Litteratur og revolusjon

Midt i kaoset på Majdan-plassen i Kiev leste forfattere poesi for et lydhørt publikum. Hvor står ukrainsk litteratur to år etter? Et møte med den profilerte forfatteren Jurij Andrukhovytsj.

I Kiev, vis a vis Grotte­klos­te­rets gull­kup­ler, tro­ner Arse­nal. Mili­tær­ka­ser­nen ble byg­get under Kata­ri­na den sto­re som ledd i Det rus­sis­ke impe­ri­ets eks­pan­sjon sør­over. Nå er det­te sym­bo­let på rus­sisk impe­ria­lis­me tatt i bruk som kunst­hall, og de ærver­dig hvel­ve­te sale­ne huser i dag sam­tids­kunst og ikke sol­da­ter. Her ble det i slut­ten av april arran­gert bok­mes­se, den vik­tigs­te og mest vita­le i Ukrai­na. Et stort antall ukrains­ke for­fat­te­re del­tok, en av dem Jurij Andruk­ho­vyt­sj.

Jurij Andruk­ho­vyt­sj ble født i Iva­no-Fran­kiv­sk i Vest-Ukrai­na i 1959 og er en av lan­dets mest pro­fi­ler­te for­fat­te­re. Han er en opp­rø­rets mann som har vært aktiv og skre­vet lyrikk, pro­sa og essay­is­tikk alle­re­de i tre tiår. På 80-tal­let var han en av grunn­leg­ger­ne av den eks­pe­ri­men­tel­le, lit­te­rære aksjons- og per­for­mance­grup­pen Bu-Ba-Bu. På 90-tal­let skrev han post­mo­der­ne roma­ner som sjok­ker­te leser­ne og revo­lu­sjo­ner­te ukrain­sk lit­te­ra­tur, der­un­der tri­lo­gi­en Rekrea­sjo­ner, Mos­ko­via­den og Per­ver­sjon, som er over­satt til en rek­ke språk, men ikke norsk. I 2004 var han aktiv under Oran­sje­re­vo­lu­sjo­nen, og under Maj­dan-opp­rø­ret vin­te­ren 2013–14 var han en mar­kant inter­na­sjo­nal stem­me.

– Poli­tisk sett ser vi et tyde­lig skil­le i 2013 med Maj­dan-opp­rø­ret som før­te til revo­lu­sjo­nen. Opp­rø­ret fort­set­ter i dag, men har nå tatt nye for­mer, sier Andruk­ho­vyt­sj når vi møtes til en sam­ta­le under bok­mes­sen.

Andruk­ho­vyt­sj liker ikke krigs­re­to­rik­ken, at det all­tid ham­res inn at det er krig. Det skjer­per i seg selv kon­flik­ten.

– Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert, sier Jurij Andruk­ho­vytsj om Ukraina etter revolusjonen og borgerkrigen. Kamphandlingene i landet pågår fortsatt. (foto: Dina Roll-Hansen)

– Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert, sier Jurij Andruk­ho­vytsj om Ukrai­na etter revo­lu­sjo­nen og bor­ger­kri­gen. Kamp­hand­lin­ge­ne i lan­det pågår fort­satt. (foto: Dina Roll-Han­sen)

– Vi lever i en tur­bu­lent tid. Men når det gjen­tas til sta­dig­het «Vi er i krig, vi er i krig», så er jeg ikke enig. Kri­gen er nå over i en fase av lokal kon­flikt. Det betyr ikke at ikke folk dør, at det ikke er såre­de eller ofre, men jeg vil­le ikke kal­le det krig. Bom­be­ne fal­ler ikke over oss, og her i Kiev har vi et gans­ke fre­de­lig liv. På man­ge måter skil­ler ikke det­te seg fra tid­li­ge­re tider.

Kievs gate­bil­de gir unek­te­lig et fre­de­lig inn­trykk. Maj­dan­plas­sen er nå vel­holdt og ren, en utbrent fasa­de skjult bak en oppus­sings­duk og noen pla­ka­ter er alt som min­ner om opp­rø­ret for to år siden. Men man kan like­vel mer­ke en viss myk mobi­li­se­ring. Som det gigan­tis­ke vegg­ma­le­ri­et på 5x10 meter jeg pas­se­rer på vei til bok­mes­sen: en smi­len­de, ferm bonde­jen­te med skaut på hodet og korn­aks i fav­nen dek­ker hele ende­veg­gen av en leie­gård. Eller små tegn i mote­bil­det: Nasjo­nal­drak­ter er blitt moder­ne. Bro­der­te, hvi­te skjor­ter med bel­te i livet er in. Selv hips­ter­nes hår­mo­te på bok­mes­sen har en klar nasjo­nal touch: Man ser påfal­len­de man­ge kunst­fer­di­ge flette­fri­sy­rer for kvin­ner og kosakk-inspi­rert klipp med dem­pet, dis­kret hår­pisk på top­pen for menn.

Alle opp­rør har en myk side. Kul­tu­ren og kuns­tens rol­le i et opp­rør er vik­tig, og lit­te­ra­tu­ren var med på Maj­dan helt fra begyn­nel­sen av. 

– Alle­re­de en av de første net­te­ne var det en grup­pe poe­ter som skaf­fet litt utstyr, noen mik­ro­fo­ner og enkel tek­nikk, og begyn­te å invi­te­re sine ven­ner og bekjen­te gjen­nom Face­bo­ok til å kom­me til Maj­dan og lese høyt.

Opplesning under opprøret: Jurij Andrukhovytsj leser poesi på Majdan-plassen i februar 2014 (foto: Alex Zakletsky)

Opp­les­ning under opp­rø­ret: Jurij Andruk­ho­vyt­sj leser poe­si på Maj­dan-plas­sen i februar 2014 (foto: Alex Zak­let­sky)

Tek­nik­ken svik­tet ofte, for­tel­ler Andruk­ho­vyt­sj, og mik­ro­fo­nen måt­te sta­dig erstat­tes med mega­fon. Men det ble bare en sti­lig effekt. En mega­fon for­drei­er stem­men og gjør opp­les­nin­gen mer dra­ma­tisk.

Vi har sett bil­de­ne også i nors­ke aviser. Maj­dan var et helt sam­funn med infra­struk­tu­ren på plass: alt fra suppe­kjøk­ken til syke­hus. Og til og med et uni­ver­si­tet. For det var det sce­nen der kunst­ne­re og lit­te­ra­ter opp­tråd­te ble kalt: Maj­dans frie uni­ver­si­tet. Dit strøm­met det til men­nesker for å høre fore­les­nin­ger om alt fra nyere japansk kri­mi­nal­lit­te­ra­tur til klas­sisk bal­lett eller struk­tu­ren i det sivi­le sam­funn. Alt var basert på fri­vil­lig­het, for­fat­ter­ne som les­te og fore­le­ser­ne som kom gjor­de det fri­vil­lig, det var ald­ri snakk om å tje­ne pen­ger på det. 

– Kon­tak­ten med pub­li­kum var nær og direk­te. Du kun­ne lese dikt der for men­nesker som ellers ald­ri leser poe­si og som kna­pt kjen­te nav­net ditt, men som nå gjer­ne vil­le dis­ku­te­re poe­si.

Vi fikk en vel­dig inter­es­sant blan­ding av patos og iro­ni

For­fat­ter­ne fikk til­bake tro­en på at de betyr noe. At de er vik­ti­ge, og at det å lese sine dikt offent­lig er en poli­tisk hand­ling.

– Før var det van­lig å smi­le litt av poe­te­ne, ten­ke at dikt­opp­les­ning var noe gam­mel­dags, noe som til­hør­te en annen tid, at pato­sens tid var for­bi. Men her våk­net patos! Vi fikk en vel­dig inter­es­sant blan­ding av patos og iro­ni.

Aktivistene fra Barbakan

De kunst­ner­ne og for­fat­ter­ne som var mest akti­ve på Maj­dan har i etter­tid stif­tet for­la­get «Lju­ta spra­va» som betyr noe slikt som «den rasen­de aksjon». For­la­get har ruk­ket å utgi en rek­ke anto­lo­gi­er og bøker alle­re­de, og Andruk­ho­vyt­sj sen­der meg til stan­den deres. Her råder fort­satt kamp­ån­den.

– Er du fra Nor­ge? Vi har sett Okku­pert på TV! Den var naiv! Alt­for snill med rus­ser­ne!

Andruk­ho­vyt­sj vil vise meg et tykt album. Omsla­get er i imi­tert spon­pla­te med påtrykt tit­tel: Tre­kant 92. Kuns­tens Bar­ba­kan – et pro­sjekt Andruk­ho­vyt­sj var aktivt involvert i.

– Ikke langt fra råd­hu­set, ved Maj­dan, ble det satt opp en kunst­sta­sjon, en liten fest­ning av spon­pla­ter som man på mid­del­al­der­sk maner kal­te for «bar­ba­kan», eller «fest­ning», for­tel­ler Andruk­ho­vyt­sj.

Her ble det vist kunst­ut­stil­lin­ger og holdt poe­si­opp­les­nin­ger og arran­gert per­for­mancer. Det er som regel ung­dom­men som gjør revo­lu­sjon, og det var en ny gene­ra­sjon for­fat­te­re som gjor­de seg gjel­den­de på Maj­dan. De fles­te had­de alle­re­de et navn i sosia­le medi­er, men nå tråd­te de over fra den vir­tu­el­le ver­den, og ut i den fysis­ke.

(Artik­ke­len fort­set­ter under bil­det).

Patos og ironi i en variasjon over Delacroix: Eksempel på aktivistkunst fra Majdan laget av Andrij Ermolenko. Tittelen "Svoboda" betyr "Frihet". Illustrasjonen er hentet fra boken Trekant 92, utgitt på Ljuta Sprava forlag.

Patos og iro­ni i en varia­sjon over Delac­roix: Eksem­pel på akti­vist­kunst fra Maj­dan laget av Andrij Ermo­len­ko. Tit­te­len «Svo­bo­da» betyr «Fri­het». Illust­ra­sjo­nen er hen­tet fra boken Tre­kant 92, utgitt på Lju­ta Spra­va for­lag.

– De fles­te var unge, rundt 30, de som er mest akti­ve på Face­bo­ok. Den første kvel­den hus­ker jeg at jeg var den elds­te, og jeg ble satt til å lese helt sist. De fles­te les­te poe­si. Det er poe­si­en som rea­ge­rer først.

Kuns­ten og opp­rø­ret var tett sam­men­vevd på Maj­dan. Utover i februar 2014 da det spis­set seg til, ble Bar­ba­kan til en fest­ning på ordent­lig der man kun­ne søke til­flukt og gjem­me seg for poli­ti­et. Bar­ba­kan var sitt eget ter­ri­to­ri­um med eget vakt­hold.

Det er sak­pro­saen man gri­per til når det stor­mer rundt en

Da pre­si­dent Janu­k­ovyt­sj flyk­tet og resi­den­sen hans ble stor­met, fant man en haug med doku­men­ter, blant annet et skisse­ak­tig kart for spe­sial­styr­ke­ne der den plan­lag­te offen­si­ven på Maj­dan-plas­sen er teg­net inn. Av kar­tet frem­gikk hvil­ke punk­ter poli­ti­et skul­le ta kon­troll over først, og på den­ne skis­sen er Bar­ba­kan teg­net inn som en tre­kant num­me­rert med 92. Der­av nav­net på kunst­al­bu­met.

Forfattere ved fronten

Det var man­ge av akti­vis­te­ne fra Maj­dan som ver­vet seg som fri­vil­li­ge og dro til fron­ten. Det var også poe­ter blant dem som ver­vet seg. 

– De fikk direk­te kamp­er­fa­ring, både skjøt selv og ble skutt på. Det hen­der jeg snak­ker med bekjen­te som har vært i kamp. Man­ge vet ikke egent­lig om de har drept noen eller ikke. 

De fles­te av kunst­ner­ne støt­tet opp om kam­pe­ne som sivi­le. De kun­ne job­be som fri­vil­li­ge med å opp­tre for sol­da­te­ne, eller de kun­ne bidra ved å orga­ni­se­re poe­si­kvel­der til inn­tekt for de såre­de. Men noen få ver­vet seg fri­vil­lig som sol­da­ter, andre igjen ble inn­kalt som verne­plik­ti­ge, og skrev fra fron­ten.

– Det er inter­es­sant les­ning. Men en roman i det sto­re for­ma­tet vil først kom­me om en god stund. 

At skjønn­lit­te­ra­tu­ren tren­ger tid for å bear­bei­de de mest dra­ma­tis­ke begi­ven­he­te­ne, er en erfa­ring vi har gjort i norsk lit­te­ra­tur også de sis­te åre­ne. Det er sak­pro­sa­en man gri­per til når det stor­mer rundt en. Og på bok­mes­sen rap­por­te­rer alle jeg snak­ker med om at det er sak­prosa­fel­tet som vokser i ukrain­sk lit­te­ra­tur. Repor­ta­sje­bø­ker og debatt­bø­ker sel­ger svært godt, mens skjønn­lit­te­ra­tu­ren tren­ger tid til å ta opp i seg begi­ven­he­te­ne. Hvor­dan har tur­bu­len­sen påvir­ket det Andruk­ho­vyt­sj skri­ver?

– Jeg skri­ver nok litt anner­le­des enn før. Jeg tror jeg nå er mer for­sik­tig. At jeg vel­ger orde­ne anner­le­des. At jeg ikke len­ger pro­vo­se­rer like bevis­st og hardt som jeg gjor­de før. Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert. Og jeg vil ikke til­fø­re en trau­ma­ti­sert orga­nis­me enda mer smer­te. Men kan­skje er det­te alle­re­de i ferd med å end­re seg. For et år siden føl­te jeg det i alle fall slik. Da valg­te jeg en mil­de­re form enn før. 

At begi­ven­he­te­ne har påvir­ket skri­vin­gen, er ikke Andruk­ho­vyt­sj ale­ne om. And­rej Kur­kov, en annen pro­fi­lert ukrain­sk for­fat­ter, har for­talt at han etter hen­del­se­ne i 2014 ikke len­ger er i stand til å skri­ve skjønn­lit­te­rært, men har gått over til kun å skri­ve sak­pro­sa.

Barbakan - kunstfestningen under Majdan-opprøret. Bilde fra 11. mars 2014. (Foto: Alex Zakletsky)

Bar­ba­kan — kunst­fest­nin­gen under Maj­dan-opp­rø­ret. Bil­de fra 11. mars 2014. (Foto: Alex Zak­let­sky)

– Det kjen­ner jeg meg igjen i. Ingen had­de ven­tet seg krig og inter­ven­sjon. Det var vans­ke­lig å fin­ne like­vek­ten for å set­te seg ned og skri­ve pro­sa. Men i en slik situa­sjon kan man skri­ve gode dikt. Eller et åpent brev – en hen­ven­del­se til sine ven­ner eller til poli­ti­ker­ne. Men roman­for­men kre­ver like­vekt og dis­tan­se. Og indre ro.

– Jeg har skre­vet ting i den­ne peri­oden som vil inn­gå i en frem­ti­dig bok. Men den­ne ble påbe­gynt len­ge før Maj­dan, og jeg skri­ver på den ennå. Her vil man mer­ke gjen­klang av den tur­bu­len­te peri­oden. Jeg lær­te mye, for­sto mye om livet i løpet av net­te­ne på Maj­dan. Men boken vil ikke hand­le direk­te om begi­ven­he­te­ne på Maj­dan. Jeg er mer inter­es­sert i hvor­dan den­ne eksis­ten­si­el­le erfa­rin­gen ned­fel­ler seg. 

På bok­mes­sen dagen før jeg møter ham har Andruk­ho­vyt­sj lan­sert en ny bok. Det­te er et sam­ar­beids­pro­sjekt med den tys­ke foto­gra­fen Johanna Diehl. Diehl har reist rundt i Ukrai­na og foto­gra­fert syna­go­ger som enten står og for­fal­ler, eller som er ombyg­get og tatt i bruk for andre for­mål, som kino­sa­ler eller sports­hal­ler. Andruk­ho­vyt­sj har skre­vet kor­te, essay­is­tis­ke betrakt­nin­ger og dikt til foto­gra­fi­ene. Det er svært man­ge sli­ke sam­tids­rui­ner i Ukrai­na, som på en lav­mælt måte i dag min­ner oss om et rys­ten­de kapit­tel av euro­pe­isk his­to­rie.

Den indre sensor

Det er rime­lig å anta at et høyt kon­flikt­nivå i et sam­funn påvir­ker den offent­li­ge sam­ta­len på man­ge måter. Mer­ker Andruk­ho­vyt­sj at ytrings­kli­ma­et har end­ret seg de sis­te to åre­ne?

Det hen­der vi ser hekse­jak­ter. Sta­ten prø­ver å bekjem­pe det rus­sisk­pro­du­serte inn­hol­det

– I går les­te jeg i nyhe­te­ne at Ukrai­na had­de for­bedret sin ran­king på indek­sen til Free­dom House. Jeg har ald­ri følt noen begrens­nin­ger for hva jeg kan si, hel­ler ikke under det tid­li­ge­re regi­met føl­te jeg at jeg måt­te hol­de munn. Men det var begrens­nin­ger for tv-sta­sjo­ner, og den tryk­te pres­sen slut­tet å spil­le noen rol­le. Fak­tisk var inter­nett det vik­tigs­te medi­et.

Eter­me­die­ne var kon­trol­lert av oli­gar­ker, og tv-jour­na­lis­ter kun­ne få pro­ble­mer om de gikk mot eier­ne. Også i dag er situa­sjo­nen vans­ke­lig i eter­me­die­ne. Man­ge tv-kana­ler benyt­ter seg av at man nes­ten gra­tis kan kjø­pe tv-seri­er, show og andre typer under­hold­nings­pro­gram­mer som er laget i Russ­land. Det­te fører til kon­flik­ter.

– Det hen­der vi ser hekse­jak­ter. Sta­ten prøver å bekjem­pe det rus­sisk­pro­du­ser­te inn­hol­det, men de gjør det som stat, det vil si lite vel­lyk­ket, alt­for byrå­kra­tisk. De sti­mu­le­rer ikke alter­na­ti­vet, men for­byr bare det som kom­mer fra Russ­land. Men det­te bør du spør­re dem som job­ber i media om. Så kan de si hva de føler, fri­het eller ufri­het.

Andruk­ho­vyt­sj mener det fore­går en pola­ri­se­ring, og situa­sjo­nen har ført til alvor­li­ge hen­del­ser.

– Det mest tra­gis­ke til­fel­let var dra­pet på jour­na­lis­ten Oles Buzy­na fra Kiev. Du har kan­skje hørt om det? 

Det­te dra­pet ble mye omtalt også i nors­ke medi­er. Buzy­na var en kon­tro­ver­si­ell per­son med sterkt pro-rus­sis­ke menin­ger. Han ble skutt rett ved opp­gan­gen til sin lei­lig­het i Kiev 16. april 2015.

– For­bry­tel­sen er ikke opp­klart. Jeg lik­te over­ho­det ikke skri­ve­ri­ene hans, de holdt ikke mål, men var fullt og helt styrt av et vis­st ideo­lo­gisk mål som var satt av Mosk­va. Like­vel er det­te selv­sagt en gru­som rea­li­tet. Dra­pet var nok begått uten annet motiv enn hans ord. Det han skrev. Og sa. Det er vel­dig vans­ke­lig å for­so­ne seg med det­te. Det er helt uak­sep­ta­belt.

Buzy­na had­de ytter­lig­gå­en­de menin­ger, men er det like­vel de mode­ra­te utsag­ne­ne som har sma­le­st kår når sam­fun­net pola­ri­se­res? Er det «grå­so­nen», som det har blitt omtalt som i den nors­ke debat­ten, som ryker først?

– Ja, det tror jeg er litt rik­tig. De eks­tre­me utsag­ne­ne leg­ges mer mer­ke til, dem rea­ge­rer alle på. Mens det som er mindre opp­sikts­vek­ken­de er let­te­re å pres­se ut, avfeie med at det kan man ikke si, det­te har man for­budt å si og så videre. Jeg tror det stem­mer. Men jeg vil ikke si at det­te gjel­der for lit­te­ra­tu­ren, den lit­te­rære pro­ses­sen. Jeg kjen­ner ingen for­fat­te­re eller for­leg­ge­re som av hen­syn til sen­sur­reg­ler vil­le øde­leg­ge en tekst eller stryke ut ting. 

Den indre sen­sor, som det heter, fin­nes. Han kom­mer med fryk­ten

For det fin­nes ikke len­ger noen for­mell instans som regu­le­rer inn­hold i lit­te­ra­tu­ren. Andruk­ho­vyt­sj for­tel­ler at det fan­tes under det tid­li­ge­re regi­met: Den nasjo­na­le kom­mi­sjon for opp­syn med sam­funns­mo­ra­len kun­ne utøve press, ikke på for­fat­ter­ne, men på for­leg­ger­ne. Hvis kom­mi­sjo­nen vur­der­te det som at en roman inne­holdt for eksem­pel por­no­gra­fi, kun­ne de reise sak og få hele opp­la­get inn­dratt.

– For­fat­te­ren kjen­te det ikke selv på krop­pen, men bøke­ne ble ikke solgt. Det var ube­ha­ge­lig, skjønt for man­ge for­fat­te­re var det også rekla­me.

Men for for­leg­ger­ne var det vans­ke­lig, de had­de lagt pen­ge­ne sine i pro­sjek­tet, og var red­de. Det­te var en form for skjult sen­sur som grep direk­te inn i de lit­te­rære teks­te­ne. Kom­mi­sjo­nen ble ned­lagt etter Maj­dan-revo­lu­sjo­nen.

– I dag er det ingen begrens­nin­ger på lit­te­ra­tu­ren. Hvis jeg eller en annen for­fat­ter mener at noe bør utgis, så utgis det. Det fin­nes ingen ytre meka­nis­mer som kan stop­pe det. 

Men det er ikke bare insti­tu­sjo­na­li­sert sen­sur som inn­snev­rer ytrings­rom­met. Også indre for­hold spil­ler inn.

– Den indre sen­sor, som det heter, fin­nes. Han kom­mer med fryk­ten. Hvis for eksem­pel det mor­det som jeg omtal­te skul­le bli et van­lig feno­men, at én til og så enda én ble drept. Da vil­le den indre sen­so­ren ha duk­ket opp hos man­ge, og man­ge vil­le slut­tet å si ting offent­lig. Jeg håper at vi ald­ri kom­mer dit. 

Ukraina på Europas kunstscener

Hva kan Euro­pa gjø­re for at utvik­lin­gen i Ukrai­na går i rik­tig ret­ning?

– Den beste måten Euro­pa kan bidra på, er gjen­nom et aktivt kul­tur­di­plo­ma­ti, gjen­nom land-til-land-sam­ar­beid. Fel­les­pro­sjek­ter mel­lom ukrains­ke og euro­pe­is­ke kunst­ne­re er vik­tig.

Det nevn­te sam­ar­beids­pro­sjek­tet mel­lom Andruk­ho­vyt­sj og Diehl om ukrains­ke syna­go­ger ble finan­siert av Goethe-insti­tut­tet. I dag er både Polish Book Insti­tu­te, Bri­tish Coun­cil og Goethe-insti­tut­tet meget akti­ve i Ukrai­na, og alle er repre­sen­tert på bok­mes­sen. Også Nor­ge del­tar, Vig­dis Hjorth og Lars Svend­sen er invi­tert for å lan­se­re bøker i over­set­tel­se.

I Nor­ge er ukrain­sk kunst mer syn­lig enn før. Det hen­der ukrains­ke fil­mer går på nors­ke kino­er – som Sla­bosj­pyt­skyjs Stam­men i fjor. Og Ser­hij Zjadans roman Anar­chy in the UKR kom­mer ut på Pax for­lag til nes­te år. 

– Det er også vik­tig at Ukrai­na blir syn­lig på Euro­pas kul­tur­sce­ne. At vi blir invi­tert med til fes­ti­va­ler og lik­nen­de. Ikke bare lit­te­ra­tur, men også film. Vi har vel­dig inter­es­sant doku­men­tar­film. Og vår bil­led­kunst hol­der et høyt nivå. Ukrai­na invi­te­res nå jevn­lig til kul­tur­hap­pe­nings i Euro­pa. Det er et frem­skritt. For ti år siden var det nes­ten umu­lig å vek­ke inter­es­se noen ste­der, sier Jurij Andruk­ho­vyt­sj.

TEMA

U

kraina

9 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen