Fra mørkerom til selfiestang

Forestillingen "Vår ære/vår makt" på Den Nationale Scene er en fremkalling av Nordahl Grieg. Skrevet av dramatiker Cecilie Løveid, regissør Tore Vagn Lid – og Grieg selv.

Nor­dahl Griegs styk­ke fra 1935, «Vår ære og vår makt», hand­ler om skips­re­der­ne i Ber­gen som lot sine skip tor­pe­de­res for egen pro­fitt. Samt om de unge men­ne­ne om bord som for­lot sine kjæ­re uvi­ten­de om at de var ube­ty­de­li­ge brik­ker i et skit­tent spill mel­lom penge­kref­ter. Viss­he­ten om at unge menn omkom ved hver tor­pe­de­ring var like­vel intet hin­der for skips­re­der­ne Fred­dy, i det nye styk­ket spilt av Pål Røn­ning, Ditlef spilt av Bjørn Will­berg Ander­sen og Kon­rad spilt av Sig­mund Njøs Hovind.

I Ceci­lie Løveids og Tore Vagn Lids «Vår ære/vår makt», som best kan kal­les en slags adap­ta­sjon av Griegs styk­ke, behol­des en del av den opp­rin­ne­li­ge his­to­ri­en. Dra­ma­ti­ker­ne leg­ger til ytter­li­ge­re momen­ter som så veves inn i fore­stil­lin­gen og utfyl­ler Tore Vagn Lids regi­kon­sept.

Aktu­elt tea­ter
Vår ære/vår makt
DNS, 2016
Regi: Tore Vagn Lid
Av Nor­dahl Grieg, Tore Vagn Lid og Ceci­lie Løveid

Nor­dahl Grieg, spilt av alle skue­spil­ler­ne, der­iblant Jonas Nielsen, befin­ner seg i en sam­ta­le med en ukjent stem­me, «Den sto­re and­re», spilt av Ane Skum­s­voll og Katri­ne Dale. Scene­rom­met fun­ge­rer som et mørke­rom hvor tre sto­re ler­re­ter utgjør sce­nen. Tid­vis pro­ji­se­res det sam­me på alle tre ler­re­te­ne sam­ti­dig, and­re gan­ger ikke, for å for­tel­le fle­re ting på sam­me tid. Det­te fun­ge­rer noen gan­ger, and­re gan­ger blir det litt for man­ge skjer­mer — kan­skje noe man­ge kan kjen­ne igjen fra dagens sam­funn og vårt for­hold til skjer­mer og medie­kon­sum.

Scene fra stykket Vår ære/vår makt. (foto: DNS/Ane Bysheim)

Sce­ne fra styk­ket Vår ære/vår makt. (foto: DNS/Ane Bys­heim)

Fore­stil­lin­gen tar aktivt i bruk pro­jek­sjo­ner av bil­der — både gam­le og nye, live fil­ming og video­se­kven­ser. «Atlan­ter­ha­vet», et av Griegs mind­re kjen­te styk­ker, hand­ler om en idea­lis­tisk jour­na­list, Ketil, som dør i en fly­styrt, en skjeb­ne som så tra­gisk også skul­le bli Griegs egen. Det­te er desti­na­sjo­nen Løveid og Lid, med Lids regi­grep, uunn­gåe­lig sty­rer fore­stil­lin­gen mot.

«Vår ære/vår makt» pus­ter nytt liv i Nor­dahl Grieg og nær­mest frem­kal­ler hans ånd på sce­nen. Grieg begir seg ut på even­tyr i egne teks­ter og for­tel­lin­ger – som han selv til dels har glemt litt. Som pub­li­kum­me­re føl­ger vi hans rei­se helt frem til hans sis­te minutt som krigs­jour­na­list ombord i et bombe­fly. Det­te gjø­res med hjelp av et ekte lyd­opp­tak av et bri­tisk fly som blir truf­fet av tys­ke skudd, illust­rert med teks­tet film i styk­ket.

Med hjelp av Den sto­re and­re fal­ler etter hvert brik­ke­ne på plass. Lids regi flet­ter med de uli­ke scene­mo­men­te­ne for­ti­den sam­men med vår egen sam­tid til det som kan min­ne om en film­a­tisk opp­le­vel­se.

Rester av et klasseskille

«Vår ære/vår makt» kan gjer­ne kal­les for en suk­sess hva tea­ter­an­mel­del­ser angår, og har fått både gode og kon­struk­ti­ve kri­tik­ker. Man­ge aviser har, hel­dig­vis, dek­ket fore­stil­lin­gen, som Mor­gen­bla­det, Dag­bla­det, Ber­gens Tiden­de (BT), og Klasse­kam­pen — for å nev­ne noen. I til­legg har den blitt anmeldt av et par radio­pro­gram­mer på P2. 

Eksem­pel­vis ble fore­stil­lin­gen tatt opp i radio­pro­gram­met Kul­tur­hu­set 1. febru­ar 2016. Pro­gram­le­der Knut Hoem inter­vju­er tea­ter­an­mel­der­ne Jan H. Lan­d­ro fra BT, Tora Myk­le­bust Optun fra Mor­gen­bla­det og pro­gram­mets egen anmel­der Karen Frøys­land Nystøyl. Spørs­må­let om hvor­for fore­stil­lin­gens tema­tikk er dags­ak­tu­ell, sva­rer Lan­d­ro at hen­ger sam­men med kapi­ta­lis­mens kynis­me og kapi­ta­lis­mens udø­de­lig­het. Lan­d­ro trek­ker det­te så vide­re til våre dager ved å knyt­te det opp til flykt­nings­trøm­men, mer spe­si­fikt men­neske­smug­ler­ne som risi­ke­rer tusen­vis av men­nes­kers liv. Liv­bå­ter med plass til mak­si­mum fem­ti per­soner fyl­les med opp­til tre gan­ger så man­ge, halv­veis i over­far­ten over­la­tes flykt­nin­ge­ne til seg selv med full ansvars­fra­skri­vel­se. Også i Nor­ge i dag lever kynis­men i bes­te vel­gå­en­de, sier Lan­d­ro, med de som tje­ner seg rike(re) på bekost­ning av noen and­res tra­gis­ke skjeb­ne.

KONRAD
Vent et øye­blikk nå. Prøv å se det fra min kant, ja eller fra vår side: Vi lever av å inves­te­re. De er det vi gjør, det vi kan. Skibs­fart! (…) Men det er da jeg spør dere; er det bed­re for et men­nes­ke å gå gjen­nom livet uten arbeid, uten pen­gar? Og — er det noen av dere som tror at om ikke vi, om ikke sån­ne som «Fred­dy» her og jeg — ja og du «Ditlef» — sen­der ut våre skip fra hav­nen rett her nere, så slut­tar de and­re å sen­de ut sine? (…)

(Utdrag fra manus, Tore Vagn Lid, Ceci­lie Løveid, Nor­dahl Grieg)

I «Vår ære/vår makt» tar Tore Vagn Lid i bruk det som kal­les for et brech­ti­ansk grep. Den tys­ke poe­ten og dra­ma­ti­ke­ren Ber­tolt Brecht skap­te begre­pet Ver­frem­dung — en idé om å for­hind­re pub­li­kums inn­le­vel­se i tea­te­ret, en form for under­lig­gjø­ring, som skap­te illu­sjons­brudd. Det som tyde­lig kom­mer frem at Lid for­sø­ker på, og som Brecht var kjent for, er å lage et lære­styk­ke med et poli­tisk inn­hold. Det­te gjø­res når Lid lar skips­re­der­ne for­kla­re sin side av saken ved at Kon­ra­den brått avbry­ter en emo­sjo­nell sekvens.

Plakat til stykket Vår ære/vår makt (illustrasjon: DNS)

Pla­kat til styk­ket Vår ære/vår makt (illust­ra­sjon: DNS)

Pro­ble­met lig­ger kan­skje i at det poli­tis­ke bud­ska­pet gjem­mer seg bak en for­tid pub­li­kum i mind­re grad iden­ti­fi­se­rer seg med. Der­for må enhver pub­li­kum­mer stå for sin egen mening og tolk­ning knyt­tet opp til dags­ak­tu­el­le hen­del­ser. En kon­kret tolk­ning jeg trakk ut av fore­stil­lin­gen, var his­to­ri­en om Alan Kur­di og de man­ge ster­ke reak­sjo­ne­ne den fikk i nyhets­bil­det og i medie­ne høs­ten 2015. 

NORDAHL GRIEG
(…) Der­som et enkelt barn blir myr­det, så kan det rys­te et helt land, ja en hel ver­den. Men når tuse­ner av barn blir myr­det så gjør det langt sva­ke­re inn­trykk. Hvor­for? For­di invi­dua­lis­men blin­der oss. Der­for er det et våpen for reak­sjon. God kunst, sier de bor­ger­li­ge huma­nis­te­ne, er å beskri­ve enkelt­men­nes­ker og deres pri­vat­liv. Men om jeg for­sø­ker å heve blik­ket, og set­te men­nes­ket inn i den sosia­le sam­men­heng som bestem­mer liv­e­ne våre, så er det agi­ta­sjon! Kuns­ten må ikke bli poli­tisk, roper de. Hva betyr det egent­lig? Men­nes­ket må ikke ten­ke poli­tisk, men­nes­ket må over­ho­det ikke ten­ke! Vil du hjel­pe meg å dik­te?

(Utdrag fra manus, Tore Vagn Lid, Ceci­lie Løveid, Nor­dahl Grieg)

Alan Kur­di som et sym­bol på kri­gens urett­fer­dig­het og den despe­ra­te tiden for flykt­nin­ge­ne som risi­ker­te liv i en far­lig rei­se mot en tryg­ge­re fram­tid, var bil­det som duk­ket opp i mitt hode idet Nor­dahl Grieg utta­ler replik­ken sitert oven­for. Hele to gan­ger blir den­ne replik­ken repe­tert av Nor­dahl. Like­vel er det ikke akku­rat flykt­nings­trøm­men som er eks­pli­sitt hoved­fo­ku­set i styk­ket, men hel­ler det å blan­de det gam­le fra 30-tal­let og dagens klær, til svart­hvitt bil­der og nåti­dens sel­fiestang.

Den poli­tis­ke under­to­nen som kom­mer på skjer­men etter at applau­sen er gitt og pub­li­kum er på vei ut av salen, er noe under­lig. Plut­se­lig duk­ker det opp gam­le avis­over­skrif­ter med alt fra DNS-skan­da­ler fra Nor­dahl Griegs tid til de man­ge neg­a­ti­ve medie­opp­sla­ge­ne om retts­sa­ker insti­tu­sjons­tea­te­ret har vært inn­blan­det i. Var det sub­til kri­tikk eller selv­iro­ni? Und­ren­de til det­te spørs­må­let er i hvert fall en ting sik­kert, «Vår ære/vår makt» invi­te­rer til en reflek­te­ren­de sfæ­re om for­tid og nåtid. Og det er kan­skje hele poen­get.

TEMA

N

ordahl
Grieg

2 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen