Hvorfor utdanner vi journalister som ikke kan programmere?

Ekspertkunnskap innen datateknologi er en kjempefordel for journalister, og uunnværlig for neste generasjons gravende journalistteam.

«Data, kode og pro­gram­me­ring må på pen­sum», skri­ver VGs digi­tal­re­dak­tør Ola Sten­berg på Medi­er24 (og på blog­gen sin). Han påpe­ker at vi ope­re­rer i et medie­land­skap der det er et tyde­lig skil­le mel­lom tek­no­logi­ak­tø­re­ne og jour­na­lis­ter, og at det er på tide å ska­pe san­ne jour­na­list-tek­no­log-hybri­der som lager jour­na­lis­tikk med solid for­stå­el­se for hvor­dan og hvor­for tek­no­lo­gi­en del­tar i sam­fun­net og livet vårt. 

Fol­ka som Sten­berg etter­spør, og deres kom­pe­tan­se, vet vi en hel del om, og vi for­mid­ler også kunn­ska­pen ut. Det­te er folk vi kal­ler data­jour­na­lis­ter (muli­gens mid­ler­ti­dig – dis­tink­sjo­nen for­svin­ner kan­skje med tiden?). Det er en tyde­lig trend at det er den­ne typen folk redak­sjo­ne­ne øns­ker seg (f.eks. søk­te Aften­pos­ten etter «digi­ta­le hoder» og NRK «digi­ta­le his­to­rie­for­tel­le­re«, osv). Folk som både «har jour­na­lis­tisk teft» og tek­nisk inn­sikt nok til fak­tisk å lage digi­ta­le pro­duk­ter selv. Det var deres vir­ke og deres posi­sjons poten­sial jeg skreiv min avhand­ling om.

Gjen­nom åre­ne som sti­pen­diat kon­klu­der­te jeg med det sam­me som Sten­berg: eks­pert­kunn­skap innen data­tek­no­lo­gi er en kjempe­for­del for jour­na­lis­ter, og uunn­vær­lig for nes­te gene­ra­sjons grav­en­de jour­na­list­team. Det­te er en natur­lig kon­se­kvens av at sam­fun­nets infra­struk­tur digi­ta­li­se­res. Hvis vi øns­ker at noen skal se den etter i søm­me­ne, hol­der det ikke med folk som kan bru­ke tek­no­lo­gi, lese av målin­ger og logg­fø­rin­ger, men folk som kan kri­tisk ana­ly­se­re den selv. Når data­meng­de­ne blir sto­re, er kode og pro­gram­me­ring enkelt og greit enes­te fram­gangs­må­ten som mulig­gjør det­te. Det er den «vik­ti­ge» jour­na­lis­tik­ken. Men også i den «gøye» jour­na­lis­tik­ken tren­ger vi dis­se fol­ka: det er de sam­me fer­dig­he­te­ne som skal til for å lage inter­ak­ti­ve visu­ali­se­rin­ger, kart­løs­nin­ger, appli­ka­sjo­ner som lar deg sam­men­lik­ne for­hol­de­ne der du bor mot andre ste­der, osv – en blan­ding av tek­nisk fer­dig­het og nys­gjer­rig kri­tisk blikk med en dash sans for spen­nen­de bru­ker­opp­le­vel­ser. Se f.eks. på vin­ner­ne av årets NODApri­ser. Ting går i rik­tig ret­ning.

Prosjektet #sporet fra Berlingske gjør omfattende bruk av dataanalyse og var en av vinnerne av NODA-pris 2015. (skjermbilde fra b.dk)

Pro­sjek­tet #spo­ret fra Ber­ling­ske gjør omfat­ten­de bruk av data­ana­ly­se og var en av vin­ner­ne av NODA-pris 2015. (skjerm­bil­de fra b.dk)

Men det var jo også sant at «data, kode og pro­gram­me­ring» var en inn­ly­sen­de vei fram­over for jour­na­lis­tik­ken for 10 år siden (2005). Og obser­vert av en av data­jour­na­lis­tik­kens pio­ne­rer, Phi­lip Mey­er – som anbe­fal­te jour­na­lis­ter å lære seg å pro­gram­me­re i 1973, i første­ut­ga­ven av boka Preci­sion Jour­na­lism, som jeg selv anser som en klas­si­ker. Det fin­nes eldre eksemp­ler, men folk som gikk jour­na­lis­tikk­høy­sko­len i 1973 er dagens før­tids­pen­sjo­nis­ter og «digi­ta­li­se­rin­gen av sam­fun­net» som kon­sept var ennå ikke fun­net på. 

Avslut­nings­vis kom­mer jeg til å gi et kva­li­fi­sert blikk inn i nes­te gene­ra­sjons jour­na­lis­tikk­ut­dan­ning ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen, men før det øns­ker jeg å tyg­ge litt på, og spe­ku­le­re litt i, hvor­for vi i dag snak­ker om «digi­tal kom­pe­tan­se» som etter-utdan­ning for jour­na­lis­ter. Hvor­for har ikke medie­hu­se­ne ansatt, utdan­nings­ste­de­ne utdan­net og jour­na­lis­ter og stu­den­ter lært seg det­te?

Første tanke – samfunnet reproduserer seg selv

Medie­hu­se­ne har tra­di­sjo­nelt ansatt sam­funns­vi­te­re og huma­nis­ter – fra hvit mid­del­klas­se – som igjen anset­ter folk som lik­ner på seg selv (se Jan Fred­rik Hov­den for mer pre­sis forsk­ning på jour­na­lis­tikk og kul­tur­so­sio­lo­gi). Det­te er et men­nes­ke­lig trekk som må jobbes med (det er et flott kapit­tel om hvor­dan Goog­le aktivt og bevis­st mot­ar­bei­der det­te i «How Goog­le Works«, anbe­fa­les!).

Utdan­nings­ste­de­ne består av men­nesker som fors­ker på jour­na­lis­tikk eller av tid­li­ge­re prak­ti­se­ren­de som går inn som lære­re for nes­te gene­ra­sjon. Det som er vik­tig for dem, er å leve­re frem­ra­gen­de forsk­ning på fel­tet, og/eller å under­vi­se i den jour­na­lis­tikk-kunn­ska­pen som gjor­de at de fikk en plass på et uni­ver­si­tet eller høy­sko­le. Utskift­nin­gen av fast ansat­te på uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler er lav, folk tri­ves og blir len­ge (se f.eks. det­te inn­leg­get i debat­ten).

Også stu­den­ter arver ide­er, og fers­ke stu­den­ter har ikke det sam­me bil­det i hodet av en jour­na­list som tek­no-jour­na­lis­tikk-ner­der som Sten­berg og meg, de har sine tan­ker og idea­ler for jour­na­lis­tik­ken som var. 

Ingen av dis­se tin­ge­ne taler for ras­ke end­rin­ger.

Når folk kvo­te­res inn et sted, er det for å veie opp for sli­ke effek­ter, og få en mer repre­sen­ta­tiv eller balan­sert sam­men­set­ning. Hva med å kvo­te­re på fag­kunn­skap i nyhets­re­dak­sjo­ner? Maks N hum/sam–ere pr rea­list? Eller ope­re­re med en jour­na­list-til-pro­gram­me­rer-ratio?

Andre tanke – er nyhetsredaksjoner et sted der den teknisk flinke trives best på jobben?

I digi­ta­li­se­rin­gen av nyhets­re­dak­sjo­ne­ne har tek­no­lo­gi vært sett på som en trus­sel, og det har tid­vis skapt arbeids­miljø der tek­nis­ke fer­dig­he­ter ikke har gitt noen spe­si­ell sta­tus som jour­na­lis­tisk meto­de.

Da jeg les­te meg gjen­nom lit­te­ra­tu­ren på tek­no­lo­gi og jour­na­lis­tikk, var det­te noe jeg irri­ter­te meg over per­son­lig: den jour­na­lis­tis­ke kul­tu­ren har tid­vis vært direk­te fiendt­lig mot de fol­ka den treng­te så sårt. Det­te tok jeg selv­sagt med meg inn igjen i redak­sjo­ne­ne på tur­né i nors­ke redak­sjo­ner sam­men med Joakim Karl­sen, og fikk til svar at den tiden i hoved­sak er over. Hel­dig­vis.

Det er også et fak­tum at det ikke har vært nød­ven­dig med tek­nis­ke fag eller real­fag for å få jobb i en nyhets­re­dak­sjon. Dis­se fage­ne har typisk høye opp­taks­krav, og anse­es som vans­ke­li­ge (og dess­ver­re ok å ikke kun­ne). Jour­na­lis­tikk­ut­dan­ning er også vans­ke­lig å kom­me inn på, men har ikke real­fag eller tek­nis­ke fag som inn­taks­kri­te­ri­er (som er fun­da­men­tet for «data, kode og pro­gram­me­ring») – fram til nå. Hvor­for stres­se med mat­te når du kan chil­le med lat­te?

En tek­no­log-type har typisk kun­net heve høy­ere lønn andre ste­der enn i en nyhets­re­dak­sjon. Jeg vet ikke hva en tek­no­lo­gisk ori­en­tert jour­na­list tje­ner, men jeg håper han (for det er svært få damer som gjør det­te i Nor­ge) i dag er kom­pen­sert på en slik måte at redak­sjo­ne­ne kan hol­de på og byg­ge en solid kul­tur rundt den tek­no­lo­gis­ke kom­pe­tan­sen de har.

Enda en trend som har vært ska­de­lig, er outsourcing og sen­tra­li­se­ring. Jeg snak­ker nå om outsourcing av tek­nis­ke tje­nes­ter i redak­sjo­ne­ne. Tek­nisk drift i nors­ke redak­sjo­ner ble for bare noen år siden både outsourcet og sen­tra­li­sert. Det­te var med på å ska­pe et tyde­lig skil­le mel­lom tek­no­lo­ger og jour­na­lis­ter, som ikke len­ger del­te kan­ti­ne eller møt­tes ved sam­me kopi­ma­skin. Det har helt sik­kert sett lurt ut på stra­tegi­møter over et Excel-ark, men det sik­ret sam­ti­dig at vei­en til tek­nisk kom­pe­tan­se ble enda litt len­ger i redak­sjo­ne­ne. Noen av de aller mest spen­nen­de data-job­be­ne (med enor­me mulig­he­ter for data­jour­na­lis­tikk) i Nor­ge må da være hos Schib­steds finn.no, og ikke i Schib­steds Aften­blad? Her har noe vik­tig gått i jour­na­lis­tik­kens dis­fa­vør.

Tredje tanke – datajournalister er helt annerledes enn journalist-generalister

Data­jour­na­lis­tik­ken repre­sen­te­rer en spe­sia­li­se­ring, hvor jour­na­list­ut­dan­nin­ge­ne så langt har utdan­net gene­ra­lis­ter. En jour­na­list skal både kun­ne gjø­re rese­ar­ch, inter­vjue, fil­me, klip­pe, foto­gra­fe­re, skri­ve, osv. Det­te er den for­ri­ge ste­reo­ty­pen for jour­na­lis­tikk­stu­die­ne – det var det­te redak­sjo­ne­ne plei­de å øns­ke seg. Det er også en del varia­sjon i bran­sjen om hva man øns­ker at en jour­na­list skal lære gjen­nom høy­ere utdan­ning, utover at de skal være «kom­plet­te» og «selv­gå­en­de».

Det er ikke slik at alle jour­na­lis­ter nå skal pro­gram­me­re, men redak­sjo­ne­ne er alle­re­de fulle av folk som ikke gjør det – så Sten­berg må få rett i at de som skal inn bur­de kun­ne det. Vi kan kan­skje si at vi er på vei bort fra gene­ra­lis­ten, og at også jour­na­lis­tik­ken blir langt mer spe­sia­li­sert?

Veien videre

Ola Sten­berg skri­ver:

Hvis ikke utdan­nin­ge­ne tar grep nå vil de utek­sa­mi­ne­re kan­di­da­ter som ikke er gjel­den­de. Det vil blant dem være et skil­le mel­lom jour­na­lis­tikk og tek­no­lo­gi, og ingen som har et slikt skil­le vil over­le­ve i den digi­ta­le frem­ti­den. Da ender vi opp med at medie­hu­se­ne anset­ter helt andre folk. 

Utdan­nin­ge­ne tar grep. Jeg vet ikke hva de tra­di­sjo­nel­le jour­na­lis­tikk­pro­gram­me­ne gjør, og kan kun snak­ke for det mil­jø­et jeg til­hø­rer. De gre­pe­ne som gjø­res er å leg­ge om jour­na­lis­tikk­ut­dan­nin­gen i en mer moder­ne ret­ning. Det­te betyr mer work­shops for­an kol­lo­kvi­er og audi­to­ri­um-under­vis­ning. Det betyr stør­re modu­ler som består av små enkelt utbytt­ba­re work­shops, tema-pak­ker og pro­sjekt­opp­ga­ver som gjør at det er enk­le­re å få inn pen­sum og kunn­skap som end­rer seg raskt. Det betyr også at «data, kode og pro­gram­me­ring» kom­mer på pen­sum, men at det gjø­res i kon­tekst av en jour­na­lis­tikk­ut­dan­ning på jour­na­lis­tik­kens pre­mis­ser, og ikke blir en infor­ma­tikk­ut­dan­ning. Det­te er noe vi, som et sam­men­slått insti­tutt mel­lom medie­fag og infor­ma­sjons­vi­ten­skap, har svært gode for­ut­set­nin­ger for – og kon­kre­te pla­ner om å set­te i verk i Media City Ber­gen.

Sam­fun­net tren­ger ikke bare å utdan­ne jour­na­lis­ter som kan kode. Vi tren­ger å utdan­ne nys­gjer­ri­ge, kri­tis­ke og reflek­ter­te jour­na­lis­ter. Jour­na­lis­ter som også er selv-kri­tis­ke, og ser at jour­na­lis­ter med tek­no­logi­bak­grunn er under­re­pre­sen­tert i redak­sjo­ne­ne og at bran­sjen nok også bur­de rekrut­te­re fra andre utdan­nin­ger enn bare jour­na­lis­tikk. Der­med får Sten­berg rett to gan­ger i sam­me sitat: (1) at jour­na­lis­ter bør utdan­nes til å hanskes kri­tisk med tek­no­lo­gi uten all­tid å være avhen­gig av en eks­tern eks­pert, og (2) at medie­hu­se­ne også bur­de anset­te helt andre folk for å sik­re et mer diver­si­fi­sert og kva­li­fi­sert blikk på sam­fun­net og pres­sens rol­le i det.

Det lig­ger man­ge utford­rin­ger for­an oss, og vi har en skjev bal­last, men for en digi­tal nys­gjer­rig­per i en nyhets­re­dak­sjon har for­ut­set­nin­ge­ne nep­pe noen gang vært bedre – og dem kom­mer det fle­re av.

TEMA

D

atajour
nalisti
kk

29 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen