Et nytt kapittel i den uendelige krigen mot terrorismen

Å frata terrorister statsborgerskapet vil ikke bringe Paris' terrorofre tilbake til livet. Heller ikke ofrene for andre angrep, andre steder.

130 døde. Nes­ten 400 såre­de. Om kvel­den 13. novem­ber 2015 ble Paris, hjer­tet i den frans­ke repub­lik­ken, ram­met av det blo­digs­te angre­pet siden 1945. Seks sam­ti­di­ge angrep, omhyg­ge­lig koor­di­ner­te, bestilt fra Syria av stra­te­ger i den såkal­te Islams­ke sta­ten (IS), plan­lagt i Bel­gia av deres euro­pe­is­ke cel­ler, utført av beslutt­som­me ter­ro­ris­ter. Av de seks jiha­dis­te­ne som i dag er iden­ti­fi­sert eller etter­søk­te, er minst seks frans­ke, blant dem Salah Abde­slam, ankla­get for å ha trans­por­tert sine med­sam­men­svor­ne selv­mords­kri­ge­re og nå jaget av poli­ti­et i hele Euro­pa.

Hvor­dan rea­ge­re stilt over­for styr­ken i sli­ke angrep? Og sær­lig, hvor­dan straf­fe de per­sone­ne som er ansvar­li­ge for å ha brakt vold og død til hjer­tet av fedre­lan­det sitt, hvor­dan straf­fe fransk­menn som dre­per and­re frans­ke bor­ge­re? I talen han holdt for par­la­ments­med­lem­mer sam­let i Ver­sail­les 16. novem­ber ga pre­si­dent Fran­cois Hol­lan­de sitt svar: Mulig­he­ten til å fra­ta bina­sjo­na­le (per­soner med to stats­bor­ger­skap) som blir kjent skyl­di­ge i ter­ro­ris­me deres frans­ke nasjo­na­li­tet (stats­bor­ger­skap). Og det selv om de er født frans­ke.

Den franske nasjonalforsamlingen - Assemblée Nationale - lyst opp i trikolorens farger. (Foto: assemblee-nationale.fr)

Den frans­ke nasjo­nal­for­sam­lin­gen — Assem­b­lée Natio­na­le — lyst opp i tri­ko­lo­rens far­ger. (Foto: assemblee-nationale.fr)

10. febru­ar 2016, etter noen modi­fi­ka­sjo­ner av pre­si­den­tens tekst, ved­tok nasjo­nal­for­sam­lin­gen mulig­he­ten til å ta stats­bor­ger­ska­pet fra per­soner som blir kjent skyl­di­ge i «for­bry­tel­se eller for­se­el­se som repre­sen­te­rer et alvor­lig angrep på nasjo­nens liv». Refe­ran­sen til de bina­sjo­na­le var fjer­net for å ikke pro­vo­se­re venstre­si­den mens «for­se­el­se», sva­ke­re enn «for­bry­tel­se», var lagt til for å over­be­vi­se høyre­si­den. Men før den kan skri­ves inn i grunn­lo­ven, må den­ne for­mu­le­rin­gen bli ved­tatt igjen av Sena­tet og bekref­tes ved en folke­av­stem­ning eller av et tre fem­te­dels fler­tall av nasjo­nal­for­sam­lings­med­lem­mer og sena­to­rer sam­let i en kon­gress – en pro­se­dy­re som minst vil ta noen måne­der.

Den lange historien om inndragning av statsborgerskap

Selv om det nå gjor­de en dra­ma­tisk entré i fransk poli­tisk debatt, har spørs­må­let om inn­drag­ning av stats­bor­ger­skap en lang his­to­rie. Den førs­te frans­ke kon­sti­tu­sjo­nen, den fra 1791, for­ut­så fak­tisk mulig­he­ten for at bor­ger­ne kun­ne mis­te «la qua­li­té de Fran­cais», sin fransk­het. I 1804 ble det i Napo­le­on Bona­par­tes sivil­retts­li­ge lov­verk, Code Civil, nevnt til­fel­ler der en fransk per­son kun­ne mis­te sin nasjo­na­li­tet: «natu­ra­li­se­ring fore­tatt i et frem­med land», «boset­ting fore­tatt i et frem­med land uten tan­ke på retur», eller mili­tær­tje­nes­te utført i en frem­med hær «uten auto­ri­sa­sjon fra regje­rin­gen».

Mer enn før­ti år sei­ne­re la erklæ­rin­gen om opp­he­vel­se av sla­ve­ri­et 27. april 1848 til en moralsk dimen­sjon ved tapet av stats­bor­ger­skap ved å pre­si­se­re at det er for­budt for alle frans­ke å del­ta i slave­han­del. Brudd på det­te for­bu­det, med­før­te som kon­se­kvens «tapet av sta­tus som fransk bor­ger».

Hvor langt kan demo­kra­ti­ene gå i nav­net av kam­pen mot ter­ro­ris­men?

Med den førs­te ver­dens­kri­gen kom det en mis­tenk­som­het over­for frans­ke bina­sjo­na­le som had­de beholdt sitt stats­bor­ger­skap i et fiendt­lig land, i førs­te rek­ke Tysk­land. To mid­ler­ti­di­ge lover, en i 1915 og en i 1917, sa at i til­fel­le krig mel­lom Frank­ri­ke og «en makt en natu­ra­li­sert utlen­ding kom­mer fra, så kan den­ne utlen­din­gen fra­tas sin frans­ke natu­ra­li­se­ring hvis han har bevart stats­bor­ger­skap i sitt opp­rin­nel­ses­land eller lan­det der han tid­li­ge­re var natu­ra­li­sert». Målet var å for­hind­re alle typer for­ræ­de­ri. Den­ne dimen­sjo­nen ble pre­si­sert og gjort perm­a­nent i nasjo­na­li­tets­lo­ven av 1927, som sa at en utlen­ding som var natu­ra­li­sert fransk, kun­ne få sitt stats­bor­ger­skap inn­dratt i en peri­ode på ti år etter sin natu­ra­li­se­ring, hvis ved­kom­men­de had­de «utført hand­lin­ger i strid med den ind­re og ytre sik­ker­he­ten» til repub­lik­ken. Men den­ne rege­len var først og fremst avskrek­ken­de, bare 16 til­fel­ler av inn­drag­ning av stats­bor­ger­skap ble fore­tatt mel­lom 1927 og 1940.

Med inn­gan­gen i kri­gen mot Nazi-Tysk­land og det fascis­tis­ke Ita­lia, ble stats­bor­ger­skaps­re­gi­met har­de­re: Et dekret av 9. sep­tem­ber 1939 ble i prak­sis utvi­det til å gjel­de alle frans­ke som opp­før­te seg som om de kom fra en frem­med makt. Men den­ne bestem­mel­sen hind­ret ikke sam­men­brud­det i 1940 og etab­le­rin­gen av Vichy-regi­met under ledel­se av mar­skalk Pétain. Anti­se­mitt og pro-tysk som han var, gjen­nom­gikk han alle natu­ra­li­se­rin­ger som var inn­vil­get siden 1927 og erklær­te inn­drag­ning av 15000 stats­bor­ger­skap mel­lom 1940 og 1944, der­av stats­bor­ger­ska­pet til 7000 jøder med uten­landsk opp­rin­nel­se. For førs­te gang ble alt­så inn­drag­ning av stats­bor­ger­skap mas­sivt brukt for å tje­ne logik­ken i en rasis­tisk poli­tikk.

Mellom unyttighet og symboltiltak

I dag er inn­drag­ning av stats­bor­ger­skap hjem­let i artik­le­ne 23–7, 23–8 og 25 i den frans­ke Code Civil. Det kan anven­des på natu­ra­li­ser­te frans­ke bor­ge­re som har utført «en for­bry­tel­se eller en for­se­el­se som utgjør et angrep på nasjo­nens fun­da­men­ta­le inter­es­ser», der­iblant for­bry­tel­ser eller for­se­el­ser knyt­tet til ter­ro­ris­me, og bina­sjo­na­le frans­ke som «i prak­sis» opp­fø­rer seg som bor­ge­re av et annet land, samt alle frans­ke bor­ge­re som «arbei­der i en frem­med hær eller offent­lig tje­nes­te» trass i regje­rin­gens for­bud.

I et inter­vju i avi­sen Le Figa­ro, men­te Char­les Prats, dom­mer og med­lem av Det øvers­te rådet for utdan­ning og forsk­ning, at fransk rett alle­re­de til­la­ter «til­bake­trek­ning av fransk stats­bor­ger­skap for alle indi­vi­der som på den ene eller den and­re måten yter støt­te til Daesh (ara­bisk akro­nym for IS), enten de er bina­sjo­na­le eller bare frans­ke». Skal en tro arbei­de­ne til fors­ker på offent­lig rett ved Uni­ver­si­te­tet i Lil­le, Jules Lepout­re, ble det fore­tatt 523 til­bake­trek­nin­ger av stats­bor­ger­skap mel­lom 1949 og 1969, og blant dis­se var «man­ge frans­ke ved fød­sel», bekref­tet han på nett­ste­det Slate. Siden 1970-åre­ne er et tjue­talls stats­bor­ger­skap inn­dratt, i all hoved­sak på grunn av ter­ro­ris­me.

Representantene samlet til møte i den franske nasjonalforsamlingen - Assemblée Nationale (foto: assemblee-nationale.fr).

Repre­sen­tan­te­ne sam­let til møte i den frans­ke nasjo­nal­for­sam­lin­gen — Assem­b­lée Natio­na­le (foto: assemblee-nationale.fr).

Hvor­for så inn­skri­ve til­bake­trek­ning av stats­bor­ger­skap i grunn­lo­ven i nav­net til kam­pen mot ter­ro­ris­me? «Det er et sym­bolsk til­tak», bekref­ter stats­mi­nis­ter Manu­el Valls. Men det­te sym­bo­let knus­te i små­bi­ter «den hel­li­ge alli­an­sen» som var etab­lert i etter­kant av angre­pe­ne i novem­ber. Alle poli­tis­ke par­ti­er er delt i det­te spørs­må­let. På høyre­si­den støt­ter den tid­li­ge­re pre­si­den­ten Nico­las Sar­ko­zy den­ne refor­men etter­som han ser inn­skriv­nin­gen som en ideo­lo­gisk sei­er for par­ti­et hans, sam­ti­dig som hans gam­le stats­mi­nis­ter Fran­cois Fil­lon mener at en slik end­ring av grunn­lo­ven ver­ken er nød­ven­dig eller hen­sikts­mes­sig.

Venstre­si­den, sett for seg, er ikke mer sam­let: Chris­ti­ane Tau­bi­ra, Hol­lan­des jus­tis­mi­nis­ter siden 2012, gikk ut av regje­rin­gen 27. janu­ar 2016 for å pro­te­ste­re mot inn­drag­nin­gen av stats­bor­ger­skap. I et essay pub­li­sert etter avgan­gen, «Hvis­king til ung­dom­men», nøler ikke den tid­li­ge­re «Vok­te­ren av Seg­le­ne» med å hev­de at «et land bør være i stand til å ord­ne opp med sine bor­ge­re».

En fare for demokratiet og republikkens enhet?

Kon­flik­ten har flyt­tet seg fra det poli­tis­ke til det intel­lek­tu­el­le fel­tet. Inn­drag­nin­gen av stats­bor­ger­skap for frans­ke bor­ge­re som ikke har bare én nasjo­na­li­tet, kan gjer­ne fram­stå som i mot­strid med Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen og FNs kon­ven­sjon om stats­løs­het fra 1961. Regje­rin­gen har føl­ge­lig hev­det at kon­sti­tu­sjo­na­li­se­rin­gen av stas­bor­ger­skaps­inn­drag­ning ikke kan ska­pe stats­løse. Men i så fall er det bare frans­ke bor­ge­re med dob­belt stats­bor­ger­skap som blir berørt av refor­mens virk­nin­ger.

Frank­ri­ke og ter­ro­ren
Frank­ri­ke inn­før­te unn­taks­til­stand etter ter­ror­an­gre­pet i novem­ber 2015. Les ana­ly­se av unn­taks­til­stan­den og dens his­to­ris­ke bak­grunn.

I et kom­mu­ni­ké av 23. desem­ber 2015, hev­det men­neske­retts­for­kjem­pe­ren Jac­ques Toubon at den­ne for­skjel­len i behand­ling, ved at den ska­per «en fun­da­men­tal deling av frans­ke bor­ge­re i to kate­go­ri­er», vil være i strid med repub­lik­kens enhet. I en fel­les artik­kel pub­li­sert i avi­sen Le Mon­de, hev­det for sin del Pier­re Ros­an­val­lon, pro­fes­sor i stats­vi­ten­skap ved Col­lè­ge de Fran­ce, Pier­re Maze­aud, tid­li­ge­re pre­si­dent i Kon­sti­tu­sjons­rå­det og Jac­ques Atta­li, i sin tid råd­gi­ver for den sosia­lis­tis­ke pre­si­den­ten Fran­cois Mit­ter­rand, at å trek­ke til­ba­ke stats­bor­ger­skap for for­se­el­ser inne­bar å «åpne døren for at en fransk bor­ger en dag kan bli fra­tatt sitt stats­bor­ger­skap på grunn av offent­li­ge ytrin­ger, fag­for­enings­ak­ti­vi­tet eller uenig­het om poli­tis­ke ide­er med en auto­ri­tær makt».

De aller fles­te vest­li­ge demo­kra­ti­er har, i ulik grad, en pro­se­yd­re for å inn­dra stats­bor­ger­skap. To unn­tak må like­vel under­stre­kes. I førs­te rek­ke gjel­der det­te USA, der det iføl­ge en dom i Høy­este­rett i 1967 er umu­lig for stats­mak­ten å fra­ta noen ame­ri­kansk stats­bor­ger­skap uten å kren­ke bor­ge­rens suve­re­ni­tet. Der­nest Sve­ri­ge, der Riks­da­gen 10. febru­ar for­kas­tet en end­ring til­sva­ren­de den det sam­me dag ble votert over i Frank­ri­ke – men der, i det skan­di­na­vis­ke konge­døm­met, fore­slått av repre­sen­tan­ter for ytre høy­re.

Guantanamo, determinisme og krigen mot terrorisme

I bunn og grunn, uan­sett spørs­må­let om til­bake­trek­ning av stats­bor­ger­skap, kan det fun­da­men­ta­le spørs­må­let sam­men­fat­tes slik: Hvor langt kan demo­kra­ti­ene gå i nav­net av kam­pen mot ter­ro­ris­men? Sik­ker­he­ten, opp­høy­et til den frems­te av ret­tig­he­ter, bør den gå foran bor­ger­nes fri­het og ret­tig­he­ter, med risi­ko for å ende i et auto­ri­tært sam­funn?

Siden angre­pe­ne 11. sep­tem­ber 2001 har USA og de euro­pe­is­ke lan­de­ne hen­gitt seg til en krigs- og sik­ker­hets­mes­sig over­ak­ti­vi­tet. I kjøl­van­net til «kri­gen mot ter­ro­ris­me» som den ame­ri­kans­ke pre­si­den­ten Geor­ge W. Bush erklær­te, har «pre­ven­ti­ve» og «straf­fen­de» inva­sjo­ner blitt gjen­nom­ført i Afgha­ni­stan og Irak. Et nett­verk av hem­me­li­ge fengs­ler, som Guan­tana­mo er inkar­na­sjo­nen av, er blitt opp­ret­tet av CIA under med­virk­ning av alli­er­te land – i førs­te rek­ke euro­pe­is­ke sta­ter – for å inne­sper­re og tor­tu­re­re per­soner «mis­tenkt» for ter­ro­ris­me.

Vi besei­rer kan­skje ter­ro­ris­men, men vi risi­ke­rer å tape vår sjel

På et dype­re plan er våre straffe­sys­te­mer blitt end­ret på omfat­ten­de vis. Mens de tid­li­ge­re hand­let om å straf­fe et begått lov­brudd, med støt­te i opp­lys­nings­fi­lo­so­fe­nes ide om at ethvert men­nes­ke er fritt til å begå eller ikke begå et lov­brudd, for­sø­ker de i dag å for­hind­re for­bry­tel­ser. De man­ge sik­ker­hets­lo­ve­ne som er ved­tatt i Euro­pa har lagt vekt på etter­ret­ning, pro­fi­le­ring av «ter­ro­rist­ty­per», eks­po­nen­si­ell økning av data­ba­ser av alle slag om bor­ge­re og over­våk­ning av «risiko­be­folk­nin­ger» for å kun­ne for­ut­se lov­brudd de mis­ten­kes for å begå. Deter­mi­nis­men har vun­net over fri­he­ten. «Garan­ti­en i uskylds­pre­sump­sjo­nen [at enhver er uskyl­dig til det mot­sat­te er bevist] er svek­ket og erstat­tet av til­tak med sik­ker­het som mål», bekla­ger John Ver­va­ele, pro­fes­sor i euro­pe­isk straffe­rett ved det juri­dis­ke fakul­te­tet ved Uni­ver­si­te­tet i Utrecht, i den gene­rel­le rap­por­ten fra Den inter­na­sjo­na­le orga­ni­sa­sjo­nen for straffe­rett i 2009. Vi besei­rer kan­skje ter­ro­ris­men, men vi risi­ke­rer å tape vår sjel.

Fra ville drømmer til opplysning

Kri­gen mot ter­ro­ris­men er en krig uten ende, en evig krig. Det­te kom­mer av selve natu­ren til terrorist-«fienden». Ved­kom­men­de er over alt, ugrip­bar, usyn­lig og kan slå til hvert øye­blikk. Våre moder­ne sam­funn synes på sin side å ha som uto­pi en ver­den uten usik­ker­het, uten for­bry­tel­ser og uten døde. I den­ne optik­ken er den enes­te måten å beskyt­te seg på det å etab­le­re så effek­ti­ve over­vå­kings­me­to­der som mulig, om ald­ri så inn­gri­pen­de.

Om teks­ten
Artik­ke­len er over­satt fra fransk av Jostein Grips­rud.

Det ser føl­ge­lig ut til at våre demo­kra­ti­er bare har én måte å bekjem­pe den ter­ro­ris­tis­ke vol­dens eksis­tens på når en erkjen­ner dens vesen: Gjø­re slutt på de vil­le drøm­me­ne om et sam­funn uten vold, for­bli tro­fas­te mot prin­sip­pet om indi­vi­dets fri­het, som er en arv fra det 18. århund­re, og bety­de­lig øke sta­tens res­sur­ser for å bedri­ve en kva­li­ta­tivt god jus­tis på områ­det og et effek­tivt sys­tem for å til­bake­føre for­bry­te­re.

Å inn­dra stats­bor­ger­ska­pet for per­soner som døm­mes som ansvar­li­ge for ter­ror­hand­lin­ger vil ikke brin­ge de pari­sis­ke ofre­ne den 13. novem­ber til­ba­ke til livet. Hel­ler ikke ofre­ne for and­re angrep, and­re ste­der.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artik­ke­len ble opp­da­tert 19. april 2016 på grunn av avgjø­ren­de ny utvik­ling i saken. Red.anm.).

Frank­ri­kes pre­si­dent François Hol­lan­de vil like­vel ikke gjø­re grunn­lovs­end­rin­ger om unn­taks­til­stand og tap av stats­bor­ger­skap.

Den 30. mars 2016 ga Hol­lan­de opp for­sø­ke­ne på å end­re den frans­ke grunn­lo­ven. Etter ter­ror­an­gre­pe­ne i novem­ber plan­la han å inn­føre unn­taks­til­stan­dens retts­ord­ning i grunn­lo­ven og gjø­re det mulig å fra­ta bor­ge­re med dob­belt stats­bor­ger­skap det frans­ke stats­bor­ger­ska­pet der­som de døm­mes for ter­ror­hand­lin­ger. En rek­ke repre­sen­tan­ter fra venstre­si­den mot­sat­te seg for­sla­get for­di de men­te det vil­le gi grunn­lag for brudd på lik­hets­prin­sip­pet mel­lom frans­ke bor­ge­re. Den 10. febru­ar 2016 slut­tet nasjo­nal­for­sam­lin­gen (under­hu­set i par­la­men­tet) seg til en modi­fi­sert ver­sjon av pre­si­den­tens tekst der refe­ran­sen til dob­belt stats­bor­ger­skap var fjer­net. Sena­tet (over­hu­set i par­la­men­tet), som er domi­nert av høyre­si­den, end­ret 22. mars like­vel for­sla­get på nytt slik at mulig­he­ten for å bli fra­tatt stats­bor­ger­ska­pet kun skul­le gjel­de for per­soner med dob­belt stats­bor­ger­skap.

Enig­het mel­lom de to for­sam­lin­ge­ne er et abso­lutt kri­te­ri­um for å kun­ne end­re grunn­lo­ven, og da enig­het ikke var mulig, ga François Hol­lan­de opp hele revi­sjons­pro­sjek­tet, og kom sam­ti­dig med påstan­der om «par­ti­san­lig­nen­de fron­ter».

Etter nes­ten fire måne­ders flam­men­de poli­tikk debatt i Frank­ri­ke, blir ver­ken unn­taks­til­stan­den eller tap av stats­bor­ger­skap skre­vet inn i den frans­ke grunn­lo­ven fra 1958.

TEMA

S

tatsbor
gerskap

2 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen