Rett til ikke å bli krenket?

«Ordbruken er uheldig», sier Anine Kierulf. «Jeg er redd for en innskrenkning av ytringsrommet», sier Erik Tornes. Regjeringens arbeid mot hatefulle ytringer får kritikk.

I novem­ber 2015 lanserte reg­jerin­gen en «Poli­tisk erk­læring mot hate­fulle ytringer». Reg­jerin­gen avholdt også et inn­spillsem­i­nar 4. jan­u­ar i år, og har varslet at erk­lærin­gen skal følges av en strate­gi, som er ven­tet til høsten.

Mange, deri­blant PST, Oslo poli­tidis­trikt, som har oppret­tet en egen hatkrim­gruppe, Likestill­ings- og diskrim­iner­ing­som­budet (LDO) og flere grup­per i sivil­sam­fun­net hadde etterlyst en sterkere sats­ing mot hate­fulle ytringer fra myn­dighetene, og endelig fikk de det.

Erk­lærin­gen demon­str­erer imi­dler­tid hvilke fall­gru­ver myn­dighetene kan snu­ble ned i når de skal engas­jere seg i arbei­det for et godt debattklima.

Statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne presenterer erklæring mot hatefulle ytringer 26. november 2015.

Statsmin­is­ter Erna Sol­berg og stat­sråd Solveig Horne pre­sen­ter­er erk­læring mot hate­fulle ytringer 26. novem­ber 2015.

I erk­lærin­gen står det at man skal «bek­jempe hate­fulle ytringer og intol­er­anse», man skiller mel­lom lovlige og ulovlige hate­fulle ytringer, og da statsmin­is­ter Erna Sol­berg og stat­sråd Solveig Horne lanserte erk­lærin­gen, sa Sol­berg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenk­ende og er sårende [skal] beskyttes».

– Man har ingen rett til ikke å bli kren­ket eller såret, sier Anine Kierulf, forsker ved Sen­ter for men­neskerettigheter på Uni­ver­sitetet i Oslo, til Vox Publica.

– Ord­bruken i erk­lærin­gen og lanserin­gen er uheldig. Den vis­er kan­skje hvor dårlig utviklet ryg­gmargsre­fleks vi har når det kom­mer til å beskytte ytrings­fri­heten, sier Kierulf.

Hvor­dan havnet reg­jerin­gen i dette uføret?

Ytringers negative konsekvenser

I Norge har det over flere år blitt stadig mer opp­merk­somhet rundt hate­fulle ytringer. Det skyldes flere oms­tendigheter: Norge har fått en høyere andel innvan­drere, og med fremvek­sten av inter­nett har en lang rekke dig­i­tale ytringskanaler sup­plert den norske offentligheten.

Hate­fulle ytringer han­dler ikke bare om ytringer om hud­farge, etnisitet eller reli­gion, men også om kjønn, sek­su­alitet og funksjon­sevne. Likev­el er det spe­sielt de første som er havnet i brennpunktet.

Årsak­en er at nyere forskn­ing har vist ytrin­ge­nes neg­a­tive effek­ter, slik LDO vis­er til i rap­porten Hatytringer og hatkrim­i­nalitet. Ytringer som på ned­vur­derende vis kri­tis­er­er folk med utgangspunkt i grup­petil­hørighet, har mange skade­virkninger. Blant annet utfor­dr­er de demokrati­et for­di de sprer stig­ma­tis­er­ing og for­dom­mer og eksklud­er­er folk fra å delta i demokratiet.

Forbudt siden 1970

I Norge løste vi i utgangspunk­tet utfor­drin­gen ved å for­by hate­fulle ytringer i straf­felovens §135a i 1970. For­budet kom som en del av en inter­nasjon­al utvikling koordinert gjen­nom FN, og bestem­melsen har i hov­ed­sak vært uen­dret frem til vår tid.

Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen: Vil ikke skrive under på regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).

Rei­dun Kjelling Nybø i Redak­tør­forenin­gen: Vil ikke skrive under på reg­jerin­gens erk­læring mot hate­fulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).

I den nye straf­felovens §185 står det blant annet at den som set­ter frem en «diskrim­inerende eller hate­full ytring», kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Lovver­ket lign­er på bestem­melser i Dan­mark og Sverige, og alle europeiske land har regler mot hate­fulle ytringer. 

§185 har naturligvis ikke løst prob­lemet, og loven har vært prak­tis­ert strengt. Siden 1977 var det, ifølge rap­porten fra LDO, om lag ti sak­er i Høyesterett som han­dlet om sak­er dømt etter den gam­le straf­felovens §135a.

Det er vanske­lig å få en full over­sikt, men etter at den nye loven ble imple­mentert 1. okto­ber i fjor, har det i hvert fall vært én dom. Den kom i novem­ber 2015 i Oslo tin­grett, gjaldt ytringer på en blogg, og er et eksem­pel på utviklin­gen: I tiden fre­mover vil vi se et økende antall dom­mer mot dig­i­tale ytringer.

Høyere terskel i Norge

Det er også grunn til å tro at det har vært en høyere terskel for å bli dømt etter for­budet mot hatytringer i Norge enn i andre land.

Et eksem­pel er en fer­sk dom i Dan­mark. Mens den norske dom­men fra novem­ber 2015 blant annet ram­met en ytring om at jødene er skad­edyr og par­a­sit­ter som importer­er afrikanere som ledd i en rasekrig mot de hvite, skrev den dømte man­nen i Dan­mark føl­gende på Facebook:

«Ide­olo­gien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, mod­by­delig, under­trykkende og men­neske­f­jend­sk som Nazis­men. Den mas­sive ind­van­dring af Islamis­ter her til Dan­mark, er det mest ødelæggende, det danske sam­fund har været udsat for i nyere his­torisk tid.»

– Den danske ytrin­gen ville nok ikke blitt dømt etter §185 i Norge, sier Anine Kierulf.

Kierulf påpeker at den danske ytrin­gen isol­ert sett nesten rammes av den norske §185, som definer­er «diskrim­inerende og hate­fulle ytringer» som det «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, for­føl­gelse eller ringeakt over­for noen» på grunn av blant annet religion.

– Imi­dler­tid er den danske ytrin­gen en poli­tisk meningsytring som han­dler om den islamske ide­olo­giens inn­fly­telse over men­nesker. I Norge har ikke slike ytringer blitt dømt for­di man har avveid §185 i straf­feloven mot Grunnlovens §100 om ytrings­fri­het, sier Kierulf.

Ingen enhetlig europeisk praksis

Et annet eksem­pel er dommene mot komik­eren Dieudon­né M’bala M’bala i Frankrike. Han har flere ganger blitt dømt for fornærmelser mot jøder, og i 2015 avviste Den europeiske men­neskerettighets­dom­stolen (EMD) en sak fra Dieudon­né og slo fast at ytrin­gene hans ikke var omfat­tet av ytrings­fri­heten.

– EMD er ingen garan­tist for ytrings­fri­heten når det kom­mer til ytringer om rase og etnisitet. Det skyldes at den europeiske rettsprak­sisen rundt ytrings­fri­het er utviklet med bak­grunn i erfarin­gene fra andre ver­den­skrig, fork­lar­er Kierulf.

– EMD ønsker at lan­dene selv skal ha stor skjønns­mar­gin til å reg­ulere slike ytringer, og i Frankrike har man flere sak­er mot ytringer som ret­ter seg mot jøder. I Norge ville det være vanske­ligere enn i Frankrike å dømme tilsvarende ytringer mot jøder, sier Kierulf.

Definisjoner av hatefull

At det skal såpass mye til for å bli dømt for hate­fulle ytringer i Norge, før­er til at en lang rekke ytringer som mange opplever som diskrim­inerende, hånende og egnet til å fremme ringeakt, ikke blir dømt. I et stadig mer mul­ti­kul­turelt sam­funn oppleves dette særlig problematisk.

Det pågår en rekke harde debat­ter i offent­ligheten. Fiendtlige og stig­ma­tis­erende karak­ter­is­tikker hagler frem og tilbake. Mange men­er at ytrin­gene sementer­er og radikalis­er­er fron­tene, og flere skyg­ger unna offent­ligheten for­di de ikke ork­er mer.

Spe­sielt ille er det at unge jen­ter med innvan­drerbak­grunn ikke ork­er å heve stemmene sine for­di de føler at de drukn­er i dritt. Kvin­ner som Amal Aden, Mina Adampour og Bushra Ishaq har for­t­alt om dette pres­set. Andre, som Hadia Tajik, som var Norges første mus­limske stat­sråd, har vært nødt til å lære seg å leve med hets.

Erna Sol­berg har vært opp­tatt av dette prob­lemet. I 2011 uttalte hun at: «Måten ekstreme, anti­is­lamske grup­per omtaler mus­limer på i dag, lign­er måten ekstreme anti­semit­tiske grup­per omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre ver­den­skrig». I senere tid har Sol­berg vis­st­nok hatt flere per­son­lige møter med jen­ter som er blitt truet etter at de har deltatt i offentlige debatter.

Den nevnte rap­porten til LDO kri­tis­er­er situ­asjo­nen. Ombudet fores­lår en ny defin­isjon av hatytringer som er videre enn lovens defin­isjon, og som gir rom for å snakke om lovlige hatytringer: 

«Hatytringer er ned­verdi­gende, tru­ende, trakasserende eller stig­ma­tis­erende ytringer som ram­mer indi­videts eller en grup­pes verdighet, anseelse og sta­tus i sam­fun­net ved hjelp av språk­lige og visuelle virkemi­dler som frem­mer neg­a­tive følelser, hold­ninger og opp­fat­ninger basert på kjen­netegn, som for eksem­pel etnisitet, reli­gion, kjønn, ned­satt funksjon­sevne, sek­suell ori­en­ter­ing, kjønnsut­trykk, kjønnsi­d­en­titet og alder.»

LDOs defin­isjon kok­er ned til at neg­a­tive ytringer mot per­son­ers eller grup­pers fak­tiske eller tillagte egen­skaper, ikke meninger, er hatytringer.

De fleste slike ytringer vil ikke bli dømt etter §185 for­di de ifølge rettsprak­sisen har vern etter §100 i Grunnloven, men de har likev­el mange neg­a­tive konsekvenser.

Reg­jerin­gens erk­læring mot hatytringer synes å være utviklet på bak­grunn av arbei­det til LDO.

Innskrenker ytringsrommet

Medie-Norge var raskt ute med kri­tikk av reg­jerin­gens erk­læring. Rei­dun Kjelling Nybø, kon­stituert gen­er­alsekretær i Norsk Redak­tør­foren­ing, takket nei til å signere og skrev i jan­u­ar en kro­nikk i Aften­posten hvor hun begrun­net avslaget.

– Hvis vi skal bek­jempe alle ytringer som oppleves krenk­ende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sier Kjelling Nybø til Vox Pub­li­ca. Hun får støtte fra flere.

– Jeg er redd for en innskrenkn­ing av ytringsrom­met. Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?, sier Erik Tornes, debat­tredak­tør i Aften­posten, til Vox Publica.

Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten: Regjeringens definisjon problematisk.

Debat­tredak­tør Erik Tornes i Aften­posten: Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?

Tornes skrev heller ikke under på erk­lærin­gen, og han men­er at det er prob­lema­tisk at reg­jerin­gen definer­er «hate­fulle ytringer» videre enn hva loven gjør.

Begrepstrøbbel

Skal man ta LDOs egen defin­isjon på alvor, er alle ytrin­gene som de kaller hate­fulle, egnet til å diskrim­inere, håne eller fremme ringeakt, som er de ordene som står i §185 og som skal avgrense hate­fulle ytringer. Både reg­jerin­gens og LDOs ønske blir der­for uklart: Men­er man egentlig at dom­sto­lene burde hånd­hevet §185 strengere?

– Hånd­hevin­gen av §185 er kom­plis­ert. Vi ønsker ikke å endre straf­feloven, men er opp­tatt av andre virkemi­dler, svar­er senior­råd­giv­er Ronald Craig i LDO. 

– Vi i LDO er opp­tatt av skade­virknin­gene av hate­fulle ytringer og hvor­dan det kan fore­bygges, uavhengig av om de omfattes av loven eller ikke, sier Craig.

Vox Pub­li­cas inter­vjuer og analyse peker mot en klar kon­klusjon: Reg­jerin­gen har rotet seg opp i begrep­strøbbel. «Hate­fulle ytringer», «krenkelser», «sårede følelser» og «intol­er­anse» settes sam­men med en svakt begrun­net grenseopp­gang mel­lom hva som bør være lovlig og ulovlig.

– Enten er en ytring hate­full og kan straffes, eller så er den uspiselig av en annen grunn. Reg­jerin­gen burde i stedet ha sagt at det er et reelt prob­lem at folk plager hveran­dre med ord, sier Kierulf.

For å unngå uklarheten, kunne reg­jerin­gen med fordel ha brukt andre begreper til å beskrive det som både er fælt og lovlig. Mobbekam­pan­jer er gode eksem­pler: Ingen snakker om mob­bing som «hate­fulle» eller «ærekrenk­ende» ytringer.

Utdefinere debattanter

Den uklare begreps­bruken kan ha flere neg­a­tive kon­sekvenser. Blant annet kan det bli let­tere å utde­finere deltakere i offent­ligheten ved å kalle det de sier for «hat».

Et fer­skt eksem­pel er oppropet fra en rekke pro­fil­erte sam­funns­de­bat­tan­ter på Journalisten.no. Folk som Mina Adampour, Mohamed Abdi, Thomas Hyl­land Erik­sen, Usman Rana og Yousef Assidiq krev­er en skjer­pelse av begreps­bruken i avisene. De men­er at debat­tan­ter som dri­ver med hat eller fiendt­lighet mot islam, ikke bør kalles for «islamkri­tikere». Et av de eksem­p­lene de trekker frem, er Hege Storhaug og hennes uttalelser i Aften­posten 22. feb­ru­ar. Under­skriverne men­er at Storhaug dri­ver med «hat/fiendtlighet», ikke kritikk.

Jour­nal­is­ten inter­vjuet flere medieledere, og de avviste i hov­ed­sak kri­tikken. Nyhet­sredak­tør Håkon Borud i Aften­posten svarte at «selv om Storhaug er svært kri­tisk, har ikke vi grunnlag for å si at hun hater mus­limer». Kjelling Nybø er fornøyd med hvor­dan avis­folket svarte.

– Etter mitt syn bør begrepet «kri­tikk» brukes veldig vidt. Når man tar i bruk ordet «hat», går man langt i sin karak­ter­is­tikk av ytr­eren, sier hun til Vox Publica.

Hege Storhaug svarte på kri­tikken i en pod­kast i regi av Aften­posten og Bergens Tidende. Å bli kalt hater eller fiende av islam var «under bel­test­edet», sa hun, og begrun­net det blant annet med at hun «har mus­limer helt inn i nærmeste krets inn i mitt pri­vate liv». Det er ikke reli­gio­nen islam, men «den total­itære ide­olo­gien», som er prob­lemet, under­streket hun.

Statssekretær Kai-Morten Terning, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).

Statssekretær Kai-Morten Tern­ing, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).

Under­skriverne ville nok uansett ha brukt ordet hat, men når reg­jerin­gen også bruk­er ordet om lovlige ytringer, opp­står det fort et helt mis­forstått spørsmål: Skal avisene god­ta hat, når loven ikke gjør det? Bør Storhaugs ytringer i det hele tatt være lovlige?

Prinsippene om ytringsfriheten

Med uklar begreps­bruk risik­er­er reg­jerin­gen også å svekke det prin­sip­ielle forsvaret for ytrings­fri­heten. I boken Ytrings­fri­het (Civi­ta, 2012) skrev Siv Jensen artikke­len «Med rett til å krenke». Den gan­gen mente hun at sam­fun­net måtte tåle ytringer som oppleves krenk­ende, ytringer som helt sikkert fall­er innen­for LDOs defin­isjon av hatytringer. 

Tre år senere forsvar­er Erna Sol­berg «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenk­ende». Har de borg­erlige par­tiene oppgitt å forsvare ytrings­fri­heten prinsipielt?

– Vi vil ikke innskrenke ytrings­fri­heten. Men vi må kunne si fra om at vi ikke ønsker mob­bing og trakasser­ing i offent­ligheten. Man bør følge god folkeskikk, sier Kai-Morten Tern­ing, statssekretær for Frp i Barne- likestill­ings- og inklud­er­ings­de­parte­mentet, til Vox Publica.

– Ønsker reg­jerin­gen et sam­funn uten ytringer som oppleves som krenk­ende eller sårende?

– Hvis andre debat­tan­ter sier fra om at de opplever ytringer som krenk­ende eller sårende, kan avsenderen godt tenke seg om og for­mulere seg annerledes i neste omgang, sier Tern­ing. Han forsvar­er at reg­jerin­gen snakker om lovlige hate­fulle ytringer, men poengter­er at reg­jerin­gen vil lytte til kri­tik­erne i arbei­det med den kom­mende strategien.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

39 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

8 KOMMENTARER

  1. […] det kom til ytrings­fri­hetsper­spek­tivet, ref­er­erte debat­tled­er Hilde Sand­vik statsmin­is­ter Erna Sol­bergs erk­læring om  at «Den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenk­ende og sårende, […]

  2. Edvin Vik says:

    §135a og §185 er nærmest iden­tiske. Hvor­for fikk vi da §185?

  3. Edvin Vik says:

    Rev­ider­ing av straf­feloven, ja, men ingen rev­ider­ing av §135a annet enn para­grafnum­meret til §185?

  4. Vik­tig poeng:
    “Hate­fulle ytrin­ger hand­ler ikke bare om ytrin­ger om hud­farge, etni­si­tet eller reli­gion, men også om kjønn, sek­su­ali­tet og funk­sjons­evne. Like­vel er det spe­si­elt de første som er hav­net i brennpunktet.

    Årsa­ken er at nyere forsk­ning har vist ytrin­ge­nes nega­tive effek­ter, slik LDO vis­er til i rap­por­ten Hatyt­rin­ger og hat­kri­mi­na­li­tet. Ytrin­ger som på ned­vur­de­rende vis kri­ti­se­rer folk med utgangs­punkt i gruppe­til­hø­rig­het, har mange skadevirkninger.”

    Dette er nok en fork­lar­ing, men la oss benytte anled­nin­gen til å slå fast at opp­merk­somhet om noen grup­per frem­for andre, ikke avdekker prob­lemets stør­relse, alvorlighets­grad eller betyd­ning for samfunnet.Det avdekker kun hvilken sta­tus grup­pen har. Og alle som kjem­per for ytrings­fri­het bør bekym­re seg over at de grup­pene som har lavest sta­tus, står mest ubeskyttet.
    Forak­t­fulle kom­mentar­er og omtaler mot funksjon­shemmede går i rege­len upåak­tet hen, siden vi ikke får en stemme i debat­ten, og dermed anled­ning til å bruke det offentlige rom som are­na for kollek­tivt oppgjør med forak­ten. Det bør ikke minst media ta inn over seg. Å ties i hjel er virke­lig en trussel for menneskeverdet.

  5. Kristian Meisingset says:

    Edvin Vik:

    Du kan lese den gam­le her (https://no.wikipedia.org/wiki/Rasismeparagrafen) og den nye her (http://lovdata.no/lov/2005–05-20–28/§185). Noe forskjell i ord­lyd, men såvidt jeg har skjønt, ingen forskjell i sub­stans. Den gam­le §135a ble imi­dler­tid endret noe opp gjen­nom årene. Se også Redak­tør­forenin­gens kom­men­tar: http://www.nored.no/Juss/Krenkelser/Andre-krenkelser.

til toppen