Fra mørkerom til selfiestang

Nor­dahl Griegs stykke fra 1935, «Vår ære og vår makt», han­dler om skip­sred­erne i Bergen som lot sine skip tor­ped­eres for egen prof­itt. Samt om de unge mennene om bord som for­lot sine kjære uvi­tende om at de var ube­ty­delige brikker i et skit­tent spill mel­lom pengekrefter. Vis­sheten om at unge menn omkom ved hver tor­ped­er­ing var likev­el intet hin­der for skip­sred­erne Fred­dy, i det nye stykket spilt av Pål Røn­ning, Ditlef spilt av Bjørn Will­berg Ander­sen og Kon­rad spilt av Sig­mund Njøs Hovind.

I Cecilie Løvei­ds og Tore Vagn Lids «Vår ære/vår makt», som best kan kalles en slags adap­tasjon av Griegs stykke, beholdes en del av den opprin­nelige his­to­rien. Dra­matik­erne leg­ger til ytterligere momenter som så veves inn i forestill­in­gen og utfyller Tore Vagn Lids regikonsept. 

Nor­dahl Grieg, spilt av alle skue­spillerne, deri­blant Jonas Nielsen, befinner seg i en sam­tale med en ukjent stemme, “Den store andre”, spilt av Ane Skumsvoll og Katrine Dale. Scen­erom­met fun­ger­er som et mørkerom hvor tre store ler­reter utgjør sce­nen. Tid­vis pro­jis­eres det samme på alle tre ler­retene sam­tidig, andre ganger ikke, for å fortelle flere ting på samme tid. Dette fun­ger­er noen ganger, andre ganger blir det litt for mange skjer­mer — kan­skje noe mange kan kjenne igjen fra dagens sam­funn og vårt forhold til skjer­mer og mediekonsum.

Scene fra stykket Vår ære/vår makt. (foto: DNS/Ane Bysheim)

Forestill­in­gen tar aktivt i bruk pro­jek­sjon­er av bilder — både gam­le og nye, live film­ing og videosekvenser. «Atlanter­havet», et av Griegs min­dre kjente stykker, han­dler om en ide­al­is­tisk jour­nal­ist, Ketil, som dør i en fly­styrt, en skjeb­ne som så tragisk også skulle bli Griegs egen. Dette er des­ti­nasjo­nen Løveid og Lid, med Lids regi­grep, uun­ngåelig styr­er forestill­in­gen mot.

«Vår ære/vår makt» puster nytt liv i Nor­dahl Grieg og nærmest fremkaller hans ånd på sce­nen. Grieg begir seg ut på even­tyr i egne tek­ster og fortellinger – som han selv til dels har glemt litt. Som pub­likum­mere føl­ger vi hans reise helt frem til hans siste min­utt som krigsjour­nal­ist ombord i et bombe­fly. Dette gjøres med hjelp av et ekte lydopp­tak av et britisk fly som blir truf­fet av tyske skudd, illus­tr­ert med tek­stet film i stykket. 

Med hjelp av Den store andre fall­er etter hvert brikkene på plass. Lids regi flet­ter med de ulike scenemo­mentene for­tiden sam­men med vår egen samtid til det som kan minne om en fil­ma­tisk opplevelse. 

Rester av et klasseskille

«Vår ære/vår makt» kan gjerne kalles for en suk­sess hva teat­er­an­meldelser angår, og har fått både gode og kon­struk­tive kri­tikker. Mange avis­er har, heldigvis, dekket forestill­in­gen, som Mor­gen­bladet, Dag­bladet, Bergens Tidende (BT), og Klassekam­p­en — for å nevne noen. I til­legg har den blitt anmeldt av et par radio­pro­gram­mer på P2. 

Eksem­pelvis ble forestill­in­gen tatt opp i radio­pro­gram­met Kul­turhuset 1. feb­ru­ar 2016. Pro­gram­led­er Knut Hoem inter­vjuer teat­er­an­melderne Jan H. Lan­dro fra BT, Tora Myk­le­bust Optun fra Mor­gen­bladet og pro­gram­mets egen anmelder Karen Frøys­land Nys­tøyl. Spørsmålet om hvor­for forestill­in­gens tem­atikk er dagsak­tuell, svar­er Lan­dro at henger sam­men med kap­i­tal­is­mens kynisme og kap­i­tal­is­mens udøde­lighet. Lan­dro trekker dette så videre til våre dager ved å knytte det opp til fly­k­t­ningstrøm­men, mer spe­si­fikt men­neskesmu­glerne som risik­er­er tusen­vis av men­neskers liv. Livbåter med plass til mak­si­mum femti per­son­er fylles med opp­til tre ganger så mange, halvveis i over­farten over­lates fly­k­t­nin­gene til seg selv med full ans­vars­fraskriv­else. Også i Norge i dag lever kynis­men i beste vel­gående, sier Lan­dro, med de som tjen­er seg rike(re) på bekost­ning av noen andres tragiske skjebne.

KONRAD
Vent et øye­b­likk nå. Prøv å se det fra min kant, ja eller fra vår side: Vi lever av å investere. De er det vi gjør, det vi kan. Skib­s­fart! (…) Men det er da jeg spør dere; er det bedre for et men­neske å gå gjen­nom livet uten arbeid, uten pen­gar? Og — er det noen av dere som tror at om ikke vi, om ikke sånne som “Fred­dy” her og jeg — ja og du “Ditlef” — sender ut våre skip fra hav­nen rett her nere, så slut­tar de andre å sende ut sine? (…)

(Utdrag fra manus, Tore Vagn Lid, Cecilie Løveid, Nor­dahl Grieg)

I «Vår ære/vår makt» tar Tore Vagn Lid i bruk det som kalles for et brechtian­sk grep. Den tyske poet­en og dra­matik­eren Bertolt Brecht skapte begrepet Ver­frem­dung — en idé om å forhin­dre pub­likums innlevelse i teateret, en form for under­lig­gjøring, som skapte illusjons­brudd. Det som tydelig kom­mer frem at Lid forsøk­er på, og som Brecht var kjent for, er å lage et lærestykke med et poli­tisk innhold. Dette gjøres når Lid lar skip­sred­erne fork­lare sin side av sak­en ved at Kon­raden brått avbry­ter en emosjonell sekvens.

Plakat til stykket Vår ære/vår makt (illus­trasjon: DNS)

Prob­lemet lig­ger kan­skje i at det poli­tiske bud­skapet gjem­mer seg bak en for­tid pub­likum i min­dre grad iden­ti­fis­er­er seg med. Der­for må enhver pub­likum­mer stå for sin egen mening og tolkn­ing knyt­tet opp til dagsak­tuelle hen­delser. En konkret tolkn­ing jeg trakk ut av forestill­in­gen, var his­to­rien om Alan Kur­di og de mange sterke reak­sjonene den fikk i nyhets­bildet og i medi­ene høsten 2015. 

NORDAHL GRIEG
(…) Der­som et enkelt barn blir myrdet, så kan det ryste et helt land, ja en hel ver­den. Men når tusen­er av barn blir myrdet så gjør det langt svakere inntrykk. Hvor­for? For­di invid­u­al­is­men blind­er oss. Der­for er det et våpen for reak­sjon. God kun­st, sier de borg­erlige human­is­tene, er å beskrive enkelt­men­nesker og deres pri­vatliv. Men om jeg forsøk­er å heve blikket, og sette men­nes­ket inn i den sosiale sam­men­heng som bestem­mer livene våre, så er det agi­tasjon! Kun­sten må ikke bli poli­tisk, rop­er de. Hva betyr det egentlig? Men­nes­ket må ikke tenke poli­tisk, men­nes­ket må over­hodet ikke tenke! Vil du hjelpe meg å dikte?

(Utdrag fra manus, Tore Vagn Lid, Cecilie Løveid, Nor­dahl Grieg)

Alan Kur­di som et sym­bol på kri­gens uret­tfer­dighet og den des­per­ate tiden for fly­k­t­nin­gene som risik­erte liv i en farlig reise mot en tryg­gere framtid, var bildet som dukket opp i mitt hode idet Nor­dahl Grieg uttaler rep­likken sitert oven­for. Hele to ganger blir denne rep­likken repetert av Nor­dahl. Likev­el er det ikke akku­rat fly­k­t­ningstrøm­men som er eksplisitt hov­ed­fokuset i stykket, men heller det å blande det gam­le fra 30-tal­let og dagens klær, til svarthvitt bilder og nåti­dens selfiestang.

Den poli­tiske under­to­nen som kom­mer på skjer­men etter at applausen er gitt og pub­likum er på vei ut av salen, er noe under­lig. Plut­selig dukker det opp gam­le avisover­skrifter med alt fra DNS-skan­daler fra Nor­dahl Griegs tid til de mange neg­a­tive medieopp­sla­gene om rettssak­er insti­tusjon­steateret har vært innbland­et i. Var det sub­til kri­tikk eller selvi­roni? Undrende til dette spørsmålet er i hvert fall en ting sikkert, «Vår ære/vår makt» inviter­er til en reflek­terende sfære om for­tid og nåtid. Og det er kan­skje hele poenget.