Teatersjefens makt og ære

Da urpremieren på Nordahl Griegs Vår ære og vår makt skulle gå av stabelen på Den Nationale Scene våren 1935, forsøkte teatrets styre å forhindre oppførelse. Årsaken synes å være stykkets politiske innhold. Men polemikken som fulgte, dreide seg vel så mye om styrets rett til å gripe inn på teatersjefens domene.

Vår ære/vår makt, Tore Vagn Lid og Cecilie Løvei­ds adap­sjon av Nor­dahl Griegs Vår ære og vår makt, ble satt opp på Den Nationale Scene (DNS) vin­teren 2016. Da ble det støy slik det også ble i forbindelse med urpremieren i 1935, om enn av noe forskjel­lig årsak. Dagens støy drei­de seg om én pub­likum­mers reak­sjon på det som ble opp­fat­tet som fak­tafeil og hans beste­fars ære, og dermed hans rett til å kreve endringer i oppsetningen. 

Polemikken i 1935 var atskil­lig heftigere og mer sam­men­satt, den engas­jerte langt flere og den varte lenger. Debat­ten den gang drei­de seg både om stykkets poli­tiske innhold og styrets mot­stand mot oppførelsen. Den han­dlet dermed også om mak­t­forhold­et mel­lom teater­sjef og styre, og grensegan­gen mel­lom dem. Kon­sekvensen av fei­den ble at teater­sje­fen skulle ha råderett over reper­toaret uten innbland­ing fra styret også i ettertid.

Maktkamp i den bergenske teaterhistorien

Mak­t­po­sisjon­er tilhør­er teater­his­to­riens kon­flik­tom­råder, men heftigheten i kon­flik­ten har vari­ert, avhengig ikke minst av de til enhver tid gjeldende normer og regler samti­den forhold­er seg til. Også offent­lighetens inter­esse for teater­fei­der har vari­ert, men generelt synes bergen­s­pressens engas­je­ment når det gjelder byens teater, å være stort.

Plakat fra urpremieren av Nordahl Griegs stykke i 1935. Kunstplakaten var ennå ikke etablert på Den Nationale Scene. Plakaten skulle formidle tid, sted og personnavn.

Plakat fra urpremieren av Nor­dahl Griegs stykke i 1935. Kun­st­plakat­en var ennå ikke etablert på Den Nationale Scene. Plakat­en skulle formi­dle tid, sted og personnavn.

Den bergenske teater­his­to­rien avs­lør­er at alt fra første stund opp­sto det rivninger mel­lom styret og scene­in­struk­tørene. Bergen fikk sin første faste scene i 1850, Det norske The­ater (Ole Bulls teater). Tit­tel teater­sjef eksis­terte ikke, og verken Hen­rik Ibsen, scene­in­struk­tør fra 1851 til 1857, eller hans overord­nete, Her­man Laad­ing, hadde sjef­s­po­sisjon. Den egentlige teater­sje­fen var, ifølge Peter Blytt som var styre­for­mann i to peri­oder på 1850-tal­let, styre­for­man­nen. Sam­men med styret hadde han det overord­nete ans­var også når det gjaldt reper­toar­valg og rollebe­set­ning, og han kunne frata en skue­spiller rollen der­som utførelsen ikke falt i styre­for­man­nens smak.

Det norske The­ater gikk inn etter 13 års virke og “gjenopp­sto” som Den Nationale Scene i 1876. Selv om forhold­ene var blitt noe mer lem­pelige for instruk­tøren, fort­sat­te styret å fun­gere som høyeste myn­dighet også på det kun­st­ner­iske området. Den man­glende han­dlings­fri­het for instruk­tøren, førte ikke sjelden til kon­flik­ter som både pub­likum og presse engas­jerte seg i. En av dem det blåste kraftig rundt var Gun­nar Heiberg, som var instruk­tør fra 1884 til 1888. Han klarte likev­el å “trumfe” igjen­nom oppførelse av stykker av polemisk karak­ter, for eksem­pel av Émile Zola og Edvard Bran­des. Men da styret sat­te foten ned for Kon­gen av Bjørn­st­jerne Bjørn­son, ga Heiberg opp: “Jeg faldt på Kon­gen”, er hans leg­en­dariske avskjedsreplikk.

Til tross for at tit­te­len “teater­sjef” ble inn­ført i 1891 — som oftest var det en instruk­tør som innehadde posisjo­nen — fort­sat­te forhold­et styret/teatersjef å være et kon­flik­tom­råde og dermed et tema for dags­pressen. Endring skjed­de først da teater­styrets fler­tall i 1935 forsøk­te å hin­dre at Nor­dahl Griegs Vår ære og vår makt ble satt opp, med det til følge at teater­sje­fen, Hans Jacob Nilsen, sat­te sin still­ing inn på oppførelse.

Flere trakk en par­al­lell mel­lom Nilsen og Gun­nar Heiberg. Begge hadde som målset­ting, slik Heiberg hadde uttrykt det, “å gjøre teatret til den store tavle som samti­den skrev sin saga på”. Og begge ble møtt med kom­pakt mot­stand fra kon­ser­v­a­tivt hold.

Teaterets politiske oppgave

Hans Jacob Nilsen (1897–1957), teater­sjef ved DNS fra 1934 til ‑39, var utdan­net ingeniør, men viet sitt liv til teatret, både som skue­spiller, instruk­tør og teater­sjef. Han var godt ori­en­tert i samti­dens teaterkun­st fra sine mange reis­er i europeiske teater­by­er. Ikke minst fikk en teater­reise til Mosk­va stor betyd­ning for hans innsats som teater­sjef i Bergen. Han så teaterkun­sten i lys av tidens poli­tiske situ­asjon, og mente teatrets primære opp­gave var å åpne tilskuernes øyne for den faren som truet Europa. I hans peri­ode ble flere sterke poli­tiske dra­maer oppført ved DNS. Selv fremholdt han at han ikke var medlem av noe poli­tisk par­ti; han var først og fremst pasi­fist og mot­stander av fas­cis­men. Men han var, påpeker teater­his­torik­er Knut Nygaard, uten tvil sterkt påvir­ket av sosial­is­mens ideer og opp­tatt av det som foregikk i Sov­je­tu­nio­nen. Samar­beid med Nor­dahl Grieg synes der­for naturlig.

Men gjaldt fei­den i 1935 egentlig selve ytrings­fri­heten, og betyr skifte av mak­t­po­sisjon en bedring av ytringsfriheten?

Nor­dahl Grieg (1902–1943), en av Norges mest markante dik­tere i sin tid, uttryk­te seg gjen­nom ulike lit­terære sjan­gre. I løpet av ti år, fra 1927 til 1937, for­fat­tet han seks skue­spill, som alle ble oppført i hans lev­etid (seks ved Nation­althe­atret, fem ved DNS). Selv om stykkene vari­er­er tem­a­tisk, er den drama­tiske grun­nto­nen gjen­nomgående mot­set­ning mel­lom råskap og god­het, og med kam­p­en for fred som det sen­trale. Grieg reiste til Mosk­va i 1932, og kom tilbake etter to år som kom­mu­nist, selv om heller ikke han var par­ti­in­n­meldt. I de føl­gende årene kjem­pet han mot fas­cis­men og nazis­men. Ifølge Grieg hadde det kap­i­tal­is­tiske sys­tem kri­gen som kon­sekvens. I mot­set­ning til Hans Jacob Nilsen opp­fat­tet han imi­dler­tid pasi­fisme som “forvir­ring inntil handlingslammelse”.

Vår ære og vår makt er det første drama­tiske arbei­det Grieg skrev etter hjemkom­sten. Mosk­va-opphold­et hadde tydelig satt sine spor både scenisk og innholdsmes­sig og var grunn for mot­stand mot oppførelse.

Nazisme og krigsseilere

Nasjon­al Sam­ling (NS) ble stiftet i 1933, og i Bergen var de poli­tiske mot­set­nin­gene sterkt mark­ert. I en kort peri­ode gikk Bergens Høire­foren­ing i lis­te­for­bund med NS, og selv om samar­bei­det ble kort­varig, skjer­pet affæren de poli­tiske mot­set­nin­gene mel­lom de kon­ser­v­a­tive og de mer ven­stre­ori­en­terte kreftene i byen. Høy­reav­isene Bergens Aften­blad og Mor­ge­navisen ble sett på som det Nygaard har beskrevet som nazis­tisk “anstrøkne” avis­er, noe som deres reak­sjon over­for Hans Jacob Nilsens reper­toar understøttet.

I jan­u­ar 1935 møttes Hans Jacob Nilsen og Nor­dahl Grieg i Bergen. Grieg hadde med seg det han mente var en skisse til et film­manus, men teater­sje­fen fikk motivert ham til å over­late det til teatret. Teater­sjef og for­fat­ter arbei­det tett sam­men de føl­gende måne­dene. Han­dlin­gen tar utgangspunkt i job­be­ti­den i første ver­den­skrig og red­ernes utsug­ing av sjø­folkene, og føres opp til nåti­den (1935), der arbei­d­sledi­ge og syke krigs­seilere set­ter kap­i­tal­is­mens utnyt­telse rep­re­sen­tert ved red­erne i relieff.

Nor­dahl Grieg (1902–1943)

  • Bergen­sk lyrik­er, dra­matik­er, roman­for­fat­ter, essay­ist og krigsreporter.
  • I 1930-årene var han den mest engas­jerte norske for­fat­teren i kam­p­en mot krig og fascisme.
  • I 1933 reiste han til Sov­je­tu­nio­nen, bl.a. for å stud­ere rus­sisk teater.
  • Dro til Storbri­tan­nia under kri­gen som krigsko­r­re­spon­dent. 2. desem­ber 1943 ble fly­et han var med i skutt ned under et bom­be­tokt over Berlin.
  • Har skrevet verk som: En ung mands kjærlighet, (skue­spill 1927), Norge i våre hjert­er! (dikt 1929), Vår ære og vår makt (skue­spill 1935), Ned­er­laget (skue­spill 1937), Ung må ver­den ennu være (roman 1938), Flagget (artik­ler 1945).

Kilde: Norsk biografisk leksikon

Grieg søk­te i arkiv, gam­le avis­er, snakket med folk og gjorde sine obser­vasjon­er. Flere av karak­terene bær­er tydelig merke av hans lokalkunnskap. Dermed ble ikke stykket bare opp­fat­tet som et generelt angrep på red­er­standen, men også mot en rekke gjenkjen­nelige per­son­er. Men selv uten denne mer eller min­dre bevis­ste likheten med eventuelle “lev­ende” mod­eller, var stykkets klare poli­tiske brodd ikke til å mis­forstå. Sam­tidig er stykket et varsku om en kom­mende krig Grieg så kunne komme.

Opphavs­mennenes påvirkn­ing fra sam­tidig sov­jetisk teaterkun­st var tydelig gjen­nom mot­set­nings­fylte scenebilder der kon­trastene blir gjort til selve hov­ed­sak­en. Et grelt eksem­pel på kap­i­tal­is­tisk utbyt­ting er sce­nen med sjø­folkene i livbåten som sit­ter og ven­ter på å bli tor­ped­ert, mot neste bilde med red­ernes orgi­er på land med sjam­pan­je og gledespiker.

Liberalistisk snikangrep eller storartet arbeid?

I teater­styret satt det redere, og de øns­ket ikke oppførelse. Med tre mot to stem­mer ble det bestemt at stykket skulle stans­es. En teater­strid var igjen i gang. Ikke lenge før hadde det vært en fei­de angående opp­sigelser ved teatret, og opp­sum­merin­gen i Bergens Tidende var en klar opp­for­dring til å la teater­sje­fen være suv­eren i kun­st­ner­iske spørsmål på samme måte som styret skulle ha ans­varet og myn­digheten når det gjaldt økonomiske dis­po­sisjon­er. Men nå hadde styret nok en gang bland­et seg inn i kun­st­ner­iske spørsmål, og med den sam­menset­nin­gen styret hadde, kunne ikke utfal­l­et ha vært helt uven­tet. Men her var dis­sens. Et av styremedlemmene, skip­sred­er Einar Engelsen, karak­teris­erte stykket som et snikan­grep under lib­er­al­is­mens maske, mens et annet medlem, pro­fes­sor Haakon Shetelig som tilhørte min­dretal­let, kalte stykket for et storartet arbeid, og beskrev det som fredspropaganda.

Prøvene ble midler­tidig stop­pet. Stri­den førte til at teater­sje­fen stilte ulti­ma­tum. Han ville trekke seg fra still­in­gen der­som stykket ikke ble satt opp i inneværende sesong. For­man­nen Haakon Ameln snud­de, selv om han ikke skiftet mening. Ved ny avstemn­ing ble resul­tatet tre mot to, nå i Hans Jacob Nilsens favør. Resul­tatet ble kun­ngjort i pressen, og engas­je­mentet, som hadde vært heftig gjen­nom hele pros­essen, fort­sat­te med en lang rekke avisinn­legg, både for og imot, både før og etter pre­mieren. Utvil­somt vak­te stri­den omkring oppset­nin­gen nys­g­jer­righet hos pub­likum, og bil­let­tene til pre­mieren ble utsol­gt i løpet av en halv­time. Sivilk­ledd poli­ti var plassert i salen og bråk var ven­tet. Imi­dler­tid gikk alt fre­delig for seg, og forestill­in­gen ble mot­tatt med ovasjon­er ved teppefall.

Hans Stormoen som Vingrisen i uroppførelsen av Vår ære og vår makt, DNS, 1935.

Hans Stor­moen som “Vin­grisen”, en av stykkets sen­trale karak­ter­er, i uroppførelsen av Vår ære og vår makt, DNS, 1935.

Kri­tikeropp­budet var stort med frem­møte også fra osloavisene. Pressen, også de uten­bys avisene, var nesten sam­røstet i sine lovord. Det var bred enighet om at oppførelsen var berettiget. Det som impon­erte mest og som skapte det betyd­nings­fulle kun­st­ner­iske resul­tatet, var den sam­lete innsat­sen med en fast ledelse.

Ytringsfrihet ved teatret?

Oppset­nin­gen av Vår ære og vår makt ble en pub­likumssuk­sess med bor­ti­mot 60 oppførelser. Forsøket på å velte forestill­in­gen hadde mis­lyk­tes. Kon­sekvensen var en styrk­ing av teater­sje­fens still­ing på det kun­st­ner­iske området som innbe­fat­tet råderett over repertoaret.

I forbindelse med støyen rundt 2016-oppset­nin­gen av Vår ære/vår makt uttalte teater­sje­fen ved Den Nationale Scene, Agnete G. Haa­land, at “Den kun­st­ner­iske fri­heten og ytrings­fri­heten står sterkt i Norge” og hen­vis­er med det til pub­likum­meren som øns­ket endringer i stykket, noe teater­sje­fen ikke kunne ta til følge. Men gjaldt fei­den i 1935 egentlig selve ytrings­fri­heten, og – for å sette det på spis­sen – hvis så, betyr skifte av mak­t­po­sisjon (nød­vendigvis) en bedring av ytringsfriheten?

Ingen dra­matik­er har krav på å få sine stykker oppført. Teatret er en mangslun­gen insti­tusjon, der den vik­tig­ste forut­set­ning for dets eksis­tens finnes uten­for insti­tusjo­nen, nem­lig hos pub­likum. Uten pub­likum, intet teater. Dette hen­synet vil alltid måtte være til stede, på godt og vondt, uansett hvem som bestem­mer. Men også stykkenes spill­barhet, kvalitet­snivå og teatrets kap­a­sitet er blant de mange fak­tor­er teater­sje­fen må vur­dere. Antall skue­spill som slip­per til på sce­nen er langt min­dre enn alle dem som kom­mer til teatret, i til­legg finnes et mang­fold av den eldre, anerk­jente dra­matikken. Mange skue­spill blir for øvrig utgitt i bok­form uten noen gang å komme fram på scenen.

Plakat til stykket Vår ære/vår makt, 2016. (illustrasjon: DNS)

Plakat til urpremieren av Vår ære/vår makt av Tore Vagn Lid og Cecilie Løveid DNS 2016. For­fat­terne tar utgangspunkt i Nor­dahl Griegs stykke, men inklud­er­er også Griegs øvrige dik­t­ing og liv (illus­trasjon: DNS).

Men det fak­tum at teater­sje­fen skyver vekk mange av de innkomne skue­spil­lene, kan, ifølge Arnljot Strømme Svend­sen, kalles for en form for sen­sur. En annen teater­sjef kunne jo val­gt annerledes. Det betyr at styrets valg av teater­sjef får avgjørende betyd­ning for teatrets reper­toar. Det er ingen tvil om at teater­sje­fen har en overord­net posisjon i dag. Nylig erfarte vi at teater­sje­fen ved DNS stanset en pro­duk­sjon på teatret dagen før pre­mieren, for­di hun mente den kun­st­ner­isk ikke holdt mål. Kom­mer dette i kon­flikt med den kun­st­ner­iske fri­heten og ytrings­fri­heten vi hold­er høyt i Norge? Antake­lig ikke. Men eksem­plet under­strek­er teater­sje­fens makt. Det ville være utenke­lig at et styremedlem kunne utføre en slik han­dling i dag.

Kilder:

Blytt, Peter, 1894. Min­der fra den første norske Scene i Bergen. Bergen
Ege­land, Kjølv 1975. “Mel­lomkrigstid”, i Edvard Bey­er (red.) Norges lit­ter­aturhis­to­rie, bd. 5
Grieg, Har­ald, 1963. Nor­dahl, min bror. Oslo
Hoem, Edvard, 1989. Til ung­dom­men. Nor­dahls Griegs liv, Oslo
Holmås, Tove Jensen, 2016. “Teatret i kamp mot mørke­mak­tene”. Pro­gram­bladet til Vår ære/vår makt. Bergen
Nygaard, Knut 1975. Gun­nar Heiberg Teater­man­nen. Bergen-Oslo-Trondheim
Nygaard, Knut og Eiliv Eide 1977. Den Nationale Scene 1931–1976. Oslo
Svend­sen, Arnljot Strømme 2007. Teater i 25 år. Den Nationale Scene 1976–2001. Bergen
Wiers-Jenssen, Hans og Joh. Nor­dahl Olsen 1926. Den Nationale Scene 1876–1901. Bergen
Inter­vjuer og debat­tinn­legg i Bergens Tidende 1. mars, 2. mars, 6. mars, 12. mars, 2016.

TEMA

T

eater

3 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen