Mer penger i filmpotten!

Insentivordningen for film må endres hvis Norge skal markere seg internasjonalt.

Se for deg en norsk fjord. Majestetiske fjell omkranser det blanke van­net, som speil­er hver min­ste blomst. Den høye him­me­len som strekker seg mile­vis innover fjor­den. Snart skal rom­skip suse gjen­nom land­skapet, jaget av farg­erike laser­stråler. Chew­bac­ca skal speile seg i van­net. Dis­ney har nem­lig forels­ket seg i norsk natur, og ønsker at den nye Star Wars-fil­men skal lages i Norge. Vi kunne ikke bedt om bedre reklame! 

Det er bare ett prob­lem med denne suk­sesshis­to­rien, og det er at den er full­s­tendig usann. Norge skrik­er etter denne typen opp­merk­somhet, men det er et hin­der i veien: insen­tivord­nin­gen for film­støtte. Å ha et øvre tak på denne, er det samme som å takke nei til mulige suk­sesshis­to­ri­er. Dis­ney hadde nem­lig nek­tet å filme i et land som kvel­er økonomien.

Hva med en romskipjakt gjennom Nærøyfjorden? (Foto: Arian Zwegers)

Hva med en rom­skip­jakt gjen­nom Nærøyfjorden? 

I dag kan uten­landske pro­duk­sjon­s­sel­skaper søke om å få dekket 25 pros­ent av utgiftene sine fra en pott på 45 mil­lion­er kro­ner. Om vi ønsker å tiltrekke oss en større bred­de av uten­land­sk film­pro­duk­sjon til lan­det, må det endring til. Hvis det skal være noe poeng å ha en insen­tivord­ning for uten­landske film­pro­duk­sjon­er i Norge, må penge­pot­ten økes betraktelig.

Når stadig flere norske filmer, regis­sør­er og his­to­ri­er tiltrekker seg inter­nasjon­al opp­merk­somhet, vil det lokke til seg et vok­sende antall uten­landske filmer som ønsker et samar­beid på norsk jord. His­to­riene om vikinger blir til storstilte tv-serier, Matt Damon og Ben Affleck ønsker å fil­ma­tis­ere Roald Amund­sens kap­pløp til Syd­polen og Thomas Alfred­son hold­er i disse dager på å fil­ma­tis­ere Jo Nes­bøs Snø­man­nen rundt om i Norge.

Men ideene til de uten­landske pro­duk­sjon­s­sel­skapene vil kunne hemmes av at Norge i dag har et for dårlig støttesys­tem for inter­nasjonale film­pro­duk­sjon­er. Der­som vi men­er alvor med insen­tivord­nin­gen, må vi til­by finan­sier­ing i langt større grad til uten­landske film- og tv- seriepro­dusen­tene som ønsker å spille inn i Norge.

For­målet med insen­tivord­nin­gen er blant annet å gjøre Norge til et attrak­tivt inn­spilling­st­ed. Tanken er at dette vil skape større verdiskap­ing på sikt enn det vi gir. Det er svært neg­a­tivt for Norge om pro­duk­sjon­er som ønsker seg fjord og fjell vel­ger oss bort på grunnlag at insen­tivpot­ten er brukt opp. Om poenget med insen­tivord­nin­gen er at vi ønsker å fange opp­merk­somheten til store film­pro­duk­sjon­er, kan vi ikke til­by småpenger.

Snømannen

snømannen

Snø­man­nen er en lovende affære for Oslo. Prob­lemet er at den har slukt omtrent hele støtepot­ten i år (Fak­sim­i­le: VG.no).

I år har hele 40,5 mil­lion­er kro­ner av de 45 insen­tiv-mil­lionene gått til fil­ma­tis­erin­gen av Jo Nes­bøs Snø­man­nen. Det er pos­i­tivt at en pro­duk­sjon som i peri­oder sys­selset­ter 200 norske film­folk og som vil markeds­føre norsk natur, får en bety­delig sum. Dette har nok også påvir­ket film­sel­skapets valg om å filme i net­topp Norge. Men i prak­sis vil dette bety at nesten hele kaka er spist opp. Hvor­dan skal Norge gjøre seg attrak­tiv for flere stor­pro­duk­sjon­er når vi har alt­for lav kap­i­tal å lokke med? Hvis vi vil ha en opti­mal insen­tivord­ning, kan vi finne inspi­rasjon i andre land.

Insentivordningen på Island

Tar vi en titt på Island, oppdager vi en annen vari­ant av insen­tivord­nin­gen. Den store forskjellen er at ord­nin­gen ikke begrens­es av et øvre tak. Den islandske mod­ellen åpn­er for en flek­si­bel søk­nads­be­han­dling, slik at det er like muligheter for å søke i feb­ru­ar som i sep­tem­ber. Ord­nin­gen har som for­mål å dekke film- og tv-pro­duk­sjon­er som frem­mer island­sk kul­tur og his­to­rie. Dette har ført til at Island har tiltrukket seg store Hol­ly­wood-pro­duk­sjon­er som “Game of Thrones”, “Bat­man Begins” og “Prometheus”, for å nevne noen. Hvor­for ikke ta Island som for­bilde og speile suksessen?

På Island reg­n­er stat­en med at for hver kro­ne de betaler for å finan­siere en pro­duk­sjon, vil de få tilbake omtrent 2,5 kro­ner til statskassen. Dette skjer gjen­nom sys­selset­ting av lokale film­folk, bygn­ingsar­bei­dere, trans­port, restau­rant og ute­liv, butikker og hotell. Insen­tivord­nin­gen kan ikke sies annet enn å ha ha vært en stor suk­sess på Island. Bare fra 2010 til 2012 gikk Island fra å ha 300 fil­mar­bei­dere til 800. Sam­tidig gikk den lokale omset­nin­gen fra film­bran­sjen opp fra 150 til 450 mil­lion­er kroner.

New Zealand er et annet eksem­pel på at insen­tivord­ninger gag­n­er statskassen i etterkant av film­pro­duk­sjonene. Et kjent fenomen er at kinobesøk­ende blir til film­turis­er. Seere fristes nem­lig til å opp­søke ekso­tiske loca­tions de har sett på film. Et eksem­pel på dette så vi etter at Rin­ge­nes Herre benyt­tet seg av over 150 inn­spillingsst­ed­er i New Zealand. Dette førte til en eksplosjon i tur­ist­strøm­men, som gikk fra 1,7 mil­lion­er i år 2000 til 2,4 mil­lion­er i dag. Dette er en 40 pros­ents økn­ing som New Zealand kan gi Rin­ge­nes Herre mye av æren for. Når slike til­feller forekom­mer i land som New Zealand, Frankrike og på Island, er det ingen grunn til å tro at Norge ikke skal kunne få til det samme.

Det at Norges insen­tivord­ning har et øvre tak, fun­ger­er i prak­sis som å si nei til store Hol­ly­wood-pro­duk­sjon­er som kunne vist Norge fra vår beste side. Sam­tidig er det det samme som å kaste penger ut av vin­duet. Det er synd om Norge går glipp av inter­nasjonale filmer som vil kunne sette Norge på kartet, skape inter­esse for nasjo­nen og skil­dre norsk natur for et stort pub­likum. Tenker man kap­i­tal og reklamever­di, kan eksponer­ing gjen­nom film gi resul­tater som er vanske­lig å nå gjen­nom tradis­jonelle kanaler.

Forelsket i Skandinavia

Dave Splide, som job­ber i det amerikanske film­pro­duk­sjon­s­sel­skapet Troll­bound Enter­tain­ment, forteller i en Dag­bladet-artikkel at Hol­ly­wood er hodestups forels­ket i Skan­di­navia og at de gjerne vil spille inn filmer her, men at det er for dyrt på grunn av fravær av gode støt­te­ord­ninger. Det før­er til at de vel­ger bort Norge til fordel for land med bedre ord­ninger. I prak­sis betyr dette at vi i Norge har måt­tet sagt nei til å støtte en poten­siell stor­film grun­net at vi ikke kan til­by nok insen­tivmil­lion­er. Dette står i sterk kon­trast til Island, hvor alle pro­duk­sjon­er vur­deres likt.

Om tanken bak insen­tivord­nin­gen er at verdiskapin­gen rundt film­pro­duk­sjo­nen vil overgå de 25 pros­en­tene vi tilbyr uten­landske pro­duk­sjon­er, kan det opp­fattes som å kaste penger ut av vin­duet når vi ikke vur­der­er pro­duk­sjon­er etter at de fast­sat­te insen­tivmil­lionene er brukt opp. Tenk på all verdiskapin­gen vi går glipp av ved å ikke til­by den neste Rin­ge­nes Herre mid­lene som trengs for å trigge øns­ket om å spille inn i Norge. Vi burde tørre å bruke penger for å tjene penger. Der­for bør vi øke pot­ten i insentivordningen.

TEMA

M

ediestø
tte

56 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen