Lars Roar Langslet – NRK-monopolets banemann

Alle minneartiklene etter Lars Roar Langslet nevner at det var han som gjorde slutt på NRK-monopolet, men ingen har så langt forklart hvordan han gikk frem da han gjennomførte en av norsk mediehistories viktigste beslutninger.

"Ingen har vært viktigere for norsk konservatisme de siste 60 årene, enn Lars Roar Langslet", skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Aftenposten 19. januar. Og allerede her er vi ved kjernen i Langslets virke: konservatismen. Han ble magister i idéhistorie fra Universitetet i Oslo i 1962, der han blant annet fordypet seg i Karl Marx, uten å bli marxist. Han utga siden en rekke bøker om konservatismen som ideologi: Konservatismen fra Hume til idag (1965), Forandre for å bevare (1969), Frihet og orden (1974) og Konservatismens historie (1975). Han skrev bøker om John Lyng som arkitekten bak det borgerlige regjeringssamarbeidet, om Hamsun og Holberg, og utga en lang rekke kongebøker og verk om katolisismen.

Langslets bibliografi viser tydeligere enn noe annet norsk forfatterskap hvordan han var opptatt av å utvikle konservatismen som ideologisk plattform, men han ville samtidig tilpasse den til samtiden han levde i. Han ville – kan vi si – fornye og oppdatere konservatismen slik at den ikke stivnet. Tanken om å forandre for å bevare kan derfor sees som særlig viktig i hans forestillingsverden. Vi lever daglig med virkningene av det han gjennomførte i sin fremskutte posisjon som kulturminister i Kåre Willochs Høyre-regjering fra 1981 til 1986.

Mediekritikk fra høyre

Langslets parti, Høyre, likte seg slett ikke da Stortinget vedtok å opprette NRK i 1933. I voteringen om kringkasting med statsdrift stemte 36 av Høyres representanter imot, kun to stemte for. Men Arbeiderpartiet, Venstre og Bondepartiet sikret flertall for å opprette et statsdrevet NRK, slik vi kjenner det.

Motstanden mot NRK var altså stor i Høyre helt fra starten. Og Høyre fortsatte som et NRK-skeptisk parti i hele monopolets levetid. Vi ser det i 1950- og 60-årene: Høyres presse var ofte toneangivende i kritikken mot NRK. Høyrepressen var landets største partipolitiske avisgruppe, med over 40 aviser. Mange av dem var blant landets største, slik som Aftenposten og Adresseavisen. De fulgte NRK med argusøyne og kritikken satt ofte løst.

Oslo 16. desember 1981: Kulturminister Lars Roar Langslet offentliggjør hvem som skal få drive forsøksvirksomhet med nærradio. Dokumentbunken foran ham er alle søknadene om nærradiodrift. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Oslo 16. desember 1981: Kulturminister Lars Roar Langslet offentliggjør hvem som skal få drive forsøksvirksomhet med nærradio. Dokumentbunken foran ham er alle søknadene om nærradiodrift. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

I 1960-årenes NRK-debatter ble det enda tydeligere at kritikken mot NRK alltid kom fra de borgerlige partiene, mens NRK ble forsvart av Arbeiderpartiet og SF. Partipressen delte seg tilsvarende: Borgerlig presse gikk hardt ut mot kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt, som ledet NRK i tiden 1962-72, mens arbeiderpressen og SF-avisen Orientering forsvarte NRK.

Det var i denne situasjonen at Lars Roar Langslet entret scenen, som ung akademiker med ambisjoner om å fornye og oppdatere konservatismen som ideologi. Han fikk tidlig synlige posisjoner. Han var formann i Det norske Studentersamfund i 1960. Han deltok også i de såkalte isme-debattene i NRK-fjernsynet i 1963-64. Dette var fire store TV-debatter om konservatismen, sosialismen, liberalismen og kommunismen som politiske ideologier. Hvor stod de egentlig etter at Kings Bay-saken hadde rystet Norge som landet største politiske krise etter krigen? Disse TV-debattene ble ledet av den lett arrogante Kjell Arnljot Wig, og er siden blitt legendariske i norsk TV-historie. Langslet deltok og fremstod her som en autoritet.

En annen plattform han bygget opp var Minervas kvartalsskrift, der han var redaktør i en årrekke. Dette tidsskriftet brukte han bevisst for å legge grunnlaget for en tidsmessig og fornyet konservatisme. I 1966 kom Minerva med et spesialnummer om NRK. I dette nummeret ble kritikken mot NRK mer prinsipiell enn før. En rekke artikler gikk dypt inn på radio og TV som medieformer. Per Lønning skrev om NRKs kirkelige programmer, Anita Werner om barn og TV. Tore Lindbekk skrev om "den radikale idyll" på Marienlyst, mens Halvor Stenstadvold skrev så inngående om TV-mediets estetikk at det fortsatt er interessant lesning.

I 1960- og 1970-årene hadde NRK vært mer kon­tro­ver­si­ell enn noen­sinne

På dette tidspunktet i 1966 fantes det knapt noen medieforskning i Norge. Det lille som eksisterte var den aller tidligste utgave av norsk presseforskning. Om radio og TV som medier fantes det rett og slett intet. Derfor kom denne utgaven av Minervas kvartalsskrift til å vekke oppsikt. Utgaven satte dagsorden for NRK-debatten. Det vil si: tidsskriftet gjorde kritikken av NRK mer prinsipiell og seriøs enn før.

For en oppmykning av monopolet

Slik begynte Lars Roar Langslet å gripe inn i samfunnsdebatten: begrunnet og motivert ut fra et bevisst konservativt utgangspunkt. I en rekke innlegg i pressen i de følgende år, viste han seg igjen svært opptatt av tidens nye strømninger, ikke minst i radio og TV – altså NRK. I 1969 ble han stortingsrepresentant og denne posisjonen ga ham større tyngde når han deltok i disse debattene. Tidlig i 1970-årene var han blitt en av Høyres viktigste stemmer i de løpende debattene som alltid raste om NRK på denne tiden.

Parallelt med Høyrebølgen som vokste frem i siste del av 1970-årene, økte partiets skepsis til NRKs monopol. I Høyres kringkastingsutvalg våren 1980 foreslo partiet å myke opp monopolordningen. Dokumentet het "Kringkasting i Norge – perspektiver og muligheter" – og det var Lars Roar Langslet som ledet arbeidet. Utvalget gikk inn for fri etablering av nærradioer, fri rett for lokale kabel-TV-anlegg til å sende over fellesantenneanlegg og rett for andre enn NRK til å bruke P2-nettet.

Denne utredningen satte i 1980 straks ny fart i NRK-debatten. Plutselig var NRKs monopolstilling ikke lenger noen selvfølge. Før stortingsvalget i 1981 gikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen om en "oppmykning" av NRK-monopolet i neste stortingsperiode. Andre enn NRK burde også lage radio og fjernsyn, mente de, og tenkte særlig på frivillige organisasjoner.

Ved valget i 1981 fikk de tre borgerlige partiene flertall i Stortinget. Høyre dannet likevel regjering alene, men med de to andre som støttepartier. Kåre Willoch ble statsminister og gjorde Lars Roar Langslet til landets første kulturminister. Kultur og vitenskap ble samtidig skilt ut fra Kirke- og undervisningsdepartementet som eget saksfelt. Da Willochs regjering la frem sin tiltredelseserklæring for Stortinget den 15. oktober, lovet den å myke opp NRK-monopolet.

Utnyttet lovens unntaksbestemmelser

I ettertid er det ofte blitt sagt at det første denne regjeringen gjorde, var å oppløse NRKs monopol. Og det er mye rett i dette, fordi beslutningen gikk så fort og var så synlig. Tiden var kort fra 15. oktober til 16. desember 1981. Men i løpet av disse ukene utførte Lars Roar Langslet og hans stab det som skulle til for å oppløse NRK-monopolet. I et festskrift som ble utgitt til Hans Fredrik Dahls 70-årsdag i 2009 ga Lars Roar Langslet sin egen versjon av dette arbeidet. Det fremgår tydelig av hans fremstilling at målet om oppløsning av NRK-monopolet var klart helt fra begynnelsen. Det gjaldt bare å finne ut på hvilken måte det rent formelt kunne utføres. Han innrømmer at de hele veien opptrådte strategisk både innad og utad for å få det til.

Lars Roar Langslet (1936–2016)

  • Høyre-politiker, forfatter og idéhistoriker
  • Tok i 1957 initiativet til Minervas Kvartalsskrift
  • Cand.philol. og magister i idéhistorie 1962 på en avhandling om den unge Karl Marx
  • Innvalgt på Stortinget 1969-89
  • Kulturminister 1981-86
  • Opphevet kringkastingsmonopolet - ga konsesjon til nærradio og lokal-TV
  • Ga ut en rekke kulturpolitiske, biografiske og historiske bøker

Årsakene til at Høyre og dets støttepartier ønsket slutt på NRK-monopolet var flere. Kristelig Folkeparti ønsket sendemuligheter for menigheter og kristne organisasjoner. Senterpartiet så for seg grasrotinitiativer og lokalradio. Lokale krav om at NRK måtte desentraliseres hadde da også fått økt tyngde utover i 1970-årene. Ny teknologi gjorde dette mulig. Satellitt-TV og video ville også snart komme.

Men også NRKs måte å forvalte monopolordningen på spilte inn. I 1960- og 1970-årene hadde NRK vært mer kontroversiell enn noensinne. Kritikerne snakket om "fyrstehoffet på Marienlyst" og fryktet at en liten gruppe programskapere kunne manipulere hele folket og dirigere opinionen via NRK. Påstander om at radikalere på Marienlyst misbrukte NRK-monopolet til misjonering for sine egne politiske synspunkter – langt ute på venstresiden – undergravde mye av tilliten til NRK. Kritikken hadde toppet seg under den såkalte "hustuktsdebatten" i Stortinget i 1975. Da truet et flertall med skrevne retningslinjer hvis ikke NRK holdt bedre orden i sitt hus. Debatten er en av de mest dramatiske NRK-debatter som noengang er blitt holdt i dette land. Og den rystet NRK langt ned i dets grunnvoller. Selv fem år etter, i 1980, henviste Høyres kringkastingsutvalg til det radikale "misbruket" av NRK-monopolet da det skulle begrunne hvorfor det var nødvendig å myke det opp. Programskaperen Bjørn Nilsen var en av dem som VG og Høyrepressen hadde kritisert aller mest for dette.

Alt dette lå i bakgrunnen da Lars Roar Langslet ledet arbeidet med å avvikle NRKs monopol i ukene fra oktober til desember 1981. Den 16. desember var alt klart. Han inviterte til pressekonferanse i Regjeringsbygningen. Å endre kringkastingsloven for å oppløse monopolet hadde vist seg umulig på så kort tid. Isteden utnyttet han lovens unntaksbestemmelser. Derfor kunngjorde han nå at en rekke aktører hadde fått tillatelse til å drive nærradio, lokalt kabel-TV og motta overføringer fra den nye OTS-satellitten. Tilatelsene ble gitt til 19 foreninger og andre sammenslutninger, menigheter og utdanningsinstitusjoner for nærradio, til syv kabelselskaper og tre kabel-TV-konsesjonærer. De kom fra hele landet. Konsesjonsdokumentene var allerede utsendt fra departementet – og tillatelsene skulle gjelde fra 1. januar 1982 og to år fremover.

Denne pressekonferansen 16. desember 1981 ble et høydepunkt i Lars Roar Langslets politiske karriere. Fotografene foreviget ham mens han der satt mellom papirbunkene og delte ut konsesjonene. Bildet er blitt stående i historiebøkene. I dette øyeblikket var NRK-monopolets tid i realiteten over – selv om det formelle drøyde enda noen år.

Konservativ mediepolitikk

Beslutningen om å avvikle NRK-monopolet var slett ingen selvfølge på dette tidspunktet. Tiltaket var omstridt og hadde for eksempel ingen støtte fra Arbeiderpartiet. Men i etterkant fant motstanderne ut at det var umulig å skru tiden tilbake – akkurat slik Langslet hadde forutsett. For i mellomtiden hadde Norge fått nye nærradioer med et mangfold som landet tidligere ikke hadde hatt. Nye navn som radiOrakel, Radio Nova, Radio Oslo dukket opp. Forsøk med lokal-TV var kommet i gang, blant annet på Elverum. Snart kalte man det rett og slett for "den nye mediealderen."

Samtidig med liberaliseringen av eteren fikk videospilleren sitt gjennombrudd i Norge, og fra himmelen kom signalene ned fra nye TV-satellitter. Denne "nye mediealderen" ble av mange opplevd som en brå forandring og skapte straks avstand tilbake til NRK-monopolets dager. I sin tale på pressekonferansen fremstilte Langslet sin politikk som et forsvarstiltak: "Vi må frigjøre de krefter vi har, for å skape en større bredde i det som lages av kringkasting i Norge, så vi ikke blir passive mottakere av det som kommer utenfra."

I etter­kant fant mot­stan­derne ut at det var umu­lig å skru tiden til­bake

Hans brudd med NRK-monopolet er siden blitt stående som et av de mest avgjørende øyeblikk i norsk mediehistorie. Monopoloppløsningen er faktisk ett av nokså få eksempler på at konservativ ideologi også har skapt mediepolitikk i Norge. Mange andre mediepolitiske tiltak har utgått fra en sentrum-venstreallianse i norsk politikk, slik som opprettelsen av NRK i 1933, det kommunale kinosystemet etter 1913 og ordningen med statlig pressestøtte i 1969. Høyre-regjeringens oppløsning av NRK-monopolet i 1981 skiller seg ut i dette bildet. For å forstå bakgrunnen for dette må vi kjenne til Høyres skepsis mot NRK helt siden 1933. Men vi må også kjenne til hvordan Lars Roar Langslet moderniserte norsk konservativ ideologi fra 1960-årene og fremover. Etter hvert trakk han også radio og TV inn i denne moderniseringen, inntil han i 1981 trakk konsekvensene og gjorde slutt på hele NRK-monopolet – etter nesten 50 år.

I all ettertid vil Lars Roar Langslet bli husket for dette. Et helt annet spørsmål er om det finnes noe rimelig samsvar mellom hans intensjoner om avviklingen av NRK-monopolet og det faktiske kanaltilbudet Norge fikk i årene som fulgte. Hva han selv mente om det radio- og TV-tilbudet han hadde åpnet opp for, bør kartlegges av hans fremtidige biografer.

Kilder

De to viktigste kildene som er brukt i artikkelen:

Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945-1981, Oslo: Cappelen 1999

Lars Roar Langslet: "Da NRK-monopolet sprakk", i Henrik G. Bastiansen, Bernt Hagtvet, Guri Hjeltnes, Knut Lundby og Helge Rønning (red.): Det elegante uromoment. Hans Fredrik Dahl og offentligheten, Oslo: Pax 2009

TEMA

M

ediehis
torie

23 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen