Teatersjefens makt og ære

Da urpremieren på Nordahl Griegs Vår ære og vår makt skulle gå av stabelen på Den Nationale Scene våren 1935, forsøkte teatrets styre å forhindre oppførelse. Årsaken synes å være stykkets politiske innhold. Men polemikken som fulgte, dreide seg vel så mye om styrets rett til å gripe inn på teatersjefens domene.

Vår ære/vår makt, Tore Vagn Lid og Ceci­lie Løveids adap­sjon av Nor­dahl Griegs Vår ære og vår makt, ble satt opp på Den Natio­na­le Sce­ne (DNS) vin­te­ren 2016. Da ble det støy slik det også ble i for­bin­del­se med urpre­mie­ren i 1935, om enn av noe for­skjel­lig årsak. Dagens støy drei­de seg om én pub­li­kum­mers reak­sjon på det som ble opp­fat­tet som fakta­feil og hans beste­fars ære, og der­med hans rett til å kre­ve end­rin­ger i opp­set­nin­gen.

Pole­mik­ken i 1935 var atskil­lig hef­ti­ge­re og mer sam­men­satt, den enga­sjer­te langt fle­re og den var­te len­ger. Debat­ten den gang drei­de seg både om styk­kets poli­tis­ke inn­hold og sty­rets mot­stand mot opp­fø­rel­sen. Den hand­let der­med også om makt­for­hol­det mel­lom tea­ter­sjef og styre, og grense­gan­gen mel­lom dem. Kon­se­kven­sen av fei­den ble at tea­ter­sje­fen skul­le ha råde­rett over reper­toa­ret uten inn­blan­ding fra sty­ret også i etter­tid.

Maktkamp i den bergenske teaterhistorien

Makt­po­si­sjo­ner til­hø­rer tea­ter­his­to­ri­ens kon­flikt­om­rå­der, men hef­tig­he­ten i kon­flik­ten har variert, avhen­gig ikke minst av de til enhver tid gjel­den­de nor­mer og reg­ler sam­ti­den for­hol­der seg til. Også offent­lig­he­tens inter­es­se for tea­ter­fei­der har variert, men gene­relt synes ber­gens­pres­sens enga­sje­ment når det gjel­der byens tea­ter, å være stort.

Plakat fra urpremieren av Nordahl Griegs stykke i 1935. Kunstplakaten var ennå ikke etablert på Den Nationale Scene. Plakaten skulle formidle tid, sted og personnavn.

Pla­kat fra urpre­mie­ren av Nor­dahl Griegs styk­ke i 1935. Kunst­pla­ka­ten var ennå ikke etab­lert på Den Natio­na­le Sce­ne. Pla­ka­ten skul­le for­mid­le tid, sted og per­son­navn.

Den ber­gens­ke tea­ter­his­to­ri­en avslø­rer at alt fra første stund opp­sto det riv­nin­ger mel­lom sty­ret og scene­in­struk­tø­re­ne. Ber­gen fikk sin første fas­te sce­ne i 1850, Det nors­ke Thea­ter (Ole Bulls tea­ter). Tit­tel tea­ter­sjef eksis­ter­te ikke, og ver­ken Hen­rik Ibsen, scene­in­struk­tør fra 1851 til 1857, eller hans over­ord­ne­te, Her­man Laa­ding, had­de sjefs­po­si­sjon. Den egent­li­ge tea­ter­sje­fen var, iføl­ge Peter Blytt som var styre­for­mann i to peri­oder på 1850-tal­let, styre­for­man­nen. Sam­men med sty­ret had­de han det over­ord­ne­te ansvar også når det gjaldt reper­toar­valg og rolle­be­set­ning, og han kun­ne fra­ta en skue­spil­ler rol­len der­som utfø­rel­sen ikke falt i styre­for­man­nens smak.

Det nors­ke Thea­ter gikk inn etter 13 års vir­ke og «gjen­opp­sto» som Den Natio­na­le Sce­ne i 1876. Selv om for­hol­de­ne var blitt noe mer lem­pe­li­ge for instruk­tø­ren, fort­sat­te sty­ret å fun­ge­re som høy­este myn­dig­het også på det kunst­ne­ris­ke områ­det. Den mang­len­de hand­lings­fri­het for instruk­tø­ren, før­te ikke sjel­den til kon­flik­ter som både pub­li­kum og pres­se enga­sjer­te seg i. En av dem det blåste kraf­tig rundt var Gun­nar Hei­berg, som var instruk­tør fra 1884 til 1888. Han klar­te like­vel å «trum­fe» igjen­nom opp­fø­rel­se av styk­ker av pole­misk karak­ter, for eksem­pel av Émi­le Zola og Edvard Bran­des. Men da sty­ret sat­te foten ned for Kon­gen av Bjørn­stjer­ne Bjørn­son, ga Hei­berg opp: «Jeg faldt på Kon­gen», er hans legen­da­ris­ke avskjeds­re­plikk.

Til tross for at tit­te­len «tea­ter­sjef» ble inn­ført i 1891 — som oftest var det en instruk­tør som inne­had­de posi­sjo­nen — fort­sat­te for­hol­det styret/teatersjef å være et kon­flikt­om­rå­de og der­med et tema for dags­pres­sen. End­ring skjed­de først da tea­ter­sty­rets fler­tall i 1935 for­søk­te å hindre at Nor­dahl Griegs Vår ære og vår makt ble satt opp, med det til føl­ge at tea­ter­sje­fen, Hans Jacob Nil­sen, sat­te sin stil­ling inn på opp­fø­rel­se.

Fle­re trakk en paral­lell mel­lom Nil­sen og Gun­nar Hei­berg. Beg­ge had­de som mål­set­ting, slik Hei­berg had­de uttrykt det, «å gjø­re teat­ret til den sto­re tav­le som sam­ti­den skrev sin saga på». Og beg­ge ble møtt med kom­pakt mot­stand fra kon­ser­va­tivt hold.

Teaterets politiske oppgave

Hans Jacob Nil­sen (1897–1957), tea­ter­sjef ved DNS fra 1934 til -39, var utdan­net inge­ni­ør, men viet sitt liv til teat­ret, både som skue­spil­ler, instruk­tør og tea­ter­sjef. Han var godt ori­en­tert i sam­ti­dens tea­ter­kunst fra sine man­ge reiser i euro­pe­is­ke tea­ter­byer. Ikke minst fikk en tea­ter­rei­se til Mosk­va stor betyd­ning for hans inn­sats som tea­ter­sjef i Ber­gen. Han så tea­ter­kuns­ten i lys av tidens poli­tis­ke situa­sjon, og men­te teat­rets pri­mæ­re opp­ga­ve var å åpne til­skuer­nes øyne for den faren som tru­et Euro­pa. I hans peri­ode ble fle­re ster­ke poli­tis­ke dra­ma­er opp­ført ved DNS. Selv frem­holdt han at han ikke var med­lem av noe poli­tisk par­ti; han var først og frem­st pasi­fist og mot­stan­der av fascis­men. Men han var, påpe­ker tea­ter­his­to­ri­ker Knut Nygaard, uten tvil sterkt påvir­ket av sosia­lis­mens ide­er og opp­tatt av det som fore­gikk i Sov­jet­unio­nen. Sam­ar­beid med Nor­dahl Grieg synes der­for natur­lig.

Men gjaldt fei­den i 1935 egent­lig selve ytrings­fri­he­ten, og betyr skif­te av makt­po­si­sjon en bed­ring av ytrings­fri­he­ten?

Nor­dahl Grieg (1902–1943), en av Nor­ges mest mar­kan­te dik­te­re i sin tid, uttryk­te seg gjen­nom uli­ke lit­te­rære sjangre. I løpet av ti år, fra 1927 til 1937, for­fat­tet han seks skue­spill, som alle ble opp­ført i hans leve­tid (seks ved Natio­nal­thea­tret, fem ved DNS). Selv om styk­ke­ne varie­rer tema­tisk, er den dra­ma­tis­ke grunn­to­nen gjen­nom­gå­en­de mot­set­ning mel­lom råskap og god­het, og med kam­pen for fred som det sen­tra­le. Grieg reis­te til Mosk­va i 1932, og kom til­bake etter to år som kom­mu­nist, selv om hel­ler ikke han var parti­inn­meldt. I de føl­gen­de åre­ne kjem­pet han mot fascis­men og nazis­men. Iføl­ge Grieg had­de det kapi­ta­lis­tis­ke sys­tem kri­gen som kon­se­kvens. I mot­set­ning til Hans Jacob Nil­sen opp­fat­tet han imid­ler­tid pasi­fis­me som «for­vir­ring inn­til hand­lings­lam­mel­se».

Vår ære og vår makt er det første dra­ma­tis­ke arbei­det Grieg skrev etter hjem­koms­ten. Mosk­va-opp­hol­det had­de tyde­lig satt sine spor både sce­nisk og inn­holds­mes­sig og var grunn for mot­stand mot opp­fø­rel­se.

Nazisme og krigsseilere

Nasjo­nal Sam­ling (NS) ble stif­tet i 1933, og i Ber­gen var de poli­tis­ke mot­set­nin­ge­ne sterkt mar­kert. I en kort peri­ode gikk Ber­gens Høi­re­for­ening i liste­for­bund med NS, og selv om sam­ar­bei­det ble kort­va­rig, skjer­pet affæ­ren de poli­tis­ke mot­set­nin­ge­ne mel­lom de kon­ser­va­ti­ve og de mer venstre­ori­en­ter­te kref­te­ne i byen. Høyre­avi­se­ne Ber­gens Aften­blad og Mor­gen­avi­sen ble sett på som det Nygaard har beskre­vet som nazis­tisk «anstrøk­ne» aviser, noe som deres reak­sjon over­for Hans Jacob Nil­sens reper­toar under­støt­tet.

I januar 1935 møt­tes Hans Jacob Nil­sen og Nor­dahl Grieg i Ber­gen. Grieg had­de med seg det han men­te var en skis­se til et film­ma­nus, men tea­ter­sje­fen fikk moti­vert ham til å over­la­te det til teat­ret. Tea­ter­sjef og for­fat­ter arbei­det tett sam­men de føl­gen­de måne­de­ne. Hand­lin­gen tar utgangs­punkt i jobbe­ti­den i første ver­dens­krig og reder­nes utsu­ging av sjø­fol­ke­ne, og føres opp til nåti­den (1935), der arbeids­le­di­ge og syke krigs­sei­le­re set­ter kapi­ta­lis­mens utnyt­tel­se repre­sen­tert ved reder­ne i reli­eff.

Nor­dahl Grieg (1902–1943)

  • Ber­gensk lyri­ker, dra­ma­ti­ker, roman­for­fat­ter, essay­ist og krigs­re­por­ter.
  • I 1930-åre­ne var han den mest enga­sjer­te nors­ke for­fat­te­ren i kam­pen mot krig og fascis­me.
  • I 1933 reis­te han til Sov­jet­unio­nen, bl.a. for å stu­de­re rus­sisk tea­ter.
  • Dro til Stor­bri­tan­nia under kri­gen som krigs­kor­re­spon­dent. 2. desem­ber 1943 ble fly­et han var med i skutt ned under et bombe­tokt over Ber­lin.
  • Har skre­vet verk som: En ung mands kjær­lig­het, (skue­spill 1927), Nor­ge i våre hjer­ter! (dikt 1929), Vår ære og vår makt (skue­spill 1935), Neder­la­get (skue­spill 1937), Ung må ver­den ennu være (roman 1938), Flag­get (artik­ler 1945).

Kil­de: Norsk bio­gra­fisk lek­si­kon

Grieg søk­te i arkiv, gam­le aviser, snak­ket med folk og gjor­de sine obser­va­sjo­ner. Fle­re av karak­te­re­ne bærer tyde­lig mer­ke av hans lokalkunn­skap. Der­med ble ikke styk­ket bare opp­fat­tet som et gene­relt angrep på reder­stan­den, men også mot en rek­ke gjen­kjen­ne­li­ge per­soner. Men selv uten den­ne mer eller mindre bevis­ste lik­he­ten med even­tu­el­le «leven­de» model­ler, var styk­kets kla­re poli­tis­ke brodd ikke til å mis­for­stå. Sam­ti­dig er styk­ket et var­sku om en kom­men­de krig Grieg så kun­ne kom­me.

Opp­havs­men­ne­nes påvirk­ning fra sam­ti­dig sov­je­tisk tea­ter­kunst var tyde­lig gjen­nom mot­set­nings­fyl­te scene­bil­der der kon­tras­te­ne blir gjort til selve hoved­sa­ken. Et grelt eksem­pel på kapi­ta­lis­tisk utbyt­ting er sce­nen med sjø­fol­ke­ne i liv­bå­ten som sit­ter og ven­ter på å bli tor­pe­dert, mot nes­te bil­de med reder­nes orgi­er på land med sjam­pan­je og gle­des­pi­ker.

Liberalistisk snikangrep eller storartet arbeid?

I tea­ter­sty­ret satt det rede­re, og de øns­ket ikke opp­fø­rel­se. Med tre mot to stem­mer ble det bestemt at styk­ket skul­le stanses. En tea­ter­strid var igjen i gang. Ikke len­ge før had­de det vært en fei­de angå­en­de opp­si­gel­ser ved teat­ret, og opp­sum­me­rin­gen i Ber­gens Tiden­de var en klar opp­ford­ring til å la tea­ter­sje­fen være suve­ren i kunst­ne­ris­ke spørs­mål på sam­me måte som sty­ret skul­le ha ansva­ret og myn­dig­he­ten når det gjaldt øko­no­mis­ke dis­po­si­sjo­ner. Men nå had­de sty­ret nok en gang blan­det seg inn i kunst­ne­ris­ke spørs­mål, og med den sam­men­set­nin­gen sty­ret had­de, kun­ne ikke utfal­let ha vært helt uven­tet. Men her var dis­sens. Et av styre­med­lem­me­ne, skips­re­der Einar Engel­sen, karak­te­ri­ser­te styk­ket som et sni­kan­grep under libe­ra­lis­mens mas­ke, mens et annet med­lem, pro­fes­sor Haa­kon She­te­lig som til­hør­te mindre­tal­let, kal­te styk­ket for et stor­ar­tet arbeid, og beskrev det som freds­pro­pa­gan­da.

Prø­ve­ne ble mid­ler­ti­dig stop­pet. Stri­den før­te til at tea­ter­sje­fen stil­te ulti­ma­tum. Han vil­le trek­ke seg fra stil­lin­gen der­som styk­ket ikke ble satt opp i inne­væ­ren­de sesong. For­man­nen Haa­kon Ameln snud­de, selv om han ikke skif­tet mening. Ved ny avstem­ning ble resul­ta­tet tre mot to, nå i Hans Jacob Nil­sens favør. Resul­ta­tet ble kunn­gjort i pres­sen, og enga­sje­men­tet, som had­de vært hef­tig gjen­nom hele pro­ses­sen, fort­sat­te med en lang rek­ke avis­inn­legg, både for og imot, både før og etter pre­mie­ren. Utvil­somt vak­te stri­den omkring opp­set­nin­gen nys­gjer­rig­het hos pub­li­kum, og bil­let­te­ne til pre­mie­ren ble utsolgt i løpet av en halv­ti­me. Sivil­kledd poli­ti var plas­sert i salen og bråk var ven­tet. Imid­ler­tid gikk alt fre­de­lig for seg, og fore­stil­lin­gen ble mot­tatt med ova­sjo­ner ved teppe­fall.

Hans Stormoen som Vingrisen i uroppførelsen av Vår ære og vår makt, DNS, 1935.

Hans Stor­moen som «Ving­ri­sen», en av styk­kets sen­tra­le karak­te­rer, i uropp­fø­rel­sen av Vår ære og vår makt, DNS, 1935.

Kri­ti­ker­opp­bu­det var stort med frem­møte også fra oslo­avi­se­ne. Pres­sen, også de uten­bys avi­se­ne, var nes­ten sam­røs­tet i sine lov­ord. Det var bred enig­het om at opp­fø­rel­sen var beret­ti­get. Det som impo­ner­te mest og som skap­te det betyd­nings­ful­le kunst­ne­ris­ke resul­ta­tet, var den sam­le­te inn­sat­sen med en fast ledel­se.

Ytringsfrihet ved teatret?

Opp­set­nin­gen av Vår ære og vår makt ble en pub­li­kums­suk­sess med bort­imot 60 opp­fø­rel­ser. For­sø­ket på å vel­te fore­stil­lin­gen had­de mis­lyk­tes. Kon­se­kven­sen var en styr­king av tea­ter­sje­fens stil­ling på det kunst­ne­ris­ke områ­det som inn­be­fat­tet råde­rett over reper­toa­ret.

I for­bin­del­se med støy­en rundt 2016-opp­set­nin­gen av Vår ære/vår makt uttal­te tea­ter­sje­fen ved Den Natio­na­le Sce­ne, Agne­te G. Haa­land, at «Den kunst­ne­ris­ke fri­he­ten og ytrings­fri­he­ten står sterkt i Nor­ge» og hen­vi­ser med det til pub­li­kum­me­ren som øns­ket end­rin­ger i styk­ket, noe tea­ter­sje­fen ikke kun­ne ta til føl­ge. Men gjaldt fei­den i 1935 egent­lig selve ytrings­fri­he­ten, og – for å set­te det på spis­sen – hvis så, betyr skif­te av makt­po­si­sjon (nød­ven­dig­vis) en bed­ring av ytrings­fri­he­ten?

Ingen dra­ma­ti­ker har krav på å få sine styk­ker opp­ført. Teat­ret er en mang­slun­gen insti­tu­sjon, der den vik­tigs­te for­ut­set­ning for dets eksis­tens fin­nes uten­for insti­tu­sjo­nen, nem­lig hos pub­li­kum. Uten pub­li­kum, intet tea­ter. Det­te hen­sy­net vil all­tid måt­te være til ste­de, på godt og vondt, uan­sett hvem som bestem­mer. Men også styk­ke­nes spill­bar­het, kva­li­tets­nivå og teat­rets kapa­si­tet er blant de man­ge fak­to­rer tea­ter­sje­fen må vur­de­re. Antall skue­spill som slip­per til på sce­nen er langt mindre enn alle dem som kom­mer til teat­ret, i til­legg fin­nes et mang­fold av den eldre, aner­kjen­te dra­ma­tik­ken. Man­ge skue­spill blir for øvrig utgitt i bok­form uten noen gang å kom­me fram på sce­nen.

Plakat til stykket Vår ære/vår makt, 2016. (illustrasjon: DNS)

Pla­kat til urpre­mie­ren av Vår ære/vår makt av Tore Vagn Lid og Ceci­lie Løveid DNS 2016. For­fat­ter­ne tar utgangs­punkt i Nor­dahl Griegs styk­ke, men inklu­de­rer også Griegs øvri­ge dik­ting og liv (illust­ra­sjon: DNS).

Men det fak­tum at tea­ter­sje­fen sky­ver vekk man­ge av de inn­kom­ne skue­spil­le­ne, kan, iføl­ge Arn­ljot Strøm­me Svend­sen, kal­les for en form for sen­sur. En annen tea­ter­sjef kun­ne jo valgt anner­le­des. Det betyr at sty­rets valg av tea­ter­sjef får avgjø­ren­de betyd­ning for teat­rets reper­toar. Det er ingen tvil om at tea­ter­sje­fen har en over­ord­net posi­sjon i dag. Nylig erfar­te vi at tea­ter­sje­fen ved DNS stan­set en pro­duk­sjon på teat­ret dagen før pre­mie­ren, for­di hun men­te den kunst­ne­risk ikke holdt mål. Kom­mer det­te i kon­flikt med den kunst­ne­ris­ke fri­he­ten og ytrings­fri­he­ten vi hol­der høyt i Nor­ge? Anta­ke­lig ikke. Men eksemp­let under­stre­ker tea­ter­sje­fens makt. Det vil­le være uten­ke­lig at et styre­med­lem kun­ne utfø­re en slik hand­ling i dag.

Kilder:

Blytt, Peter, 1894. Min­der fra den første nors­ke Sce­ne i Ber­gen. Ber­gen
Ege­land, Kjølv 1975. «Mel­lom­krigs­tid», i Edvard Bey­er (red.) Nor­ges lit­te­ra­tur­his­to­rie, bd. 5
Grieg, Harald, 1963. Nor­dahl, min bror. Oslo
Hoem, Edvard, 1989. Til ung­dom­men. Nor­dahls Griegs liv, Oslo
Holm­ås, Tove Jen­sen, 2016. «Teat­ret i kamp mot mørke­mak­te­ne». Pro­gram­bla­det til Vår ære/vår makt. Ber­gen
Nygaard, Knut 1975. Gun­nar Hei­berg Tea­ter­man­nen. Ber­gen-Oslo-Trond­heim
Nygaard, Knut og Eiliv Eide 1977. Den Natio­na­le Sce­ne 1931–1976. Oslo
Svend­sen, Arn­ljot Strøm­me 2007. Tea­ter i 25 år. Den Natio­na­le Sce­ne 1976–2001. Ber­gen
Wiers-Jens­sen, Hans og Joh. Nor­dahl Olsen 1926. Den Natio­na­le Sce­ne 1876–1901. Ber­gen
Inter­vju­er og debatt­inn­legg i Ber­gens Tiden­de 1. mars, 2. mars, 6. mars, 12. mars, 2016.

TEMA

T

eater

3 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen