ikke egnet til å dem­pe engstel­sen blant regi­mets menn. Men for dem var ikke den nye oppo­si­sjo­nen egent­lig en utford­ring fra en annen poli­tikk – den var et ille­vars­len­de for­fall i selve den poli­tis­ke pro­sess. Det nye fler­tal­let «har været Gjen­stand for Sam­ta­le i enhver Cir­kel og for Bekym­ring hos Lan­dets beds­te Mænd», het det, for­holds­vis behers­ket, i Mor­gen­bla­det: Det var grunn til å fryk­te at all den­ne udu­ge­lig­het vil­le «pro­sti­tu­ere Natio­nen» og set­te en skam­me­lig «Plet paa vor Grund­lov».

Om bøn­de­ne had­de kun­net inn­se det selv, og holdt seg beskje­dent i bak­grun­nen, vil­le det kan­skje vært til å leve med. Men bonde­flok­ken had­de ambi­sjo­ner. Den var ikke len­ger til­freds med å grup­pe­re seg bak sine for­myn­de­re, men prøv­de selv å inn­ta en leden­de rol­le. Det var grunn til å fryk­te det ver­ste. Av man­gel på dan­nel­se var bon­den bare i stand til å fat­te det som var grovt og lavt – den mate­ri­el­le for­del, den umid­del­ba­re egen­in­ter­es­se; når det gjaldt høy­ere og edle­re og mer hel­het­li­ge hen­syn, strakk ikke for­stan­den hans til. At han kun­ne være tak­tisk utspe­ku­lert – som enhver heste­hand­ler ful og slu – gjor­de ikke saken bed­re.

Bonde­op­po­si­sjo­nen på ting­sam­lin­ge­ne i 1833 og 1836 blir gjer­ne til­kjent æren for å ha videre­ut­vik­let folke­sty­ret med refor­mer av typen for­mann­skaps­lo­ve­ne. Men hvem var fol­ket? Hvor­dan var det mulig at menn som før had­de stått over­for hver­and­re som øvrig­het og all­mue, nå kun­ne møtes på like fot, som stats­bor­ge­re alle sam­men?

Statsborgeren

Tiden fram mot val­ge­ne i 1832 had­de vært pre­get av en uhørt agi­ta­sjon. Orga­ni­sert valg­kamp var det ikke tale om, i alle fall ikke åpen­lyst; fle­re ini­tia­ti­ver bar like­vel bud om en ny slags mål­ret­tet inn­sats med sik­te på å mobi­li­se­re vel­ge­re og sam­ord­ne stem­me­giv­nin­gen. At bøn­de­ne, for å sik­re sine inter­es­ser, bur­de stem­me fram sine egne, var ingen ny inn­sikt – men nå ble den kjørt fram på bre­de­re front og med ny styr­ke.

Orga­ni­sert valg­kamp var det ikke tale om

For­hol­de­ne lå vel til ret­te for krav om radi­kal for­and­ring. Korn­pri­se­ne steg, fat­tig­folk sul­tet. Sin­net ret­tet seg ofte mot embets­men­ne­ne, som sto for den retts­li­ge inn­dri­ving av låne­ne, for utpan­tin­ger og tvangs­auk­sjo­ner: Dis­se, som selv viss­te å beri­ke seg med fete sport­ler (geby­rer), var har­de og hjerte­løse mot van­li­ge, heder­li­ge men­nes­ker som ufor­skyldt var kom­met i kni­pe. På den and­re siden var det ikke så vans­ke­lig å få øye på en utvei. Juli­re­vo­lu­sjo­nen i Frank­ri­ke (1830) og fri­hets­be­ve­gel­sen som fulg­te over det mes­te av Euro­pa, var et inspi­re­ren­de eksem­pel på at van­li­ge men­nes­ker kun­ne ta saken i egen hånd og dri­ve igjen­nom for­and­ring som mon­net.

Peder Soel­vold var en dri­ven­de kraft i agi­ta­sjo­nen foran val­get i 1832. Som redak­tør av Stats­bor­ge­ren had­de han siden som­mer­en før dre­vet en utret­te­lig kam­pan­je for å avslø­re embets­mis­bruk og svek­ke den almin­ne­li­ge til­lit til embets­stan­den som øvrig­het. Avi­sens for­mål var, som det het i førs­te num­mer, «at gav­ne Fædre­lan­det ved uaflade­ligt at efter­spo­re grund­lovs­stri­di­ge og egen­mægti­ge Fore­ta­gen­der, samt Alt hvad der kan have ska­de­lig Ind­fly­del­se», og «med San­he­dens og Fri­mo­dig­he­dens djær­ve Sprog, samt med Hen­syn til Grund­lo­vens § 100, give saa­d­ant Pub­li­ci­tet, og saa­le­des benyt­te Trykke­fri­he­den i dens mest udstrak­te Betyd­ning». Soel­vold holdt hva han lov­te. Gjen­nom en lang rek­ke skan­da­lø­se og mer eller mind­re vel­do­ku­men­ter­te beskyld­nin­ger gikk han løs på over­tramp og direk­te ulov­lig virk­som­het blant sam­fun­nets mek­ti­ge – og dét i en tone som var så aggres­siv at det var nød­ven­dig å hen­vi­se til den nye trykke­fri­het «i dens mest omfat­ten­de betyd­ning» og tøye den til det aller ytters­te.

I nav­net Stats­bor­ge­ren lå det et helt poli­tisk pro­gram. I dét var Grunn­lo­vens lik­het mar­kert, hin­si­des det gam­le skil­le mel­lom øvrig­het og under­såt­ter. Å kal­le seg stats­bor­ger var å påbe­ro­pe seg en myn­dig­het som til­kom alle og enhver; det var å utgi seg for å repre­sen­te­re selve det suve­re­ne folk. For Soel­vold inne­bar det en for­plik­tel­se til å slå ned på alle som men­te at de var bed­re enn and­re og der­for trod­de at de kun­ne til­la­te seg mer. Avi­sen hen­vend­te seg til alle som had­de lidd urett, og opp­ford­ret dem til å si fra. Leser­ne svar­te med en slik strøm av kla­ger at redak­tø­ren ald­ri var i beit for en sjok­ke­ren­de avslø­ring eller i det mins­te et ryk­te. I sine førs­te 30 num­re påtal­te avi­sen 13 til­fel­ler av mis­bruk av embets­myn­dig­het og 15 til­fel­ler av under­slag eller annen uor­den med sta­tens pen­ger. Det drei­de seg om stort og smått, likt og ulikt, løst og fast. Kap­tein Bent­zen hol­der til­ba­ke sol­da­te­nes lønn! Apo­te­ket i Stav­an­ger mang­ler pro­vi­sor! Har uni­ver­si­tets­lek­to­re­ne Motz­feldt og Stang vir­ke­lig lov til å gi pri­vat­ti­mer? På Lin­des­nes fyr (som nat­ten til tred­je sep­tem­ber var mørk­lagt i to timer) bru­ker man en skred­der til fyr­vok­ter! Kap­tein Møl­ler bru­ker artil­leri­hes­ter til å kjø­re ut gjød­sel på sine egne jor­der! Soren­skri­ve­ren på Nord­møre tar ulov­li­ge avgif­ter! Er det man­ko i kas­sen hos råd­man­nen i Chris­ti­ans­sand? Dri­ver pro­ku­ra­tor Präem ulov­lig brenne­vins­han­del? Kap­tein W. har slått en sol­dat helse­løs!

Katekisme og ulovlig misjonering

Inspi­ra­sjo­nen til Soel­volds vir­ke var John Neer­gaard, den førs­te egent­li­ge poli­tis­ke agi­ta­tor her i lan­det. På det førs­te bonde­stor­tin­get var Neer­gaard den klart føren­de, og om noen skul­le kun­ne kal­les opp­havs­mann til bonde­po­li­tik­ken, måt­te det være ham. Neer­gaard møt­te på Stor­tin­get førs­te gang i 1827, og bruk­te de sis­te måne­de­ne av sesjo­nen til å få utgitt en poli­tisk bro­sjy­re – den såkal­te Ola-boka – som skul­le få avgjø­ren­de betyd­ning for de føl­gen­de stor­tings­valg. Det mes­te av opp­la­get, nes­ten 600 eksemp­la­rer, tok han med seg på en rei­se som nå i løpet av to år skul­le føre ham gjen­nom meste­par­ten av det sør­li­ge Nor­ge.

Ola-boka begyn­te som en kla­ge over at bøn­der og and­re nærings­dri­ven­de var ram­met av penge­man­gel, syn­ken­de pri­ser, sti­gen­de skat­ter, mens embets­men­ne­ne på hvert enes­te stor­ting had­de klart å sik­re seg bed­re øko­no­mis­ke betin­gel­ser. Til tross for alt det­te had­de bøn­de­ne hit­til, «af blind Til­lid», bestan­dig sør­get for å vel­ge inn et fler­tall av embets­menn. Men nå var det slutt!

Bondepolitiker John Neergaard. Verdens Gang, 19. mai 1883.

Bonde­po­li­ti­ker John Neer­gaard. Ver­dens Gang, 19. mai 1883.

Etter en kort inn­led­ning i all­men­ne ven­din­ger gikk Neer­gaard over til å arran­ge­re sitt stoff som en sam­ta­le, som gjor­de det mulig å prak­ti­se­re en enkel og leven­de munt­lig­het med preg av dag­lig­tale og dia­lekt. Poen­ge­ne ble pre­sen­tert på en måte som alle kun­ne kjen­ne igjen, ikke bare fra hver­da­gens utveks­lin­ger, men også fra kate­kis­men, den mest utbred­te av alle teks­ter, som ingen had­de kun­net unn­gå under for­be­re­del­sen til kon­fir­ma­sjon. Neer­gaard opp­da­get (som blant and­re Thra­ne etter ham) hva den kun­ne utret­te med agi­ta­to­risk sik­te. I det hele var dia­log­for­men anven­de­lig for enhver som hen­vend­te seg til et bredt fol­ke­lig pub­li­kum. Stand­punk­te­ne ble per­soni­fi­sert – og argu­men­ta­sjo­nen utvik­let, van­li­ge mot­fore­stil­lin­ger avvist – gjen­nom instruk­tiv veks­ling av spørs­mål og opp­kla­ren­de svar; det var ikke bare peda­go­gisk, men også under­hol­den­de, med rike mulig­he­ter for sati­re.

Fire figu­rer fikk repre­sen­te­re uli­ke opp­fat­nin­ger av sam­me sak. Selbubon­den Ola had­de ikke mye greie på poli­tikk, men han var kvikk og lære­vil­lig, og fikk mye ut av å for­hø­re seg med Byman­nen og Berg­verks­be­tjen­ten, som beg­ge viss­te å hev­de de nærings­dri­ven­des inter­es­ser – og med Klok­ke­ren, som utfyl­te bil­det med et nær­mest komisk for­svar for embets­stan­den. I Neer­gaards regi var det Klok­ke­ren som fikk opp­ga­ven med å påstå at kunn­ska­pen må sty­re, at tran­ge kår skyl­des doven­skap osv., og det var Byman­nen som fikk opp­ly­se Ole om hvor­dan den slags var å for­stå:

Bye­man­den: Hør Ole! Du maa und­skyl­de Klok­ke­ren, om han hæl­der noget til de saa­kald­te Sto­res Side, da han staa­er i den Stil­ling, at han maa buk­ke paa sig, om han kun tro­er at see et Styk­ke af en Embeds­mand.

Det sen­tra­le poen­get i det­te skrif­tet er det imid­ler­tid Berg­verks­be­tjen­ten som pre­sen­te­rer: På Stor­tin­get kan ikke bøn­de­ne sto­le på and­re enn seg selv. Ola får kom­me med inn­ven­din­ger – som så gir anled­ning til nær­me­re for­kla­rin­ger:

Ola: Mee ha naa hat Bøn­der der au; ee saa int de vart naa lika­re heil.

Berg­verks­be­tjen­ten: Ja det kom­mer deraf, min kjæ­re Ole! At Bøn­der­ne have været alt for faa. Der maa ende­lig være Fle­er­tal­let af Bøn­der og Bor­ge­re i Stor­thin­get, hvis det skul­de kun­ne vir­ke til Skatter­nes Nedsæt­tel­se. Jeg skal for­sø­ge at gjø­re Dig det­te begri­b­e­ligt: Embeds­mæn­de­ne staae jo i et For­hold til Sta­ten, omtrent som Tje­ner til Hus­bond, og at væl­ge fle­re Embeds­mænd til Stor­thin­get end Bøn­der og Bor­ge­re, er  paa en Maa­de det sam­me, som at lade Fle­er­tal­let af Tje­neste­kar­le i et Sogn træ­de sam­men og ved Stem­me­fle­er­hed afgjø­re, hvor stor Løn deres Hus­bon­der skal beta­le dem.

Ola: Naa begyn­ne ee aa for­staa de.

Neer­gaard gjor­de ald­ri bruk av åpne møter med taler og sto­re til­hø­rer­ska­rer; for det mes­te nøy­de han seg med hus­be­søk og for­tro­li­ge sam­ta­ler på tomanns­hånd eller i mind­re grup­per. Én grunn var klart nok at han drev med noe som brøt med råden­de poli­tisk moral, kan­skje også med loven. Han fryk­tet den nye valg­lo­ven, som sat­te for­bud mot å øve inn­fly­tel­se på stem­me­giv­nin­gen. Som omrei­sen­de agi­ta­tor had­de han også grunn til å fryk­te for at myn­dig­he­te­ne skul­le bru­ke løs­gjen­ger­lo­ven mot ham. Der­for kamu­fler­te han sin poli­tis­ke virk­som­het med kjøp og salg; som han­dels­mann kun­ne han vise til at han var ute i lov­lig ærend. Da han opp­holdt seg på Toten, var det iføl­ge hans egne opp­teg­nel­ser «med det offi­ci­el­le Ærin­de at sæl­ge en Slump Sild, som blev trans­por­te­ret fra Veblungs­næs».

Slik gikk det som regel godt – men ikke all­tid. Under sitt besøk i Før­de kom han «i Kni­be», da han ble gjen­kjent av en øvrig­hets­per­son. Om hva han had­de i Før­de å gjø­re, opp­lys­te han «at hans Ærin­de var som Suren­da­ling at kjø­be mindst et Par vak­re Hes­te, helst blaa eller ogsaa sort­bru­ne». Til det­te svar­te den mis­tenk­som­me øvrig­hets­per­son «at sli­ge Hes­te helst fan­d­tes i Opstryn i Nord­fjord» – og «der­med maat­te han begi­ve sig til­ba­ge». Behold­nin­gen av agi­ta­sjons­skrif­ter, som øvrig­he­ten had­de fått tak i et eksemp­lar av, stem­te ikke godt med Neer­gaards for­kla­ring.

Neer­gaard var en effek­tiv agi­ta­tor. I hans egen valg­krets Sur­na­dal stem­te i 1832 minst 80 pro­sent av de stem­me­be­ret­ti­ge­de, det var alde­les uhørt på den­ne tiden. Selv ble han valg­mann med nes­ten alle stem­me­ne i ryg­gen. Roms­dals amt send­te bare bøn­der til Stor­tin­get den­ne gan­gen. Det sam­me gjor­de tre and­re amt; de fles­te av de øvri­ge valg­te i alle fall ikke mer enn én embets­mann. Med ett var styrke­for­hol­det mel­lom sam­funns­klas­se­ne for­ryk­ket. Fle­re for­hold bidrar til å for­kla­re valg­skre­det den­ne høs­ten. I den grad val­ga­gi­ta­sjo­nen vir­ket inn, var det Ola-boka som – sam­men med Stats­bor­ge­ren – gjor­de utsla­get.

Konge og Storting

Bonde­op­po­si­sjo­nen måt­te tåle beskyld­nin­ger om uvi­ten­het, sne­ver­syn og råskap, men den var alt­så ikke tann­løs. Den sto for en poli­tikk som i mangt var tuf­tet på egne klasse­in­ter­es­ser. Ofte opp­tråd­te den sam­let, da fikk den fram refor­mer som tok sik­te på å styr­ke det loka­le selv­sty­re og svek­ke byrå­kra­ti­et og sen­tral­mak­ten. Under stor­tings­sam­lin­gen i 1833 ble lov om lokalt selv­sty­re («for­mann­skaps­lo­ven»), og en rek­ke lig­nen­de lov­for­slag, kjørt fram som til­tak i den­ne ret­ning. Alle ble ved­tatt på tin­get, men ingen ble satt ut i livet: Kon­gen bruk­te nem­lig sin rett til å nek­te sank­sjon. Grunn­lo­vens § 79 var en kon­ser­va­tiv garan­ti mot over­il­te beslut­nin­ger; den til­lot at Kon­gen avvis­te Stor­tin­gets lov­ved­tak både en og to – men ikke fle­re – gan­ger. Hvis loven med ufor­and­ret ord­lyd ble ved­tatt også på en tred­je stor­tings­sam­ling, etter at fol­ket i mel­lom­ti­den had­de hatt anled­ning til å mar­ke­re sin hold­ning gjen­nom to valg, var den å reg­ne som gyl­dig lov, uan­sett hva kon­gen måt­te mene.

Den gamle stortingssal. Avisutklipp, tresnitt i Skilling-Magasin 1838.

Den gam­le stor­tings­sal. Avis­ut­klipp, tre­snitt i Skil­ling-Maga­sin 1838.

Da Stor­tin­get møt­tes i 1836, med omtrent sam­me styrke­for­hold mel­lom bøn­der og embeds­menn som tre år tid­li­ge­re, tok oppo­si­sjo­nen sik­te på å bru­ke den­ne para­gra­fen til å dri­ve igjen­nom de omstrid­te refor­me­ne. Det så ut til at den poli­tis­ke mot­set­ning kun­ne utvik­le seg til en styrke­prø­ve mel­lom stats­mak­te­ne. Nes­te gang vil­le Kon­gen måt­te gi seg. Men ver­ken for­mann­skaps­lo­ven eller noen av de and­re demo­kra­tis­ke fram­stø­te­ne kom til avstem­ning det­te året. Mens sake­ne ennå var til behand­ling i komi­te­ene, ble Stor­tin­get plut­se­lig opp­løst og sendt hjem av en mek­tig irri­tert Carl Johan. Hva han opp­fat­tet som mis­bruk av § 79 vil­le på sikt kun­ne under­gra­ve hans makt­stil­ling. Ved å opp­løse Stor­tin­get og avbry­te dets arbeid, vil­le han set­te en støkk i de uan­svar­li­ge.

I førs­te omgang lyk­tes det glim­ren­de: Virk­nin­gen var dra­ma­tisk, nes­ten som et stats­kupp. Men Stor­tin­get sam­let seg snart. Opp­løs­nin­gen var et angrep på for­sam­lin­gen som hel­het, ja på insti­tu­sjo­nen som sådan. Embets­men­ne­ne over­tok ledel­sen (ingen bøn­der tok del i ord­skif­tet dis­se dage­ne, ingen fikk plass i komi­te­ene som ble opp­ret­tet) – og slo til­ba­ke: Stats­mi­nis­ter Løven­skiold, som had­de støt­tet Kon­gens aksjon, ble truk­ket for riks­rett. Folke­mak­ten vis­te handle­kraft. «Ald­rig have vi levet saa her­ligt som i hine ufor­glem­me­li­ge Dage», sa Hen­rik Wer­ge­land.

…nes­ten som  et stats­kupp

Under riks­ret­ten mot Løven­skiold var det Peter­sens tak­tikk å utnyt­te mot­set­nin­ge­ne mel­lom embets­menn og bøn­der for å søke til­slut­ning fra dis­se førs­te i fel­les for­akt for de sis­te. Utskjel­lin­gen av «den sto­re Hob» var et for­søk på å omde­fi­ne­re kon­flik­ten til en stands- eller klasse­kon­flikt og der­med split­te den nors­ke mot­stands­front.

Frekkhetens tykke dunster

Det var som for­sva­rer i saken mot Løven­skiold at høy­este­retts­ad­vo­kat Peter­sen had­de satt inn stø­tet mot «den sto­re Hob». Sak og per­son gikk alde­les i ett for ham; en for­hatt poli­tikk ble bekjem­pet med grovt dis­kri­mi­ne­ren­de tale. Våre dagers rasis­ter kun­ne ikke fun­net mer ned­set­ten­de ord å stemp­le ekso­tis­ke frem­med­folk med: At bonde­po­li­tik­ken i Nor­ge var uan­svar­lig, skyld­tes ene og ale­ne at nors­ke bøn­der var mindre­ver­di­ge men­nes­ker.

…rasis­ter kun­ne ikke fun­net mer ned­set­ten­de ord

Før plei­de man å vel­ge de bes­te, sa Peter­sen, nå for tiden vel­ges visst bare den som all­tid er enig med de fles­te. «Det er desvær­re gaa­et ud af Brug at under­sø­ge en Mands Cha­rac­te­er og hele Færd, hans For­trin og Dyg­tig­hed», den enes­te prøve­sten er nå «hvil­ken poli­tisk Troe» han bekjen­ner seg til. Det hjel­per ikke å ha levd et uklan­der­lig liv, hvis man kan beskyl­des for å være kon­ser­va­tiv. «Han, der­imod, hvis Liv og Lev­net ingen lyse Sider opvi­ser, hvis Tænkema­a­de Ingen sto­ler paa, hvis Grund­sæt­nin­ger for­and­re sig efter Omstæn­dig­he­der­ne, han er Fol­kets Mand, og en fast Støt­te for Fri­he­den.» Om han er ald­ri så falsk og feig, vil ikke den enfol­di­ge all­muen avvise ham, for den er ikke i stand til å gjen­nom­skue de for­fø­ren­de ord. Slik er det alt­så i det frie Nor­ge, tord­net Peter­sen, slik opp­trer de som bestan­dig roper så høyt om fri­het – «med­ens deres Hjer­ter ere ind­tør­re­de af Ego­is­mens qval­me Røg og deres Aand omta­a­get af Ind­bildsk­he­dens, Uvi­den­he­dens og Fræk­he­dens tyk­ke Dun­ster.»

Er ikke det­te en ulyk­ke­lig situa­sjon, spur­te Peter­sen, at man blir tatt for å være en mis­ten­ke­lig per­son, «en Smig­rer for Magt­ha­ver­ne», bare for­di man ikke kan få seg til «at blan­de sig mel­lem den skri­gen­de Mæng­de»? Hvor­dan skal det gå med sty­re og stell når «Raa­he­den» tren­ger seg fram over alt? «Kan da Natio­nens bed­re Deel, de, der for­ene sand Oplys­ning og Dan­nel­se med rene Sæder og ædel Tænkema­a­de, tau­se see paa den­ne vox­en­de Elen­dig­hed»?

Tål­mo­dig­he­ten er struk­ket for langt! Man må for­und­re seg over «at Intel­li­gent­sen hid­til har mis­for­staa­et sit høie Kald, og tviv­let om sine egne Kræf­ter».  Nasjo­nens «oplys­te Mænd have alt­for ængs­te­li­gen lyt­tet til en saa­kal­det Opi­nion» som ikke kan gjø­re rede for seg med et enes­te for­nuf­tig reson­ne­ment. Det er på tide å slå til­ba­ke! De gode kref­ter må «blot­te Ussel­he­den i hele sin Nøgen­hed», og «vise Umo­den­he­den til­ba­ge til den Sphæ­re, hvori den ale­ne kan taa­les», de må klart si fra at de ikke len­ger vil fin­ne seg i på bli domi­nert av «raae og uæd­le Lidenska­ber»!

Den verbale volds nødvendighet

Peter­sens inn­legg i riks­ret­ten var en bemer­kel­ses­ver­dig tale på fle­re måter. Som moder­ne leser skvet­ter man litt av dis­se per­son­an­gre­pe­ne: den mas­si­ve utskjel­lin­gen, klasse­ha­tet helt oppe i dagen. Var det en glipp, slo det til­ba­ke på tale­ren selv, ble han tatt i sko­le av sine egne? På ingen måte – og det­te er det egent­lig bemer­kel­ses­ver­di­ge: Peter­sen var ikke en løs kanon, men en tals­mann for regje­rin­gens offi­si­el­le syn. Stats­mi­nis­ter Løven­skiold had­de skre­vet et førs­te utkast til den­ne talen; den ende­li­ge ver­sjon ble gjen­nom­lest og god­kjent av ham per­son­lig.

Over­for riks­ret­tens fler­tall av juris­ter var utfal­let mot uvi­ten­he­ten tenkt som den mest over­be­vi­sen­de begrun­nel­se for aksjo­nen mot Stor­tin­get. Peter­sen kjen­te sitt pub­li­kum: Beskyld­nin­ge­ne hans var et opp­kok av inn­legg som det gikk tret­ten av på dusi­net i den minis­te­ri­el­le pres­se. I de kret­ser var det man­ge som syn­tes at det­te var ord i ret­te tid. I riks­ret­ten hev­det amt­mann Weide­mann at Peter­sen bur­de til­ta­les for inju­ri­er mot det nors­ke folk og mot Stor­tin­get, men han fikk ingen med seg på det. Stor­tings­pre­si­dent Sør­ens­sen, som var aktor i saken, sa ved fle­re anled­nin­ger fak­tisk klart og tyde­lig at det var mye rett i for­sva­rets kri­tikk. Og bøn­de­ne duk­ket seg. Det poli­tis­ke kli­ma ble ikke ytter­li­ge­re for­pes­tet av Peter­sens utblås­ning; sna­re­re var det som et friskt uvær had­de ren­set luf­ten. Når stats­mak­te­ne had­de fått mar­kert seg over­for hver­and­re, var beg­ge inn­stilt på å kom­me til­ba­ke til fre­de­li­ge for­hold. Løven­skiold ble dømt, men på mil­des­te måte, nem­lig til bot – og ble sit­ten­de. Regje­rin­gen inn­kal­te til eks­tra­or­di­nært stor­ting året etter og fikk for­mann­skaps­lo­ven ved­tatt, rik­tig­nok i utvan­net form. Kri­sen gled over. Bøn­de­ne fikk det som de vil­le i spørs­må­let om lokal­de­mo­kra­ti­et. Men de had­de fun­net seg i å bli ære­skjelt, og de had­de tyg­get i seg skam­men. Man­ge­len på selv­til­lit had­de satt dem helt ut av spill. Innerst inne må de ha følt at Peter­sen had­de rett: De var ikke gode nok.

…et friskt uvær had­de ren­set luf­ten

Det offent­li­ge ord­skif­te var, i 1830-åre­ne, langt mer bru­talt enn det er i dag. I Norsk medie­his­to­rie heter det at debat­ten i de leden­de aviser var «pre­get av direk­te ond­sin­ne­de per­son­an­grep, bevisst for­nær­men­de grov­he­ter, ryk­ter, slad­der og bak­ta­lel­ser.» Etter­ti­den har «rett og slett latt seg for­skrek­ke av den aggre­sjo­nen og det vold­som­me hatet som pre­get det offent­li­ge ord­skif­tet i 1830-åre­ne.» Men hvor­for var det slik? Medie­his­to­ri­ker­ne har vist til at «nor­me­ne for offent­lig ytring» under den nye og uvan­te trykke­fri­he­tens betin­gel­ser frem­de­les var «uav­klar­te». Min for­stå­el­se er en annen: Den ver­ba­le vold var et nød­ven­dig inn­slag i en poli­tisk kul­tur som alle­re­de var godt etab­lert. Den var ikke et uttrykk for norm­løs­het, men en omkost­ning ved nor­men om for­nuf­tig menings­bryt­ning mel­lom myn­di­ge indi­vi­der. Iføl­ge tidens ideal bur­de sak­lig debatt føre til enig­het om det all­men­ne vel ved at den mest for­stan­di­ge fikk rett. Når debat­ten i ste­det avdek­ket ufor­son­lig uenig­het (og det gjor­de den jo ofte), måt­te det være (enkel­te av) del­ta­ker­ne det var noe galt med. De mang­let morals­ke for­ut­set­nin­ger for fri, uav­hen­gig bruk av for­nuf­tens gave. De var fei­ge og gris­ke, og sann­syn­lig­vis kjøpt og betalt.

Så had­de man det gåen­de.

Om artik­ke­len
Den­ne teks­ten er et kapit­te­l­ut­drag fra Anders Johan­sens kom­men­de bok «Egen Stem­me – Poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon 1814–1914». Teks­ten er redi­gert av Eirik Nymark Espe­rås.

Referanser:

Bas­ti­an­sen, Hen­rik og Hans Fred­rik Dahl: Norsk medie­his­to­rie. Oslo 2003

Bro­vold, Ivar: For­hen­væ­ren­de Lens­mand og Stor­hings­mand John Neer­gaards Liv og Vir­ken. Kris­tian­sund 1877

Den Con­sti­tu­tio­nel­le, nr. 214–217, 1836.

Neer­gaard, John Gun­der­sen: En Odels­mands Tan­ker … Chris­tia­nia 1830

Stats­bor­ge­ren, nr. 1–2, 1831.

Steen, Sver­re: Det frie Nor­ge, bd. 5. Oslo 2002

Stø­ren Munthe, Wil­helm: «Stats­bor­ge­ren» og Peder Soel­vold. Kris­tia­nia 1907.

TEMA

N

orgeshi
storie

19 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen