Nasjonens tilstand og den tomme stols retorikk

Natt til onsdag skal president Obama holde sin siste State of the Union-tale. Allerede siste år forsøkte han å endre genren. I år fortsetter han.

Når pre­si­dent Oba­ma nat­ten til ons­dag gir sin Sta­te of the Union-tale vil det stå en tom stol i gjeste­lo­sjen til pre­si­dent­fru­en Michel­le Oba­ma. Den skal iføl­ge Det hvi­te hus repre­sen­te­re alle men­nes­ke­ne i USA som er drept med skyte­vå­pen, og som der­for ikke leng­re har noen stem­me. Sis­te gang en tom stol ble brukt som sym­bol under Sta­te of the Union var ved Geor­ge W. Bushs tale i 2003, hvor den stod ved siden av Lau­ra Bush. Den gan­gen repre­sen­ter­te sto­len «det tom­rom som man­ge ame­ri­ka­ne­re all­tid vil have ved sine bord og i sine liv på grund av angre­pe­ne 11. sep­tem­ber, 2001», som Det hvi­te hus meld­te den gan­gen.

På under­lig vis har en tom stol etter­hån­den utvik­let seg til et fast reto­risk grep i man­ge taler. Clint Eastwoods bisar­re og usam­men­hen­gen­de sam­ta­le med en tom stol under repub­li­ka­ner­nes kon­vent i 2012 er ufor­glem­me­lig. Sto­len repre­sen­ter­te pre­si­dent Oba­ma, og Eastwood insi­nu­er­te blant annet at pre­si­den­ten had­de uttrykt seg obskønt over­for andre.

Reto­risk blir tom­me sto­ler brukt til å frem­stil­le fra­vær, man­gel på til­stede­væ­rel­se – og ingen pub­li­kums­in­ter­es­se. Der­for er det ikke rart at Donald Trump under den pågå­en­de pri­mær­valg­kamp i sep­tem­ber angrep en foto­graf som had­de tatt bil­der av man­ge tom­me sto­ler i salen under en Trump-tale. «I look like a schmuck», kla­get Trump, og hev­det at sto­le­ne bare var tom­me for­di folk i lykke­rus løp mot taler­sto­len for å være tett på ham. Vel, vel.

Reto­risk bruk av tom­me sto­ler er alt­så utbredt. Men stol-gre­pet i årets tale er bare et av fle­re grep Oba­ma-admi­ni­stra­sjo­nen har gjort for å videre­ut­vik­le Sta­te of the Union til vir­ke­lig å bli en tale til nasjo­nen og gjø­re den inter­es­sant, rele­vant og for­ståe­lig for hele befolk­nin­gen – ikke bare for pres­sen og til­hø­rer­ne i kon­gres­sen. I en kort video-mel­ding på hjem­me­si­de­ne til Det hvi­te hus, for­tel­ler pre­si­dent Oba­ma at talen er til folket og at sta­ben nett­opp nå job­ber for å utvik­le nye måter bor­ge­ne kan se og involve­re seg i talen: «Whi­le I am wri­ting my team is cook­ing up new ways you can watch and enga­ge with the speech, and I hope you will all tune in next Tues­day night ‘cau­se this address will be for you».

Delt skjerm: Nettversjonen av Obamas State of the Union-tale i 2015.

Delt skjerm: Nett­ver­sjo­nen av Oba­mas Sta­te of the Union-tale i 2015.

Oba­ma-admi­ni­stra­sjo­nens end­rin­ger av hvor­dan talen for­mid­les – ja, end­rin­ger av hva talen egent­lig er – er mer omfat­ten­de enn de fles­te av end­rin­ge­ne talen tid­li­ge­re har gjen­nom­gått, siden den første gang ble holdt av Geor­ge Wash­ing­ton i 1790. Selv om talen gjen­nom mer enn 200 år ikke grunn­leg­gen­de har end­ret sin karak­ter og appell, har det like­vel vært vik­ti­ge for­and­rin­ger. For eksem­pel har Sta­te of the Union ikke all­tid vært gitt som tale. Noen pre­si­den­ter valg­te å ori­en­te­re kon­gres­sen skrift­lig. Det gjor­de for eksem­pel Tho­mas Jef­fer­son (1743–1826), som ikke var noen stor taler. Den sis­te som gav ori­en­te­rin­gen skrift­lig var demo­kra­ten Jim­my Car­ter i 1981.

De første par hundre år måt­te befolk­nin­gen lese om talen i avi­se­ne. Men i 1923 ble talen første gang sendt på radio, og ame­ri­ka­ner­ne kun­ne høre pre­si­dent Cal­vin Coo­lid­ge (1872–1933) ori­en­te­re nasjo­nen. I 1947 kun­ne de som fjern­syns­seere for første gang se sin pre­si­dent, Har­ry S. Tru­man (1884–1972), hol­de tale, og i 1997 ble Bill Clin­ton den første pre­si­den­ten som for­mid­let nasjo­nens til­stand direk­te på inter­nett.

Dis­se end­rin­ge­ne illust­re­rer at talen til nasjo­nen har beve­get seg fra hoved­sa­ke­lig å hen­ven­de seg til kon­gres­sen til hoved­sa­ke­lig å hen­ven­de seg til bor­ger­ne. Opp­rin­ne­lig var talen nem­lig direk­te hen­vendt til kon­gres­sens med­lem­mer, men i våre dager ret­ter den seg først og frem­st mot det ame­ri­kans­ke folket. Det­te var sær­lig tyde­lig ved Oba­mas taler fra 2011 og frem til 2015, for­di man her end­ret for­mid­lin­gen av talen. Som pre­si­den­ter før ham bruk­te Oba­ma ingen for­mer for lys­bil­der eller pre­sen­ta­sjons­tek­no­lo­gi da han holdt talen. Her var det ver­ken Power­Point eller Key­no­te. Da talen ble sendt på hjem­me­si­den til Det hvi­te hus, der­imot, var det anner­le­des. Her bruk­te man et opp­delt bil­de, et «split scre­en», så seer­ne både kun­ne høre Oba­ma hol­de talen og sam­ti­dig se lys­bil­de­ne som støt­tet hans bud­skap. Lys­bil­de­ne vis­te gra­fer og figu­rer og bil­der av pre­si­den­ten i sam­ta­le med van­li­ge folk. Den­ne utvi­de­te onli­ne-ver­sjo­nen ga til­hø­rer­ne mulig­het for å føl­ge talema­nu­skrip­tet under trans­mi­sjo­nen, «se gra­fer og infor­ma­sjons-dia­gram­mer over nøk­kel­om­rå­der, twitre sine favo­ritt­re­plik­ker og kom­men­te­re

Før var det van­lig at Det hvi­te hus før talen bare send­te manu­skrip­tet til pres­sen. Pres­sen kun­ne se talen og føl­ge orde­ne mens pre­si­den­ten tal­te, men kun­ne ikke rap­por­te­re fra den før et bestemt tids­punkt. Offent­lig­he­ten, der­imot, fikk ikke noe eksemp­lar av talen før etter talen var holdt. I 2011 end­ret det­te seg for første gang: Det hvi­te hus gjor­de en onli­ne ver­sjon av talen offent­lig til­gjen­ge­lig på sin hjem­me­si­de før talen ble holdt. Den­ne ver­sjo­nen had­de også utvalg­te lys­bil­der som offent­lig­he­ten kun­ne stu­de­re.

Sis­te års Sta­te of the Union er et godt eksem­pel på hvor­dan Det hvi­te hus for­sø­ker å nå et bre­de­re pub­li­kum og å gi folk fle­re for­skjel­li­ge mulig­he­ter for å opp­le­ve – og involve­re seg i – en tale. Det viser hvor­dan vår tids taler fun­ge­rer på nye og anner­le­des måter enn tra­di­sjo­nell tale­kunst. Selv om talen ble holdt på tra­di­sjo­nelt vis, uten bruk av digi­ta­le pre­sen­ta­sjons­tek­no­lo­gi­er som Power­Point, had­de pub­li­kum over hele USA alt­så like­vel til­gang til den utvi­de­te ver­sjo­nen og manu­skrip­tet med de utvalg­te lys­bil­de­ne. Det gjor­de det mulig for et onli­ne pub­li­kum både å se pre­si­den­ten tale og sam­ti­dig føl­ge manu­skrip­tet og se lys­bil­de­ne. Det skal bli spen­nen­de å se om Oba­mas stab vir­ke­lig har fun­net fle­re nye måter å hol­de og for­mid­le den tra­di­sjo­nel­le talen til nasjo­nen.

Utover end­rin­ger i for­mid­lin­gen får vi kan­skje også end­rin­ger i selve talens karak­ter. Pre­si­dent Oba­ma øns­ker å gjø­re sin sis­te tale utra­di­sjo­nell. Et av de mest tra­di­sjo­nel­le trek­ke­ne ved en pre­si­dents sis­te Sta­te of the Union er å se til­bake og frem­he­ve egne resul­ta­ter og for­tref­fe­lig­he­ter. Men Oba­ma har bedt tale­skri­ver­ne om «ikke å ta foten av gass­pe­da­len». Talen skal ikke være en handle­lis­te med poli­tis­ke for­slag eller en opp­ram­sen­de avkrys­sing av hva pre­si­den­ten og hans admi­ni­stra­sjon har opp­nådd.

En pre­si­dents åtten­de Sta­te of the Union er en vans­ke­lig tale å hol­de. Talen må se til­bake på det som er opp­nådd, men også se frem­over på det som bør kom­me. Talen bør slå tonen an for pre­si­dent­valg­kam­pen som er på vei, men også vise stats­mann­s­egen­ska­per og nasjo­nalt fel­les­skap. Tale­ren må aner­kjen­ne at mak­ten som pre­si­dent vil fal­le, men like­vel vise en styr­ke og energi som sik­rer at hans arbeid blir gjort fer­dig. Om Oba­ma og tale­skri­ver­ne vir­ke­lig lyk­kes med alt det­te, om de kla­rer å skri­ve en utra­di­sjo­nell Sta­te of the Union, vet vi ons­dag mor­gen. Men det kre­ver mer enn en tom stol og lys­bil­der.

TEMA

R

etorikk

100 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen